JudoMania > jigoro kano > Ep. 1: Jigoro Kano

Jigoro Kano

Episode 105.04.199923 minutter Ă„ leseav Arne Midtlund

Sist oppdatert 16.04.2025.

Jigoro Kano grunnla judo, reformerte det japanske skolesystemet, bidro til at judo ble en olympisk idrett og at Japan fikk arrangere OL.

Oppvekst

Jigoro Kano ble fÞdt i byen Mikage i Hyogo-prefekturet i Japan den 28. oktober 1860. I vÄre dager er dette omrÄdet kjent som Nada-distriktet i Kobe. Kjente steder som Osaka, Kobe og Kyoto ligger like i nÊrheten, mens Tokyo befinner seg omtrent 55 mil lenger vestover. Mikage var en av bondebyene som lÄ like ved kysten, og byen var naturligvis preget av dette. Allerede 1. januar 1868 ble det Äpnet en internasjonal havn i omrÄdet.

Havna i Kobe slik Hasegawa Sadanobu (1848-1940) husker den fra 1860-tallet. Bildet viser vestlige dampskip, tradisjonelle japanske bÄter og forsvarsverkene i Kobe havn.
Tomomarusan, CC BY-SA 3.0 http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/, via Wikimedia Commons

Jigoro Kano bodde sammen med familien sin i et toetasjes hus. Huset lÄ ikke langt unna havna, og det var etter datidens og japansk mÄlestokk et flott hus i vakre omgivelser.

Det var uten tvil ved dette havet mesteren lÊrte grunnleggende svÞmmeteknikker som han elsket, denne store naturlige scenen for ideell gymnastikk hvor han hvilte pÄ den vakre hvite sanden
 Det var en naturlig dojo av enorme dimensjoner preget av fred, frihet og generÞsitet.

Yokoyama Kendo
Dette er et eksempel pĂ„ et tradisjonelt, japansk hus. Fotograf: TANAKA Juuyoh (ç”°äž­ćæŽ‹)

Fra Shinnosuke til Jigoro

Jigoro Kano, eller Shinnosuke Kano som han het fra fÞdselen av, bodde sammen med familien sin hos foreldrene til moren hans. Moren, Sadako Kano, dÞde da Jigoro bare var 9 Är gammel. Dette mÄ ha gjort sterkt inntrykk pÄ den lille gutten.

Jigoro Kano var det femte og yngste barnet i sĂžskenflokken. Han hadde to eldre brĂždre, Kyuzaburo og Kensaku, og to eldre sĂžstre, Dyoko og Katsuko.

Navnereglene og -skikkene i Japan er ikke helt enkle for oss nordboere Ä forstÄ, men i utgangspunktet het faren til Jigoro Kano, Shogenji Mareshiba, ev. Mareshiba Shogenji. Shogenji var familienavnet. RekkefÞlgen pÄ navn i Japan er ikke helt sammenfallende med vÄre navneskikker, og som regel bruker man i Japan Ä nevne familienavnet fÞrst (f. eks. Kano Jigoro).

Mareshiba Shogenji, fÞdt i oktober 1813, slo seg ned i Mikage. Der mÞtte han Kano-familien som var en gammel japansk slekt som drev produksjon og handel av sake. Det hadde de holdt pÄ med siden 1700-tallet.

Mareshiba Shogenji begynte Ă„ arbeide med Kano-familien, spesielt med Jiro Kano. Den sistnevnte, som ganske raskt ble svĂŠrt fornĂžyd med innsatsen til Mareshiba Shogenji, takket ham ved Ă„ gi ham datteren sin, Sadako Kano.

Enda mer overraskende for en moderne observatĂžr, selv om det var vanlig i Japan pĂ„ den tiden, adopterte Jiro Kano ham. Faren til Jigoro Kano ble enearving til konas familebedrift. Dermed tok Mareshiba Shƍgenji navnet Jirosaku Kano som betyr noen i retning av «sĂžnnen til Jiro Kano».

Siden Mareshiba Shogenji var voksen da han ble adoptert var navnet hans allerede godt innarbeidet i kretsen rundt ham. Derfor kan man ogsÄ oppleve at han omtales med ulike navn, som for eksempel Kano Mareshiba, Kano Jirosaku eller Kano Mareshiba Jirosaku.

I won’t live long in Mikage. Anyway, I’ll go to Edo and become a great man.

Jigoro Kano

Jigoro Kano ble altsÄ gitt navnet Shinnosuke Kano, men han tok etter hvert et nytt navn, Jigoro, og ble dermed Kano Jigoro, eller Jigoro Kano som vi sier.

Urolig tid

Da Jigoro Kano ble fÞdt var Japan preget av uroligheter, fornyelse og Þnsker om nye idealer tilpasset det moderne samfunn. Bare 7 Är fÞr Jigoro Kano ble fÞdt, ankom den amerikanske kommandanten Matthew C. Perry Japan. Han tvang gjennom en handelsavtale mellom Japan og USA der USA dikterte premissene. FÞydaltiden, representert ved Tokugawa-shogunatet, i Japan var pÄ vei mot sin slutt, og man lette etter nye mÄlestokker og idealer man kunne forholde seg til.

Tokugawa-shogunatet bestod til 1868. Da ble keiserdĂžmmet gjenopprettet, og Japan ble et konstitusjonelt monarki. Japan ble modernisert, og Jigoro Kano kom etter hvert til Ă„ spille en sentral rolle i dette. Denne perioden i Japans historie kalles for Meiji-epoken.

