Sist oppdatert 11.03.2024.

I denne episoden snakker jeg med Birgit Ryningen. Hun har vært med på “Judo for fred” helt siden oppstarten.

Arne: I dag skal vi snakke med deg, Birgit Ryningen, for du er en av ildsjelene bak prosjektet Judo for fred, som startet for litt over 20 år siden. Det begynner jo å bli en stund, men før vi starter, synes jeg vi må bli litt bedre kjent med deg og din judohistorie. Så kan ikke du starte med å si litt om det, hvorfor og hvordan du begynte på judo?

Birgit: Ja, jeg begynte jo på judo egentlig ganske sent, og jeg begynte jo som student. Da hadde jeg jo lyst til å begynne på bryting, bare fordi jeg synes lekeslåssing og sånn er gøy. Alle liker jo det. Men når man er student, så er det liksom ikke stuerent å gjøre det lenger, så man må drive det som idrett i stedet. Så begynte jeg å studere på universitetet i Oslo. Og da hadde de ikke bryting, men de hadde judo, og da fant jeg ut at det var veldig gøy. Så da begynte jeg på et nybegynnekurs der, og… ble hekta med en gang, egentlig.

Arne: Ja, og mange slutter jo etter å ha prøvd det litt. Hva er det som gjør at du har fortsatt med judo?

Birgit: Ja, jeg vet ikke, altså… Jeg hadde egentlig ikke noe talent og ingenting, jeg bare syntes det var kjempegøy, også var det kjempegreie folk, og jeg gledet meg til trening, og hadde bare kjempelyst til å bli god på det. Så er ikke jeg veldig sånn teknisk god, eller sånne ting, men jeg likte de tekn iske utfordringene likevel, og jeg er jo fortsatt veldig klønte, men jeg synes jo fortsatt det er kjempegøy.

Arne: Ja, og det er jeg jo helt enig i, jeg trener jo judo selv også, det er kjempegøy, og så er det sosialt, og man får venner, og kommer jo veldig nært på hverandre da.

Ja, men sånn ganske tidlig så ble vi involvert i “Judo for fred”-prosjektet, og jeg har prøvd å lese meg litt opp, og ser at du var med helt fra starten. Kan ikke du si litt om det? Hva var ideen bak? Hvorfor startet Judo for fred? Hva er det?

Birgit: Det var jo Stig Traavik som var diplomat og ansatt ved den norske ambassaden i Kabul rett etter talibans fall sist gang. Han startet å trene judo der med noen judogutter og begynte med trening for barnehjemsbarn. Men bare guttene da, og så ville han jo starte for jenter òg, selvfølgelig.

Men det var litt vanskelig å få til med mannlige instruktører, og så ville han ha en connection med Norge, og søkte Norad, og fikk penger til at noen norske trenere kom dit. Jeg tror Alfredo Chinchilla var den første som dro dit, og det var flere andre. Han spurte også Gøril Johansen om hun hadde lyst til å bli med, og da tok hun med seg meg. Så der kom jeg inn i bildet, og jeg synes jo det var kjempespennende, og vi var der i 14 dager.

Og så fant vi ut at vi skulle trene opp noen kvinnelige judo-instruktører, og nå hadde Ane Ofstad Presterud og Cecilie Lille vært der før, så de hadde da tilsammen fire uker med treneropplæring, og så skulle de være judotrenere etterpå.

Og det er jo litt vanskelig med så liten… intro. Så vi tenkte at her må vi gjøre noe mer, og så snakket jeg med Vibeke Thiblin, og hun får jo ting til å skje. Så vi tok et semester fri og skrapet sammen penger, noen fra Right to Play og noen fra Hydro Polymers, for faren min jobba der. Så dro vi og bodde på ambassaden i tre måneder, meg og Vibeke.

Så sier jo Stig at det går an å søke Norad og Fredskorpset, og det gjorde vi.

Så kom vi tilbake til Norge igjen og startet Judo for Fred som et prosjekt eller en gruppe. Det var Vibeke (Thiblin) og jeg og så Gøril (Johansen) og Cecilie Lille og Alfredo Chinchilla som var i det første styret, og så balla det bare på seg.

Det ble jo kjempestort etter hvert, veldig mye jobb. Det skulle Stig ha visst da han foreslo det.

Arne: Hva var det helt konkret som gjorde at du tenkte at det er lyst til å være med på?

Birgit: Jeg tenkte jo i utgangspunktet at det var spennende, ikke sant? Kabul, Afghanistan. Det var jo kjempeeksotisk, spennende. Og så at man kunne være der og trene judo, og jeg kunne jo på en måte ikke si nei til det. Det var jo en kjempegod sjanse, men etter å ha vært der så ble det jo en helt annen type motivasjon.

