Ep. 54: Den uovervinnelige Yukio Tani

Sist oppdatert 22.05.2023.

Yukio Tani er en av de viktigste judoutøverne på begynnelsen av 1900-tallet. Han ble født i Japan i 1881. Den nøyaktige datoen er det ingen som kjenner. Han døde 24. januar 1950, så han ble bare 69 år gammel. Både faren og farfaren hans var jujutsu-trenere, og allerede i 10-årsalderen begynte Yukio Tani å trene jujutsu.

Fusen-ryu

Det er lite vi vet om Yukio Tanis første opplæring i jujutsu. Men vi kan regne med at siden faren og farfaren hans trente Fusen-ryu jujutsu, så gjorde også Yukio Tani det. På Fusen-ryu kunne man lære litt av hvert, både kamp uten våpen, kamp med lange og korte staver, sverd og flere andre våpen.

Fusen-ryu ble grunnlagt på begynnelsen av 1800-tallet, omtrent 50 år før judo så dagens lys. Denne kampformskolen er kanskje mest kjent på grunn av Mataemon Tanabe. Han kjempet flere ganger mot utøverne fra Kodokan, judosenteret til Jigoro Kano, og han vant stort sett alle kampene han gikk.

Fusen-ryu har rykte på seg for å ha utviklet svært effektive bakketeknikker, men Yukio Tani var mest interessert i stående kamp. Han var spesielt opptatt av stående leddlåser, og det ser vi sjelden i moderne judo, men det var helt vanlig i klassisk jujutsu.

Etter hvert som kunnskapene som hadde vært unike for Fusen-ryu også ble kjente og tatt i bruk av blant annet Jigoro Kanos Kodokan, så forsvant utøverne fra Fusen-ryu til nettopp Kodokan. Flere av de gode utøverne på Kodokan hadde faktisk startet sin karriere på Fusen-ryu. Yukio Tani var en av disse.

Yataro Handa

Yukio Tani trente også på Yataro Handas jujutsu-skole i Osaka. Skolen åpnet i 1897, og Tani reiste til Europa i 1900, så han kan maksimalt ha trent der i 3 år. Det er svært usikkert hva slags tilhørighet denne skolen hadde til de andre skolene. Noen mener at Yataro Handa rett og slett drev med det samme som på Fusen-ryu, mens andre mener han hadde utviklet sine egne teknikker og sin egen stil.

I et intervju med Sadakazu Uyenishi i magasinet «Health and Strength» i 1904 beskrives forskjellen mellom Yataro Handas form for jujutsu som mer allsidig enn tradisjonell judo. Uyensihi hadde trent begge deler i Japan, og han var en kollega og venn av Yukio Tani.

I judo er det regler og prinsipper som må følges, mens i Yataro Handas jujutsu er alt lov («catch-as-catch-can«). I praksis var Handas måte å slåss på mye mer fokusert på bakkekamp. Uyenishi forklarer også at alle utøverne, uansett hvilken skole de kom fra, visste om hverandres teknikker.

Edward W. Barton-Wright

I september 1900 reiste Yukio Tani, som da var 19 år, sammen med broren sin Kaneo Tani og jujutsu-kompisen Seizo Yamamoto til London etter å ha blitt invitert dit av Edward W. Barton-Wright.

Barton-Wright regnes som grunnleggeren av en kampform som ble kalt for bartitsu. Her kan man se for seg en slags gentleman-aktig og viktoriansk måte å slåss på. Jeg tenker gjerne på Sherlock Holmes når jeg skal forklare hva bartitsu er. Sir Arthur Conan Doyle lot nemlig mesterdetektiven studere baritsu (sic!).

Edward Barton-Wright i full sving

Utgangspunktet for Barton-Wright var kunnskap om jujutsu fra ulike skoler i Japan – Shinden-Fudo Ryu under sensei Terajima Kuniichiro i Kobe og Kodokan judo, muligens under Jigoro Kano i Tokyo.

Da Edward W. Barton-Wright kom tilbake til England i 1898, ønsket han å kombinere alt han hadde lært om kampsport til en slags helhetlig selvforsvarstrening for moderne britiske menn. Som seg hør og bør kalte han kampformen opp etter seg selv, bartitsu.