Intellektuell og kulturell familie

Det blir gjerne nevnt at Jigoro Kano hadde gode intellektuelle evner, og det stemmer nok. Selvsagt kan det vÊre flere grunner til det, men hvis vi ser litt nÊrmere pÄ familien hans pÄ farssiden, sÄ kan man kanskje finne litt av forklaringen der.

Jigoro Kano kom pĂ„ sin fars side fra en lang linje av prester. Jigoro Kanos farfar, Maretake Shogenji, var hovedpresten ved Hiyoshi-tempelet (æ—„ć‰ć€§ç€Ÿ, Hiyoshi taisha) som ligger i Otsu, Shiga-prefekturet, Japan.

Under Meiji-perioden ble tempelet offisielt anerkjent som «kanpei-taisha» (柘ćčŁć€§ç€Ÿ). Det betyr at det er blant de tempelene som stĂžttes av regjeringen fordi det aldri har blitt Ăždelagt siden det ble bygd.

Farfaren til Jigoro Kano, Maretake Shogenji, var kjent for sin kunnskap om klassisk japansk og kinesisk poesi. Selv om Jigoro Kano ikke kjente bestefaren sin, som dÞde da Kano bare var tre Är gammel, sÄ er det likevel slik at hele familien pÄ farssiden var opptatt av intellektuelle tanker, filosofi og religion.

Til Tokyo       

Morfaren til Jigoro Kano, Jiro Kano, hadde i sin tid startet en suksessrik bedrift i Nada i Shiga-prefekturatet ikke sĂ„ langt unna elven Biwa midt i Japan. Produktet de solgte var sake. I vĂ„re dager er bryggeriet Kiku Masamune kjent over hele Japan. Det var kontakter i dette miljĂžet som senere finansierte Fujimi-cho Dojo som skulle bli Kodokan pĂ„ slutten av 1880-tallet.

I 1871 fikk faren til Jigoro Kano en jobb i Tokyo, og han flyttet hit sammen med sine to yngste sÞnner, deriblant Jigoro. Som elleveÄring begynte Jigoro pÄ skolen.

Jujutsu var den krigskunsten nesten alle skulle lÊre seg da Jigoro Kano var ung. Da de flyttet til Tokyo var han spent fordi det var i denne byen all jujutsu-aktivitet av sÊrlig betydning foregikk. Her arbeidet han for faren i forbindelse med handelsflÄten.

Kano var ganske liten av vekst, og han mente selv at han var ganske fysisk svak. Det hendte at han ble plaget, slÄtt og tvunget til Ä lÞpe Êrender for noen av de lokale guttegjengene. Dette fÞrte til at han begynte Ä trene ulike former for jujutsu. Etterhvert ble denne treningen systematisert til det vi kjenner som judo.

However, in those days, although not sickly, I was, nevertheless, quite feeble.

Jigoro Kano

Kanskje hadde det ikke blitt slik dersom Jigoro Kano hadde vĂŠrt stĂžrre enn i underkant 1,6 meter og rundt 50 kg i tenĂ„rene? I voksen alder var Jigoro Kano fortsatt under 1,6 meter hĂžy, men han skal ha utviklet en ganske imponerende fysikk. Han var bredskuldret og hadde benmuskulatur som han var svĂŠrt stolt av. Mange av dem som mĂžtte Kano i kamp ble ogsĂ„ overrasket over hurtigheten hans.    

Ungdomstid

Allerede som 14-Äring (15 Är etter japansk regnemÄte) begynte Jigoro Kano Ä studere sprÄk pÄ privatskolen Kaisei Gakko. De fleste andre studentene var eldre enn Kano, og han fikk etter hvert behov for Ä markere seg styrkemessig i tillegg til rent faglig. En av treningsformene han begynte med var baseball som to amerikanske lÊrere hadde startet kurs i Äret fÞr.

Da Jigoro Kano var 17 Är gammel fikk han beskjed av faren sin om Ä bli med et av skipene som transporterte sake til hovedstaden. Heldigvis insisterte han pÄ Ä reise langs landeveien i stedet. Skipet sank i en storm og hele besetningen omkom.

Utdanning

I 1877 ble Jigoro Kano student pÄ Toyo Teikoku (Tokyo Imperial University). Universitetet ble opprettet i 1877, og dermed ble Jigoro Kano en av studentene i det fÞrste kullet pÄ Toyo Teikoku.

Jigoro Kano studerte blant annet Ăžkonomi og politisk Ăžkonomi. I tillegg studerte Kano engelsk litteratur. I moderne sammenheng kan man gjerne sammenligne utdanningen til Jigoro Kano med en mastergrad. Det er ikke slik at Kano noen gang tok en doktorgrad eller ble tildelt en slik – selv om han i noen sammenhenger omtales som dr. Kano.

Nakamura Masanao (1832-1891) underviste i de kinesiske klassikerne. Public domain.

I lĂžpet av tiden pĂ„ universitetet studerte Jigoro Kano ogsĂ„ filosofi med spesiell vekt pĂ„ kinesisk filosofi. Kano leste blant annet de fire klassiske kinesiske bĂžkene – Si shu ji zhu: Shisho shĂ»shĂ», og de fem konfusianske klassikerne – WǔjÄ«ng.

