Sist oppdatert 20.03.2023.

Det er januar 1891, og vi befinner oss på en dampbåt i Det indiske hav. En ung, ganske liten, japansk mann demonstrerer judo for de andre passasjerene på båten. Den unge mannen blir etter hvert utfordret til kamp av en stor, sterk og robust, russisk offiser. Russeren har ikke noe tro på disse såkalte effektive teknikkene.

Russeren angriper den japanske mannen, som på sin side beveger seg lynraskt og kaster motstanderen i bakken, samtidig som han tar seg bryet med å beskytte hodet til russeren idet han lander på dekket etter et luftig svev.

Det har samlet seg en god del passasjerer rundt, for å se på dette opptrinnet. Og publikum er imponert! Den unge mannen forklarer tilskuerne at han har brukt japansk judo. Russeren, som nå har karret seg opp på bena igjen, spør den unge, japanske mannen hva han heter, og han svarer:

«Kano Jigoro»

De to mennene hilser hjertelig på hverandre. Det klappes begeistret rundt de to karene, og da båten ankommer Yokohama, har dette allerede blitt en nyhetssak i de lokale avisene. Jigoro Kano går i land i Yokohama. Der blir han møtt av sine nærmeste elever og tilhengere. De går derfra med et tydelig oppdrag:

Spre Kodokan judo over hele verden!

Historien om judo og livet til Jigoro Kano

Fortellingen du nettopp hørte er hentet fra en tegneserie om judo, «Judo no rekishi – Kano Jigoro no shogai», som kan oversettes til «Historien om judo og livet til Jigoro Kano». Tegneserien kom ut i 1987, bare ett år før 50-årsdagen for Jigoro Kanos død skulle markeres. Tegneserien hadde til hensikt å «vise historien om judo basert på fakta». Kodokansenteret i Tokyo var ansvarlig for utgivelsen.

Det er god grunn til å spørre seg om Kodokansenteret, som ble grunnlagt av Jigoro Kano, er de rette til å kvalitetssikre en biografi om livet til Jigoro Kano. Her har Kodokan hatt alle muligheter til å velge en vinkling som passet for dem.

Det starter ganske godt og i tråd med andre kjente kilder. Åpningsscenen fra tegneserien finner vi også gjengitt i boka «The Father of Judo» av Brian N. Watson.

I boka starter opptrinnet på dekk litt annerledes enn i tegneserien. Der er det to passasjerer som måler styrken sin mot en stor og sterk russisk offiser. Disse to, en nederlender og en sveitser, forsøker å skyve en jernstang som holdes fast av russeren – uten å klare å rikke den en centimeter.

Jigoro Kano skal ha sagt til en russer som sto og så på: «Din landsmann er veldig sterk, men jeg er sikker på at jeg kan holde ham fast, og at han ikke vil være i stand til å unnslippe grepet mitt.» Jigoro Kanos kommentar førte til latter blant de som sto nærmest og som hørte hva han sa. Utfordringen ble umiddelbart akseptert.

«Ok, hold meg fast», sa den storvokste russeren.

De la seg ned på dekk, og Jigoro Kano festet et holdegrep. Her er det ikke spesifisert hvilket grep det var snakk om. Det viste seg at russeren ikke klarte å unnslippe grepet til Jigoro Kano. Etter en liten stund byttet de roller: Russeren holdt Jigoro Kano fast, men det tok bare noen sekunder før Kano hadde frigjort seg fra grepet til den russiske offiseren.

Hele opptrinnet utviklet seg til en judodemonstrasjon der Jigoro Kano viste mer judo for passasjerene. De hadde blitt veldig nysgjerrige på hva Kano holdt på med. Det var i løpet av denne demonstrasjonen at Jigoro Kano også kastet russeren i bakken, samtidig som han passet på å beskytte hodet til vedkommende idet han landet.

Akkurat som i tegneserien, ble Jigoro Kanos oppvisning på skipet omtalt i de lokale avisene i Yokohama.

Hva er manga?

Tegneserier kan være så mangt, og det er store forskjeller mellom ulike former for tegnede fortellinger. Den typiske tegneserien i vår del av verden har barn og unge som målgruppe, eller kanskje noen ekstra nostalgiske voksne. Det finnes selvsagt unntak, men de aller fleste tegneseriene i Vesten er tegnet for barn.

Manga, som er den typiske japanske tegneserien, har et mer voksent publikum enn det de tradisjonelle tegneseriene i Vesten har. Men det er flere åpenbare forskjeller enn det som har å gjøre med målgruppa.

