Annette Münch er forfatter, journalist, innholdsprodusent, tekstforfatter og redaktør. Hun har også trent mange ulike kampformer og spesielt mye taekwondo. For noen år siden var hun med på å skrive Den ultimate guiden til kampsport. Münch har også skrevet flere ungdomsbøker, men i denne samtalen var det altså kampsport som var hovedfokuset – selv om det ble tid til litt andre temaer også.
I denne episoden av JudoMania Podcast snakker jeg med Annette Münch om kampsport, hva det har betydd for henne, noen av erfaringene hennes, og selvsagt snakker vi om bøker, særlig Den ultimate guiden til kampsport. Den ble nominert til Kulturdepartementets pris for beste faktabok for barn og ungdom i 2012.
Da jeg leste den for første gang i 2012 synes jeg den var interessant, morsom, og at den hadde masse godt innhold i en flott innpakning. Jeg skrev en omtale av da den, og den kan du lese her. I forbindelse med intervjuet du kan høre i podcasten leste jeg boka på nytt. Og boka holder seg meget godt! Den er fortsatt morsom og interessant; det skjer mye kult på hver side, og det er en fin balanse mellom fakta, fun facts, humor og glimt i øyet. Og den er proppfull av informasjon, uten at det føles som den er overlesset.
Bibliografi
For Kaoskrigeren fikk Annette Münch Kulturdepartementets debutantpris. I forbindelse med presentasjonen av romanen samarbeidet hun med Aris fra Klovner i kamp. De reiste rundt på skoler og forsøkte å nå fram til de gutta som ikke alltid leser så mange bøker.
Jenteloven kom i 2009, og for den ble Annette Münch nominert til Brageprisen. Fem år senere vant hun Brageprisen for boka Bad Boy: Steroid (2014). I presentasjonen av denne boka samarbeidet hun med Erik og Kriss. I 2018 kom romanen Dropout som tar for seg skoleungdom som slutter å møte opp på skolen.
Hvis du vil lese mer om bøkene til Annette Münch, kan du sjekke nettsidene hennes.
Her er en nesten-verbatim transkribering av samtalen jeg hadde med Annette Munch:
Arne: Hei, hei! Du hører på Judomania, en podkast om judo, kampsport og selvforsvar – og litt kultur og historie blir det også plass til. Jeg heter Arne Mytlund og har trent judo siden 1983. Jeg lagde en nettside om judo siden 97, og nå lager jeg denne podkasten.
I dag har jeg fått besøk av Anette Munch, som har skrevet en bok om kampsport. Hun har skrevet mange bøker, og på nettsidene hennes står det at hun er innholdsprodusent, forfatter, journalist, redaktør og tekstforfatter. Jeg har lest Kaoskrigeren, men hun har også skrevet bøker som Jenteloven, Bad Boy Steroid, Dropout og flere andre – alle med voldsomme, flotte og dramatiske historier.
Anette har blitt lagt merke til utenfor Norge og er blant annet blitt beskrevet som en av de mest lovende barne- og ungdomsbokforfatterne i Europa. Hun har skrevet flere noveller, jobbet i Eggman serieforlag og vært redaktør for en side i Aftenposten.
Som lærer vet jeg at hun har reist rundt med Den kulturelle skolesekken. På flere av bøkene har det vært samarbeid med Klovner i kamp – Aris, Erik og Chris – og de har laget fine prosjekter rundt bøkene. Jeg leste en kommentar – jeg tror det gjaldt Bad Boy – der en gutt skrev at han ikke var særlig interessert i å lese, men at dette var den beste boka han hadde lest. Jeg tror kanskje du har en evne som forfatter til å få ungdom til å ha lyst til å lese.
Grunnen til at jeg ville snakke med deg, er at du har skrevet Den ultimate guiden til kampsport. Jeg skrev en omtale av den da den kom for noen år siden, og mener fortsatt at det er en veldig god faktabok om kampsport. Og for den boka ble du nominert til – det var vel Kultur- og kirkedepartementets pris?
Anette: Ja, den var nominert! Den ble ikke tildelt prisen, men den var nominert til Beste faktabok for barn og ungdom det året.
