Oppvisninger i judo

Oppvisninger i judo kan være så mangt. Noen ganger er det store og ekstremt nøyaktig koreograferte forestillinger der man viser avanserte teknikker; det kan være mindre oppvisninger i begynnelsen av semesteret på et nybegynnerparti i judo; det kan være på en stand på et eller annet kjøpesenter eller en messe. Jeg har vært med på judooppvisninger i kirker, på en 4H-leir, på en restaurant på Spiralen i Drammen, på Høyres hus i Oslo, på et diskotek og mange andre steder.

I Japan

Det er ikke uvanlig å tenke at kravene for å delta i demonstrasjoner og oppvisninger i Japan er at man innehar et skyhøyt teknisk nivå. Men det er heller slik at man velger ut skikkelig entusiastiske utøvere som bryr seg om å trene, og som koser seg på trening.

Dette er en ganske typisk demonstrasjon der man setter opp en relativt liten dame mot flere større motstandere. Hovedfokus er offerkast, kanskje fordi de er store og spektakulære. Det er også verdt å nevne at uke (alle sammen) er ganske samarbeidsvillige – kanskje litt i overkant.

Ønsket for de fleste som arrangerer oppvisninger i Japan er at aktiviteten eller det som vises fram skal gjenspeile det som skjer i dojoen. Men det er også en annen viktig forskjell mellom oppvisninger og demonstrasjoner i Japan og i den vestlige verden.

I Japan arrangeres det først og fremst demonstrasjoner til ære for eller til minne om noe eller noen. Slike arrangementer kalles enbu (演武) taikai (大会) som kan oversettes med noe sånt som demonstrasjon og sammenkomst eller konvensjon.

Kampformer har tradisjonelt vært forbundet med noe opphøyd og nærmest hellig. Derfor var mange demonstrasjoner i gamle dager like gjerne holdt i private til ære for ulike guder, og, i noen sammenhenger, for viktige personer. Slike oppvisninger het opprinnelig hono enbu (奉納演武) som betyr at demonstrasjonen er gitt som en gave til gudene, en slags offergave.

Det var faktisk ikke før judo ble utviklet at det ble vanlig med mer åpne demonstrasjoner av ulike kampformer. I første omgang var det gjerne prominente gjester som fikk se på oppvisningene. Det kunne være ledere fra andre kampformskoler, militære ledere eller andre sentrale skikkelser i det japanske samfunnet.

I flere tilfeller var hensikten med slike oppvisninger rett og slett å sikre seg økonomisk støtte til å drive skolen videre. Og allerede på denne tiden var man bevisst på hvilken målgruppe oppvisningene hadde. Det vil si at militære ledere gjerne fikk se andre teknikker enn de som drev med skoler og utdanning av barn og unge.

Realismen i kampform-oppvisninger

De av oss som har vært deltagere på ulike oppvisninger er fullstendig klar over at mange av teknikkene man bruker der, og mange av situasjonene det vises til, ikke er reelle.

Denne oppvisningen er god, men den inneholder også teknikker som ikke kun er judo, for eksempel jujutsu- og karateteknikker. I tillegg er det en god del overdrevne og spektakulære fall. Sånn sett kan faktisk fallteknikk fungerer godt i oppvisninger – fordi folk flest synes det virker rart at man kan falle uten å slå seg.

I aikido er det typiske eksempelet på dette når en utøver på imponerende vis kaster fire motstandere i bakken, og i judo kan det handle om å avvæpne en person med kniv eller utføre en bensaks der man hopper opp og klipper motstanderen i bakken. Den høyt respekterte aikido-treneren Hisa Takuma kalte denne typen teknikker for propaganda.

Toney Raven var helt sikkert dyktig i judo, men i denne oppvisningen synes jeg alle bevegelser overdrives til det latterlige. Dette ligner på ingen måte det man lærer på en judotrening.

Jeg vet også om trenere i Japan som aldri øver inn oppvisninger på forhånd, og som attpåtil velger seg tilfeldige personer som skal være uke. Dette gjør at hele situasjonen føles mer reell – i alle fall for de to utøverne som er i sving, men kanskje også for de som ser på.

I denne demonstrasjonen kommer det tydelig fram at teknikkene og situasjonene som vises fram ikke nødvendigvis trenger å være reelle – selv om karate kan være veldig kult.

Menkyo

I gamle dager holdt man visse deler av pensumet skjult. Det var altså bare noen få innvidde som fikk fullt innsyn i alle de tekniske finurlighetene i en kampform. Dette ønsket om å holde noen deler hemmelig, gjaldt også oppvisninger. Det var på ingen måte naturlig å vise alle teknikker overfor et publikum som ikke hadde gjort seg fortjent til denne innsikten.

I denne videoen kan vi se et opplegg for barn. Her viser barn ulike teknikker, og målgruppa for oppvisningen er andre barn – som selvsagt får prøve.

Dette hadde også en pedagogisk og mottakerbevisst side. Mange mestere i kampformer mener at det ikke er enkelt for publikum å få med seg alt som skjer dersom teknikkene utføres i høyt tempo.

Les mer her:

Kilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.