Manga leses fra høyre mot venstre, altså motsatt av det vi gjør i Vesten. Tegningene er stort sett svart-hvite, og en typisk manga-utgivelse en tjukk bok med mange kapitler, kanskje 500 sider. En tegneserie består at 25 til 60 sider.

Historiefortellingen er ofte annerledes i en manga enn i en tegneserie. I en typisk manga eksisterer hovedpersonen kun i den aktuelle manga-boken. I en tegneserie, for eksempel Batman eller Asterix, så finnes karakterene i flere ulike fortellinger, og man kan gjerne vise til hendelser som har skjedd utenfor den konkrete historien i det aktuelle albumet. Det er for eksempel ikke uvanlig at en tegneseriehelt snakker om eller tenker på noe som skjedde i en tidligere historie, altså et tidligere album. I en manga-fortelling, finnes det ingen forklaringer utenfor den fortellingen som skjer her og nå. Det fører oss også over til den neste forskjellen mellom tegneserier fra Vesten og Japan:

En manga-karakter, spesielt hovedpersonene, utvikler seg i større grad enn en tegneserie-karakter. Supermann er ganske lik seg selv, uansett om vi følger ham i våre dager eller i en fortelling fra 1938. Når en karakter, gjerne hovedperson, opplever en utvikling, kan det være enklere å vise verdier som respekt, mot og vennskap.

Hvem er målgruppa?

Et av de tydeligste tegnene på hvem som er målgruppa for tegneserien om Jigoro Kanos judo er måten den er tegnet på. Den litt røffe tegnestilen er typisk for shonen manga, altså manga beregnet på ungdom mellom 10 og 18 år – primært gutter, selv om det kanskje er litt gammeldags å skille mellom kjønn på den måten.

Tegneserien om Jigoro Kano og judoens historie har nok et enda bredere nedslagsfelt enn kun gutter mellom 10 og 18 år. Det er blant annet flere visuelle hjelpemidler, som blant annet enklere tekst, som skal gjøre det skriftlige enklere å forstå. Dermed kan tegneserien passe for yngre lesere. Det er også forklaringer i tegneserien som gjør at folk som ikke har kjennskap til judo og judoteknikker skal forstå hva som skjer.

De fleste erfarne mangalesere vil lett kunne skille shonen manga fra andre former for manga. En shonen manga karakter har for eksempel gjerne en vanvittig piggete hårsveis, og øynene er betydelige mindre enn for eksempel i shoujo manga der karakterene nettopp kjennes igjen på de enorme øynene som skal uttrykke følelser på en overtydelig måte.

Shonen manga er ofte tegnet med linjer som skal illustrere bevegelse og fart, og det passer bra siden en typisk shonen manga inneholder både action, sport og eventyr. Noen mener at sjangeren kan være overdrevet enkel når det gjelder plottet – det handler som regel om kampen mellom det gode og det onde, men – på den annen side – så koker vel de aller fleste fortellinger ned til nettopp det.

I tillegg til disse visuelle særtrekkene, har gjerne hovedpersonen en motsetningsfylt personlighet. Vedkommende kan for eksempel være både hissig og rolig, klumsete og nøyaktig, eller en sjenert person med skjulte egenskaper, nærmest superkrefter.

Den typiske hovedpersonen i en shonen manga legger gjerne ut på en reise der noen hindringer må overvinnes, en typisk «hero’s journey» – ikke ulikt den vi finner i «Ringenes herre».

Seriøse manga-fortellinger

Manga finnes og brukes i alle deler av samfunnet i Japan. Det er ikke uvanlig å bruke tegneserier som en del av det pedagogiske opplegget i Japan – det gjelder både i skoler, faktisk også i høyere utdanning, men også i informasjonskampanjer i regi av myndighetene. Det japanske folket er altså ganske vant til å forholde seg til tegneserier, også når det gjelder såkalt seriøs informasjon.

Tegneserier brukes for eksempel i sammenhenger der man skal lære om skikk og bruk, matlaging eller hva man bør gjøre i tilfelle rakettangrep fra for eksempel Nord-Korea.

Tegneserier blir også brukt i skolebøker, og det er helt vanlig at politiske partier tyr til tegneserier når de skal forklare hva de står for. For noen år siden ble det for eksempel lagd en tegneserie som skulle forklare endringer i den japanske grunnloven.

Derfor er det ikke unaturlig at ledelsen på Kodokan så for seg at det kunne være fint med en tegneserie om judoens opprinnelse og utvikling. Det er rett og slett en helt vanlig tilnærming til det å presentere seriøs informasjon i Japan.

Judo no rekishi – Kano Jigoro no shogai

Minifortellingen dere hørte i starten av denne episoden introduserer Jigoro Kano for leseren ved hjelp av en kul og dramatisk hendelse – midt i handlingen, in medias res, som det kalles på fagspråket.