Arne: Det er jo stor ære å bli nominert til sånne priser. Jeg tenker det er en god grunn til at den ble nominert, for den holder seg veldig godt, den boka. Det er den vi stort sett skal snakke om i dag. Men nå prøvde jeg å introdusere deg her – er det noe mer du vil si? Jeg har jo snakket mest om yrkeslivet ditt. Du er fra Bærum, er du ikke det?
Anette: Først og fremst takk for en veldig fin intro – det var jo hele CV-en min!
Jeg kommer fra Bærum, og der begynte jeg å trene taekwondo da jeg var rundt 14 år. Jeg trente det frem til jeg fikk andregraden. Da flyttet jeg til Oslo, og der var det mange andre kampsportmiljøer i nærheten. Jeg ble nysgjerrig og begynte med krav maga. De neste årene trente jeg også thaiboksing, kickboksing, brasiliansk jiu-jitsu og MMA – ikke samtidig, men litt periodevis. Og så tilbrakte jeg til sammen ett år i Los Angeles, der jeg trente thaiboksing og yoga.
Arne: Oi! Hva var det som gjorde at du startet med taekwondo? Hvordan kom du inn i akkurat den kampsporten?
Anette: Jeg tror jeg har vært tiltrukket av kampsport hele livet – at det er litt medfødt. Jeg fant en dagbok fra da jeg var seks-syv år gammel, der man skulle fylle ut forskjellige ting. Der hadde jeg notert at jeg skulle bli karateekspert. Jeg visste jo ikke at det fantes andre kampsporter enn karate da jeg var seks-syv år på 80-tallet.
Da jeg var 13, så jeg en annonse for en taekwondoklubb i lokalavisen. Jeg prøvde å få med noen venner på introduksjonskvelden – og så begynte jeg å trene.
Arne: For én ting er jo at du går på første treningsøkt og ser hva det er – men hva gjorde at du fortsatte?
Anette: Det fremsto akkurat så kult som jeg hadde håpet. Det som var litt uheldig, var at det var en dårlig og useriøs klubb – veldig dårlig miljø. Treneren solgte steroider, og det var ikke noe samhold eller støtte til oss nye som kom.
Men det trigget meg litt, for jeg skulle ikke gi opp med en gang. Dette hadde jeg hatt lyst til så lenge, og nå var jeg endelig gammel nok til å starte – da skulle jeg ikke gi meg bare fordi det var vanskelig.
Heldigvis besøkte jeg etter en stund en annen taekwondoklubb, også i Bærum. Der var det en helt annen stemning og et helt annet miljø – det merket jeg allerede første kvelden. Så jeg byttet over dit, og da var det jo ikke noen tvil: Det var det kuleste i hele verden! Du så jo de som hadde trent bare noen år mer enn deg, og de var så imponerende flinke. Tanken på å komme dit en dag …
Arne: Du nevnte at treneren i den første klubben solgte steroider – stemmer det? Er det en liten inspirasjon til Bad Boy Steroid, som du skrev senere?
Anette: Nei, det er det nok ikke, for det kom jeg på først etter at jeg hadde skrevet boken. Det påvirket meg ikke i noen stor grad – jeg bare noterte det og tenkte at nei, dette er ikke relevant for meg. Og igjen, jeg var 13-14 år, så det er mer noe jeg har kommet på i ettertid og tenkt at det var kanskje litt rart.
Arne: Ja, det var godt du kom deg videre til en mer seriøs klubb.
Anette: Ja, ellers tror jeg kampsportkarrieren hadde blitt litt kort. Det hadde nok ikke vært sunt.
Arne: Du nevner jo kampsporter som krav maga, kickboksing og thaiboksing. Er det din greie – de litt hardere kampsportene?
Anette: Ja, det må jeg innrømme. Det gir et kick jeg elsker. Jeg elsker å sparke! Det smellet i putene, den råheten og det det krever av deg. Bare det å sparre med noen – spesielt noen som er minst like stor som deg – det er noe rått, fascinerende og brutalt ved det. Det høres kanskje rart ut for de som ikke kjenner det på den måten, for dette er jo ikke noe jeg er opptatt av på noen andre områder i livet enn trening.
Det er bare herlig å trene, og samtidig er alt gjennomsyret av respekt, støtte og tillit. Det er en godhet rundt det hele, slik at rammene er trygge. Men innenfor de rammene får du virkelig brukt hele kroppen og psyken din.
