I kampsportverdenen finnes det en mange fortellinger om det svake, sykelige barnet, eller det venneløse barnet, eller mobbeofferet, som gjennom hard trening og dedikasjon vokser opp til å bli en uovervinnelig mester. Jeg trenger ikke å si noe mer enn “Karate kid”, så skjønner de fleste hva jeg mener.

Og det er nettopp her vi kommer til det som kalles heltereisen. En arketypisk fortelling som dukker opp overalt – i gamle myter, superheltfilmer og moderne manga.

Hovedpersonen starter ofte som svak, utstøtt – eller rett og slett en skikkelig svekling. Men så skjer det noe. Personen drar ut på en reise. Det kan være en faktisk reise, men like gjerne en indre – en metafysisk reise, om du vil. Og når hovedpersonen vender tilbake, har de både vunnet over seg selv om motstanderne sine.

Den som først satte ordentlig ord på dette, var Joseph Campbell. En amerikansk professor, mytolog og forfatter, født i 1904, som viet livet sitt til å finne felles mønstre i fortellinger fra hele verden. Han samlet trådene fra myter over hele verden, og beskrev det han kalte The Hero’s Journey. En slags universell fortellingsoppskrift. Du finner den igjen i fortellingen om Luke Skywalker, Frodo og til og med i eventyrene om Espen Askeladd.

Det som er ekstra spennende er at dette ikke bare handler om fantasy eller eventyr. Det er også en slags dannelsesreise. Hovedpersonen blir mer enn bare sterk: personen blir klok, kanskje raus og i stand til å ta større ansvar enn tidligere. Og det er, egentlig, en litterær arketype – et mønster vi aldri blir lei av, fordi det speiler noe alle kan kjenne seg litt igjen i. Det handler om følelsen av å starte et sted langt nede, og sakte, men sikkert jobbe seg oppover.

Og heltereisen slutter ikke i fiksjonen. Tvert imot – den lever videre i hvordan vi snakker om virkelige mennesker, for eksempel i fortellingene om folk som Bruce Lee, Helio Gracie og Miyamoto Musashi. Disse var alle personer som ble framstilt som fysisk små, sykelige og skrantne, eller som noen som på andre måter møtte utfordringer i barndommen.

Bruce Lee

Som barn var Bruce Lee ikke spesielt fysisk imponerende. Han var tynn og ganske svak sammenlignet med sine jevnaldrende i Hong Kong. Han var også nærsynt og hadde til tider helseproblemer. Etter å ha blitt banket opp i en gatekamp, begynte han å trene Wing Chun under Ip Man. I løpet av de neste årene ble han en av de mest fysisk imponerende og hurtige kampsportutøverne verden har sett.

Helio Gracie

Helio Gracie var en av grunnleggerne av brasiliansk ju-jutsu (BJJ). Han blir omtalt som fysisk svak og ofte syk. Han var så skjør at han ikke kunne delta i de fysiske aktivitetene som brødrene hans drev med. Men han utviklet sin egen kampstil basert på teknikk og effektiv bruk av kroppen, noe som gjorde ham til en av de mest innflytelsesrike kampsportutøverne i historien.

Miyamoto Musashi

Miyamoto Musashi, den legendariske samuraien, ble angivelig født svak og syk. I barndommen var han ikke særlig sosial; han fokuserte heller på å perfeksjonere kampsportferdighetene sine enn å gjøre andre ting. Senere ble han en av Japans største sverdmestere.

Mytene er viktige som en del av begrunnelsene og grunnlaget for de ulike kampformene, for hva er vel egentlig poenget med å trene på kampsport hvis du i utgangspunktet er stor, sterk og så å si uovervinnelig?

Derfor skal man ta slike fortellinger med en stor klype salt. I Helio Gracies tilfelle er det for eksempel allment kjent at han faktisk var ganske atletisk og sporty i sine yngre dager. (Dette bildet på Reddit viser en ung Helio Gracie, og det er vanskelig å se på ham som en tynn spirrevipp dersom dette var utgangspunktet hans.)