Da var det jo ikke bare det at det var gøy og spennende, da ble det på en måte en sånn oppgave nesten, som jeg følte at… Alle har vel egentlig lyst til å gjøre noe bra. Så var det det at her kan jeg faktisk få gjort noe som bidrar til av noen får en litt bedre hverdag.

Arne: Da Stig startet med trening for menn, eller gutter, så var det sånn at det måtte noen kvinner ned, for å få jenter eller damer med på laget?

Birgit: Ja, det var jo litt sånn. I utgangspunktet er det jo vanskelig for jenter, afghanske jenter, å trene med mannlige trenere – selv om det var barn. Det var jo snakk om barn!

Det var jo kjempeproblematisk å få lov til å trene judo i utgangspunktet. Det ble mange jenter som trente til slutt, etter hvert, før det kollapset igjen. Men det var…

Det er jo et problem! Jentene får jo ikke gjort det de vil. Eller de får jo nesten ikke gjort noe.

Arne: Men i starten, helt konkret, i Kabul, hvordan fikk man rekruttert folk, var det familie, var det venner av de som allerede hadde begynt på judo som startet, eller?

Birgit: Vi startet med barnehjemsbarn, og de har jo ikke familie som kan si nei. Og hun som var bestyrer i det barnehjemmet, hun var jo veldig for det her. Så det var liksom de vi startet med, men…

Det balla jo veldig fort på seg, fordi det var jo veldig mange jenter som ikke hadde noen ting å gjøre, og som ønsket også å utvikle seg. De ville jo gå på skole, de ville gjøre ting, de ville også ha en fremtid. Det ryktes veldig fort at de hadde en mulighet.

Men det er jo klart at vi har hatt problemer hele tiden med jenter som ikke får lov, og jenter som forsvinner fordi de blir gifta bort, mye trist også.

Arne: Det skjønner jeg. Eller, jeg prøver å skjønne, for jeg har jo ikke vært der. Det må jo ha vært en overgang for dere også, bare omgivelser, forhold, treningsforhold, hvordan får man til alt det praktiske rundt det å starte opp trening?

Birgit: Ja, det var jo disse her guttene som trente judo. De var jo veldig ivrige, så de hjalp veldig mye til. De trente i utbomba lokaler, i ruiner, de trente på saueskinn med presenning over. Så det var jo de var ikke så gode på feiinger, for å si sånn. Det var én klubb som endelig fikk judomatter så la de de oppned fordi de syntes de var så glatte, så de var sikre på at det var på den ru sida de skulle trene.

Ja, og det var problemer med drakter. Det var mange som ikke hadde drakter, så det var jo litt problematisk. Jentene måtte trene plasser hvor guttene ikke kunne se inn, og de måtte ha muligheten til å komme seg dit, så de måtte jo ha med seg brødre som støtte, og de brødrene måtte jo stå på utsida, så det var mye…

Arne: Jeg har jo lest litt andre steder hvor du har snakket litt om tida i Kabul. Er det noen hyggelige opplevelser, morsomme opplevelser du kan komme på?

Birgit: Ja, det er jo veldig mye morsomt, og mye morsomt med kulturkrasj, selvfølgelig.

Det var… jeg tror det var Gøril som kastet en av de guttene, Mustafa, på en kjempefin uchi-mata på trening, og da hadde han murt seg inne på rommet sitt i tre dager. Det sa han selvfølgelig ikke til noen, men etter hvert når jeg kom tilbake dit siden så ble jeg jo godt kjent med han, og han inviterte oss hjem på lunsj. Da var det moren hans som fortalte den historien, og hun holdt på å le seg ihjel. Og det morsomme var jo at det var Mustafa som måtte oversette det til oss, og han ville jo ikke at vi skulle høre den historien i det tatt.

Men jeg husker òg at… etter hvert så begynte vi å trene på sånn gatebarnsenter, og de gatebarna, de kunne slåss fra før, men de kunne ikke leke… og de smilte ikke. De var blodseriøse og stille og tynne og det var tungt, men de fikk vi liksom til å le etter hvert. Og å lekeslåss litt…

Og et av de gatebarna der som startet helt i starten han er nå involvert, og han klarte å starte judotrening for gatebarn for jenter. Og det var noe vi hadde holdt på med i ti år. Vi hadde prøvd å få gatebarnssenteret til å gi oss lov til å trene jenter også. Men de sa bare nei, nei, nei, og vestlige damer er jo… ikke alltid så populære i Afghanistan…

Han tok over ansvar for de gatebarntreningene, så bare startet han med trening for jenter. Så møtte vi han senere, og han skulle liksom rapportere til oss da, for da var han ansvarlig for det gatebarnprosjektet. Da sa han:”Ja, og så har jeg startet trening for jenter, og nå er vi ti jenter.” Jeg tror kanskje det er den beste opplevelsen jeg har hatt noensinne. Og så sa han: “I hope it’s okay.” Og da tenkte jeg at, ja, da er det kanskje verdt noen ting da, for han synes at det var helt naturlig.