Jeg er faktisk veldig fascinert av qi gong, tai chi og aikido – de mykere kampkunstene. Jeg tror det hadde vært bedre for kroppen min, rent fysisk. Men jeg har aldri landet på det. Jeg har alltid blitt trukket mot det som er litt mer action.
Arne: Hva vil du si er fellestrekk ved de kampsportene du har erfart?
Anette: Det er store forskjeller mellom dem – og det er jo også grunnen til at jeg valgte dem. Men alle har til felles at man trener individuelt, ikke lagsport, noe som passer fint for meg. Og uansett hvilken kampsport du trener, handler det om å utfordre og presse seg selv. Målet er hele tiden å mestre noe nytt og komme et steg videre.
Så er det den faste strukturen: oppvarming, grunnteknikker, partnertrening, sparring og styrke på slutten. Det jeg synes har vært litt forskjellig mellom stedene, er miljøet. Min erfaring er at klubber har hatt et litt sterkere samhold enn sentre – men det finnes sikkert unntak der også.
Arne: Apropos samhold – har du et godt minne som skiller seg ut fra kampsporttreningen din?
Anette: Beste kampsportminne? Umiddelbart er det naturlig å tenke at det var da jeg fikk svartbelte. Men når jeg ser tilbake nå, er det faktisk samholdet, tilhørigheten og vennskapet jeg husker best – der kampsporten lå som en adrenalinfylt ramme rundt det hele.
Den selvtilliten jeg fikk i tenårene av å utvikle meg, få andregraden og begynne å instruere voksne menn allerede som 16-åring – og få positive tilbakemeldinger på det som en 16 år gammel jente – den betydningen det hadde for selvbildet, det kan faktisk ikke måles. Og de sterke vennskapene er veldig fine å se tilbake på. Mer det enn selve beltene og konkurransen.
Arne: Du må ha hatt noe talent og pågangsmot når du graderte deg til andregraden?
Anette: Det er nok mer utholdenhet enn talent som har fått meg videre. Men klart det ble bedre etter hvert!
Arne: Er det sånn at du som kampsportutøver tar med deg erfaringer og holdninger inn i livet ellers? Det er jeg litt opptatt av i denne podkasten.
Anette: Jeg måtte dessverre slutte å trene i 2012 da jeg fikk en sykdom. Men frem til da var kampsport en veldig stor del av identiteten min, særlig i tenårene. Alle rundt meg visste at jeg var «fyrstikken med svartbelte». Jeg ble veldig opptatt av filosofien rundt kampsporten, og interesserte meg også for asiatisk medisin.
Den tryggheten det ga – det å gå hjem fra byen alene på kveldene – er vanskelig å sette ord på. Du er jo realistisk til hva du faktisk er i stand til, men du har en grunnleggende trygghet som du rett og slett ikke kan få uten å ha trent kampsport. Pusteteknikker, meditasjon, asiatisk filosofi, selvtillit, trygghet … Kampsport gir deg mye mer enn den tiden du er på treningen. Det gjorde det i hvert fall for meg.
Arne: Du er jo forfatter, og det er veldig interessant i denne sammenhengen. Du har skrevet mange bøker og noveller og jobbet mye med tekst. Kan du si litt om veien inn i forfatterverdenen? Jeg har hørt rykter om at et år på Toten var litt avgjørende?
Anette: Jeg har alltid skrevet – det tror jeg er noe jeg ble født med, akkurat som interessen for kampsport. Det lå der hele tiden. Det var da jeg var på høstferie hjemme fra folkehøgskolen at jeg begynte å skrive på det som skulle bli Kaoskrigeren. Jeg skrev ikke så mye på den mens jeg var på folkehøgskolen, men det var der det startet.
Og mens jeg gikk der, trente jeg i en fantastisk taekwondoklubb og fikk så mange sterke opplevelser som jeg ikke engang klarer å gjenfortelle. Derfor er Toten også nevnt i boken – men det er ikke en sann historie, og det er ikke noe fra mitt år der, bortsett fra kanskje vennskapet som ligger i bunnen. For det er jo egentlig det Kaoskrigeren handler om. Det handler ikke om vold og dop – det er vennskapet mellom de fire guttene som er selve historien.
