I grenseland – grenseløse rekorder i idrett

Hvert år slettes gamle rekorder i idrettens verden. Bedre utstyr, nye treningsmetoder og bedre konkurranseforhold kan bidra til dette. Selv de mest utrolige rekorder har blitt forbedret. Et eksempel på hvor lenge en rekord kan stå, finner vi i lengdehopp: Bob Beamon hoppet 8,90 meter i 1968, og først i 1991 forbedret Mike Powell rekorden til 8,95 meter.

Judo er ikke nødvendigvis en idrett der rekorder står i sentrum, men også her finnes eksempler på grenseløs dedikasjon. Tadahiro Nomura er fortsatt den eneste judoka i historien med tre individuelle OL-gull på rad: Atlanta 1996, Sydney 2000 og Athen 2004. Og hva med Ryoko Tani, som var ubeseiret i OL og VM mellom nederlagene i Atlanta i 1996 og Beijing i 2008?

Finnes det ingen grense for hvor mye man kan forbedre rekordene? Forskerne Kimberly A. Hammond og Jared Diamond undersøkte hvor høyt energiforbruk mennesker og andre virveldyr kunne opprettholde over tid. I en oversiktsartikkel fra 1997 diskuterte de en øvre grense på omtrent sju ganger hvilestoffskiftet. Dette gjaldt vedvarende energiforbruk, ikke hvor høyt stoffskiftet kan bli under en kort og intens anstrengelse.

Nyere forskning viser at varigheten er avgjørende. Jo lenger en ekstrem fysisk belastning varer, desto lavere blir energiforbruket kroppen kan opprettholde. En studie fra 2019 fant støtte for at energien mennesker kan ta opp og nyttiggjøre seg over lang tid, har en grense på rundt 2,5 ganger basalstoffskiftet. Et høyere energiforbruk krever at kroppen også bruker av sine energilagre. Selv om menneskets utholdenhet er imponerende, tyder dette på at den har fysiologiske begrensninger.

Kroppens maksimale oksygenopptak setter også rammer for utholdenhetsprestasjoner. Hjertet kan bli større og pumpe mer blod som følge av utholdenhetstrening, mens lungene hos friske voksne vanligvis viser små eller ingen strukturelle endringer. Slike forhold bidrar til å begrense prestasjonsevnen, men forteller oss ikke nøyaktig hvor framtidens verdensrekorder vil ende.

Hvor mye trening kan forbedre prestasjonsevnen, avhenger blant annet av utgangspunktet, treningen og hva man måler. Det finnes ingen generell regel om at forbedringen er begrenset til 10 eller 15 prosent. I tillegg til fysiske egenskaper spiller teknikk en viktig rolle. Judo er et godt eksempel på en idrett der spesielle bevegelser, timing og samspill med motstanderen er avgjørende for prestasjonene. Dermed kan en utøver bli betydelig bedre uten at framgangen bare skyldes økt styrke eller utholdenhet.

I 1992 publiserte forskerne Brian J. Whipp og Susan A. Ward en analyse som antydet at kvinnelige løpere kunne komme til å løpe forbi menn dersom den historiske framgangen fortsatte i samme tempo. Slike framskrivninger er imidlertid usikre: Rekordutviklingen kan ikke uten videre forventes å fortsette langs en rett linje.

Forskere ved Georgia Institute of Technology undersøkte senere verdensrankingen for kvinner og menn på 1500 meter og i maraton i perioden 1980–1996. Forskjellen mellom årets beste tider var i gjennomsnitt 11,1 prosent på 1500 meter og 11,2 prosent i maraton. Studien, publisert i 1998, viste at forskjellen hadde stabilisert seg i den undersøkte perioden. Forskerne vurderte det som sannsynlig at den ville forbli nokså konstant på grunn av biologiske forskjeller som gir menn en fordel i distanseløping. Dette var en vurdering av framtidig utvikling, ikke et bevis på at forskjellen aldri kan endre seg.

Kanskje nettopp derfor fascinerer disse rekordene oss. Ikke fordi vi vil kopiere dem – men fordi de minner oss på hvor langt det er mulig å strekke seg. Både fysisk, mentalt og kreativt.