JudoMania > , > Ep. 75: Intervju: Martin Sørensen og Wibecke Holm Jøsang om para-judo

Intervju: Martin Sørensen og Wibecke Holm Jøsang om para-judo

Sist oppdatert 12.02.2024.

På nettsidene til European Para Championships så jeg at man allerede på 50-tallet startet med judokonkurranser for svaksynte og blinde i England. Men det tok litt tid før det spredte seg. I moderne tid har para-judo for menn har vært en del av det olympiske programmet siden 1988, og kvinnene har vært med siden 2004.

I denne episoden av JudoMania handler det om para-judo, og jeg har fått hjelp av Martin Sørensen og Wibecke Holm Jøsang. Begge kan mye om para-judo. Martin representerer utøverne, mens Wibecke kan bidra med et leder- og trenerperspektiv.

Målet med samtalen er rett og slett å lære litt om para-judo. Jeg synes det er et spennende tema, ikke minst med bakgrunn i slagordet «judo for alle» som både Norges Judoforbund og IJF står bak.

Her er tekstversjonen av samtalen med Martin Sørensen og Wibecke Holm Jøsang.

Martin Sørensen fra Bodø Judo Club

Arne: Jeg heter Arne Midtlund, og du hører på JudoMania, og i dag skal det handle om para-judo. Med meg for å snakke om det, har jeg Wibecke Holm Jøsang fra Nesodden judoklubb, og Martin Sørensen fra Bodø judoklubb.

Jeg har lurt litt på det her med para-judo lenge, og så var det du, Martin, som tok kontakt med meg og foreslo at vi kunne ha en episode om para-judo. Det synes jeg var en kjempegod idé, så nå sitter vi her og skal snakke litt om det.

Men jeg tenkte vi kunne ha en kort presentasjonsrunde først. Kan ikke du, Martin, starte litt med å si hvorfor du begynte på judo? 

Martin: Jeg begynte hovedsakelig på judo fordi jeg tenkte å ta grep for kroppen min og tenkte å komme i fysisk aktivitet, og så var treningssenter litt for kjedelig.  Og så hadde jeg gått på judo da jeg var liten, så jeg gikk tilbake til kjente trakter.

Arne: Begynte du alene, eller hadde du noen venner der allerede, eller hvordan var det? 

Martin: Jeg hadde kompiser der da jeg var liten, men jeg startet opp for meg selv i voksen alder.

Arne: Og hvorfor har du fortsatt med judo? 

Martin: Det er fordi jeg finner veldig glede i det miljøet som kommer av judo, og så er det en gøy måte å få trent hele kroppen sin på.

Julie Pauline Wikdahl (Trondheim Judo kwai) og Wibecke Holm Jøsang (Nesodden Judoklubb)

Arne: Ja, jeg er helt enig. Jeg synes jo judo er kjempegøy.  Wibecke, hvordan kom du inn i judomiljøet?

Wibecke: Jeg var vel en som likte ganske bra å være fysisk, spesielt med gutta når jeg var liten. Jeg likte å slåss og gi dem en knyttneve eller en hard albue, og var ganske sterk naturlig, så jeg kom meg inn på judo når jeg var 14.  Så egentlig den tiden hvor man ikke begynner på noe nytt, men det gjorde jeg. Og så gikk jeg der et år, og så sluttet alle jentene, så da sluttet jeg også.

Og så gikk jeg tilbake igjen når jeg begynte å studere på Universitetet i Oslo. Så begynte jeg på Oslostudentenes judo, og traff gjengen der og trente med de.  Og så tilbake igjen på Nesodden i 1997, og så begynte jeg klubben på Nesodden. 

Arne: I dag skal det jo handle om para-judo, og så leste jeg litt om det, for jeg kan ingenting om det fra før. Så leste jeg på nettsidene til NJF, Norges judoforbund, der står det at «judo er en kampidrett som kan trenes av alle, uavhengig av funksjonsnivå». Og så googlet jeg litt og leste et intervju av deg, Martin, og du mente – i hvert fall i det intervjuet – at judo er den mest para-vennlige kampformen.

Kan du si litt om det?

Martin: Grunnen til at jeg mener det, og mange andre, er at du får, som jeg nevnte innledningsvis, du får trent hele kroppen og så at det er veldig tilrettelagt trening. De er veldig gode til å tilrettelegge treningsøktene, mange av trenerne.