Arne: Han blir jo truet med å bli sendt til Toten – han havner der ikke frivillig. Men du hadde det fint der?
Anette: Jeg hadde det fantastisk, og det var takket være den taekwondoklubben.
Arne: Hvis vi går over til boka som egentlig er tema i dag – Den ultimate guiden til kampsport – jeg synes den var en helt fantastisk bok da jeg leste den. Morsom, interessant og variert. Det er tegneserier, fakta, «visste du»-bokser og masse annet. Det er nesten som å bruke nettet – nesten interaktiv i måten den er satt opp på. Litt glimt i øyet, og masse informasjon. Jeg som driver med judo, bladde selvfølgelig rett til judosiden, og alt stemte.
Så jeg tenkte at det må ha vært kjempemye jobb å lage den boka. Kan du si litt om hvordan den vokste frem?
Anette: Det var faktisk redaktøren min i Cappelen Damm, Steffen Sørum, som spurte om jeg ville lage den. Det kunne jeg ikke si nei til – jeg er ikke så flink til å si nei til utfordringer! Og det virket selvfølgelig veldig gøy. Men jeg så også hvilke utfordringer som lå der: enormt mye fakta som skulle gås gjennom, sjekkes og plukkes ut.
Jeg skjønte fort at dette klarte jeg ikke alene – da ble det ikke ferdig bok på mange år. Så jeg fikk med medforfatter Hanne Eide Andersen, som sporty nok kastet seg i det. Vi fordelte kampsportene mellom oss og ble enige om å basere mye av boken på intervjuer. Den viktigste researchen var å finne noen av de dyktigste folkene innen hver kampsport og intervjue dem. De fikk også lese manuset til slutt.
Vi sendte det ferdige manuset til Norges kampsportforbund, som sendte det videre til lederne av de ulike seksjonene, slik at de fikk lese gjennom og komme med innspill hvis noe var direkte feil. Det finnes jo mye meninger og synsing, og vi kunne ikke tilfredsstille alles ønsker om hvordan en slik bok skulle være – da hadde den aldri blitt ferdig.
Arne: Men rene faktafeil ville dere jo ikke ha med. Det virker som om det er ganske gjennomarbeidet?
Anette: Mange av disse kampsportene har historier som er flere tusen år gamle, og det er umulig å vite hva som er fantasi og hva som er fakta – det kan ingen egentlig vite. Og så er det veldig mye stolthet og sårhet innen kampsportmiljøene. Mange mener at deres kampsport eller stilart er litt overlegen, eller at den har eksistert lengst og dermed er den «rette». Andre kan føle seg overkjørt hvis vi ikke løfter frem nettopp deres stilart. Det er nesten umulig å ikke tråkke noen på tærne.
Men vi bestemte oss for å gjøre så godt vi kunne for å vise mangfoldet, og vi er åpne i boken på at selv om den heter Den ultimate guiden, er dette ikke Bibelen. Vi klarer ikke dekke alt, og det vil alltid finnes meninger om det vi har skrevet.
Arne: Var det noe spesielt som lå bak utvalget av kampformer?
Anette: Vi prøvde å se hva som var mest utbredt i Norge, for et underliggende ønske var å inspirere folk til å begynne å trene. Da nytter det ikke å skrive om en kjempetøff kampsport som ikke finnes i Norge. Men vi måtte prioritere, og vi prioriterte de som var tilgjengelige. Boken skulle også nå dem som allerede trente og ønsket mer innsikt om sin egen kampsport – og kanskje bidra til å skape respekt og interesse for andre kampsporter.
Arne: Illustrasjonene i boka er også veldig kule. Det er en som heter Philip Hauglin?
Anette: Philip Hauglin – han er kjempeflink. Både hans illustrasjoner og designet til Erlend Askov er utrolig bra.
Arne: Jeg er helt enig. Og så starter boka med en morsom tegneserie med den gamle mesteren – den synes jeg er kjempegøy å lese. Og så valgte dere ut tre store kampsportfilmstjerner: Jackie Chan, Bruce Lee og Jet Li?
Anette: Du kan liksom ikke lage en kampsportbok uten dem!
Arne: Enig, enig. Kan du si litt om forskjellen på å jobbe med en faktabok kontra Kaoskrigeren?
