Ep. 107: Dojo yaburi

Sist oppdatert 10 timer siden.

I Japan finnes det et populært tv-program som heter Riatotsu WEST. Programmet er så populært at det nettopp ble flyttet til beste sendetid, lørdag kveld på en av Japans største tv-kanaler. Riatotsu WEST er kjent for sine morsomme “dojo yaburi”-utfordringer, der programlederne prøver seg på alt fra fekting til karaoke. Som regel handler utfordringene om at programlederne konkurrerer mot barn som er gode i et eller annet, for eksemel en 9-åring som er helt rå i bordtennis.

Daiki Shigeoka, Akito Kiriyama, Junta Nakama, Tomohiro Kamiyama, Ryusei Fujii, Takahiro Hamada og Nozomu Kotaki (Kilde: TokyoHive)

Disse utfordringene kalles altså dojo yaburi, og – som det skal vise seg – er dette en praksis som er godt kjent i Japan. I vår sammenheng handler dette først og fremst om kampformer og judo, men dojo yaburi finnes i andre sammenhenger også.

Dojo yaburi kan for eksempel brukes om forskning. I en artikkel fra et japansk fagtidsskrift om økonomi og styring, bruker forskerne begrepet dojo yaburi som en metafor. Der forklarer de at når en forsker fra ett fagfelt utfordrer tankegangen eller metodene i et helt annet fagfelt, gjør de en slags dojo yaburi. De stormer inn i en «fremmed dojo», så å si, og sier: «Hei, her er en ny måte å tenke på!»

Ekte dojo yaburi

Dojo Yaburi (道場破り) er en japansk tradisjon der en, eller noen ganger flere, kampsportutøver utfordrer en dojo, det vi godt kan kalle en kampsportklubb eller -skole, til kamp for å teste ferdighetene sine, eller for å bevise sin egen overlegenhet.

Begrepet betyr direkte oversatt «å bryte en dojo» eller «angripe en dojo». Denne skikken, eller uskikken, alt ettersom, har vært en del, riktignok en liten del, men likevel en del, av kampsportens historie i Japan i flere hundre år, spesielt i perioder der forskjellige kampformer konkurrerte om anseelse og dominans.

I praksis beskriver uttrykket dojo yaburi en utfordring der en utøver oppsøker en annen kampform sin dojo, eller en annen dojo innenfor samme retning, for å kjempe mot instruktøren, eller noen av de beste elevene, med mål om å vinne over dem. Tradisjonelt kunne utfordreren kreve både ære og i noen tilfeller overta dojoens skilt eller navn som trofé, dersom han , for dette var stort sett en mannegreie, vant over den som ble utfordret.

Det finnes mange kjente eksempler på dojo yaburi. Her er noen av de mest omtalte:

Miyamoto Musashi og Yoshioka-skolen

Den legendariske samuraien Miyamoto Musashi gjennomførte flere ganger det som i ettertid best kan beskrives som dojo yaburi. I 1604 utfordret han den berømte Yoshioka-ryu, som var en kenjutsu-skole i Kyoto.

Yoshioka-ryu var en av de mest kjente og beryktede sverdskolene i Kyoto i den som gjerne kalles sengoku-perioden – altså de intense krigsårene på 1500–1600-tallet. Yoshioka-familien var ikke hvem som helst. De var keiserlige skreddere, men også sverdmestere!

Skolen deres fokuserte på kenjutsu (sverdkunst) og var så anerkjent at de trente både adelen og alle i den politiske og sosiale eliten i Kyoto. Men så, en dag, dukker det opp en fyr ved navn… Miyamoto Musashi.

Musashi duellerte mot lederen av Yoshioka-ryu, Seijuro Yoshioka, og deretter mot broren hans, Denshichiro. Musashi vant over begge to.

Og til slutt – i en nesten filmatisk duell – lurer han den unge arvtakeren til å komme med sine væpnede menn og livvakter, bare for å bli fullstendig overrumplet av Musashi. Musashi beseirer dem alle og ødelegger, knuser, ryktet til hele skolen.

Musashis seier over Yoshioka-klanen er et godt eksempel på hvordan én enkelt kriger kunne ødelegge for en etablert dojo og samtidig styrke sitt eget rykte i prosessen.

Kodokan mot tradisjonell jujutsu

Da Jigoro Kano grunnla den moderne judoens høyborg, Kodokan, i Tokyo, opplevde han også dojo yaburi-lignende utfordringer. Utøvere fra andre, eldre og mer tradisjonelle jujutsu-skoler kom stadig med utfordringer der de ønsket å gå kamp mot de beste utøverne på Kodokan.