Arne: Hvordan er det en trening kan tilrettelegges? Har du noen eksempel som jeg kan… 

Martin: Som eksempel, hvis ikke du kan løpe så veldig, så blir du ikke ekskludert, eller noe sånt, men du tar i ditt tempo, på en måte løping for din del, eller for min del, at det kanskje er å gå litt fort for andre, men for min del er det jo løping, men jeg er fortsatt med og blir ikke dratt ut til sida… veldig inkluderende.

Arne: Ja, og dere i Nesodden, dere har jo også para-judo som en av deres aktiviteter. Hvordan til tilrettelegger dere for det?

Wibecke: Det er litt sånn som Martin sier, at det er nesten vanskelig å legge opp en trening for en utøver før man har truffet dem og hatt dem på besøk.  Må bare justere egentlig… Altså, jeg har trent blinde, jeg har vært med Martin og jeg har en bror som har cerebral parese, og som har dårlig balanse – det har jo du også Martin – og så mange andre, blinde, døve. Det er så ulikt. Jeg har også trent for rullestolbruker, en som ikke kunne bruke armene.

Og da må du tilpasse, og jeg mener at judoen er et sted hvor du virkelig kan tilpasse. Og da må du som trener være skikkelig kreativ og bare prøve og feile rett og slett. Så det handler mye om prøving og feiling, og om latter, for det blir jo mye  rart da…

Arne: Ja, dere fikk jo nylig en inkluderingspris også,  hvor Birgitte Skarstein var til stede, og jeg så noen bilder av det. Kan du si litt mer om det?

Wibecke: Ja, altså, jeg søkte Aberia, som er et firma som driver tilrettelegging og brukerstøtte. De hadde utlyst en pris for en klubb som hadde bra tilrettelegging.

Jeg synes hun, Birgit Skarstein, er imponerende i alt hun viser og klarer å få til med sin funksjonsnedsettelse.  Jeg tenkte at å få henne til klubben da! Det hadde vært kjempekult, så det var nesten mer motivasjonen enn selve prisen.  Så jeg sendte inn en søknad og skrev så godt jeg kunne, hva vi drev med av inkludering. Vi har holdt på med inkludering siden 2003. Det var vel da vi begynte.  Og vi reiser land og strand rundt, og vi drar til utlandet, og alle er velkommen i Nessodden judoklubb. Og det var jo sånn jeg ble kjent med Martin, det var jo at vi hadde samling på Nessodden. Vi tilrettelegger for alle, og det jeg skrev der, det falt i god jord hos de i Aberia, og blant andre Birgit Skarstein. 

Tuva Grønlie Johansen (Sande Sportsklubb) og Martin Sørensen (Bodø Judo Club) på trening i Nesodden Judoklubb.

Arne: Martin, treningene, hvordan er de organisert? Trener dere alle sammen, sammen? Eller er det egne treninger som man kan kalle para-trening, eller hva vet jeg, kjært barn har mange navn?

Martin: I Bødø judoklubb har vi faktisk bare én para-utøver, og det er meg.  Så jeg er jo med på alle de normale treningene, hvis vi kan si det. Så der kan vi ikke si at det er noe para-klasse eller noe sånt…

Arne: Nei, det er sånn at alle trener sammen, akkurat som i det med at «judo er for alle», og man prøver å tilpasse treningene til de som er der?

Martin: Ja, alle trener sammen. 

Arne: Hvordan gjør dere det på Nesodden?

Wibecke: Vi gjør begge deler. Vi har et parti som trener en gang i uka med alle med ulike funksjonsnedsettelser. Alle er velkommen, det spiller ingen rolle. Da trener de en time sammen på onsdagene.  Kjempegøy!  Man får på en måte lov å ha de feilene man har. Ingen tenker noe over det, for alle har en liten skavank.

Også integrering på vanlige partier for de som ønsker det. Noen velger å trene på begge partier, så vi er åpen for det man ønsker og har lyst til selv. 

Arne: Ja, det er kjempebra, for jeg tenker at det er mange glidende overganger her, og man er ikke sånn enten eller, man er kanskje litt midt i mellom og litt avhengig av hva man trener på, så kan man havne her eller der.

Wibecke: Ja, og så er det veldig stor forskjell på utøverne. Sånn som Martin, for eksempel, er jo utrolig oppegående og sånn, mer fysisk. Og så har du de som har større psykiske problemer og kanskje kroppslig sett er helt i orden. Du kan ikke se noe spesielt på kroppen, også er det glidende overganger mellom alle disse her da. 