Anette: Det som er deilig med skjønnlitteratur, er at du er universets herre. Du bestemmer alt – om noen skal gråte eller le, om noen er snille eller slemme, om solen er gul eller grønn. Det kan du ikke i en faktabok.
Der er det ekstremt viktig å holde tunga rett i munnen. Du skal ikke såre noen, ikke provosere noen, og du skal prøve å være diplomatisk og få fakta riktig. Det er ikke mye rom for kreativitet. Setningene skal være enkle, rett på sak og ikke verdiladet. Du skal ha en mer nøytral stemme – passe på at du ikke skriver for positivt eller negativt om noe, selv om du kanskje har veldig lyst. Det er et annet og mer nøkternt språk enn det du kan leke deg med i skjønnlitteraturen.
Arne: Gjør du mye research til skjønnlitteraturen også, eller har du det i deg på en måte?
Anette: Jeg er veldig glad i å gjøre research – det er noe av det som inspirerer meg mest. Å snakke med mennesker og tilegne meg ny kunnskap rundt et tema jeg ikke kan så mye om. Det var det jeg gjorde med Bad Boy Steroid. Og da var det også viktig for meg å få alt riktig, så jeg sendte ferdig manus til to av guttene jeg hadde intervjuet. De leste gjennom de delene som handlet om steroider og kom med tilbakemeldinger hvis noe ikke stemte – at det der ville man ikke ha sagt sånn, eller gjort på den måten. Så der skal fakta også være riktig, selv om det ikke er 100 % fakta slik som kampsportboken er.
Arne: La oss snakke litt om Kaoskrigeren på tampen her. Jeg synes det er veldig gjenkjennelig, måten de gutta kommer inn i kampsportmiljøet på. Det er litt tilfeldig, men samtidig er det kanskje ikke så mye annet som passer for dem. De har et lite vennskap, de har konflikter – og så kommer det en ytre kraft i form av kampsporten som de kan samle seg litt rundt.
Jeg kjente meg også igjen – ikke fra egen opplevelse, men som lærer – i den ulike bakgrunnen elevene kan ha. Den tøffe hverdagen som noen står i, der det å ha et felles samlingspunkt utenfor hverdagen kan være en slags livbøye. Du skildrer det miljøet veldig godt. I den tida du trente kampsport, møtte du mennesker med en slik bakgrunn?
Anette: Ja, absolutt. Og det var det som også var så fint å oppleve. De vennegruppene vi fikk, ble litt tilfeldige – det var fordi vi hadde samme beltegrad og samme nivå, vi skulle delta i konkurranser og lage oppvisninger sammen. Naturlig nok ble vi en gjeng. Vi hadde sikkert ikke blitt venner hvis vi hadde gått på samme skole, for vi var jo så forskjellige. Men vi ble knyttet sammen av denne sterke lidenskapen for alt relatert til kampsport – fra kampsportfilmer til å trene med sverd og stokker og lage oppvisninger til musikk. Plutselig fikk jeg venner som jeg aldri ellers ville ha hatt. Det var veldig fint.
Arne: Hvis du skulle gi noen tips til folk som har lyst til å begynne på kampsport – bortsett fra å lese Den ultimate guiden til kampsport, da – hva ville du sagt?
Anette: Fordelen med boken er nettopp at det skal være lettere å finne ut hvilken kampsport som passer for deg. Det er det aller vanligste spørsmålet jeg får: «Jeg har lyst, men vet ikke hva som er riktig for meg.»
Spør deg selv: Vil du trene hardt eller mykt? Er det kast som trigger deg, eller spark? Er du opptatt av sparring? Vil du at det skal gå fort eller sakte? Finn ut litt av hva du ønsker – og så oppsøk en klubb. Send en mail og si at du gjerne vil se på en trening. Du blir tatt imot med åpne armer, og hvis ikke, er det noe galt med den klubben. Overvær en trening eller to. Og la deg ikke stoppe av at ingen av vennene dine er interessert og at du må begynne alene. Gjør det likevel – det er en kjempegod erfaring.
Kilder/bilder
- Annette Münchs nettside
- Eva Rose Furmyr, CC BY-SA 3.0 http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/, via Wikimedia Commons
Skriv en kommentar