Sist oppdatert 08.04.2024.
Det er bare å innse det: Judo er en av flere idretter der mange utøvere lider av spiseforstyrrelser. For judoen sin del er vel ikke det så rart, siden man deler inn utøverne etter vekt både i konkurranser og på enkelte treninger. Vi har vel alle vært på samlinger der trenerne roper: “Alle over 65 kg går dit, og alle under 65 kg kommer hit!” I seg selv er kanskje ikke dette farlig, men det finnes utøvere og trenere som ikke takler denne typen utfordringer i det hele tatt.
Landslagsutøvere fra bryting, boksing, kickboksing, judo, karate, jiu jitsu, taekwondo og lettvektsroing deltok i 2012 i en undersøkelse om vektregulering. 75 landslagsutøvere ble spurt, og svarprosenten var 81.
Halvparten av utøverne tror vektpining går ut over prestasjonene. 91 % av utøverne sier at de vil ha mer informasjon om temaet. Olympiatoppen skal som en følge av forskningsrapporten bruke ressurser på å snakke med utøvere og trenere. Ina Garthe som står bak undersøkelsen sier til Aftenposten at 85 % av utøverne i vektinndelte idretter slanker seg før konkurranser. Men andre idretter er også rammet, og noen går så langt at de sier at dette er et problem i alle idretter.
De fleste som har trent judo noen år kjenner helt sikkert igjen beskrivelser av vektpining i ukene og dagene før konkurranser. Historier om lite mat og treningsøkter i badstuer rett før konkurranse er velkjente. Det var ikke alltid trenerne visste om det heller. Min erfaring er derimot at judotrenerne advarte oss mot det. Men det er grenser for hvor god oversikt en trener kan ha. Derfor synes jeg forslag om innveiing samme dag som konkurransen og kontrollveiing underveis i en turnering er gode forslag. Et avvik i vekten på mellom 3 og 5 % kan sikkert være rimelig. Det bør dessuten bli et mye strengere fokus på klubbnivå i idretter der utøverne deles inn i vektklasser.
Olympiatoppen har fokus på spiseforstyrrelser, og ved hjelp av informasjonsmateriell, kursing og nettsiden sunnidrett.no kan man få nyttige innspill og oppdatert informasjon om tematikken.
Retningslinjene kan ytterst sjelden være helt eksplisitte og absolutte. Det må alltid gjøres individuelle vurderinger; av personens fysiske og mentale helse, av samarbeidsforholdene omkring helseproblemene, av støtteapparatets kompetanser og andre viktige kontekster.
Olympiatoppens spiseforstyrrelsesteam
Hvor stort er problemet?
Mellom 25 000 og 35 000 unge mellom 15 og 25 år lider av spiseforstyrrelser. 20 % av landets kvinnelige eliteidrettsutøvere lider av spiseforstyrrelser. Også blant mennene øker problemet kraftig. Nye tall viser at omtrent 8 % av mennene lider av samme type forstyrrelser. Tallene er 3-4 % for kvinner og 0,5 % for menn i den såkalte normalbefolkningen.
Videre viser undersøkelser at 42 % av eliteidretts-kvinnene har menstruasjonsforstyrrelser. Over halvparten av landets toppidrettsutøvere er i liten grad fornøyd med kroppen sin. Det viser en spørreundersøkelse blant 88 toppidrettsutøvere tilknyttet Olympiatoppen. I boken “Toppidrettens pris” sier Skårderud:
Den betydelige forekomsten av spiseforstyrrelser innenfor eliteidretten er en konsekvens av hvordan den drives. Man kunne sikkert ønske at spiseforstyrrelse blant atleter var et onde man var blitt offer for, som et infuensavirus som forhåpentligvis har blåst av gårde innen jul. Men dessverre. Spiseforstyrrelser er en logisk konsekvens og en patologisk speiling av eliteidrettskulturens kjerne.
Skårderud
Hva er en spiseforstyrrelse?
- Anoreexia (idretts-anorexia) er den mest kjente spiseforstyrrelsen, og ofte det man forbinder med spiseforstyrrelser. Det er en nervøs lidelse som karakteriseres ved et sterkt nedsatt matinntak med påfølgende vekttap. Som følge av dette opphører ofte menstruasjonen hos kvinner. Ofte har pasienten et ekstremt stort aktivitetsnivå på tross av vekttapet. Det foreligger one en sterk angst for å legge på seg. Pasienten nekter gjerne for å være syk, og da særlig i sykdommens tidligste faser.
- Bulimia er en skjult spiseforstyrrelse. De fleste som lider av denne er normalvektige, og lever tilsynelatende et normalt liv. Den karakteriseres ved en sterk indre uro som gir en vanskelig kontrollerbar trang til å overspise og angst for å legge på seg. Bulimikeren spiser one svært mye, med påfølgende renselse i form av oppkast, sterk faste, ekstrem trening eller misbruk av avføringsmidler/klyster. Bulimikeren er one klar over at forholdet til mat er unormalt, men nekter å innrømme problemene overfor omverdenen.
- Tvangsspising er en relativt ny diagnose på en gammel spiseforstyrrelse. Den kjennetegnes ved en ukontrollert trang til stort matinntak, uten renselsen som inner sted ved bulimia. Pasienten blir ofte overvektig og går på gjentatte slankekurer, men klarer ikke å holde den nye vekten. Personer med tvangspising har svært store vektvariasjoner. De slanker seg gjerne ned 20 kilo i løpet av kort tid, for så å legge på seg 30 kilo igjen i løpet av like kort tid. Tvangspisere er preget av dype depresjoner på grunn av sin overvekt. Mange opplever ikke å bli trodd når de sier de har en spiseforstyrrelse.