Arne: Jeg tenker at,  etter det lille jeg har hørt nå, så tenker jeg at det må være viktig med utdanning av trenere, for å kunne legge til rette og kunne tilpasse. For tilpasning skjer jo ikke helt av seg selv, man må kanskje ha litt kompetanse?  Kanskje du, Wibecke, kan si litt om det, utdanning, kompetanse og den biten der?

Wibecke: Ja, trener 1-, trener 2- og trener 3-kurs har vel alle etter hvert, med litt jobbing fra også min side, fått inn en bit der som handler om trening for funksjonsnedsatte.  Så jeg jobbet frem noen moduler der,  rett og slett for at man skal ha fokus på det. Så har jeg også vært trener på kursene og vist frem hvordan man må tilpasse.

Det er klart, jeg tenker jo at mye av det handler om å tørre å hive seg ut i det.  At man tør å bare ta imot en med en funksjonsnedsettelse og så teste. Hvordan går dette her? Hvordan må jeg tilrettelegge for at Martin får til et judokast fordi han kanskje har en litt svak arm eller litt dårlig balanse på venstre bein, høyre bein? Så må man bare være kjempekreativ, og så må man lære å se det at det ikke er farlig. 

Arne: For tilpasninger må nesten skje der og da ofte, som du var inne på.

Wibecke: Ja, den må det! Og så må man lære at det ikke er sånn at en rullestolbruker er kjempeskummel.  Eller at du må snakke veldig høyt til en som har litt dårlig balanse. Det er ikke sånn det funker. 

Arne: Hvordan er din erfaring, Martin, med trenerne? 

Martin: Jeg har en veldig bra erfaring med trenerne jeg har hatt så langt, og jeg synes jo litt synd på treneren min i Bodø judoklubb, for de har ikke hatt en para-utøver før. Men jeg synes de har taklet det bra, og som Wibecke sier, at jeg har merket at de har lært litt på de som trener 1 og 2-kursene.

Og når jeg er på Nesodden, så ser jeg at det er enda bedre. De har enda mer erfaring i hvert fall. Men jeg tenker det bare er bra at trenerne mine får kjørt seg litt.

Arne: Ja, og så er det vel litt sånn utveksling mellom ulike… Jeg ser det er noen satsingsklubber, eller noen klubber som satser litt spesielt på para-judo, og kanskje de har et samarbeid òg, er det sånn?

Wibecke: Ja, vi… det er ikke så voldsomt med samarbeid, men vi har en mulighet til å snakke sammen. Og så har vi hatt disse Nesodd-samlingene.  Det er like mye for trenerne egentlig, hvor trenerne og utøverne kan komme, og så får trenerne hvert sin… For da trener vi ganske mange ganger, fra torsdag til søndag, og alle trenerne som kommer da får en times tid, kanskje to, hvor de skal trene gruppa, og så får vi da vist hverandre, og tenkt litt sammen, og ja…  rett og slett lært av hverandre, så det har vært den læringsarenaen vi har hatt. 

Arne: Nå har vi snakket litt om kompetanse og den biten der. Jeg tenkte, judo består jo av mange deler. Det er jo breddeidrett, men det er også konkurranseidrett.  Martin, du har jo vært med på litt konkurranser.  Kan du si litt om, og du har gjort det godt også, kan du si litt om hvordan konkurranser i para-judo foregår?  Hva er din erfaring? 

Martin: Det var litt overraskende… jeg har sett mye på YouTube, og da var det vektklasser og sånn, så jeg ble litt overrasket over at vi ikke hadde det, men at vi har divisjonering og ser hvem som kan gå mot hvem. Divisjonering er sånn at de har forskjellige økter som oppvarming, og så ser man hvem som kan gå mot hvem og sånn.  Og det var litt nytt for meg, jeg som bare hadde sett vektklasser og sånn.

Arne: Og hvordan er det internasjonalt? Er det mulig å konkurrere på toppnivå også i para-judo? 

Martin: Ja, nå har jeg bare konkurrert i internasjonalt noen få ganger, og da har det vært vektklasser faktisk, men egentlig så skal alle disse para-greiene drive med i divisjonering da, men ja.