Han synes det var helt naturlig, for de kom til han og sa at vi vil også trene judo. Da sa han bare “Ja, det skal vi få til!” Og så fikk han det til. Det hadde ikke vi fått til i løpet av 10 år…

Arne: Det var en flott historie. Det var veldig rørende!

Birgit: Ja, det er en av mine favoritter, tror jeg.

Arne: Det går jo litt opp og ned med sikkerhetssituasjonen og hva man får til, for jeg kan i hvert fall huske at det var veldig mye positive nyheter da dere startet opp, over tid da. Men nå er det kanskje tilbake igjen, og det var jo sånn at dere måtte legge ned hele nettsiden og fjerne informasjon om…

Kan du si litt om sikkerhetssituasjonen og utfordringer knyttet til det?

Birgit: I starten når vi var der så var det jo litt sånn, jeg vet ikke om vi skal kalle det hallelujah-stemning, men det var veldig optimisme, endelig så ble vi kvitt Taliban og de skulle få demokrati, det skulle… Ja, alt skulle bli bra, og det var mye bra som skjedde, selv om det selvfølgelig var tungt og det gikk veldig trått og alt det der, men det var likevel en fremdrift.

Og så begynte ting å bli litt verre, og etter hvert så fikk ikke… for vi hadde jo også utveksling så afghanere kom hit og vi sendte nordmenn dit og sånne ting… men etter hvert så fikk ikke afghanere visum til Norge, og vi dro heller ikke Ikke alltid dit på grunn av sikkerhetssituasjonen. Vi drar jo bare hjem igjen, men for de som er igjen, så vi kan ikke komme dit og sette dem i fare, for det er synlig at de samarbeider med vestlige. Så vi spurte alltid dem først, før vi kom, og når de sa at nei, nå er det ikke så bra, så møttes vi i India perioder.

Det var på en måte en sånn mellomperiode, men så tok Taliban over igjen, og det er jo et par år siden. Da gikk det kjempefort! De hadde jo en treningssamling for jenter dagen før. Jeg har fått bilder fra den samlingen, og de hadde til og med en fransk journalist der som tok bilder og sånn. Jeg vet ikke hvor mange jenter de var, de var 20 stykk eller noe sånt på treningssamling, og dagen etter så var alt kollapset.

Og det som skjedde da var jo at mange av våre prosjektkoordinatorer, de var jo rett og slett i livsfare. Så det vi gjorde, vi sletta og fjernet jo alt fra nett og sånne ting, og bilder og navn og alt sånt. Og så hadde vi jo cirka 14 dager hvor det var en sånn evakueringsbro med fly.

Så jeg tok jo 14 dager ferie og prøvde å få dem ut, men det var… Norge fløy jo halvtomme fly, og begrunnelsen var selvfølgelig at de ikke ville ha med terrorister. Men det vi fikk beskjed om da, var at fordi det er en ekstraordinær situasjon, så kunne vi søke visum eller beskyttelse for afghanere med spesiell tilknytning til Norge via ambassaden.

Det har vi gjort, og tre stykker har kommet til Norge. To av dem med familien sin, og så ei uten; hun er alene. To av dem trener jo i klubben din, NJJK.

Qudsia har jo vært veldig aktiv og frontet kvinnejudo i Afghanistan og vært veldig mye på TV og sånne ting. Hun var veldig utsatt og Taliban var lette etter henne, så hun måtte flykte sammen med Farhad Hazrati. Han dømte NM i Bodø, forresten, så det er veldig gøy.

Og så er det Baz Mohammad, som akkurat har kommet til Bergen nå. Det var han som startet judo for jenter på gatebarnsenteret. Men han er jo også veldig utsatt. Han er opprinnelig gatebarn selv, så han har ikke noe nettverk med makt. Så han var jo også veldig utsatt.

Men det er veldig mange igjen. Og mange av de jentene som trente og som var foregangskvinner og kvinnesaksforkjempere og snakket kvinnesak og sånne ting; de er nå egentlig nesten i bur.