Akamon (den rÞde porten) er det eneste som stÄr igjen av Toyo Teikoku. Dette bildet er fra 1905. http://www.oldtokyo.com, Public domain, via Wikimedia Commons

Jigoro Kano var pĂ„ mange mĂ„ter heldig fordi han ble fĂždt inn i en velstĂ„ende og ressurssterk familie. De hadde blant annet rĂ„d til Ă„ la han studere pĂ„ eliteinstitusjonen Tokyo Imperial University. Slik sett ble Jigoro Kano godt rustet til Ă„ mĂžte de nye kravene som ble stilt samfunnsborgerne i Japan i Meiji-epoken.    

I 1881 tok han sin eksamen, og i 1882 fikk han jobb som lĂŠrer i politikk og Ăžkonomi pĂ„ Gakushuin – en eksklusiv privatskole. Dette var det samme Ă„ret som Kano grunnla Kodokan judo, og det er egentlig ganske utrolig! Allerede 22 Ă„r gammel har Jigoro Kano rukket usedvanlig mye.

Etter hvert ble han forfremmet til professor, og han fikk i tillegg administrativt ansvar. Bare noen fÄ Är senere, da han var 25 Är gammel, ble Jigoro Kano assisterende rektor pÄ den samme skolen.

Som assisterende rektor var han med pÄ Ä iverksette flere reformer pÄ skolen. Her er noen av de sakene Jigoro Kano var med pÄ Ä gjennomfÞrte: Elevene fikk lov til Ä reise hjem i helgene, han tillot folk fra middelklassen Ä vÊre elever ved skolen, han innfÞrte aktiviteter som skulle lÊre elevene god oppfÞrsel. Foreldrene og samfunnet forÞvrig begynte Ä legge merke til Jigoro Kano og de resultatene han oppnÄdde.

Jigoro Kano, rektor pÄ Tokyo Higher Normal School

ForĂžvrig hadde Kano en heller selvsikker holdning i forhold til sine egne ferdigheter som foredragsholder – nesten pĂ„ grensen til det arrogante. Det hendte at han ble beskyldt for Ă„ holde kjedelige leksjoner. En gang bare tre studenter mĂžtte til undervisning kokte det over for Jigoro Kano. Han ble sĂ„ sint at han ropte: “Alle pĂ„ dette kurset mĂ„ gĂ„ om igjen!”

Etter hvert havnet Jigoro Kano i konflikt med ledelsen pÄ Gakushuin, og i 1889 benyttet Kano seg av muligheten til Ä dra pÄ en studietur til Europa. Her besÞkte han flere steder i Frankrike, og denne reisen gjorde inntrykk pÄ Jigoro Kano. Han ble imponert over utdanningssystemet, og han gikk inn for Ä lÊre seg mer om fransk kultur. Han ble blant annet invitert til det franske utdanningsdepartementet, og der fikk han vite mer om hvordan utdanningssystemet fungerte.

Selv om Frankrike, uten tvil, var det stedet som gjorde mest inntrykk pÄ Jigoro Kano, reiste han ogsÄ innom land som Belgia, Østerrike, Tyskland, Sveits, Russland, Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia.

Kano tilbragte ganske lang tid i Tyskland, spesielt i KÞln og Berlin. OgsÄ i Tyskland brukte han tid pÄ Ä sette seg inn i utdanningssystemet, og han ble stadig sikrere pÄ at Japan mÄtte jobbe hardt, for ikke Ä havne pÄ etterskudd

I 1890 reiste Jigoro Kano hjemover i retning Japan med mange nye impulser og inntrykk med seg i kofferten.

I 1991 sluttet han mer eller mindre pÄ dagen etter at konflikten med ledelsen pÄ Gaukushin hadde spisset seg til. Konflikten gikk i korte trekk ut pÄ hvorvidt universitetet skulle Äpnes for flere samfunnslag, eller om det fortsatt skulle vÊre forbeholdt overklassen. Jigoro Kano ville, ikke overraskende, at utdanning skulle vÊre tilgjengelig for sÄ mange som mulig.

Parallelt med jobben pÄ Gakushuin, hadde Jigoro Kano ogsÄ fÄtt en ledende stilling pÄ Tokyo Teachers Training School. Det betyr at Kano aldri sto i fare for Ä ende opp uten jobb eller i nÊrheten av noen form for fattigdom.

I mer en 25 Ă„r var Jigoro Kano en av de som la grunnlaget for all undervisning i hele Japan. Mange mener at det er  Jigoro Kano og Shöin Yoshida som utviklet den moderne pedagogikken i Japan.

Skole og idrett

Samtidig med sitt arbeid pĂ„ Gakushuin og pĂ„ lĂŠrerhĂžgskolen i Tokyo grunnla han Kobun Gakuin (ćŒ˜æ–‡ć­Šé™ą). Kobun Gaukin var en skole for kinesiske elever i Japan. HovedmĂ„let for utdanningen pĂ„ Kobun Gaukin var Ă„ Ăžve pĂ„ japansk sprĂ„k slik at elevene her kunne fortsette utdanningen i hĂžyere og mer avanserte skoleslag. Rektoren pĂ„ skolen het Sun Yat Sen. Judo, og andre treningsformer, var en integrert del av den fysiske fostringen pĂ„ Kobun Gaukin.

Det er viktig Ă„ merke seg at Jigoro Kano i meget stor grad bidro til at fysisk fostring ble sentralt i det japanske skolesystemet. Han sĂžrget for eksempel for at alle lĂŠrerne ved Tokyo Higher Normal School trente flere idretter regelmessig.