En svært kjent konflikt oppsto mellom Kodokan og Totsuka-ha Yoshin-ryū jujutsu. Totsuka-ha Yoshin-ryū var en av de mest innflytelsesrike jujutsu-skolene i Japan på 1800-tallet. Skolen ble ledet av den beryktede Totsuka Hikosuke. Både han og skolen var kjent for sin kraftige og praktiske jujutsu-stil. Totsuka underviste i en ganske rå, effektiv og til tider brutal form for jujutsu. I motsetning til mer filosofiske tilnærminger, handlet Totsuka-stilen om hva som fungerte i kamp – både på gata og i krig. Treningen var beinhard og ofte preget av reelle konfrontasjoner. Dette ga skolen hans rykte for å være “tøffere enn resten”.

Konflikten mellom Kodokan og Totsuka-ha Yoshin-ryū kulminerte i en rekke kamper der Kodokan som regel vant, men der det også var mange, ganske jevne resultater. I sum kom likevel Kodokan best ut av kampene, og de bidro til å gi Kodokan økt anseelse.

Det at Kodokan ble utfordret og ganske ofte vant over utfordrerne, er et eksempel på at en ny kampformskole beseiret de etablerte stilartene.

Teruo Hayashis dojo-utfordringer

I moderne tid finnes det også flere dokumenterte tilfeller av dojo yaburi. Karate-mester Teruo Hayashi ble beryktet på 1950-tallet for å reise rundt på Okinawa og i Japan. Her utfordret han andre karate-dojoer.

Hayashi likte å reise rundt i Japan, og senere internasjonalt, med en katana i bagasjen. En gang ble han observert da han brukte det sylskarpe sverdet sitt til å kutte opp frukt til lunsj med det vitner kalte kirurgisk presisjon – både til skrekk og glede for tilskuerne. For ham var det bare en naturlig forlengelse av treningen – og kanskje et ørlite ønske om bli sett…

Men det var ikke bare fruktkniven til Hayashi som var uvanlig. Hayashi benyttet en tilnærming til valg av dojo som for en vestlig betrakter kan virke fullstendig vanvittig.

Han gikk ofte rett inn i en tilfeldig(?) dojo og utfordret senseien der til kamp. Dette førte selvsagt til at de tilstedeværende elevene ble rasende, og de insisterte på å få en sjanse til å lære den freidige utfordreren en lekse før deres høyt respekterte sensei i det hele tatt skulle nedverdige seg til å akseptere en utfordring fra en nykommer.

Denne praksisen var, som vi har hørt, en velkjent tradisjon i japansk og okinawansk kultur. Derfor var denne måten å gjøre det på, noe Hayashi var vant til.

Reglene var enkle: Den som utfordret dojoen måtte først kjempe mot den lavest graderte utøveren. Hvis utfordreren vant, fikk han rett til å møte den nest lavest graderte, og slik fortsatte det oppover i gradene. Hvis han klarte å beseire dojoens senpai (den høyest graderte eleven), fikk han endelig tillatelse til å utfordre sensei. Som belønning for sine tidligere seire fikk han ofte velge tid og sted for oppgjøret. Det var nemlig ikke alltid slik at det måtte skje der og da.

Hayashi ble beryktet for denne praksisen og utviklet seg til å bli en svært dyktig kumite-utøver. Faktisk ble han så fryktet at mange dojoer nektet ham adgang og avslo utfordringene hans på stedet. Likevel var det noen som aksepterte utfordringene hans. Dersom Hayashi selv ble beseiret i en av disse dojoene, valgte han å bli værende og be om å få trene der.

“Dojo-krigen” i Chicago

Et beryktet eksempel utenfor Japan er dojo yaburi-hendelsen i Chicago i 1970, kjent som “the dojo wars”. Count Dante (John Keehan), en kontroversiell amerikansk karateutøver, tok med seg noen av sine elever for å utfordre en rivaliserende kung fu-skole.

Konfrontasjonen mellom de to gruppene eskalerte til et voldelig oppgjør i dojoen som endte tragisk – en av Dantes egne allierte, Jim Koncevic, ble dødelig knivstukket under slåsskampen.

Hendelsen fikk stor oppmerksomhet og fungerte som et avskrekkende eksempel. Det viste at dojo yaburi ikke bare var et fenomen fra gamle samuraifortellinger, men også kunne få fatale konsekvenser. (Noe alle og enhver egentlig burde skjønne, synes nå jeg…)

Gracie-familien

Gracie-familien har en lang historie med å utfordre andre kampstiler i en praksis som ligner på dojo yaburi. Gracie-familien er kampsportverdenens svar på en slags superheltklan. De er grunnleggerne av det vi kjenner som brasiliansk jujutsu.

På 1920-tallet startet de Gracie Challenge, der de inviterte utøvere fra ulike kampstiler til å teste seg mot deres brasilianske jujutsu (BJJ). Dette var vel i bunn og grunn et markedsføringstriks, det er i alle fall min tolkning. Resultatet var økt oppmerksomhet og medieomtale.

