Sist oppdatert 20.03.2023.

Det er ikke alle som opplever å bli 101 år gamle, men det fikk Emily Diana Watts (1867-1968) oppleve. Hun var blant de aller første judo-instruktørene i den vestlige verden. Emily Diana Watts tilhørte den absolutte overklassen, og når man var født inn i en rik familie i det viktorianske England, så var det mange muligheter for å drive med andre ting en arbeid for å skaffe tak over hodet og mat på bordet.

Da hun var 36 år gammel begynte hun å trene judo i Golden Square dojo. Dette er den samme dojoen som også var sentral for Edith Garrud og suffragettene. Da Emily Diana Watts begynte å trene der var det Sadakazu Uyenishi og Akitaro Ono som ledet treningene. Uyenishi hadde bakgrunn fra bartitsu-klubben til Edward William Barton-Wright, og han var en dyktig judoutøver og -trener. Uyenishi hadde masse erfaring med både oppvisninger, treninger og konkurranser. I 1905 hadde han gitt ut en bok om jujutsu: «Text Book of Ju-Jutsu as Practised in Japan.»

Det at det plutselig er snakk om jujutsu og ikke judo handler mest om hva folk allerede kjente til. Jujutsu var ganske kjent, mens judo var mindre kjent. Dessuten var uansett utvalget av teknikker en slags blanding mellom de to kampformene. Flere av de japanske instruktørene i England på denne tiden hadde trent både judo og jujutsu.

Allerede i 1906 underviste Watts 15 gutter i Prince’s Skating Club i Knightsbridge i London. Det var også dette året hun ga ut boka «The Fine Art of Jujitsu». Bildene i boka viser tydelig at dette var ekte judo. Dette var altså judo og ikke uttøying med en partner – som mange andre tilsvarende bøker om jujutsu for kvinner tiden besto av. Her var det snakk om ekte teknikker som det er enkelt å kjenne som judo eller jujutsu.

Dette var også første gang en kvinne sto som forfatter av en bok på engelsk om jujutsu. Dette ga boka en dimensjon som ingen andre bøker hadde hatt tidligere. I tillegg var interessen for de mystiske japanske kampformene på topp i 1906. Japan hadde nemlig nettopp vunnet en krig mot selveste Russland, og dette skapte en interesse rundt dette asiatiske landet som man ikke hadde opplevd tidligere.

I tillegg var det jo slik at Jigoro Kano, og hele det japanske samfunnet, var interessert i hva den vestlige verden hadde å by på. Og, kanskje like mye, hva Japan kunne by den vestlige verden på. Så forholdene lå godt til rette for en kultur- og idrettsutveksling mellom England og Japan.

Hertuginnen av Bedford, Mary Russell

Boka til Emily Diana Watts er full av illustrasjoner der hun blant annet trener sammen med selveste hertuginnen av Bedford, Mary Russell. Eller er det henne? Mary Russell er ikke navngitt som bidragsyter til selve boka. Det kan det være mange grunner til, men kvinnen som er avbildet på mange av bildene i «The Fine Art of Jujitsu» ligner veldig på hertuginnen. Likheten er såpass stor at de fleste kildene jeg har lest, har konkludert med at det er henne.

Uansett viser Emily Diana Watts med denne boka og bidragsyterne at judo var på vei til å bli akseptert i alle samfunnslag, og egentlig at judo faktisk ble sett på som en aktivitet som kvinner kunne drive med.

Bildene er tatt på plenen utenfor slottet, for det var rett og slett et slott, hertuginnen bodde i. Slottet kan man fortsatt besøke. Det ligger i Bedford Abbey in Bedfordshire.

Hertuginnen, Mary Russell, var en rimelig moderne kvinne, og hun brukte velstanden og ressursene sine først og fremst i helsevesenet. Hun var sykepleier og jobbet blant annet som radiograf, og hun sørget for å bygge fire sykehus.

Dere som har hørt på podcast-episoden om suffragettene, Eva Garrud og suffrajutsu husker sikkert at dette var en brytningstid der kvinner fortsatt måtte kjempe seg fram på alle samfunnsområder. Og derfor var både treningen og boka som Watts skrev et viktig bidrag. Da skadet det selvsagt ikke å ha en hertuginne med på laget. Særlig ikke i et land der adelen på mange måter var samtidens influensere, kjendiser og forbilder.

Forordet i «The Fine Art of Jujitsu» er skrevet av den da 62 år gamle legen, baronen og forskeren Sir Lauder Brunton. Sir Brunton var den første som beskrev at amylnitritt kunne være gunstig mot hjertekramper, og dette var i mange tiår det vanligste legemiddel mot angina. Sir Lauder Brunton skriver at judo på alle måter er forenelig med prinsippet sana in corpore sano, en sunn sjel i et sunt legeme. Han legger til at jujutsu utvikler «de høyeste sentrene i hjernen».

Emily Diana Watts og jujutsu

Watts var på ingen måte den eneste kvinnen i Storbritannia som drev med jujutsu, men hun var den helt klart rikeste!

I og med at Emily Diana Watts er forfatter av boka «The Fine Art of Jujitsu» blir hun en autoritet på temaet selvforsvarsteknikker og trening. For sånn er det gjerne, skriver du en bok, så vil folk nesten automatisk mene at dette har du greie på.