Idrettslaget ved skolen ble bygd opp etter en vestlig modell med flere ulike avdelinger: judo, japansk fekting, turn, styrketrening, sumo, tennis, fotball og baseball. Alle studentene pÄ skolen trente minst en av disse idrettene. Daglig gjennomfÞrte alle ved skolen treningsÞkter som varte minst 30 minutter.

I tillegg til de idrettslige aktivitetene, ble det avholdt Ärlige ekskursjoner, og det ble arrangert aktivitetsdager. Jigoro Kano la ogsÄ vekt pÄ at lÊrere og studenter skulle utvikle ferdigheter i tilknytning til det vÄte element. Dette var naturlig siden Japan er et Þysamfunn. SvÞmmetrening og aktiviteter med bÄter ble en naturlig del av undervisningen.

Et naturlig resultat av denne fokuseringen pÄ idrett i skoleverket var at menn med erfaring fra ulike treningslokaler overtok en god del av undervisningen i det japanske grunnskolesystemet over hele Japan. For Ä Þke kunnskapsnivÄet til trenerne startet Jigoro Kano opp et gymnastikkurs som hadde vÊrt vanlig for lÊrere Ä gjennomfÞre tidligere. Kurset hadde opprinnelig vart omtrent ti mÄneder, men Kano utvidet det slik at det nÄ varte mellom tre og fire Är. Det lagt mer vekt pÄ valgfritt lÊrestoff og egentrening i det nye pensumet (1902-1911).

Noe av grunnen til at Jigoro Kano Þnsket Ä utdanne trenerne var at de hadde ganske lav status, og derfor sjelden ble ble tatt hensyn til i organiseringen av samfunnet. PÄ grunn av dette var det vanskelig Ä fÄ fullt utbytte av den fysiske fostringen fordi utÞverne ofte Þnsket Ä overprÞve trenernes avgjÞrelser. Ved Ä Þke trenernes status gjennom utdanning ville Kano endre dette. I 1915 fikk trenerutdanningen den samme formelle statusen som annen utdanning, og dette medfÞrte en positiv utvikling for kvaliteten pÄ treningen ved nesten alle skoler i Japan. I 1949 ble fikk denne utdanningen universitetsstatus.

Interesse for jujutsu

NÄr Kano ikke studerte, var han pÄ utkikk etter en ekspert i den nye vitenskapen osteopati (grunnlagt i 1874 av amerikaneren Andrew Still). Det var én eneste grunn til at Jigoro Kano lette etter en slik ekspert: Han hadde hÞrt at det var hos disse legene han kunne bli undervist i jujutsu.

Kano var opptatt av Ä lÊre seg selvforsvar, og han hadde kommet fram til at jujutsu var stilarten han skulle satse pÄ. I 1878 fant han fram til en spesialist pÄ knokler, doktor Teinosuke Yagi i Nihonbashi. Dr. Yagi introduserte Jigoro Kano for en jujutsu-lÊrer i nabolaget.

Jigoro Kano hadde egentlig begynt Ä trene jujutsu Äret fÞr han begynte pÄ universitetet. Men instruktÞren hans, Ryuji Katagiri, mente at Kano var for ung for seriÞs trening. Dermed lÊrte Jigoro Kano bare noen fÄ enkle teknikker.

Den mÄlbevisste unge Kano ville ikke godta dette. Resultatet av den unge mannens pÄgÄende holdning var at Dr. Yagi henviste han til Hachinosuke Fukudas dojo. Fukuda var en mester i stilarten Tenjin-Shinyo Jujutsu. (Han var ogsÄ bestefaren til Keiko Fukuda som er den hÞyeste graderte kvinnelige judoutÞveren i verden med sitt 9. dan fra Kodokan og 10. dan fra US Judo Federation.)

Det fantes omtrent 20 store og 725 smĂ„ jujutsu-skoler i Japan – de fem viktigste skolene het Takenouchi, Sekiguchi, Kuyshin, Kito og Teshiin-Shinyo. Jigoro Kano fikk sin fĂžrste opplĂŠring i jujutsu pĂ„ Tenshin-Shinyo ryu. Der delte man teknikkene i fire store grupper:

  • Go Waza – harde teknikker. Dette var teknikker som slag, spark, kast, holdegrep, kvelinger og frigjĂžringer fra teknikker.
  • Ju Waza – myke teknikker. Denne gruppen besto av teknikker som armlĂ„ser og aiki-bevegelser (sirkelbevegelser).
  • Katsu – helbredelsesteknikker. Disse teknikkene gjorde utĂžveren i stand til Ă„ fortsette treningen selv om de skadet seg. Et annet navn pĂ„ disse teknikkene er Sakatsu Jizai (frihet til Ă„ drepe og frihet til Ă„ gjenopplive).
  • Bugei Ju-Happan – trening med vĂ„pen

Fukuda la vekt pĂ„ trening i tekniske ferdigheter framfor kata. Undervisningen hans foregikk ved at han forklarte teknikkene muntlig. Deretter skulle utĂžverne forsĂžke Ă„ fĂ„ til teknikkene gjennom fri trening. Jigoro Kanos tro pĂ„ randori som treningsform stammer sannsynligvis fra inntrykkene han fikk gjennom denne treningen. Metodene som ble brukt pĂ„ Kodokan var typiske for Fukuda og Iikubo – en av de som instruerte Jigoro Kano senere. FĂžrst lĂŠrer man teknikker, disse videreutvikles gjennom randori, og etter en stund foredles teknikkene gjennom trening av ulike kata. Dette kan man til dels kjenne igjen i moderne judo, men nĂ„ har treningen et langt stĂžrre konkurransefokus.

