Det er bare å innse det: judo er en idrett der forholdet til kropp og vekt er ladet fra dag én. Vi deler utøverne inn etter kilo – i konkurranse, og ofte i treningsgrupper. Jeg husker godt fra egne samlinger hvordan trenerne ropte: «Alle over 66 kilo hit, alle under dit!» I seg selv er ikke det nødvendigvis farlig. Men for noen utøvere – og noen trenere – er vektklassestrukturen mer enn organisatorisk. Den blir en daglig påminnelse om at kroppen ikke er riktig slik den er.
Det finnes et bredt spekter av problemer knyttet til mat og kropp i idretten, og det er viktig å skille mellom dem. I denne artikkelen deler jeg inn i tre nivåer: vektpining som kortsiktig konkurransestrategi, relativ energimangel i idrett (REDs) som fysiologisk konsekvens av kronisk energiunderskudd, og kliniske spiseforstyrrelser som psykiske lidelser med egne diagnoser. De henger ofte sammen – og det er viktig å forstå hvordan.
Vektpining: risikofaktoren de fleste kjenner
Vektpining – på fagspråket rapid weight loss (RWL) – er praksisen med å raskt gå ned i vekt for å konkurrere i en lavere vektklasse. Det er utbredt i kampidrett på et nivå som overrasker mange.
En studie fra 2022, publisert i Journal of the International Society of Sports Nutrition, fulgte 138 elitejudokaer fra 18 land. 96 prosent av dem oppga at de praktiserte vektpining før konkurranser. Gjennomsnittlig vekttap var 5,8 prosent av kroppsvekten. De vanligste metodene var væskerestriksjon (88 %), treningsdrakt av gummi (85 %) og badstue (76 %). 91 prosent rapporterte redusert energinivå som konsekvens, og 21 prosent hadde hatt besvimelsesopplevelser i løpet av vektpiningsfasen. En nyere studie fra 2024 med 70 judoutøvere fant tilsvarende tall: 95,7 prosent oppga at de praktiserte RWL, og begynte gjerne allerede i 13–16-årsalderen.
Blant unge utøvere er omfanget stort. En systematisk gjennomgang fra 2022, publisert i Journal of Eating Disorders, viste at mellom 25 og 94 prosent av barn og ungdom i kampidrett praktiserer vektpining – avhengig av idrett, alder og konkurransenivå.
Mine egne trenere advarte oss mot det. Men det er grenser for hva en trener kan ha kontroll på. Jeg synes forslaget om innveiing nærmere konkurransen – og kontrollveiing underveis – er godt, og det bør bli mer utbredt på alle nivåer.
Vektpining er ikke i seg selv en spiseforstyrrelse. Men det kan bli inngangsport til noe mer alvorlig. Gjentatt vektpining kan etablere mønstre av restriktivt kosthold, overdreven trening og kompensasjonsatferd som over tid utvikler seg til en klinisk tilstand.
REDs: relativ energimangel i idrett
Et begrep som ikke fantes da jeg begynte å trene judo, men som er blitt sentralt i moderne idrettsmedisin, er REDs – Relative Energy Deficiency in Sport. Den internasjonale olympiske komité (IOC) publiserte i 2023 en oppdatert konsensusrapport om tilstanden, og Olympiatoppen reviderte samme år sine retningslinjer «Når skal vi si stopp» på bakgrunn av denne.
REDs oppstår når utøveren over tid ikke får i seg nok energi til å dekke både treningsbelastningen og kroppens grunnleggende behov. Kroppen setter da ikke-essensielle funksjoner på sparebluss: hormonsystemet forstyrres, menstruasjonen kan opphøre hos kvinner, testosteron faller hos menn, benhelsen svekkes, immunforsvaret nedsettes, og prestasjonen faller – gjerne over tid og uten at utøveren selv forstår sammenhengen.
REDs rammer begge kjønn og er særlig relevant i idretter med vektklasser. Det som gjør tilstanden vanskelig å oppdage, er at mange utøvere ikke vet at de har den. Idrettskulturen kan forsterke problemet: å spise lite og trene mye oppfattes gjerne som disiplin og dedikasjon – ikke som et helseproblem. Retningslinjene til Olympiatoppen er i dag basert på IOC-konsensusrapporten og gjelder direkte for norske utøvere og trenere.
Hva er en spiseforstyrrelse?