Så det vi gjør er at vi har online jentetrening. Farhad, Qudsia og jeg, har hver søndag, på forskjellige lokasjoner i Kabul, så ringer vi inn til en WhatsApp-gruppe, og så har vi online trening.

Vi må ikke ha mer enn fem-seks stykker i hvert hus, for vi er redde for at hvis Taliban kommer så er det problematisk. Damer har jo ikke lov til å samles sånn. Men hvis de er fem-seks stykker så kan de si at det er familie. Men det hender jo at det er 10-12 stykker i ett hus, og så sier vi at de må være forsiktige. Men de svarer: “But we want to come!” Så vi prøver å dele dem opp så smått som mulig. Og vi prøver å få tak i penger slik at vi kan dekke netttilkoblingen deres, for det er ganske dyrt, og transport, for de har ikke lov til å gå ut i gata, så de må jo ta taxi.

Arne: Selv om det er veldig risikabelt, så prøver folk å få til å trene likevel.

Birgit: Ja, de gjør det, og det er kjemperisikabelt, og vi kan jo ikke si hvem de er, og vi kan ikke dele noen bilder og ingen sånne ting, men de sier at det er på en måte forskjellen. Det gjør hverdagen lettere, for de har noe å se frem til, og de kan trene, og de har noen ting, og de er ikke glemt. De sier at det hjelper på depresjon og sånne ting, for det er jo opplagt at det er mange av dem som sliter med depresjon, og ja…

De har det fælt, rett og slett. Det er en sånn liten ting som betyr mye for dem i den situasjonen de er nå. Men det er vanskelig, for det er alltid en balansegang, for jeg støtter noe som er farlig for dem. Men jeg må på en måte bare stole på at de gjør det så sikkert som mulig. Og at det er bedre enn å glemme dem.

Arne: Judo for fred var jo i utgangspunktet et norsk initiativ, eller en norsk idé, men så har det her spredt seg litt. Plutselig så jeg på Det internasjonale judofobundets nettsider at det var noe som het Judo for peace. Så tenkte jeg: “Hva, har de kopiert det?” Men de har ikke kopiert det, egentlig, for det har blitt internasjonalt. Kan du si litt om det?

Birgit: Ja, det ble først tatt opp i EJU som en kommisjon der, og det var Jan Eirik Schiøtz som initierte det. Og så ble det tatt videre i IJF fordi Maurus Visser, var jo president i EJU, og så ble han president i IJF, så ble det en kommisjon der.

Og så har det franske judoforbundet hatt noen prosjekter i Burundi, så har de på en måte satt de to tingene sammen og laget en kommisjon. Nå kjører Judo for Peace egentlig sine egne prosjekter. Og de har veldig stort fokus på flyktninger og flyktningleirer.

Vi har veldig god kontakt med han som er leder av kommisjonen, Nicolas Messner, fra det franske judoforbundet. Så vi er egentlig ganske komplementære til hverandre, og vi samarbeider godt med dem blant annet i Afrika, i Zambia og…

Arne: Ja, Zambia, Malawi, Zimbabwe, er det der?

Birgit: Stemmer! Og det er i forbindelse med Norges idrettsforbund, og vi har jo hatt utveksling der også med Fredskorpset. Vi har hatt tre judoutøvere som har vært der et helt år, i Zambia et helt år av gangen. Der har vi fått kjempegod kontakt med det zambiske judoforbundet, og så har vi startet sammen med det zambiske judoforbundet, judotrening i flyktningleirer. Så har det spredt seg til Malawi, og så håper vi til Zimbabwe, men der har vi ikke begynt ennå.

Men der er det det zambiske judoforbundet og NIF som på en måte er hoveddrivkrefter, og så har Judo for peace vært inne, og det de typisk gjør at de kjører i gang med noen treningssamlinger og sånne ting og kommer med matter og drakter, og så er vi litt mer… Vi er ikke så spektakulære. Vi er litt mer i bakgrunnen og prøver å støtte sånn jevnt og trutt i ettertid.

Arne: Det er spennende, for jeg så på IJF sine nettsider så er det noe man stemmer på, IJF Awards, og der var det masse Judo for Peace-prosjekter. Det var, jeg må se her på lista mi, det var Sør-Afrika, Kenya, som du sa, Zambia, Malawi, Tyrkia var det også, ja, så mange forskjellige prosjekter.

Birgit: De gjør en kjempejobb. Det gjør de faktisk, så det er veldig bra.

