Sist oppdatert 21.01.2024.
Det er flere samurai-tradisjoner som absolutt ikke ligner på det vi kjenner som den ridderlige bushido-måten å være på. Her er et par eksempler:
Kiri-sute-gomen
Kiri-sute-gomen var retten til å hogge ned en person som utfordret æresfølelsen til en samurai. Direkte oversatt betyr kiri-sute-gomen «tillatelse til å kutte og forlate» (underforstått offerets døde kropp). Dette er også kjent som uchi-sute (打捨, «slå og forlate») eller burei-uchi (無礼打, «å fornærme og forlate»).
Under Tokugawa-shogunatet, altså tidsperioden som varte fra 1603 og helt til 1868, var det tillatt for en person av høyere rang og sosial status å forsvare seg ved å ta livet av andre personer, så lenge de hadde lavere status. Det motsatte var strengt forbudt.
Det var strenge regler for når og hvordan kiri-sute-gomen kunne gjennomføres. Slaget, sverdslaget, måtte skje umiddelbart etter fornærmelsen hadde funnet sted. Man kunne ikke dukke opp flere dager i etterkant med sverdet klart til hugg.
Det var heller ikke lov til å slå mer enn én gang. Om slaget ikke var fatalt, så kunne man ikke slå enda en gang, selv ikke om det var for å spare den andre for unødig lidelse.
I tillegg var det begrensninger når det gjaldt hvem man kunne hevne seg på. Leger og jordmødre kunne ikke utsettes for et slikt hevntokt – i alle fall ikke når de var på jobb.
Og, det var selvsagt lov for den andre parten å forsvare seg. Det var absolutt enklest om du var samurai, for da hadde du lov til å bære sverd. I andre tilfeller var det vel mer snakk om flaks enn en reell mulighet til å forsvare seg.
Hadde en samurai først hugget ned en annen person, så måtte vedkommende samurai snarest melde seg for lokale myndigheter, helst med minst ett vitne som kunne bekrefte forløpet. Uansett utfall, måtte våpenet som var brukt leveres inn i 20 dager. Kiri-sute-gomen uten «god grunn» ble hardt straffet.
De fleste forskere har i moderne tid gitt uttrykk for at denne loven ikke var særlig utbredt. Den skal kun ha vært å finne i det uoffisielle testamentet etter Tokugawa Ieyasu som ble skrevet midt på 1600-tallet. Der står den oppført som artikkel 44, og selv om Tokugawa var mektig, er det ingen offisielle tekster som viser til at slike hendelse var vanlige.
Seppuku eller harakiri
Seppuku eller harakiri er et begrep som mange av oss har hørt om. Seppuku er en form for rituelt selvmord der hensikten er å gjenopprette sin egen ære. Forstå det den som kan…
Direkte oversatt til norsk betyr begge begrepene «kutte magen» eller «mage-kutting», så det er liten tvil om hvordan dette ble praktisert.
Harakiri er selve kuttingen i magen, og den skulle foregå på en helt bestemt måte, og med helt bestemte vinkler – sittende i seiza, altså den tradisjonelle knelende måten å sitte på som vi kjenner fra mange andre sammenhenger i Japan. Det er ikke så vanlig å referere til harakiri blant folk i Japan. Der snakker man heller om seppuku.
Seppuku er hele ritualet, alt som hørte med av forberedelser og så videre, blant annet var det vanlig å skrive et dødsdikt i forkant, den dødsdømte iførte seg en hvit kimono i forkant av seremonien, og vedkommende fikk gjerne et siste måltid og en kopp sake i forkant av det grusomme som snart skulle finne sted.
Seppuku var ingen privat hendelse, og litt av poenget var at det skulle være vitner tilstede som i etterkant kunne fortelle om den ærefulle døden til vedkommende.
Seppuku har en tilleggsdimensjon som gjør ritualet et smule mer humant. Når man har blitt ilagt eller ilegger seg selv seppuku som straff, dette foregikk gjerne blant de adelige i Tokugawa-shogunatet, så står en av dine nærmeste i hoffet klar til å hogge hodet av deg, så snart du har fullført de to kuttene i magen. Ideelt sett skulle hodet hugges av på en slik måte at det falt forover og ned i den, nå forhåpentligvis, dødes egne armer.