Og akkurat den typen fortelling finner vi igjen i judoverdenen også. For når man leser om barndommen og oppveksten til Jigoro Kano, så virker mønsteret kjent. Han omtales flere steder som et svakt og skjørt barn.

Men hvor mye av dette er historisk korrekt, og hvor mye av det er myter skapt for å promotere judo? Her skal jeg forsøke å se nærmere på hva ulike kilder faktisk sier om Jigoro Kanos helse og fysikk i barndommen.

Hvor kommer påstanden fra?

På nettsidene til Kodokan står det allerede i den første setningen på den siden som tar for seg judoens historie:

Grunnleggeren av Kodokan judo, mester Jigoro Kano, var fysisk svak allerede som ung og begynte å trene jujutsu i et forsøk på å bli sterkere.

I boka Judo memoirs of Jigoro Kano skrevet av Brian Watson er det et lite tekstutdrag som det oftes vises til når man skal si noe om Jigoro Kanos fysikk som barn.

I boka Judo memoirs of Jigoro Kano skrevet av Brian WatsonBrian Watson, som har skrevet mye om Jigoro Kano, er en erfaren judoutøver, og han hadde 4. dan da han skrev The Father of Judo. På 1970-tallet var han forskningsstudent ved Kodokan, universitetslektor og oversetter, samt engelsk korrespondent for Imperial Hotel i Tokyo. Watson har skrevet flere bøker om judo og den første var The Father of Judo. Det som kanskje gjør at vi må ta noe av det Watson skriver med en klype salt, er at han innfører fiktive partier i bøkene sine; det kan for eksempel handle om dialog som aldri har funnet sted. Dette sier han at han gjør for at teksten skal bli mer tilgjengelig for et større publikum. Selv om det er de edleste hensikter, betyr det også at tekstene til Watson må leses ekstra kritisk. er det et lite tekstutdrag som det oftes vises til når man skal si noe om Jigoro Kanos fysikk som barn.

Brian Watson, som har skrevet mye om Jigoro Kano, er en erfaren judoutøver, og han hadde 4. dan da han skrev The Father of Judo. På 1970-tallet var han forskningsstudent ved Kodokan, universitetslektor og oversetter, samt engelsk korrespondent for Imperial Hotel i Tokyo. Watson har skrevet flere bøker om judo og den første var The Father of Judo. Det som kanskje gjør at vi må ta noe av det Watson skriver med en klype salt, er at han innfører fiktive partier i bøkene sine; det kan for eksempel handle om dialog som aldri har funnet sted. Dette sier han at han gjør for at teksten skal bli mer tilgjengelig for et større publikum. Selv om det er de edleste hensikter, betyr det også at tekstene til Watson må leses ekstra kritisk.

Men, altså, i teksten står det følgende sitatet i første kapittel (oversatt fra engelsk til norsk av ChatGPT og meg):

Blant mine medelever var det noen som var fysisk svake, og som et resultat ble de ofte dominert av de større, sterkere guttene. De svakere ble tvunget til å gjøre ulike ærend og tjenester for de sterkere. Siden jeg var en av de svakeste, ble jeg satt til å løpe ærender etter ordre fra de sterke.

Selv i min nåværende alder er jeg fysisk like robust som enhver annen mann. Men på den tiden, selv om jeg ikke var sykelig, var jeg likevel ganske skrøpelig. Når det gjaldt akademiske fag, var jeg på lik linje med mine klassekamerater, men likevel ble jeg ofte behandlet med forakt og sett ned på.

Fra en tidlig alder ble min nysgjerrighet vekket da jeg først hørte om jujutsu, en kampmetode hvor en person med liten fysisk styrke kan overvinne en fysisk sterkere motstander. Derfor vurderte jeg seriøst å begynne å trene i denne kunsten.

Dette sitatet er den eneste primærkilden, om man skal stole på Brian Watson, der Jigoro Kano selv forteller om sin barndom. Han sier jo egentlig ikke at han var svak, men han sier at han var skrøpelig, “feeble” som det står i originalteksten. “Feeble” oversettes gjerne med “mangler fysisk styrke, særlig på grunn av alder eller sykdom”. Og da er vi ikke langt unna tolkningen at Jigoro Kano var liten og svak.