Wibecke: Problemet med Norge er at dere er så få.  Da blir det veldig vanskelig å få til en skikkelig konkurranse. Så man skaper noen muligheter ved å finne ut hvem som kan gå sammen, og så lager man en fin konkurranse og en fin treningsmulighet. 

Arne: Ja. På dette uttaket til Special Olympics i Berlin så var det vel fire utøvere blant annet deg, Martin Sørensen fra Bodø Judo Club, som var tatt ut der. Og det var Vidar Johansen fra Nesodden judoklubb, og så var det Julie Pauline Wikdahl fra Trondheim Judokwai, og så var det Tuva Grønlie Johansen fra Sande Sportsklubb, og så var det Ståle Wikdahl fra Trondheim Judokwai og  Bjørn Solbakken fra Nesodden Judoklubb som var med som trenere og ledere men da… Kan du si litt om det uttaket og Special Olympics, Martin, hvordan det var? 

Martin: Nei, det tok meg jo litt på senga rett og slett. Jeg var på Nesodden på den treningsgreia de har hvert eneste år. Og så dro jeg jo bare hjem, og så får jeg plutselig en melding fra treneren min, om jeg hadde lyst til å delta på dette. Så… Og jeg ble veldig overraska!

Arne: Ja, ja.  Det hadde du lyst til, regner jeg med.

Martin: Jeg sa ja med en eneste gang. 

Det var en veldig fin og ny opplevelse å være i og delta på Special Olympics. Det var jo faktisk min første konkurranse der jeg fikk gå mot folk som deltok i para; jeg hadde faktisk bare gått med funksjonsfriske til da. Så det var en veldig fin, men en veldig merkelig opplevelse, og det var da jeg fant ut at dette her ville jeg satse på, jeg ville på flere konkurranser. 

Arne: Da jeg leste meg opp til denne episoden så jeg at para-judo er inndelt i ulike klasser når man skal konkurrere, og kan en av dere si litt om det? Kanskje vi kan starte med deg, Wibecke?

Wibecke: Ja, da har du Special Olympics som er for psykisk funksjonsnedsatte, og Paralympics for de med mer fysisk funksjonsnedsettelse. 

Arne: Ja, for eksempel synsemming og…

Wibecke: …døve og andre ting. Og noen kan jo gå i begge grupper, egentlig.  Para-judoen har vel egentlig satsa mest på døve og blinde, og ikke så mye på de andre funksjonsnedsettelsene.  Mens i Special Olympics der kan alle som kan judo bli tatt ut.  Den deles også inn i grupper, og det var sånn som Martin sa i stedet med divisjonering, som de da gjør… Man som melder opp utøvere i vektklasser, men man er ikke så bundet opp av vektklassene som i vanlig judo.

Så kan man komme, og så har man kanskje to timer divisjonering. Da er man opprinnelig satt opp i en gruppe med noen som er omtrent i samme vektklasse som deg og så ser man, oi nei, på han virker jo ikke benet, men den andre har kjempegod balanse, de kan ikke være i samme gruppe. Og så splitter man, og så jobber man da veldig aktivt de to timene med å finne ut hvilken klasser man skal gå i. Og da ender man med fem, fire stykker, eller kanskje stor klasse, alt ettersom.  Og så er det den klassen man konkurrerer i.

I Special Olympics så deler man det opp til 1-5, tror jeg. Hvor 1 er de som har god fungering, god balanse, både psykisk og selve funksjonen, at man er ganske bra og sterk.

Og så går man nedover mot 5, og de norske har stort sett ligget på 3 fordi de gjerne har litt problemer med balanse eller andre ting som gjør at de… eller at man mentalt/psykisk har en større funksjonsnedsettelse.

Arne: Da har vi snakket litt om konkurranseidrett, men det er jo mange som synes judo bare er gøy å trene og ikke trenger å være med i Special Olympics eller noe som helst, de bare synes det er fint å ha en aktivitet. Du, Martin, sa at det er én utøver i Bodø, og på Nesodden er det litt flere. Hva gjør dere for å rekruttere, informere og få folk til å prøve seg på judo?

Martin: Nå er det jo sånn at jeg er med i CP-foreninga.  Jeg har vært det siden jeg var en liten gutt, og jeg driver å fortelle folk hvor bra judo er for kroppen min til alle de jeg kjenner i CP-foreninga. Og så sprer jo de ordet og sånt. Jeg har faktisk hatt en med CP som har vært og prøvd seg på judo for en måned eller to siden… men han hadde mer lyst til å begynne med kickboxing, så…

Arne: Å ja, man kan ikke verve alle. Og dere i Nesodden, hva er det dere gjør, eller har gjort, for å få opp et visst antall?