I innledningen til boka forklarer Watts at om leseren følger hennes anvisninger, så vil man klare å gjennomføre all treningen uten skader og nesten uten blåmerker.

I teksten forklarer Watts på en, for meg, overraskende tydelig hvordan teknikkene skal utføres. Her er det levende beskrivelser, tydelige forklaringer og litt humor. Jeg ble også ganske overrasket over hvor mye tekst det er i boka. Hele formidlingen av innholdet framstår som relativt moderne, i alle fall må det ha virket ganske så nymotens i samtida.

Men Watts er også et produkt av sin tid når hun på side 107 i boka er tydelig på at det hun underviser i er den edle formen for jujutsu. Hun skriver at hun ikke har til hensikt å bry leseren med den ekle («gross») formen for jujutsu, nemlig det vil kaller bakkekamp. «Det er vanskelig å forestille seg noe mer røft og lite elegant.» Dette er ikke så rart. På denne tiden (og i mange tiår til) ble det sett på som for intimt at kvinner og menn skulle rulle rundt på gulvet i en form for brytekamp.

Det er også flere av de stående teknikkene som er i grenseland for hva samtiden så på som akseptabelt. Når Watts beskriver hoftekast tar hun utgangspunkt i noe så velkjent som en vals. Hun forklarer at man holder grep i armen på den ene siden og rundt livet med den andre armen. «Vi holder på den vanlige måten», skriver hun. Flere omtaler boka som svært velskrevet.

Da Uyenishi forlot England i 1908 overtok Garrud-ekteparet driften og mye av treningene på det Golden Square dojo. Dermed er det ganske sikkert av Emily Diana Watson ble dermed en av elevene til Garrud-paret.

Watts fortsatte å trene judo, men hun følte også at det var andre aktiviteter som kunne trenes på, og som på en måte hang sammen med de japanske kampformene. Men hun ble stadig mer opptatt av fysisk fostring og fysisk kultur i et mye videre perspektiv. I og med at hun tilhørte den absolutte overklassen i England hadde hun god tilgang og kjennskap til kunst – også klassisk gresk kunst, og særlig skulpturer og malerier. Hun ble intenst opptatt av å gjenopplive, og egentlig gjenskape, de klassiske greske øvelsene ved å studere blant annet skulpturene.

I 1914 ga hun ut boka «The Renaissance of the Greek Ideal», og her viste hun fram noen av idéene sine om dette. Boka fikk en del kritikk og noen omtalte hele prosjektet som romantisk svermeri. De pekte blant annet på at noen av illustrasjonene og beskrivelsene i boka var unøyaktige. Men – de aller fleste anmelderne, og, ikke minst, publikum stilte seg positive til Watts bok om de greske, fysiske idealene. Watts fikk også en viss anerkjennelse fra et par franske og amerikanske universiteter.

Boka til Watts bidro også til ny giv for det fokuset som hadde vært på såkalt gresk dans bare et tiår tidligere. Det vanlige var at modellene som ble pudret helt hvite poserte stillestående (eller stillesittende), for å etterligne diverse statuer og positurer fra den greske antikken.

Watts brukte dette som utgangspunkt, men hun gikk inn for å tolke disse positurene inn i en bevegelseskultur. Hun prøvde å se for seg den bevegelsen som måtte ha skjedd rett i forkant og etterkant av det statuen eller maleriet viste. Det kunne for eksempel være å faktisk kaste en diskos eller kaste en motstander i bakken i bryting.

Etter å ha utgitt disse to bøkene, den første om judo og den andre om det greske idealet, brukte hun de neste førti årene(!) på å reise rundt i verden for å demonstrere hennes undervisnings- og treningsmetoder. Alle kurs og seminar var gratis, for Emily Diana Watts trengte på ingen måte pengene.

Det sies at hun innen 1940 hadde reist noe som vil tilsvart fire-fem ganger rundt jorda. På disse turene møtte hun kjente personer som Mahatma Gandhi, ble venner med George Bernard Shaw som hadde skrevet kampformen jujutsu inn i et av sine stykker, og andre kjente personer.

Watts treningsopplegg fungerte i alle fall for henne. Hun døde ikke før i 1968, hele 101 år gammel.

Kilder

• Callan, M. (2017). Phoebe Roberts and Emily Diana Watts: Edwardian women’s judopioneers.
• Godfrey, Emelyne (2012) Femininity, Crime and Self-Defence in Victorian Literature and Society: From Dagger-Fans to Suffragettes, Palgrave Macmillan
• Godfrey, Emelyne (2017) Victorian self-defence, University of Bath
• Roger Watts, E. (1906). The Fine Art of Jujutsu (W. Heinemann, Ed.).
• Svinth, Joseph R. (2001) The Evolution of Women’s Judo, 1900-1945, InYo: Journal of Alternative Perspectives
• Wikipedia (2021) Emily Diana Watts
• Lauder Brunton – Wikipedia
• Mary Russell, Duchess of Bedford – Wikipedia
• The Bartitsu Society (2020) The Martial Athletics of Diana Watts The Martial Athletics of Diana Watts |