Bartitsu has been devised with a view to impart to peacefully disposed men the science of defending themselves against ruffians or bullies, and comprises not only boxing but also the use of the stick, feet, and a very tricky and clever style of Japanese wrestling, in which weight and strength play only a very minor part.
Barton-Wright, 1902

Det var altså Barton-Wright som hadde invitert Tani-brødrene til England for å bidra til å utvikle bartitsu. Både broren til Yukio Tani og Seizo Yamamoto dro tilbake til Japan allerede året etter, men Yukio Tani ble i England resten av livet. Samme år som broren reiste grunnla Yukio Tani British Society for Jiu-Jitsu sammen med William Bankier.

Japanese School of Jujutsu

I 1904 åpnet Yukio Tani og Taro Miyake, begge med bakgrunn fra Fusen-ryu «Japanese School of Jujutsu». Treningssenteret lå i Oxford Street i London, ikke så langt unna der Budokwai lå.

Jujutsu-skolen til Tani og Miyake holdt åpent i litt over to år. Blant de mer kjente elevene her var skuespilleren Caroline Maria Lupton (10.09.1872-10.03.1930), bedre kjent som Marie Studholme. Marie Studholme var for øvrig blant de mest populære modellene for postkort på denne tiden.

I løpet av de drøye to årene Tani og Miyake drev «Japanese School of Jujutsu» skrev de også en bok. Den het «The Game of Ju-jitsu» og kom ut i 1906.

Oppvisning i Japan Society i England

I 1901 like før Seizo Yamamoto og broren til Yukio Tani reiste tilbake til Japan, holdt de tre karene en oppvisning sammen med Barton-Wright for Japan Society i England. Her imponerte Yamamoto blant annet med en øvelse som flere kampformutøvere brukte i oppvisningssammenheng på denne tiden:

Yamamoto lå på gulvet med hendene bundet, en stokk lå på tvers over halsen hans. Tre menn sto på hver side av stokken og holdt denne ned mot gulvet. To menn sto på selve kroppen til Yamamoto, samtidig som to personer holdt bena hans i ro. På et gitt signal skulle disse mennene presse Yamamoto ned, mens han skulle forsøke å komme seg løs. I løpet av 20 sekunder var han en fri mann. (Det kan være verdt å merke seg at Yamamoto sannsynligvis dro fra England fordi han ikke likte å bruke jujutsu som underholdning.)

Tani og Barton-Wright forsøkte å starte en skole med fokus på japanske kampformer, men prosjektet ble mislykket. Mye tyder på at det var de høye treningsavginene som drepte interessen blant folk. Etter dette brøt Yukio Tani med Barton-Wright og satset heller på opptredener i såkalte “music halls” under ledelse av William Bankier.

Music halls

Det er ikke helt sikkert når Yukio Tani bestemte seg for å bruke mesteparten av tiden sin på reise rundt for å gå kamper mot kjente og ukjente motstandere. Men ifølge lokale aviser var han godt kjent i dette miljøet allerede i 1903. Her er et eksempel på hva man kunne lese i «Health and Strenght» i desember 1903:

Yukio Tani, den dyktige japanske bryteren, har nylig opptrådt på Tivoli Music Hall i Leeds. Hans tilbud om tjue guineas (omtrent 3000 pund med dagens kurs) til hvem som helst han ikke klarer å beseire på femten minutter, gjorde at han fikk slåss mot de beste bryterne fra Lancashire og Yorkshire, men de tjue guineas står fortsatt på Tanis konto. I flere kretser anses ikke japanerens metoder som ortodokse, ifølge det britiske brytesystemet. Acton, den kjente bryteren fra Lancashire, led nederlag på 7 og 1/2 minutt.
Health and. Strength, desember 1903

Tani måtte nå vise seg i stand til å slåss mot hvem som helst uansett stil og størrelse. Ulike kilder anslår høyden hans til omtrent 168 cm. Vekten er mer usikker, men rundt 60-70 kg er rimelig å anta. Et sted står det at han veier «9 stone», og det tilsvarer 57 kg. For mange av innbyggerne i London virket dette som en enkel match. De fleste ble derfor overrasket når Tani klarte å vinne de fleste kampene sine.