Selv om målet er å fortelle om judo og Jigoro Kano på en faktabasert måte, så er det også rom for kreativitet i en manga. Utgangspunktet er viktige hendelser i Jigoro Kanos liv, men tomrommene der kildene ikke har så mye å bidra med kan gjerne fylles med livaktige skildringer uten at disse behøver å være basert på opplysninger i kilder.

Det er også sånn at mangaforfatterne står ganske fritt til å kutte ut eller fokusere ekstra på bestemte hendelser. Dette gjør at mange historikere selvsagt ser på slike tegneserier som en mindre verdifull og troverdig tekst enn en tradisjonell, historisk kilde.

Men det kan jo være greit å huske på at den tradisjonelle biografien også har masse rom for tolking og kreativitiet. Ifølge Hermione Lee som er en kjent britisk litteraturforsker og forfatter av flere biografier, så kan aldri en biografi bli en helt nøyaktig og presis gjengivelse av en persons liv, og det finnes ingen regler eller retningslinjer for hvordan en biografi skal være. Dermed er en biografi kanskje noe midt i mellom fakta og fiksjon, og det er i varierende grad tydelig for leseren hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Siden man sjelden har dagboknotater, vitneobservasjoner og film- og lydopptak fra ethvert sekund i en persons liv, så må noe kuttes ut og noe legges til når man skal lage fortellingen om livet til en person. Det er disse valgene som gjør at mange biografier blir omdiskutert, og i dette tilfelle så har helt klart Kodokan valgt å basere seg på kilder som skal bygge opp under en stolthet over Jigoro Kano, judo, Kodokan og Japans rolle i verden.

Et av triksene som brukes i tegneserien om Jigoro Kano er å legge inn faktiske sitater, tegninger som ligner på kjente fotografier av Jigoro Kano, og diverse fotnoter med forklaringer som knytter handlingen opp mot historiske hendelser. Dette bidrar til å gi fortellingen et troverdig preg.

Det kan jo sånn at en tegneseriebiografi kan forholde seg til elementer som er vanskelige å vise i en ren tekst. Et eksempel på dette er ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette kan både bidra til å gjøre hovedpersonen mer levende for oss, men det kan samtidig bidra til usikkerhet om troverdigheten til det vi ser og leser. Om et ansiktsuttrykk ikke allerede er beskrevet på et bilde eller en film, så blir det bare spekulasjoner om hvorvidt Jigoro Kano så sånn eller slik ut.

Det er Kodokan som kontrollerer hvem som kan lese og bruke innhold fra Jigoro Kanos dagbøker. Dermed har de ganske god kontroll på den informasjonen og den vinklingen og tolkningen som er mulig når det gjelder livet og meningene til judoens grunnlegger.

Judo i Japan på 1980-tallet

På den tiden da tegneserien «Historien om judo og livet til Jigoro Kano» kom ut, altså midt på 80-tallet, hadde diskusjonene om judoens utvikling rast lenge i Japan. Det var flere som mente at «sport» hadde tatt over for «tradisjon», og at det var en negativ utvikling.

Det er helt tydelig at «Historien om judo og livet til Jigoro Kano» har til hensikt å plassere sportsdelen av judo trygt og godt midt i den tradisjonelle delen av judo der det er fokus på selvutvikling som skal være til nytte for samfunnet. Ifølge tegneserien bidrar judo til utviklingen av individer, samfunnet og nasjonen!

Denne sammenhengen kommer tydelig fram allerede i åpningsscenen som du fikk gjengitt i starten av denne episoden. Her understrekes det at «dette er japansk judo» og at dette er «samuraienes måte» å kjempe på. På den måten kobles moderne judo sammen med det tradisjonelle synet på kampformer og judo.

Tegneserien viser på den ene siden at judo ikke har glemt sin tradisjonsrike bakgrunn, men den viser også at judo er en moderne idrett – klar for å møte den nye tida og nye krav til hvordan man skal trene på kampformer.

Jigoro Kano som barn

I fortellingen blir vi presentert for det som nærmest kan kalles Jigoro Kanos oppdrag eller ledestjerne. Faren til Jigoro Kano var en god venn av Katsu Kaishu som var en kjent representant for det japanske politiske systemet med spesielt ansvar for sjøfart og marine. Etter hvert ble han utnevnt til hakushaku som tilsvarer greve i det vestlige, adelige systemet.

Gutt, i framtida vil læring bli svært viktig. Studer hard! Ble en enestående person. Det vil være nyttig for vår nasjon.