Blant de mest kjente kampene var da Hélio Gracie møtte judo-mesteren Masahiko Kimura i 1951, noe som satte Gracie-navnet på kartet – selv om Hélio tapte.

Flere i familien fortsatte denne tradisjonen. Rickson Gracie deltok i hundrevis av utfordringskamper, både i dojoer og på gata, mens Royce Gracie demonstrerte BJJ i de første UFC-turneringene, der han flere ganger slo ut større og sterkere motstandere fra ulike stilarter.

Da Rorion Gracie besøkte USA i 1969-1970, forsøkte han å utfordre karate- og kung fu-skoler, men flere skoler nektet ham adgang. Likevel klarte Gracie-familien å bruke slike kamper til å bygge ryktet sitt, og i dag er BJJ en av de mest innflytelsesrike kampformene i verden.

Kulturell betydning

I japansk kampkunsttradisjon har dojo yaburi hatt en kompleks rolle. På den ene siden var det en test av både dyktighet og ære. Ambisiøse utøvere kunne gjøre seg bemerket ved å utfordre andre skoler. I tider, og områder, der det fantes mange konkurrerende dojoer, kunne dojo yaburi bidra til en form for naturlig seleksjon – de beste instruktørene og stilartene overlevde dersom de kunne forsvare seg mot utfordrere.

Samtidig er jo en slik praksis ganske rå og brutal. Det er lett å se for seg at den kan skape en kraftig understrøm av spenning og mistro.

Onegai shimasu!

Dojo-eiere måtte alltid være på vakt for fremmede som plutselig dukket opp og sa «Onegai shimasu«. Uttrykket betyr noe sånt som «vær så snill» eller «kan du gjøre meg en tjeneste». Skjult bak denne høflighetsfrasen lå det altså en utfordring, en forespørsel om kamp.

The Meaning of Onegaishimasu

Ifølge japansk folklore og overleveringer utviklet det seg et ordtak: “Når du ser en fremmed, betrakt ham som en tyv.” Dette gjenspeiler hvordan fremmede kunne oppfattes som potensielle utfordrere som kom for å “stjele” dojoens ære eller elever.

Mistroen mot utenforstående i dojo-miljøet kan delvis spores til hyppigheten av dojo yaburi i tidligere tider. Ressurser og studenter var verdifulle, og dersom en dojo ble beseiret og vanæret, risikerte den å miste begge deler.

Hvordan dojo yaburi ble oppfattet kulturelt kunne variere. I noen miljøer ble en respektfull utfordring – der utfordreren fulgte etikette og aksepterte utfallet – ansett som en legitim måte å sammenligne ferdigheter på, nesten som en form for taryū shiai (stilartskamp).

En seier over en kjent mester ga stor ære. Det fantes til og med ritualer for dette: for eksempel er det fortalt at vinneren av en dojo-duell i noen tilfeller tok med seg dojoens kanban (navnskiltet fra inngangen) som bevis på seieren. Dette troféet symboliserte at dojoen var “brutt”. (Dog er det historisk usikkert om dojoer faktisk hadde slike skilt på Edo-tiden; enkelte hevder at det bildet kan være et senere, fiksjonalisert innslag.

På den annen side ble uprovoserte utfordringer ofte sett på som arroganse eller bråkmakeri. En del mestere foraktet dojo yaburi og betraktet det som et brudd på bushidōs ånd hvis det ikke var begrunnet i genuin læring eller respekt.

Over tid, særlig mot slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet, ble dojo yaburi mer uvanlig. Det japanske samfunnet ble mer lovregulert i Meiji-perioden, og dødelige dueller eller gatekamper ble mindre akseptert. Likevel levde fenomenet videre i kampkunstkulturen som et idealisert bilde: den omvandrende krigeren som tester sine ferdigheter mot alle utfordringer.

I populærlitteratur og teater (og senere film) ble dojo yaburi ofte romantisert – tenk på en sterk, enslig helt som går fra dojo til dojo og overvinner urettferdige eller korrupte mestere. Slik sett har dojo yaburi fått en mytisk aura i japansk kulturhistorie: det representerer både den ypperste utfordringen for en kampkunstner og et scenario som tester moralen og verdiene deres.

Dette er mitt aller første møte med dojo yaburi. Bruce Lee oppsøker noen japanske budoka, for å utfordre dem – ikke minst for å hevne seg (egentlig).

Moderne perspektiv

I dag er dojo yaburi bare et svakt minne fra gamle dager. Kampsport har gått over til å handle om konkurranser, turneringer og respekt mellom utøvere. Det er rett og slett ikke akseptert i seriøse kampsportmiljøer å troppe opp uanmeldt og utfordre noen til kamp. Både karate og judo har klare regler som handler om respekt, ydmykhet og selvkontroll. For eksempel sier en av Kyokushin Karates grunnleggende treningsregler at man skal «vise høflighet, respektere de mer erfarne og holde seg unna unødvendig vold».