I en annen bok, også skrevet av Brian Watson, får vi en litt annen versjon av Kanos oppvekst, men også her legges det vekt på at Jigoro Kano var svakere enn andre ungdommer i samme miljø – om det var fordi de var eldre, eller om det var fordi Jigoro Kano var spesielt liten, er ikke godt å svare på.

Den første dagen (på en ny skole) ble han vist til sovesalen han skulle dele med fem eldre gutter. Belysningen var svak, atmosfæren dyster og ugjestmild, og gulvet knirket under føttene hans. De nye romkameratene krevde umiddelbart at Jigoro Kano skulle identifisere seg. Han bukket dypt og introduserte seg nervøst. Da ble han møtt med fornærmelser og mishandling.

Jigoro forsto raskt at som den yngste gutten ble han sett ned på og ansett som uverdig for enhver form for hensyn fra sine eldre romkamerater.

Videre skriver Brian Watson:

En dag, mens han var travelt opptatt med å forberede seg til timene, dukket en av de eldre guttene opp og krevde at Jigoro skulle bli med ham ut på en runde med sumo-trening. Jigoro prøvde å takke nei til invitasjonen, men til ingen nytte. Den eldre gutten grep ham fysisk, bar ham ut og kastet ham i bakken. Mens Jigoro lå der og gispet etter luft, forbannet den eldre gutten ham for ikke å ha kjempet mer tappert, og gikk sin vei.

Overveldet av raseri og en bitter følelse av maktesløshet, gråt Jigoro sine bitre tårer. Han var fysisk underlegen de eldre guttene, ute av stand til å forsvare seg i kamp, og nå var han virkelig usikker på hvor mye mer trakassering han kunne tåle.

Watson beskriver og skildrer livet på internatskolen med mange flere eksempler på plaging og mobbing av Jigoro Kano. Det kommer ikke klart fram om Kano var spesielt utsatt, eller om dette var en skjebne som rammet alle nye elever på skolen. Men det framstår uansett ikke som en særlig lystbetont skolegang.

Det er i alle fall slik at koblingen mellom Jigoro Kanos strevsomme skolegang og trening i kampform blir tydelig i de neste avsnittene. Da forteller nemlig forfatteren av biografien om en mann som het Baisei Nakai som var venn av Kano-familien. Nakai var et tidligere medlem av shogunes garde.

En dag nevnte han tilfeldig at jujutsu var en utmerket form for fysisk trening. Han ga Jigoro en kort demonstrasjon av noen jujutsu-teknikker. Nakai forklarte at jujutsu kunne gjøre det mulig for en person med liten fysisk styrke å overvinne en større og sterkere motstander.

For Jigoro var dette en stor åpenbaring. Han bestemte seg der og da for å be Nakai om å lære ham jujutsu.

Selv om det ennå skulle gå noen år til Jigoro Kano for fullt begynte å trene jujutsu, så har denne fortellingen i alle fall klart å koble Jigoro Kanos manglende fysiske styrke med ønsket om å lære kampformer og selvforsvar.

Det finnes mange flere eksempler på denne beskrivelsen av Jigoro Kano. Et eksempel kan hentes fra judotreneren og forfatteren Tadao Otaki, som også har skrevet en fantastisk bok om randori-no-kata. I boka “Jigoro Kano, My Life and Judo” forteller Otaki at Jigoro Kano var fysisk svak, og at han derfor ønsket å styrke kroppen sin og forbedre helsen. For å oppnå dette begynte han å trene jujutsu.

Akkurat som Brian Watson henter Tadao Otaki informasjonen sin fra Jigoro Kanos selvbiografi. Det betyr jo at uansett hvor mange eksempler vi finner på omtaler av Jigoro Kanos helsetilstand som barn, så er alt basert på det han selv har fortalt om dette. Det finnes ingen andre kilder som kan bekrefte eller avkrefte det Kano selv skriver om seg selv.