I 1879, bare et Är etter Jigoro hadde begynt Ä trene regelmessig hos Fukuda, dÞde mesteren plutselig. Fukuda ble bare 52 Är gammel. 19-Äringen Kano sluttet seg til en annen gruppe som trente Tenjin-Shinyo Jujutsu. Denne gruppen ble trent av en 62 Är gammel instruktÞr som het Masatomo Iso. Iso var grunnleggeren av Tenshin-Shinyo ryu. Han er ogsÄ omtalt som Sekisai Minamoto Masatari Yanagi.

Mange historier har blitt fortalt om den legendariske Iso. En av historiene forteller om hvordan Iso og hans beste utĂžver bekjempet en stor bande som terroriserte Edo. Kampen omtales i nedtegnelser som blodig og vill, og det hersker liten tvil om hvem som vant oppgjĂžret.

I lÞpet av de neste to Ärene drev Jigoro Kano med jujutsu dÞgnet rundt. Alle ledige stunder ble fylt med jujutsu-trening. Motvillig innsÄ han at kroppen trengte sÞvn, men selv i sÞvne var hjernen hans opptatt med jujutsu. Vitner sier at de hÞrte Kano rope jujutsu-uttrykk i sÞvne, og noen sÄ han sparke og slÄ i madrassen sin. Den gamle Iso sÄ Jigoro Kanos Êrlige engasjement, og han visste Ä sette pris pÄ dette. Kano ble hans assistent, og snart hadde han ansvaret for en gruppe med 20-30 utÞvere. De skulle instrueres i kata og deretter randori.

I 1880 var Jigoro Kano tilskuer pÄ en oppvisning holdt av Totsuka-ha Yoshin ryu jujutsu ved universitetet i Tokyo. Totsuka-ha ble kalt den mest effektive jujutsu-retningen i Japan. PÄ slutten av oppvisningen inviterte de folk fra salen til Ä utfordre jujutsu-utÞverne. Den 20 Är gamle Jigoro Kano beseiret alle utÞverne.

21 gammel fikk Jigoro Kano tittelen mester i Tenjin-shinyo jujutsu. Likevel fÞlte ikke Jigoro Kano at det var dette som var mÄlet hans. Han ville lÊre mer i stedet for Ä undervise allerede nÄ. PÄ denne tiden mÞtte Jigoro Kano Tsunetoshi Iikubo. Iikubo var mester pÄ Kito-ryu. Jigoro Kano begynte Ä trene hos Iikubo i hans dojo. Han var sÄ ivrig at han trente selv om ingen andre mÞtte opp pÄ treningene.

Akkurat som Fukuda, la Iikubo vekt pÄ fri trening tilsvarende randori. Han var spesielt dyktig til Ä undervise i nage-waza. Det var ogsÄ slik at pÄ Kito ryu at judo var et begrep som var i bruk.

I lĂžpet av disse Ă„rene med intens trening i jujutsu, tenkte Jigoro Kano ut noen nye teknikker. Samtidig ble han mer og mer overbevist om at jujutsu trengte en kraftig reform. Under en treningsĂžkt gikk Kano kamp mot en stor mann pĂ„ nesten 100 kg. Han het Kenkichi Fukushima. Kano veide bare rundt 50 kg, og han tapte kampen. Jigoro Kano hatet Ă„ tape og studerte alle teknikker han kunne tenke seg med en mĂ„lsetning for Ăžyet – Ă„  beseire Fukushima. Disse studiene resulterte i en helt ny teknikk.

Den neste gangen de to unge mennene trente sammen lĂžftet Jigoro Kano motstanderen sin over skuldrene og lempet han i bakken. Den nye teknikken ble kalt for kata-guruma – skulderhjul. Blant de andre teknikkene han utviklet i lĂžpet av denne perioden, var uki-goshi og tsurikomi-goshi.

Opprinnelig hadde ikke Jigoro Kano tenkt Ä grunnlegge et nytt system for selvforsvar. Han ville derimot reformere jujutsu fordi han sÄ en del mangler ved kampformen. Kano Þnsket at unge menn skulle forberedes til sitt mÞte med samfunnet gjennom treningen i jujutsu. Han bestemte seg for Ä vie livet sitt til dette arbeidet.

I 1898 skrev Jigoro Kano ned noen tanker om hvorfor han utviklet judo.

Jigoro Kano mente at han skulle klare Ä utvikle et eget helhetlig system ut fra de kunnskapene han hadde tilegnet seg i lÞpet av de fem siste Ärene med intens jujutsu-trening. Kano hadde trent jujutsu praktisk talt dag og natt, og han var vel forberedt. Katame-waza og atemi-waza ble lÄnt fra Kito ryu. Han beholdt de teknikkene som var i samsvar med vitenskaplige prinsipper. Alle teknikker som det kunne vÊre skadelig Ä trene pÄ ble fjernet.

Kito ryu skulle bli en viktig skole for judoens utvikling. Flere av de dyktigste judoutÞverne trente her. En av disse het Hidekazu Nagaoka. Han ble et fullverdig medlem av Kodokan etter Ä ha blitt en mester pÄ Kito ryu. Senere fikk han judan, 10. dan, i judo.