Kliniske spiseforstyrrelser er psykiske lidelser der tanker, følelser og atferd knyttet til mat, kropp og vekt begrenser livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten. Ifølge Store medisinske leksikon er de vanligste:
- Anoreksi (anoreksi nervosa) kjennetegnes av et sterkt begrenset matinntak, uttalt frykt for vektøkning og et forstyrret kroppsbilde. Klinisk forekomst er anslått til rundt 0,5 prosent av befolkningen. Den høyeste forekomsten finner man blant jenter mellom 15 og 19 år, og i den gruppen er tilstanden langt vanligere enn hos menn. Pasienten kan ha et ekstremt høyt aktivitetsnivå på tross av vekttapet, og benekter ofte å være syk – særlig i tidlig fase.
- Bulimi (bulimi nervosa) kjennetegnes av episoder med overspising etterfulgt av kompensasjonsatferd: oppkast, faste, overdreven trening eller misbruk av avføringsmidler. De fleste med bulimi er normalvektige, noe som gjør tilstanden vanskeligere å oppdage fra utsiden. Klinisk forekomst er 1–2 prosent.
- Overspisingslidelse (Binge Eating Disorder, BED) er den offisielle diagnosen i DSM-5 og ICD-11 for det som tidligere ble kalt tvangsspising. Tilstanden kjennetegnes av episoder med ukontrollert overspising uten den kompensasjonsatferden man ser ved bulimi. Forekomsten i befolkningen er anslått til 2–3 prosent – noe som gjør BED til den vanligste spiseforstyrrelsesdiagnosen.
- Muskeldysmorfi er en tilstand som primært rammer menn, og er særlig relevant i styrke- og kampidretter. Personen er sykelig opptatt av å bygge muskelmasse og opplever kroppen som utilstrekkelig stor, selv om den objektivt sett er velutviklet. Muskeldysmorfi er klassifisert under tvangslidelser i ICD-11 og kan innebære overdreven trening, bruk av anabole steroider og skadelige kosttilskudd.
Forekomst: hvor stort er problemet?
Ifølge en rapport utarbeidet av Menon Economics på oppdrag fra ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser (2022) – lider omtrent 88 000 nordmenn til enhver tid av en spiseforstyrrelse. De samlede samfunnskostnadene ble estimert til 26 milliarder kroner i 2021. Det er trolig et minimumsestimat: metodologisk robuste norske forekomststudier mangler, noe fagmiljøet selv understreker.
For idrettsutøvere er tallene høyere enn i normalbefolkningen. I en klassisk norsk studie fra 2004 fant Sundgot-Borgen og Torstveit at 18 prosent av kvinnelige eliteutøvere hadde en klinisk spiseforstyrrelse, mot 5 prosent i kontrollgruppen – og forekomsten var høyest i idretter der magerhet eller spesifikk vekt er viktig for prestasjon eller uttak.
For kampidrettsutøvere spesielt er tallene dystre. En prospektiv studie publisert i 2024, som fulgte mer enn 120 kampidrettsutøvere over 24 konkurranser i 2022–2023, fant at 83 prosent av mennene og 89 prosent av kvinnene skåret moderat til svært høyt på et validert mål for forstyrret spising.
Psykiater og professor Finn Skårderud formulerte det klart i Toppidrettens pris:
Den betydelige forekomsten av spiseforstyrrelser innenfor eliteidretten er en konsekvens av hvordan den drives. Spiseforstyrrelser er en logisk konsekvens og en patologisk speiling av eliteidrettskulturens kjerne.
Faresignaler for deg som utøver
Ulike spiseforstyrrelser har ulike symptomer, og de opptrer sjelden «rent». Noen tegn å kjenne igjen hos seg selv:
- Stadig tanker om mat, kalorier og vekt som tar uforholdsmessig stor plass
- Angst for å legge på seg – selv etter normal trening og normalt kosthold
- Å unngå å spise sammen med andre, eller ha rigide ritualer rundt mat
- Gjentatte episoder med overspising, eventuelt etterfulgt av oppkast, faste eller ekstrem trening
- Menstruasjonsforstyrrelser (kvinner) eller nedsatt libido og testosteron (menn)
- Hyppige stressfrakturer eller vedvarende dårlig benhelse
- Følelse av å alltid fryse, uavhengig av temperatur
- Vedvarende tretthet, prestasjonsfall og økt sykefravær fra trening
Mange av disse tegnene kan også skyldes REDs uten at det foreligger en klinisk spiseforstyrrelse. Det er uansett grunn til å ta dem på alvor og snakke med lege.