Det var god pressedekning av disse Music Hall-arrangementene på denne tida, og det følgende sitatet fra The Sportsman er ganske typisk for hva pressen skrev om Yukio Tani:

Ukens hovedattraksjon på Chelsea Palace er Jiu-jitsu eksperten Yukio Tani. Han tilbyr £100 til hvilken som helst mann som kan beseire ham, og £20 til mannen som holder ut i femten minutter. En sølvpokal til en verdi av £40 vil bli gitt til den amatørutøveren som klarer seg i femten minutter, mens en massiv gullmedalje vil bli gitt til den som gjør det best i løpet av uken. Foster Scancha (Fulham), en kjent idrettsutøver på ca. 10, 5 stone. (67 kg), var den første som utfordret japaneren i går kveld. En armlås rammet ham i løpet 2 min. 23 sek. Tom Pearce (Battersea) fulgte etter, og det ble en spennende kamp, hvor Tani til slutt vant med en arm- og beinholdning i løpet av 5 min. 38 sek. To fine kamper ble avgjort under den andre opptredenen, der Alf James holdt ut i 3 min. 27 sek., og Bill Williams, en lokal bryter, holdt ut i 8 min. 11 sek. I kveld prøver Jack Madden seg mot Tani.
The Sportsman, 10. desember 1907

Pengepremiene i disse kampene var enorme dersom man regner summene om til dagens kroneverdi. £100 i 1907 ga like mye kjøpekraft som 120 000 norske kroner i 2019. Så dette var seriøse greier, og summene gjorde nok at mange som egentlig ikke hadde forutsetninger for å klare seg også ble motivert til, i alle fall, å prøve.

Peter Parkeys gjenfortelling

En av de som har fortalt om sitt møte med Yukio Tani er Peter Parkey, men nøyaktig hvem dette er vet vi ikke. Ifølge InYo, som skriver om dette, skal Peter Parkey ha vært et fiktivt navn. Men det som kanskje er mest interessant med akkurat denne fortellingen er både at Peter Parkey hadde studert jujutusu-boka som Tani hadde vært med på å skrive, og at flere av teknikkene Tani utfører er ganske godt forklart.

Peter Parkey forteller at han så informasjon om et arrangement med Yukio Tani på en plakat. Han tenkte med seg selv at dette burde være lettjente penger, og at den lille jujutsu-fyren umulig kunne være så vanskelig å slå. Han dro på en forestilling, mest for å se hva denne Tani gjorde, og om det så enkelt ut, så skulle han utfordre Tani den påfølgende dagen. Etter å ha sett på en del av forestillingen var Peter Parkey ganske sikker på at han rimelig enkelt skulle klare å vinne over Yukio Tani.

Parkey beskriver den kampen han så på denne måten:

Han så meget sint og meget bestemt ut da han møtte Yukio Tani på matten, men den lille japaneren, med et ansikt like strålende som soloppgangen som smiler over landet han kommer fra, gikk rolig mot den lokale giganten, som prompte utførte, til enorm munterhet for publikum, en serie med luftige bevegelser. Det var ikke en frivillig opptreden heller, de ble utført under direkte påvirkning av «Den Stigende Solen». Så falt han, altså den lokale giganten, ned med et rungende brak. Han reiste seg lynraskt, og prøvde å få tak i motstanderen sin. Det fulgte så en nydelig liten vals, hvor herr lokale gigant til slutt falt ned på gulvet igjen, med japaneren oppå seg. Japaneren holdt ham fast på en mystisk måte, slik at han ikke kunne komme seg løs, selv om han prøvde. Giganten gjorde et par krampaktige forsøk på å komme seg løs – men han møtte en rask sving og så la han seg ned. Han var hjelpeløst holdt nede på matten av japaneren, som på sin side rolig tørket pannen med en hånd mens «undermannen» desperat banket i matten, og dermed anerkjente nederlaget.
Peter Parkey

Peter Parkey tenkte med seg selv at han kunne gjøre det bedre enn sin landsmann, og neste kveld var Parkey som befant seg på scenen, kledd i en jujutsu-jakke. Han så «ned på den modige lille mannen» som han kalte Tani. Han var mye større og tyngre enn japaneren, og i akkurat der og da mente han at det «ville bli en enkel seier», men den følelsen tok raskt slutt da han begynte å bli kastet omkring over hele teaterscenen. «Jeg brukte all min styrke,» skriver Peter Parkey i ettertid. «Jeg klarte ikke få tak i ham uansett hva jeg gjorde. Han snodde seg ut av grepet mitt hver gang jeg trodde jeg hadde fanget ham.»

