Det er flere samurai-tradisjoner som absolutt ikke ligner på det vi kjenner som den ridderlige bushido-måten å være på. Her er et par eksempler:
Kiri-sute-gomen
Kiri-sute-gomen var retten til å hogge ned en person som utfordret æresfølelsen til en samurai. Direkte oversatt betyr kiri-sute-gomen «tillatelse til å kutte og forlate» (underforstått offerets døde kropp). Dette er også kjent som uchi-sute (打捨, «slå og forlate») eller burei-uchi (無礼打, «å fornærme og forlate»).
Det var strenge regler for når og hvordan kiri-sute-gomen kunne gjennomføres. Slaget, sverdslaget, måtte skje umiddelbart etter fornærmelsen hadde funnet sted. Man kunne ikke dukke opp flere dager i etterkant med sverdet klart til hugg.
Det var heller ikke lov til å slå mer enn én gang. Om slaget ikke var fatalt, så kunne man ikke slå enda en gang, selv ikke om det var for å spare den andre for unødig lidelse.
I tillegg var det begrensninger når det gjaldt hvem man kunne hevne seg på. Leger og jordmødre kunne ikke utsettes for et slikt hevntokt – i alle fall ikke når de var på jobb.
Og, det var selvsagt lov for den andre parten å forsvare seg. Det var absolutt enklest om du var samurai, for da hadde du lov til å bære sverd. I andre tilfeller var det vel mer snakk om flaks enn en reell mulighet til å forsvare seg.
Hadde en samurai først hugget ned en annen person, så måtte vedkommende samurai snarest melde seg for lokale myndigheter, helst med minst ett vitne som kunne bekrefte forløpet. Uansett utfall, måtte våpenet som var brukt leveres inn i 20 dager.
Kiri-sute-gomen uten «god grunn» ble hardt straffet.
Seppuku eller harakiri
Seppuku eller harakiri er et begrep som mange av oss har hørt om. Det er en form for rituelt selvmord der hensikten er å gjenopprette sin egen ære. Forstå det den som kan… Direkte oversatt til norsk betyr begge begrepene «kutte magen» eller «mage-kutting», så det er liten tvil om hvordan dette ble praktisert.
Tsujigiri er også en helt drøy oppførsel som skal ha skjedd i flere tilfeller på 1500- og 1600-tallet. Det hadde seg slik at når en samurai fikk et nytt sverd eller hadde lært seg en ny ferdighet, så skulle det gjerne testes. Og da ble det rett og slett testet på tilfeldig forbipasserende, altså vanlig folk som gikk gatelangs og passet sine egne saker – ofte skjedde slike angrep på seint på kvelden.
I 1602 ble det dødsstraff for denne måten å teste ferdigheter og våpen. Det er også flere historikere som tviler på om dette virkelig var så vanlig, og om det var noen som oppførte seg på denne måten, så regner de fleste med at det ble sett på med avsky i samtiden også. Kanskje er det mer uttrykk for et lovløst samfunn enn det er for hva samuraiene representerte?
Barbariske skikker
Det var også mange andre ting som jeg vil påstå skiller samuraier generelt fra det som har å gjøre med bushido spesielt. Samuraiene samlet inn hoder og presenterte disse for sin lokale daimyo etter en kamp. Da kunne daimyoen slappe av og nyte synet av disse hodene – samtidig som seieren ble feiret.
Hodene ble grundig vasket, håret ble gredd og tennene ble sotet. De sotete tennene var et tegn på at eieren tilhørte adelen, altså var samurai eller vel så det. Hvert hode ble deretter satt på en liten trekloss og merket med både offerets og drapsmannens navn.
Samuraiene var i det hele tatt ikke nådige mot sine fiender. De vanligste måtene å gjennomføre dødsstraff på – før Meiji-epoken var:
- halshugging
- halshugging med en ydmykende framvisning av hodet i etterkant
- korsfesting
- død ved brenning
Var du samurai selv, så kunne du velge å drepe deg selv i stedet for å oppleve en av disse avstraffelsene.
Det disse eksemplene viser, synes i alle fall jeg, er at det på ingen måte er noen likhetstegn mellom samuraiene og den bushido-kodeksen som de fleste av oss kjenner.
De japanske krigerne i samuraiklassen har hatt noen felles regler, men det har ikke vært en enhetlig filosofi eller tankegang bak dette før på 1600-tallet. Og på den tiden var egentlig rollen til samuraiene endret fra å være viktige brikker i et land preget av krig til å bli viktige funksjonærer og byråkrater med helt andre arbeidsoppgaver.