I dag finnes det nok av turneringer og konkurranser hvor folk fra forskjellige stilarter kan møtes og teste seg mot hverandre under trygge og rettferdige forhold. Dermed er det ikke noe behov for å storme inn i en fremmed dojo for å bevise noe. De fleste instruktører ville nok uansett bare bedt utfordreren om å gå sin vei, siden det ødelegger for treningsmiljøet og bryter med grunnleggende disiplin.

Likevel finnes det fortsatt tilfeller av det som ligner på dojo yaburi. Noen MMA-utøvere eller YouTube-profiler har for eksempel oppsøkt tradisjonelle kampsportskoler for å «teste» dem. Dette blir stort sett sett på som respektløst og lite sportslig, og folk flest ser på det som et søkt forsøk på å skape drama eller underholdning.

Man kan derfor si at dojo yaburi i dag stort sett bare lever videre som en kul historie fra fortiden og et typisk grep i filmer og serier, men ikke som noe folk faktisk driver med. I moderne kampsport handler det mer om å utvikle seg selv og konkurrere på en skikkelig måte, heller enn å «knuse» andres dojoer.

Popkulturelle eksempler

Tanken om en omreisende kriger som utfordrer dojoer dukker stadig opp i filmer, tegneserier og spill.

Samuraifilmer: Japanske samuraifilmer har ofte brukt dojo yaburi for å skape spenning. Et godt eksempel er filmen Samurai from Nowhere (1964), hvor en rōnin utfordrer ulike dojoer for å bevise hvor god han er. Mange andre samuraifilmer har lignende scener, der hovedpersonen dukker opp i en dojo, later som han vil lære noe, men egentlig er ute etter å teste kreftene sine mot mesteren.

Kampsportfilmer: I moderne kampsportfilmer ser vi ofte varianter av dojo yaburi, der helten tar et oppgjør med skurkens disipler på deres egen hjemmebane. Et av de mest kjente eksemplene er Bruce Lee-filmen Fist of Fury (1972), hvor Lees karakter utfordrer en japansk karate-dojo i Shanghai. I en legendarisk scene slåss han mot en hel gruppe utøvere og tar dem ned en etter en. Også nyere filmer som John Wick-serien og TV-serier som Cobra Kai leker med ideen om å invadere en dojo, selv om det ofte skjer på en mer organisert måte.

Anime og manga: I japanske tegneserier og anime ser vi dojo yaburi enten som et dramatisk eller humoristisk element. I Ranma ½ (1987–1996) er det for eksempel en episode hvor en ung jente utfordrer Tendo-familiens dojo om retten til deres skilt. Dette omtales direkte som en «gammeldags praksis kalt dojo yaburi», noe serien tydelig gjør narr av. Også serier som Baki, Kenichi: The Mightiest Disciple og Rurouni Kenshin har historier om krigere som oppsøker dojoer for å teste seg mot andre.

Spill og annen populærkultur: Mange kampsportspill bruker dojo-utfordringer som et spennende spillkonsept, der spilleren kan «rydde» en dojo full av motstandere. Det finnes også manga, romaner og tegneserier som bruker dojo yaburi som tema. For eksempel finnes mangaen Dojo Yaburi av Nico Nicholson, og i vestlige tegneserier kan vi noen ganger se en mester utfordre sin rival for å vise hvem som er best.

Disse eksemplene viser at dojo yaburi fortsatt er en del av populærkulturen. Det brukes ofte for å vise at en karakter er ekstremt dyktig eller for å sette opp en rivalisering mellom ulike kampformer. Uansett om det fremstilles seriøst eller som tull, fortsetter dojo yaburi å fascinere folk som en klassisk utfordring i kampsporthistorier.

Konklusjon

Dojo yaburi har en lang historie i japansk kampsport, der det opprinnelig var en måte å bevise ferdigheter og vinne respekt på. I dag er det sett på som gammeldags og uetisk i de fleste kampsportmiljøer. Likevel dukker det fortsatt opp noen ganger, spesielt i mer konfronterende stilarter som MMA.

Samtidig har dojo yaburi fått nytt liv i filmer, spill og tegneserier, hvor det ofte brukes for å vise en karakters styrke eller bygge opp en rivalisering. Enten vi snakker om samuraier, kampsportmestere eller animehelter, har ideen om å utfordre en dojo beholdt sin plass i fortellinger om kamp og ære. Men i virkeligheten er det nok trygge konkurranser og treningskultur som råder, der fair play og respekt betyr langt mer enn å «knuse» en annen dojo.

Kilder

Bilder

ApocalipseJack. (2021, 15. mars). Aldo Karate Dojo yaburi. DeviantArt

Dojo yaburi