I de tilfellene der kvinner gjennomførte seppuku, var det vanlig at de bandt bena sine sammen i forkant slik at de skulle bli liggende i en såkalt ærbar posisjon etter døden.
De tidligste tilfellene av seppuku, sannsynligvis uten altfor mange ritualer knyttet til seg, skjedde på slutten av 1100-tallet, altså i den perioden vi her i Norge kaller høymiddelalderen. Dette var rett etter vikingtida, da Norge var i ferd med å bli kristnet, og samtidig som korstogene fant sted – bare for å sette det litt i sammenheng.
Seppuku som dødsstraff ble forbudt så sent som i 1873. Den siste kjente, eller i alle fall mest omtalte, gjennomføringen av seppuku skjedde i 1970, da en kjent skuespiller, modell og forfatter, Yukio Mishima, forsøkte å gjennomføre et statskupp. Kuppforsøket endte i fiasko, og det gjorde på mange måter selvmordet også. Medhjelperen til Mishima klarte ikke å hugge hodet av på det første forsøket, så han ble stående å hugge flere ganger før hodet endelig, kan vi kanskje si i dette tilfellet, falt av.
Tsujigiri
Tsujigiri er også en helt drøy oppførsel som skal ha skjedd i flere tilfeller på 1500- og 1600-tallet. Det hadde seg slik at når en samurai fikk et nytt sverd eller hadde lært seg en ny ferdighet, så skulle det gjerne testes. Og da ble det rett og slett testet på tilfeldig forbipasserende, altså vanlig folk som gikk gatelangs og passet sine egne saker – ofte skjedde slike angrep på seint på kvelden.
I 1602 ble det dødsstraff for denne måten å teste ferdigheter og våpen. Det er også flere historikere som tviler på om dette virkelig var så vanlig, og om det var noen som oppførte seg på denne måten, så regner de fleste med at det ble sett på med avsky i samtiden også. Kanskje er det mer uttrykk for et lovløst samfunn enn det er for hva samuraiene representerte?
Barbariske skikker
Det var også mange andre ting som jeg vil påstå skiller samuraier generelt fra det som har å gjøre med bushido spesielt. Samuraiene samlet inn hoder og presenterte disse for sin lokale daimyo etter en kamp. Da kunne daimyoen slappe av og nyte synet av disse hodene – samtidig som seieren ble feiret.
Hodene ble grundig vasket, håret ble gredd og tennene ble sotet. De sotete tennene var et tegn på at eieren tilhørte adelen, altså var samurai eller vel så det. Hvert hode ble deretter satt på en liten trekloss og merket med både offerets og drapsmannens navn.
Samuraiene var i det hele tatt ikke nådige mot sine fiender. De vanligste måtene å gjennomføre dødsstraff på – før Meiji-epoken var:
- halshugging
- halshugging med en ydmykende framvisning av hodet i etterkant
- korsfesting
- død ved brenning
Var du samurai selv, så kunne du velge å drepe deg selv i stedet for å oppleve en av disse avstraffelsene.
Det disse eksemplene viser, synes i alle fall jeg, er at det på ingen måte er noen likhetstegn mellom samuraiene og den bushido-kodeksen som de fleste av oss kjenner.
De japanske krigerne i samuraiklassen har hatt noen felles regler, men det har ikke vært en enhetlig filosofi eller tankegang bak dette før på 1600-tallet. Og på den tiden var egentlig rollen til samuraiene endret fra å være viktige brikker i et land preget av krig til å bli viktige funksjonærer og byråkrater med helt andre arbeidsoppgaver.
Kilder
- Acar, Adam (u.a.) Seppuku and Harakiri Explained: Facts and Differences, Kimono Tea Ceremony
- Fan, C. S (2016) Culture, Institution, and Development in China: The economics of national character, Routledge
- Mocsary, George A.; Johnson, Nicholas James; Wallace, E. Gregory; and Kopel, David B., «Antecedents of the Second Amendment» (2019). Faculty Book Chapters. 3
- Norman, E. H. (2000) Japan’s Emergence as a Modern State: Political and Economic Problems of the Meiji Period, UBC Press
- Szabó, Balázs. (2015). BALÁZS SZABÓ THE ART OF GENTLENESS Concept and Origins of Japanese Jüjutsu.