Kito ryu legger vekt pÄ en del Ändelige elementer, blant annet aiki. Skolen la ogsÄ vekt pÄ faktorer som wa og ju. I tillegg ble det fokusert en del pÄ avanserte strategier for bruk i krig. Teknikkene man lÊrte pÄ Kito ryu var raske, direkte og lineÊre. Teknikkenes utgangspunkt var en bevegelse fra sentrum av kroppen, og dette skulle vÊre en viderefÞring av de indre energiene.

Judo

I februar 1882 tok Jigoro Kano med seg ni av hans studenter fra Kito ryu til Eishoji-tempelet. De fÞrste Ärene trente man egentlig ikke judo i tempelet. Kampformen lignet sannsynligvis mye mer pÄ jujutsu. Mesteren Iikubo hadde til og med ansvaret for instruksjonen to til tre ganger i uken. Iikubo hadde en voldsom stil, og det fortelles at nÄr han underviste i Eishoji ble alltid et eller annet mÞbel Þdelagt.

Det var ikke fÞr i 1884 at retningslinjene til Kodokan ble nedtegnet og vedtatt. Overgangen fra jujutsu gikk sakte, men sikkert. Derfor er det vanskelig Ä bestemme en eksakt dato for nÄr judo ble grunnlagt. Det er i alle fall sikkert at de fÞrste judotreningene fant sted i Eishoji-tempelet.

PÄ en av treningene i Eishoji vant Kano over Iikubo. Det hadde aldri hendt fÞr, men pÄ denne treningsÞkten blokkerte Jigoro Kano alle teknikkene den gamle mesteren forsÞkte seg med. Kano brukte deretter uki waza og sumi otoshi, og Iikubo ble kastet tre ganger.

Jigoro Kano forklarte teknikkene slik: «Tving motstanderen til Ä spenne musklene i kroppen, bryt balansen hans, og i det Þyeblikk han er hjelpelÞs, angrip!» Iikubo svarte: «Fra nÄ av er du min trener.» Like etter denne hendelsen trakk Iikubo seg tilbake fra stillingen som sjeinstruktÞr pÄ Kito ryu. Jigoro Kano ble utnevnt til mester, menkyo kaiden.

Randori fÞr i tiden var ikke helt det samme som i vÄre dager. Den var en smule mer voldsom, for Ä si det forsiktig. Ingen trente hardere og mer enn Jigoro Kano. Han holdt det alltid gÄende helt til han mÄtte gi opp Ä delta pÄ treningsÞkten pÄ grunn av skader. Judodrakten hans er utstilt pÄ Kodokan. Den er lagd av brun lin pÄ utsiden og bomull pÄ innsiden. Etter treningene lappet han den sammen sÄ godt som mulig. Likevel er den tydelig merket av all treningen den har vÊrt med pÄ. Jigoro Kano sluttet Ä bruke judogi i 1920. I stedet brukte han en haori (en tradisjonell skjorte) nÄr han utfÞrte sin katatrening.

Tving motstanderen til Ă„ spenne musklene i kroppen, bryt balansen hans, og i det Ăžyeblikk han er hjelpelĂžs, angrip!

Jigoro Kano

Judotreningen foregikk i et rom inntil hovedsalen i tempelet. Her var det bÄde en Buddha-figur og mange smÄ bord der folk kunne be. Hver gang Jigoro Kano og studentene hans trente hoppet disse bordene hit og dit. Diverse pynt datt ned pÄ gulvet og enkelte gulvplanker sprakk. Jigoro Kano brukte mange nattetimer til Ä reparere disse plankene.

Den Þverste presten het Choshumpo, og han var ganske irritert pÄ dette spetakkelet: «Han er riktignok ung, men han er allerede en unik mann. Tenk hva han kunne ha fÄtt til dersom han hadde brukt tiden pÄ mer fornuftig aktivitet enn judo!» Til tross for prestens protester fortsatte treningen pÄ Eishoji.

Til slutt mistet Choshumpo tĂ„lmodigheten. Jigoro Kano mĂ„tte ta stilling til fĂžlgende ultimatum: «Enten forlater du tempelet, eller sĂ„ skal all trening opphĂžre!» Kano var en diplomatisk person, og han godtok Ă„ flytte treningen til nabobygningen. Den var bare 20 mÂČ, og etter kort tid opprettet Jigoro Kano en ny dojo i sitt hjem i 1883. Her plasserte han 20 matter, og dette ble det stĂžrste treningsrommet i Japan.

Jigoro Kano krevde mye av sine studenter – bĂ„de akademikerne og judoutĂžverne. Leksjonene var preget av streng disiplin, men han var ogsĂ„ meget generĂžs. Alle som trente judo fikk et mĂ„ltid etter hver trening. MĂ„ltidet besto av te og ris blandet med lotusrĂžtter. Studenter fra lavere samfunnslag fikk gratis jujutsudrakter. Noen ganger ble draktene vasket hjemme hos Kano. Treningene kostet ingenting de fĂžrste Ă„rene.

En av de viktigste forskjellene mellom jujutsu og judo kan beskrives ved hjelp av begrepet kazushi. Det er en teori utviklet av Jigoro Kano, og den ble blant annet utnyttet effektivt i kampen mot Tsunetoshi Iikubo:

Selv ved Ă„ bruke minimalt med styrke, er det mulig Ă„ kaste en motstander. Betingelsen er at du fĂžrst har brutt balansen til vedkommende.