Parkey husker at publikum ropte oppmuntrende til ham, men stemmene hørtes ut «som de fjerne stemmene du noen ganger hører når du er på grensen til drømmeland». Han hørte tidtakeren rope: «Tre minutter!» Peter Prakey reiste seg opp fra gulvet, og sto på nytt ansikt til ansikt med Tani, som stod der rolig og smilende, og ventet på at han skulle angripe.

En plutselig bevegelse fra Tanis side skar bokstavelig talt føttene mine under meg. Det var et slags utsideslag, smidig utført med undersiden av foten, og det brakte meg til gulvet med et brak. Jeg kjempet som besatt, men det hjalp ikke. Japaneren tok tak i meg, og ved hjelp av hans berømte armlås – altfor godt kjent for hans motstandere – holdt han meg i en hjelpeløs posisjon på matten. Det var en klaustrofobisk og ydmykende følelse, som å bli kvalt og knust på samme tid.
Peter Parkey

Var dette reelt?

Det kan muligens virke overdrevet og usannsynlig at Yukio Tani skulle vinne alle sine kamper mot store slåsskjemper (ofte 20-30 kg tyngre). Det kan være greit å vite at kampene ble utkjempet med jujutsuregler, men reglene var ikke totalt urimelige. Utøverne kunne bruke så å si alle teknikker. Det eneste Tani insisterte på var at motstanderne skulle ha en jakke på seg. Dette gjorde det garantert enklere for ham å utføre sine teknikker på de (alltid) langt større motstanderne.

(Det finnes også eksempler på at Yukio Tani tapte kamper når han slåss mot utøvere som var vant til å konkurrere med jakker. Eksempler på dette var utøvere som drev med såkalt cornish wrrestling, «wrasslin».)

Man kan kanskje også minne seg selv på at de færreste i England kjente til teknikker som kansetsu-waza og shime-waza. Reglene var også innrettet slik at Yukio Tani kun trengte å holde motstanderne fast et bestemt antall sekunder. Dette var mange av de lokale heltene ikke vant til. De pleide å slåss til motstanderen ga opp.

Nedenfor ser du teksten på en typisk plakat fra denne tiden:

PARAGON THEATRE OF VARIETIES
MILE END ROAD E.
TO-NITE TO-NITE TO-NITE
Special Engagement of Apollo’s Wonderful
Japanese Wrestler
YUKIO TANI
£100 to any man who can defeat him. Notwithstanding the physical disadvantages against heavier men (for Tani weighs 9 stone only), Apollo will pay any living man twenty guineas who Tani fails to defeat in fifteen minutes: Professional champion wrestlers specially invited. To induce amateurs to try their skill, Apollo will present a magnificent silver cup, value 40 guineas (supplied by Mappin Brothers) to the one who Tani fails to defeat. The amateur making the best show will receive a valuable gold medal. All entries must be received each evening before the contests.
Sporting Life, December 1904

Han fikk uansett prøvd seg mot mange, mange lokale slåsskjemper, boksere og brytere. I løpet av en uke i Oxford Music Hall gikk Yukio Tani kamp (og vant over 33 motstandere). På en turné som varte i 6 måneder vant Tani i snitt over 20 motstandere i uka, og det blir mer enn 500 utfordrende i løpet av dette halvåret.

Fair play?

Yukio Tani altså ganske stor suksess i kamper mot profesjonelle brytere. Flere av disse kampene skal ha vært ganske røffe og tildels brutale. Det handlet ikke bare om de store pengepremiene, men det var også mange som synes det ville være pinlig å tape en kamp mot en langt mindre utlending.

I visse tilfeller kan man ane at reglene for fair play fikk seg et slag for baugen. Et kjent eksempel på dette er i en kan mellom Yukio Tani og Tom Connors. Kampen fant sted i Free Trade Hall i Manchester.

Umiddelbart etter det formelle håndtrykket i som hver kamp startet med, angrep Connors. Han forsøkte å løfte Tani opp fra gulvet, for så å kaste ham rett ned igjen. Tani klarte å vri seg ut av grepet, og begge mennene falt ned i orkestergraven. Etter hvert som de fikk karret seg opp på scenen igjen, slang Connors fra knyttneven og traff Tani i ansiktet. Publikum var nå fullt og helt på Tanis side, og Connors ble buet på.