En annen vri

Det internasjonale judoforbundet har en litt annen vri på fortellingen om Jigoro Kanos barndom og oppvekst. Han blir fortsatt plaget og ertet av andre, eldre barn. Men i IJF-versjonen er Kano i fysisk god form:

Som gutt var Kano liten, men siden han var svært fysisk begavet, studerte han sammen med gutter som var eldre og større enn ham. Dette var en av grunnene til at han tidlig lærte å forsvare seg, ettersom han gjentatte ganger ble mobbet og latterliggjort.

Da han fylte 14 år, begynte han på Foreign Languages School, hvor han var en av de første japanerne til å spille baseball. Sporten hadde blitt introdusert året før av to amerikanske lærere. Han elsket sporten og ble inspirert av hvordan idrett kan ha en positiv innvirkning på samfunnet.

Hvorfor vektlegges Kanos fysiske svakhet?

Det kan godt være at Kano faktisk var fysisk liten og svakere enn mange av sine jevnaldrende som barn. Det er det egentlig vanskelig å si noe sikkert om. Ut fra bilder i ulike bøker og på nettet, er det så å si umulig å tolke noe sikkert.

I tillegg er det slik at den eneste kilden fra samtida er Jigoro Kanos selvbiografi. Alle andre kilder er mer eller mindre basert på, og omskrivinger av, Kanos egne ord.

Hensikten med fortellingen om Jigoro Kanos barndom, tror jeg, er å få fram et pedagogisk poeng, nemlig at den lille kan vinne over den store, men kanskje enda viktigere vinne over seg selv i den forstand at alle kan utvikle seg, sørge for å få bedre helse, og å kunne være en positiv ressurs overfor sine omgivelser. Dette kan kanskje deles inn i fire hovedpoeng:

1. Judo som en vei til fysisk og mental forbedring. Historien om Jigoro Kanos barndom understreker at judo ikke bare handler om å være fysisk sterk fra starten av, men om hvordan trening kan utvikle både kropp og sinn.
2. Demonstrasjon av judoens filosofi. Judo handler om maksimal effektivitet, der teknikk kan kompensere for mangel på rå styrke. Jigoro Kanos egen utvikling er et godt eksempel på denne måten å tenke på.
3. Inspirerende fortelling for utøvere. Historien om den svake gutten som blir en mester gjør judo mer tilgjengelig for folk flest, spesielt barn og ungdom som kanskje ikke har et godt fysisk utgangspunkt.
4. Nasjonal identitet og pedagogisk mål. På slutten av 1800-tallet ønsket Japan å bygge en sterkere og sunnere befolkning. Jigoro Kano viste til judo som et verktøy for å styrke ungdom, både fysisk og moralsk.

Er fortellingen overdrevet?

Sannsynligvis, ja. Jigoro Kano kan nok ha vært liten som barn, men han var ikke nødvendigvis syk eller ekstremt svak. Når man kjenner til hva han fikk til med tanke på å utvikle en helt ny kampform er det mer logisk at han over gjennomsnittet når det gjelder fysisk form.

Historien om den fysiske svakheten til Kano passer godt inn i en fortelling der judo skal promoteres som en inkluderende kampsport.

Og kanskje er det derfor vi aldri går lei av sånne historier. Fordi vi innerst inne håper – eller vet – at vår egen vei også kan være en heltereise. Enten den starter i dojoen, på skolebenken eller et helt annet sted

Kilder

• Campbell, J. (2004). The hero with a thousand faces (Commemorative ed.). Princeton University Press.
• Gratz, A. (u.å.). Learn more about Ichiko and Japanese baseball.
• Kōdōkan Judo Institute. (u.å.). History of Kōdōkan Judo.
• Martial History Team. (2020). Was Professor Kano sickly, small, and weak? Martial History Team.
• Martial Journal. (u.å.). Book review: The Father of Judo
• Messner, N. (2019). From Martial Art to Olympic Sport – PART 1. International Judo Federation.
• Staples, B. Jr. (2018). The Development of Baseball in Japan – A Closer Look.
• Watson, B. N. (2008). Judo memoirs of Jigoro Kano. Trafford Publishing.
• Watson, B. N. (2000). The father of judo: A biography of Jigoro Kano. Kodansha International.