Wibecke: Det ene er ofte det å få et godt rykte og få fortalt om hva vi har å tilby ved å bruke lokalaviser for eksempel, bruke Facebook, bruke mammaer og pappaer som forteller, eller disse som bor på boliger, at de kommer hjem og forteller om judotrening. Så gjør vi mye gøy, vi har jo reist. Mye rundt og vi har samlinger og fester og sånn, og det gjør også at det går et rykte om at: «Oi, skal du det?» «Ja, det hørtes spennende ut», og så vil de også.

Men jeg tror kanskje det vanskeligste er å få foreldre til å forstå at min unge kan drive med judo. For de tror det er noe skummelt. Min bror har CP.  Det tok lang tid før jeg fikk mamma til å skjønne at Vidar…  Jo, dette kan han få til. Han har gjort det bra, han var jo en av dem som var tatt ut til Special Olympics. Han har gjort det bra, både nasjonalt og internasjonalt, gradert i brunt belte og er vel på vei opp til svart. Det går helt fint! Og mamma var nesten det vanskeligste publikumet jeg hadde, for å få gjennom det.

Jeg vet ikke hvordan det er med dine foreldre, Martin, men… 

Martin: Jeg var veldig heldig med at pappa, han har jo kontor ved siden av en veldig judo-person her i Bodø, en av trenerene, som har jo liksom sagt at «Åh, ungen din, du må jo starte med judo, siden jeg var knøttliten, så pappa var jo helt med.

Arne: Ja, det var bra. Da var det ikke så vanskelig å oppbevise noen der. 

Martin: Nei, heldigvis.

Arne: Nei, men jeg har jo litt inntrykk av at det her med Paralympics og para-idrett, at det er på en måte en økende interesse for det? Jeg vet ikke hvordan du ser på det, Vibeke, først..? 

Wibecke: Jeg tror media er blitt flinkere og flinkere, og man ser jo mer av  Paralympics for eksempel, synes jeg vi ser mer av på TV. I starten, for noen år siden, så du jo bare sånne små glimt. Det var så vidt du fikk fem sekunder omtrent på Dagsrevyen, mens nå sender de jo gjerne litt mer. De kan fortsatt bli enda bedre, tenker jeg, hvis du skal… For det er jo utrolig, jeg synes jo det er fantastisk å se på, for eksempel slalåm, hvor de sitter i disse her skiene og kjører nedover.

Så jeg tenker det er på vei oppover. Og jeg tror man ser mer og mer i de ulike idrettene  at nå at det er mulig for alle å prøve  – i hvert fall flere idretter. Og så er det en god del penger i det for klubbene sin del hvis de bare skjønner det. 

Arne: Vi nærmer oss avslutningen av programmet, men jeg har lyst til å høre litt hvordan dere ser for dere fremtiden for para-judo i Norge om to, fem eller ti år. Har du noen tanker om det, Martin, eller noen håp eller noen drømmer? 

Martin: Jeg håper jo om to år, kanskje ikke om to år, det er veldig optimistisk, men jeg håper nå om fem år at dette blir tatt veldig seriøst, at det sendes på TV og at vi har fått flere utøvere, ikke bare innenfor para-judo, men at folk åpner øynene sine for para-sporten generelt. 

Arne: Wibecke, har du noen tanker?

Wibecke: Jeg håper at det blir så mange para-judoutøvere at vi får til konkurranser her i Norge.  At det blir så mange at det blir en riktig konkurranse der man kan ha en divisjonering, og man kan gjøre alt det… Man trenger ikke å gå lenger enn til Sverige, faktisk, som er ekstremt gode på para-judo, og har mange utøvere.

Vi har jo vært der noen ganger, så det å få opp interessen, vise hva para-judo er, for det er utrolig gøy.  Og en helt annen glede å følge para-judo-utøverne enn de normalfungerende. 

Arne: Tusen takk. Da runder vi av her og sier tusen takk til deg, Wibecke, og til deg, Martin.

Hva synes du om denne artikkelen?
+1
0
+1
0
+1
0
+1
1

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

0:00
0:00