Råd til trenere og foreldre
Som trener ser du utøveren over tid, i situasjoner der kropp og prestasjon er i fokus. Det gir deg en unik posisjon – som varsler, men også som risikofaktor dersom kulturen du skaper ikke er trygg.
Atferd du bør legge merke til:
- Utøveren taper mye vekt raskt og bruker metoder som badstue, gummidrakt eller faste
- Plutselige atferdsendringer: tilbaketrekning, irritabilitet, redusert motivasjon
- Prestasjonsfall som ikke stemmer med treningsmengde eller tidligere form
- Hyppige skader – særlig stressfrakturer
- Kommentarer om kropp og vekt, enten fra utøveren selv eller fra andre i miljøet
Hva du kan gjøre:
Sunnidrett.no har utarbeidet brosjyren Bekymringssamtalen – en konkret guide til hvordan du tar opp bekymring med en utøver på en god og trygg måte. Olympiatoppens retningslinjer «Når skal vi si stopp» gir dessuten tydelige rammer for når trening og konkurranse bør begrenses.
Som trener bør du også se på kulturen i ditt eget miljø. Vektkommentarer, offentlig diskusjon om vektklassevalg og press om å «gå ned en klasse» er faktorer forskning viser at øker risikoen for forstyrret spiseatferd. Det er mye en trener kan gjøre – og ikke gjøre.
Kan man bli frisk?
Ja, de aller fleste som lider av en spiseforstyrrelse kan bli friske, men det krever riktig hjelp og tid.
Kognitiv atferdsterapi (KAT) er i dag den best dokumenterte behandlingen for bulimi og overspisingslidelse. For unge med anoreksi er familiebasert terapi (FBT/Maudsleymodellen) anbefalt som første valg. Behandling bør skje i tverrfaglige team, og bør starte med en konsultasjon hos fastlegen som kan gi nødvendig henvisning til spesialisthelsetjenesten.
Forskning fra blant andre Jorunn Sundgot-Borgen viser at en sterk opplevelse av å bli tatt alvorlig, et realistisk håp om bedring og muligheten for videre oppfølging er blant de viktigste faktorene for å komme seg. Det er verdt å merke seg at mange som oppsøker hjelp, allerede er i ferd med å ta det avgjørende steget.
Det viktigste er å vite at det er mulig å bli frisk – og at hjelpen finnes.
Ressurser og hjelp
- ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser (nettros.no): gratis råd og støtte for dem som sliter, pårørende og fagpersoner. Tilbyr chat, telefon og e-post.
- Sunnidrett.no (sunnidrett.no): ressurser for utøvere, trenere og foreldre i idrettsmiljøet, inkludert brosjyren Bekymringssamtalen.
- Olympiatoppens retningslinjer «Når skal vi si stopp» – for helsepersonell og trenere tilknyttet toppidrett, revidert 2023.
- Fastlegen: alltid første skritt for utredning og henvisning til spesialist.
Kilder
- Dolan, S.H., et al. (2024). Prevalence of disordered eating and its relationship with rapid weight loss amongst male and female combat sport competitors: A prospective study. Journal of Science and Medicine in Sport.
- Kasper, A.M., et al. (2022). Patterns of weight cycling in youth Olympic combat sports: a systematic review. Journal of Eating Disorders, 10, 79.
- Menon Economics / ROS (2022). Samfunnsverdien av å forebygge spiseforstyrrelser. Rapport utarbeidet for Rådgivning om spiseforstyrrelser.
- Mountjoy, M., Ackerman, K.E., Bailey, D.M., et al. (2023). 2023 International Olympic Committee’s (IOC) consensus statement on Relative Energy Deficiency in Sport (REDs). British Journal of Sports Medicine, 57, 1073–1097.
- Skårderud, F. (2001). Toppidrettens pris. Gyldendal.
- Štangar, M., Štangar, A., Shtyrba, V., Cigić, B., & Benedik, E. (2022). Rapid weight loss among elite-level judo athletes: methods and nutrition in relation to competition performance. Journal of the International Society of Sports Nutrition, 19(1).
- Store medisinske leksikon (2024). Spiseforstyrrelser.
- Sundgot-Borgen, J., & Torstveit, M.K. (2004). Prevalence of eating disorders in elite athletes is higher than in the general population. Clinical Journal of Sport Medicine, 14(1), 25–32.
- Torstveit, M.K., Mathisen, T.F., Pensgaard, A.M., & Sundgot-Borgen, J. (2023). Oppdatert kunnskap om syndromet REDs (Relative Energy Deficiency in Sport). Norsk idrettsmedisin.
Skriv en kommentar