Jigoro Kano

Kazuzo Kudo, forfatteren av «Dynamic Judo» mener at dette geniale prinsippet viser Jigoro Kanos storhet i minst like stor grad som det faktum at han grunnla Kodokan.

I 1892 var det fortsatt fÊrre enn hundre judoutÞvere pÄ Kodokan. Jigoro Kano deltok selv pÄ treningene. Han likte best tachi waza (stÄende teknikker). Kano var liten, men ekstremt sterk og hurtig. Ne waza (bakketeknikker) var han ikke fullt sÄ dyktig til. Til gjengjeld trente de andre instruktÞrene meget hardt pÄ ne waza slik at utfordrere kunne overvinnes ogsÄ i bakkekamp.

I en kamp mellom Kodokan og Fusen dyu i 1900 skulle det avgjÞres om Fusen ryu skulle formidle sine kunnskaper videre til Kodokan-instruktÞrene. Kodokan tapte. Fusen ryu hadde utÞvere som var mye dyktigere enn judo-utÞverne i bakkekamp. Dette fÞrte til at Jigoro Kano innsÄ behovet for gode bakketeknikker. Han gjorde nÄ alt for at Kodokan skulle vÊre best ogsÄ pÄ dette omrÄdet.

Takano, Yano, Kotaro Imei og Hikasuburo Ohshima trente alle pĂ„ Takeuchi ryu – grunnlagt i 1532. Alle samarbeidet nĂŠrt med Jigoro Kano, for Ă„ utvikle teknikkene pĂ„ Kodokan. PĂ„ Takeuchi ryu kunne man lĂŠre avanserte teknikker. Blant annet benyttet de vĂ„pen som bokken og jo. I tillegg var de eksperter i bruk av kontrollteknikker, osaekomi waza. Disse teknikkene integrerte Jigoro Kano i judo. I tillegg videreutviklet han, og de andre trenerne pĂ„ Kodokan, shime waza som i all hovedsak kom fra Kito ryu.

Daito ryu ble ledet av Takeda-familien. Jigoro Kano hadde god kontakt med dem. Takeda pÄsto at han kunne 3000 teknikker. (Han tok betalt per teknikk han lÊrte bort, og derfor var det en fordel Ä pÄstÄ at enhver variant av en teknikk var en helt ny teknikk.) Jigoro Kano sÞrget for at han fikk et godt innblikk i de aller fleste av disse teknikkene. Daito ryu fokuserer pÄ teknikker som med sverd, staver og akrobatikk.

Jigoro Kano var en ekspert i bruk av tradisjonelle vÄpen. PÄ Kyushin ryu la man vekt pÄ trening med staver av ulike lengder. Jigoro Kano var en god venn av hovedinstuktÞren Takamatsu. Takamatsu var kjent for en teknikk som man i dag kaller for hiza guruma.

I en av sine utallige artikler skriver Jigoro Kano at han studerte Yagyu Shingan-ryu bojutsu en kort periode. Han gir uttrykk for at det vÄpenet man bruker i denne kampformen var spesielt godt egnet i judotreningen ogsÄ. VÄpenet ligner rett og slett pÄ et kosteskaft.

En gang pÄ 1920-tallet sÄ han en demonstrasjon der gere utÞvere fra Shinto Muso-ryu demonstrerte jojutsu, Uchida-ryu tanjojutsu, Shinto-ryu kenjutsu, Isshin-ryu kusarigamajutsu, Ikkaku-ryu juttejutsu og Ittatsu-ryu hojojutsu. Oppvisningen ble gjennomfÞrt pÄ Butokuden i Kyoto, og Jigoro Kano skriver at han ble mektig imponert.

Han besÞkte derfor Shiraishi (som var sjefsinstruktÞr pÄ Shinto Muso-ryu), og han spurte om en av instruktÞrene kunne komme til Tokyo for Ä undervise pÄ Kodokan. Shiraishi sendte en av sine beste studenter, Shimizu Takaji, og han ble pÄ Kodokan og hos Tokyo Metropolitan Police helt til midt pÄ 1960-tallet.

Shimizu Takaji (helt til venstre pÄ fÞrste rad), Jigoro Kano (nummer fire fra venstre pÄ fÞrste rad)

Den opprinnelige formen for judo var langt mer kompleks enn dagens form for konkurransejudo. For Ä holde orden pÄ alle teknikkene fant Jigoro Kano et prinsipp som kunne gjelde for alt man lÊrte pÄ Kodokan.

Dette prinsippet kalte han Seiryoku zenyo – maksimal effektivitet. Han Ăžnsket at utĂžverne skulle benytte dette prinsippet pĂ„ alle omrĂ„der i livet. I korte trekk er tanken at man skal utnytte sin fysiske og mentale styrke pĂ„ en effektiv mĂ„te i enhver situasjon.

Familieliv

I august 1891 giftet Jigoro Kano seg med Sumako. Hun var den eldste datteren til Takezoe som var ambassadĂžr til Korea. De fikk ni barn – seks dĂžtre og tre sĂžnner. Jigoro Kano var en typisk kokushi-far. Som alle andre fedre i Meiji-epoken (1868-1912) styrte han familien med jernhĂ„nd. Hans ord var lov, og protester var utenkelig. Barna skulle ikke vises og langt mindre hĂžres. De skulle aller helst frykte og respektere faren sin.