Arne: Kan du si noe om, for det glemte jeg å spørre om i starten, hvorfor i alle dager skulle judo være så velegnet i sånne, jeg holdt på å si krigsherjede, urolige områder? Du har fortalt om gatebarn som måtte slåss for å overleve, omtrent. Kan du si noe om judo, hva passer judo… hvorfor passer judo?

Birgit: Ja, nei, jeg tenker jo på det her med disiplin, og så er det jo det at det er jo en ganske fysisk idrett, sånn at folk får virkelig brukt kroppen og hodet. Du får liksom slått over på noe annet, sånn at man får en pause fra hverdagen.

Og så er det teknisk vanskelig, så du blir liksom hektet, du får noe annet å tenke på. Så er det det med disiplin, og vi var jo på et møte med mødrene til noen av disse gatebarna som trente judo. De sa at de har sluttet å slåss på gata, for de har en helt annen selvtillit etterpå. De er ikke ikke like redde, sånn at de ikke trenger å være så aggressive ute på gata. Og de fortalte jo om judokamper hjemme med tanter og onkler… det var jo kjempepositivt.

Det de hadde litt problemer med var jo at guttene og jentene trente i samme drakt, for de har jo ikke nok drakter til hver og en av ungene, så de kjører jo på med 20 unger av gangen, og så 45 minutter, og så neste pulje inn. Så de henger fra seg drakten, og så er det neste unge som bruker den. Men mødrene likte ikke at jentene skulle ha på seg de draktene som guttene hadde svettet i.

Arne: Nei, nei, skjønner, skjønner. Det er sånne praktiske problemer som…

Birgit: Ja, mye praktiske problemer, men i utgangspunktet så er det jo det at de får en pause, og de får en litt annen disiplin og en selvrespekt, og de har en mulighet til å påvirke sin egen hverdag, så de kan på en måte lykkes I noen ting, og de kan ha en identitet som er helt uavhengig av hvilken status de har ellers.

Og gatebarn i Afghanistan, de blir skikkelig dårlig behandlet! De blir kastet stein på, folk sparker etter dem… Det er helt forferdelig! De har det kjempeille. Og tidvis er det kaldt der, det er jo iskaldt… Så de har det ikke bra i det hele tatt, og når de får en sånn pause, har det veldig mye å si for dem.

Arne: Da tenker jeg vi skal begynne å runde litt av, men jeg har jo alltid et sånt der “veien videre”… Hvordan ser du for deg, for eksempel, Judo for fred om fem år eller ti år? Hva er håpet?

Birgit: Jeg er jo litt optimistisk, selvfølgelig. Jeg håper virkelig at vi kan få i gang noe litt mer ordentlig i Afghanistan igjen. Men vi kjører på med online-treningene så lenge vi må, hvis det er det eneste vi får til, så gjør vi det. Og så er det en del aktivitet i provinsene, riktig nok bare for gutter, men gutter er også viktig. Det er også halvparten av befolkningen, så vi støtter opp om dem også.

Så det er på en måte bare å prøve å bygge opp på nytt. Men så har vi også et nytt styre nå, og både Qudsia og Farhad er med i det styret, heldigvis. Det er veldig bra. Og så har vi også med en tidligere flyktning som er fra Zaleka flyktningleir i Malawi, som heter Renovat. Han er en kjemperessurs for oss når det gjelder flyktninger, særlig i Malawi. For der er det litt oppstartsproblemer. Så har vi også Ismail fra Somalia, som har tatt kontakt med oss og ønsker å ha noen aktiviteter der. Men det er helt på begynnerstadiet.

Så vi tror at vi tror det vi driver med en verdi, særlig for folk som enten er flyktninger eller har det vanskelig. Vi ønsker så lenge vi kan bidra med noe, å være der. Så får vi bare ta litt av gangen og se hvor er det vi kan bidra, hva det passer at vi gjør, og så gjør vi litt sammen.

Arne: Det var veldig flott, så det skjer i hvert fall flere ting, og det er utvikling, og det kommer nye krefter inn som kan bidra med nye impulser.

Birgit: Ja, det er det. Så håper vi at vi får lov til å dele litt etter hvert igjen, men foreløpig holder vi kortene ganske tett til brystet på grunn av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.​

Mer informasjon

Les mer om Judo for fred på Norges Judoforbunds nettsider. Jeg har også skrevet om Judo for fred tidligere.

Situasjonen i Afghanistan er svært krevende, og det er mange som lever i frykt. Som det kommer fram i intervjuet, er det ingen kjappe løsninger, ingen snarveier, ingen enkle triks. Det kan også være ulike meninger om hva som er den beste måten å gå fram på, for å skape endringer.