Katsu Kaishu

Katsu Kaishu følger Jigoro Kanos utvikling nøye i løpet av handlingen i tegneserien. Noe av dette stemmer godt overens med det som skjedde i virkeligheten også. På museet i dagens Kodokansenter ble det i 2017 stilt ut en stor kalligrafi som ble gitt i gave etter at Katsu Kaishu hadde sett en kataoppvisning. Teksten på kalligrafien er:

«Uten noen form for forstyrrende tanker, kjenn naturens under. Og uten bevisste handlinger, forfølg essensen i forandringene som skjer.»

Katsu Kaishu er på ingen måte den eneste kjente personen Jigoro Kano introduseres for i løpet av handlingen i tegneserien. Vi kan nevne den amerikanske presidenten Ulysses Grant, Shibusawa Eiichi som var en viktig industrieier, Togo Heihachiro som var en av admiralene som var med på å beseire den russiske flåten i 1905, og Wakatsuki Reijiro som var statsminister.

Alle disse møtene er selvsagt med for å bygge opp under bildet av Jigoro Kano som en viktig person med stor autoritet når det gjelder både judo, kampformer, utdanning og samfunnsutvkling.

Det er flere velkjente historier om Jigoro Kano som gjenfortelles i løpet av mangaen. I starten av tegneserien får vi høre at Jigoro Kano ble mobbet da han gikk på skolen. Her brukes en retrospektiv teknikk der en kjent journalist intervjuer et øyenvitne. Ansiktene til både journalist og mobbere er skyggelagt slik at ansiktene framstår som anonyme. Dette er en vanlig måte å anonymisere noen på i manga, og i manga brukes dette trikset for å bidra til fortellingens troverdighet.

Det at en helt i utgangspunktet framstår som svak, for så å vokse seg sterkere i løpet av handlingen, er et triks som brukes i så å si alle superhelthistorier og kampsportfilmer. Her er det også lett å trekke parallellen til det japanske samfunnet som så på seg selv på den sammen måten: en svak nasjon som stadig vokste seg sterkere.

Jigoro Kanos egne tanker

Jigoro Kano la selv stor vekt på hvordan fortellingen om kampen med den russiske offiseren kunne bidra til et positivt syn på Japan i den vestlige verden. Japan hadde på mange måter, og særlig politisk, følt seg underlegne den vestlige verden, men med seieren over Russland i den japansk-russiske krigen i 1904-1905, så man en økende stolthet over eget land i Japan.

Når Jigoro Kano kaster russeren i bakken, men samtidig beskytter hodet til vedkommende, understreker det at det japanske samfunnet består av fremgangsrike folk med høye etiske og moralske standarder. I tegneserien-fortellingen er det nettopp denne beskyttende handlingen, der Jigoro Kano holder hodet til den russiske offiseren opp fra bakken, som fører til beundrende tilrop fra de vestlige passasjerene på båten.

Judo blir i alle sammenhenger presentert som, ikke bare en effektiv fysisk treningsform og kampsport, men også som en måte å styrke hele nasjonens selvbilde på.

I det avsluttende bildet i den innledende scenen kommer dette overtydelig fram. Der går Jigoro Kano rett mot leseren, bak han følger flere personer etter, og bak der igjen lyser solstrålene opp himmelen på samme måte som strålene i den keiserlige japanske hærs krigsflagg. Denne tegningen ser ut som et bilde hentet fra et superheltmagasin eller en scene i en actionfilm der helten går rolig vekk fra en eksplosjon.

Dermed har åpningsscenene i tegnserien om Jigoro Kano bidratt til å etablere at han gjennom judotrening har blitt et enestående individ som har utviklet både kropp, sjel og intellekt slik at han kan bidra til å tjene det japanske samfunnet. Tegneserien prøver å vise at Kodokan og det japanske samfunnet er en enhet.

Kilder

• Kami Sama Explorer Museum (2010). Weekly Shonen Jump Covers
• Kodokan Judo Institute (2017). Calligraphy «Kodokan» by Katsu Kaishu will be exhibited for the first time
• Morgan, Kai (2017) Ueshiba Morihei and Kano Jigoro – as seen through Manga – Budō Inochi
• Niehaus, A. (2018). Narrating history in the manga ‘Jūdō no rekishi – Kanō Jigorō no shōgai’ (1987). Martial Arts Studies, 6, 52–61. https://doi.org/10.18573/mas.58
• O-Taku Manga Lounge (u.a.) Comics vs. Manga: What’s the difference?
• Wikipedia (2022). Den keiserlige japanske hær
• Wikipedie (2022). Katsu Kaishū
• Wikipedia (2022). Shōnen manga