- Megsreksi er en spiseforstyrrelse som hovedsaklig oppstår blant gutter/menn. Personer som har megareksi er sykelig opptatt av å ha en stor muskelmasse. På Wikipedia kan man lese at Elisabeth Innselset ved Idrettsvitenskapelig institutt ved NTNU fant ut at 6,5 % av de mennene som trente på treningssenter hadde tegn på megareksi. De som har megareksi gjør alt de kan for å få store muskler, trener veldig mye, doper seg og spiser proteinrik mat.
Kan man bli frisk?
De aller fleste som lider av en spiseforstyrrelse blir friske. Men siden problematikken er så innfløkt, er det forskjellig fra person til person. Noen blir friske spontant. Dette gjelder kun et fåtall. De aller fleste trenger langvarig terapi i en eller annen form for å bli friske.
Spiseforstyrrelsen må sees på som et symptom på at noe er fundamentalt galt i livet, og den kan kobles opp mot måter personen har lært seg å takle situasjoner i livet på. Behandlingen av spiseforstyrrelser må derfor sees på i sammenheng med dette. Man kan ikke behandle spiseforstyrrelser bare ved å lære personen å ha et normalt forhold til mat. Vedkommende må for det første ønske det selv, så må personen finne andre måter å takle situasjoner på. Man må øve på andre måter å få kontakt med seg selv på og kontrollere tilværelsen på enn ved å misbruke mat.
Det kan være svært vanskelig å nøste opp i alle problemene som ligger til grunn for spiseforstyrrelsen på egen hånd. Noen ting ligger godt begravd i personen som fortrengte minner. Andre problemer igjen som for eksempel økonomiske, kan virke så uoverkommelige at personen gir opp i utgangspunktet. Derfor trenger mange med spiseforstyrrelser hjelp fra forskjellig hold. Venner, venninner og andre pårørende kan tre hjelpende til i hverdagen.
En psykolog kan hjelpe med å sette spiseforstyrrelsen i perspektiv og være behjelpelig med å sette igang en prosess og dermed løse “flokene” som livet har satt personen i. En sosionom på sosialkontor kan være behjelpelig med å lage nedbetalingsplaner på gjeld, gi veiledning omkring attføringsvesenet (man kan ha rett på attføring på grunn av spiseforstyrrelser). En ernæringsfysiolog kan gi kostveiledning, sette opp diettlister og være en støtte i endringsprosessen. Brukerorganisasjonen er viktige på veien til å få rådgivning og kunnskaper om rettigheter, samt for å legge til rette for møter med personer i samme situasjon.
I det hele tatt det er viktig at mange faggrupper kommer på banen, og kan bidra der de kan hjelpe. Felles for alle er at det begynner hos legen. Skal man oppsøke hjelp for sin spiseforstyrrelse må man først gå til en lege, og få henvisning derfra. Det kan også være lurt å ta en del prøver for å få stilt en riktig diagnose, samt å få undersøkt at alt er som det skal være; at en ikke har fått noen somatiske følgesykdommer av spiseforstyrrelsen.
Det viktigste er imidlertid å vite at en kan bli helt frisk av en spiseforstyrrelse, men at det kan ta tid.
Samtaleterapi med lege er den beste behandlingen ved anoreksi og bulimi, men kost-veiledning og fysisk trening gir også bedring, viser ny undersøkelse. En følelse av å bli tatt alvorlig, et håp om bedring, og et behov for videre oppfølging. Det er de viktigste faktorene dersom man skal bli bra etter en spiseforstyrrelse. Det er resultatet av en undersøkelse av 70 pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser som forsker Jorunn Sundgot Borgen (tidligere ved Norges Idrettshøgskole og Olympiatoppen) har utført. Sundgot Borgen er blant landets ledende eksperter på dette fagfeltet.
Hva kan du være på utkikk etter?
De forskjellige spiseforstyrrelsene har forskjellige symptomer. Det er imidlertid sjeldent at en har alle symptomene på en spiseforstyrrelse, eller at en bare har symptomer på én spiseforstyrrelser. Noen fargesignaler man kan se etter er:
- Unormalt stort vekttap, ofte med utspring i en slankekur.
- Angst for å legge på seg.
- Unormal stor fysisk aktivitet; jogging, aerobic osv.
- Personlig konflikt mellom forståelse av riktig ernæring og ønske om lav kroppsvekt.
- Følelse av å fryse hele tiden uansett temperatur ute.
- Gjentatte episoder med overspising.
- Endrete matvaner, overopptatthet av næringsinnhold i mat, underlige spisemønstre. Man spiser gjerne alene eller i et annet rom enn de andre.
- Gjentatte provosert oppkast etter at en har spist, eller misbruk av avføringsmidler som et ledd i en slankekur.
- Depresjoner og stadig minkende selvbilde/selvtillit.
Hva kan du gjøre?
Det aller viktigste er å vise at du bryr deg. Vær så konkret som mulig, og forklar hvorfor du er bekymret. På nettsidene til Sunn idrett finner du mange gode råd for forebygging av spiseforstyrrelser, blant annet en brosjyre som heter » Bekymringssamtalen«.