Kanos eldste datter, Noriko, skrev av seg all sin motstand mot faren. Hun var hĂžy, slank og hadde etter sigende en elegant nese(!). Noriko var familiens favoritt, hun var kanskje den som kom nĂŠrmest inn pĂ„ sin berĂžmte far. Likevel var det sjelden hun sĂ„ noe sĂŠrlig til ham. I Norikos bok Recollections of My Father stĂ„r det blant annet at Jigoro Kano overlot bareoppdragelsen fullstendig til sin kone. Han selv var nesten aldri hjemme. De fleste dagene fikk de bare Ăžnsket han velkommen hjem – o keari nasai mase – fĂžr han forsvant inn i stuen. Der kunne selvsagt ikke barna vĂŠre.

Risei Kano husker sin far som en Ă„pen mann med et internasjonalt lynne. Risei lĂŠrte judo av sin far hjemme i den private dojoen, med han var ikke det atletiske typen. Risei husker Jigoro Kano som en streng far med et varmt hjerte.

BÄde Kudo og Nango besÞkte ofte Jigoro Kano pÄ morgenkvisten. Da kunne det hende at de snakket om trivielle emner. Jigoro Kano kunne godt ta seg en kopp sake, men aldri en rÞyk. Nango husker at Kano ble rÞd i kinnene nesten bare av Ä lukte pÄ sake. Kano nektet Ä fÞlge den japanske tradisjonen med Ä bytte kopp med de du drikker sammen med. Han sÄ pÄ dette som en usunn vane og ble sint hvis noen byttet sin kopp med hans.

Jigoro Kano smilte alltid. Selv nÄr han var sint, var det umulig Ä se det pÄ ansiktsuttrykket. Kano hadde en dyp rungende latter, og sans for humor og gode historier. Takasaki forteller at humÞret hans kunne svinge fra glede til sinne og tilbake igjen pÄ et lite blunk.

Å si at Jigoro Kano var en travel mann er ingen overdrivelse. Vanligvis brukte han en ricksha pĂ„ vei til sitt arbeid som rektor pĂ„ Gakushuin privatskole. Da hadde han allerede vĂŠrt to timer pĂ„ Kobun Gakuen. Etter arbeidet dro han til Kodokan, for Ă„ delta i undervisningen som fant sted der. NĂ„r han endelig kom hjem pĂ„ kvelden, mĂ„tte han forberede seg til neste dag.

Nango (Jigoro Kanos nevÞ) hadde et inntrykk av Jigoro Kano som en tÄlmodig, hÞflig mann som var forsiktig med alkoholinntaket. Han var streng i sin omgang med barn, samtidig som han forsÞkte Ä vÊre rettferdig. Jigoro Kano forsÞkte alltid Ä gjennomfÞre det han mente var riktig, hevder Kudo.

Jigoro Kano hadde mange interesser, men han inkluderte alltid judobegrepet i sin tenkemÄte. En kyudoka var for Kano en judoka med pil og bue; en kendoka var en judoka med et sverd. Dette er mye av forklaringen pÄ at judo spredde seg sÄ fort. Uansett hvor Jigoro Kano befant seg, kom han inn pÄ emnet judo. Kunnskaper om judo kunne benyttes pÄ ethvert omrÄde i livet, mente Kano. De fleste som driver med kampformer i Japan (og andre steder) kaller gjerne Jigoro Kano for Shihan Kano. Shihan betyr «mester i alle kampformer».

Aktiv helt til det siste

PÄ begynnelsen av vÄrt Ärhundre var det viktig for Japan Ä vÊre med i internasjonale organisasjoner. Man mente blant annet andre nasjoner kunne fÄ ta del i den japanske kulturen pÄ denne mÄten. Jigoro Kano spilte en viktig rolle som dÞrÄpner da han ble Japans fÞrste medlem i IOC. Det skjedde i 19. januar 1909.

Han hadde allerede stiftet det japanske idrettsforbundet – JAA i 1911. Her ble han valgt til dets fĂžrste president. Han sĂžrget for Ă„ sikre forbundet Ăžkonomisk suksess ved Ă„ alliere seg med en rik advokat, Kishi. Kano var president i JAA inntil 1922. Kano var medlem av IOC inntil sin dĂžd i 1938. Det japanske idrettsforbundet utnevnte han til ĂŠresmedlem pĂ„ livstid da han gikk av som president av JAA.

Jigoro Kano var til stede som IOC-representant ved alle olympiader fra og med det 5. OL i moderne tid i Stockholm i 1912 til OL i Berlin i 1936. Kudo spurte en gang Jigoro Kano om judo burde vÊre med i OL. Shihan Kano svarte: «Hvis IOC spÞr Japan om Ä inkludere judo, vil Japan vurdere det.» I 1933 reiste Jigoro Kano, sammen med Takasaki og Kotani til Geneve for Ä be om at de 12. olympiske lekene ble holdt i Tokyo i 1940.

I 1935 mottok Kano Asahi-prisen for sitt enestÄende bidrag til kunst, forskning og idrett. Tre Är senere dro han til et IOC-mÞte i Kairo. Her ble det bestemt at OL i 1940 skulle holdes i Tokyo og at judo skulle vÊre med for fÞrste gang i historien. Andre verdenskrig forhindret dette fra Ä skje, men i 1964 ble OL holdt i Tokyo med judo pÄ programmet.

Jigoro Kano dÞde 4. mai 1938 pÄ skipet SS Hikawa Maru pÄ vei hjem fra Egypt. Han ble 78 Är gammel.

Kilder

Legg igjen en kommentar

0