Når utøverne nok en gang festet grep i hverandre, klarte Tani å få motstanderen sin i bakken. Han festet deretter en kveling på Connors, som på sin side langet ut flere knyttneveslag mot Tani. Dommerne skulle til å diskvalifisere Connors, da han uansett ble nødt til å gi seg på grunn av den effektive kvelingen (sannsynligvis ryote-jime) Tani hadde festet.

Kampen varte 1 minutt og 55 sekunder. Connors forlot scenen til en massiv pipekonsert.

Mange historier eksisterer om hvor uovervinnelige Yukio Tani var i sin samtid. Man kan sikkert argumentere både for og mot dette. Flere kilder fra omkring 1909 argumenterer heftig for at Yukio Tani ikke var spesielt dyktig, men snarere en helt ordinær judo- og jujutsuutøver. Tani skal heller ikke ha påstått noe annet, og sånn sett var han en ekte judoutøver som ikke forsøkte å gi inntrykk av at han var bedre enn det han faktisk var. Yukio Tani var åpen om at mange i Japan var mye bedre enn ham i judo og jujutsu.

Vi kan likevel kanskje si at de fleste historiene er troverdige blant annet fordi det finnes utøvere av samme kaliber i vår tid. Royce Gracie som er kjent innen brasiliansk jujutsu, og som har vunnet flere av de første Ultimate Fighting Championship, er ikke spesielt storvokst. Og akkurat som for Tani, favoriserte både reglene og ferdighetene til motstanderne jujutsu-utøverne på grunn av muligheten for å bruke shime-waza og kansetsu-waza.

I 1904 vant Yukio Tan en kamp mot Jimmy Mellor. Jimmy Mellor var den klart beste lettvektsbryteren i Storbritannia, og han var verdensmester i bryting (catch-as-catch-can) – i alle fall hvis man skal tro tobakksreklamen, og det kan man kanskje?

Sannsynligvis er dette den seieren som sier mest om nivået til Yukio Tani, og det må ha vært en fantastisk prestasjon av ham. Avisene i samtida anerkjente også dette som en flott seier. I Sporting Life kunne man lese om «en helt ekte sportslig kamp». Videre sto det: «Den lille japaneren viste hva han var god for ved å slå engelskmannen i hans egen idrett («his own game»). 2-1 var avgjørelsen, selv om poenget Tani fikk mot seg ble utfordret av mange.»

Budokwai

Da Gunji Koizumi grunnla Budokwai (som mange regner som judoens vugge i England) i januar 1918, var Yukio Tani medlem nummer 17. Noen steder står det medlem nummer 14, men som dere kan lese om på nettsiden om Budokwai, så var ikke medlemsregisterne helt nøyaktige disse første årene.

Og to år senere var Jigoro Kano på besøk på Budokwai. Da ble Tani tildelt 2. dan. Det kan i alle fall være et tegn på at judoferdighetene til Tani var på plass. Etter hvert oppnådde Yukio Tani 4. dan.

Det finnes flere kilder som slår fast at Yukio Tani var en vennlig person, men at han var streng og bestemt da det skulle trenes i dojoen. I tråd med datidens (og nåtidens) pedagogiske prinsipper trodde han på “learning by doing”, og på ekte judovis kastet han utøverne slik at de kunne føle teknikkene på kroppen. Han likte særlig godt hane-goshi og all form for ne-waza. Alle forsøk på å skryte, forenkle eller unngå judoens tøffe realiteter ble bryskt slått ned på.

De siste årene

Yukio Tani ble rammet av slag i 1936, og etter det var han ikke i stand til å trene mer. Han må ha blitt sønderknust tror mange av hans nærmeste, men han viste det aldri. Selv om han ikke kunne trene, møtte han opp og satt i en stol på mattekanten. Derfra diskuterte, kritiserte og oppmuntret han de som trente. 24. januar 1950 døde Yukio Tani.

Selv om mange andre judoutøvere kom til England (og Europa) etter hvert, og selv om mange av disse sannsynligvis var bedre judoutøvere enn Tani, så var det få som fikk like stor omtale, oppmerksomhet og innflytelse som Tani. Det kan være mange årsaker til det. Blant annet var Tani tidlig ut. Han var blant de aller første japanske utøverne som deltok i Music Hall-arrangementene. Han var bare 19 år da han kom til England. Han var liten av vekst, så motstanderne hans virket enorme i forhold. Og han må ha hatt en form for karisma som publikum satte pris på.