JudoMania > Historikk, kvinner > Ep. 25: Emily Diana Watts – overklassekvinnen som skrev bok om judo

Emily Diana Watts – overklassekvinnen som skrev bok om judo

Episode 2528.02.20227 minutter Ă„ leseav Arne Midtlund

Sist oppdatert 20.03.2023.

Det er ikke alle som opplever Ä bli 101 Är gamle, men det fikk Emily Diana Watts (1867-1968) oppleve. Hun var blant de aller fÞrste judo-instruktÞrene i den vestlige verden. Emily Diana Watts tilhÞrte den absolutte overklassen, og nÄr man var fÞdt inn i en rik familie i det viktorianske England, sÄ var det mange muligheter for Ä drive med andre ting en arbeid for Ä skaffe tak over hodet og mat pÄ bordet.

Da hun var 36 Ă„r gammel begynte hun Ă„ trene judo i Golden Square dojo. Dette er den samme dojoen som ogsĂ„ var sentral for Edith Garrud og suffragettene. Da Emily Diana Watts begynte Ă„ trene der var det Sadakazu Uyenishi og Akitaro Ono som ledet treningene. Uyenishi hadde bakgrunn fra bartitsu-klubben til Edward William Barton-Wright, og han var en dyktig judoutĂžver og -trener. Uyenishi hadde masse erfaring med bĂ„de oppvisninger, treninger og konkurranser. I 1905 hadde han gitt ut en bok om jujutsu: «Text Book of Ju-Jutsu as Practised in Japan.»

Det at det plutselig er snakk om jujutsu og ikke judo handler mest om hva folk allerede kjente til. Jujutsu var ganske kjent, mens judo var mindre kjent. Dessuten var uansett utvalget av teknikker en slags blanding mellom de to kampformene. Flere av de japanske instruktÞrene i England pÄ denne tiden hadde trent bÄde judo og jujutsu.

Allerede i 1906 underviste Watts 15 gutter i Prince’s Skating Club i Knightsbridge i London. Det var ogsĂ„ dette Ă„ret hun ga ut boka «The Fine Art of Jujitsu». Bildene i boka viser tydelig at dette var ekte judo. Dette var altsĂ„ judo og ikke uttĂžying med en partner – som mange andre tilsvarende bĂžker om jujutsu for kvinner tiden besto av. Her var det snakk om ekte teknikker som det er enkelt Ă„ kjenne som judo eller jujutsu.

Dette var ogsÄ fÞrste gang en kvinne sto som forfatter av en bok pÄ engelsk om jujutsu. Dette ga boka en dimensjon som ingen andre bÞker hadde hatt tidligere. I tillegg var interessen for de mystiske japanske kampformene pÄ topp i 1906. Japan hadde nemlig nettopp vunnet en krig mot selveste Russland, og dette skapte en interesse rundt dette asiatiske landet som man ikke hadde opplevd tidligere.

I tillegg var det jo slik at Jigoro Kano, og hele det japanske samfunnet, var interessert i hva den vestlige verden hadde Ä by pÄ. Og, kanskje like mye, hva Japan kunne by den vestlige verden pÄ. SÄ forholdene lÄ godt til rette for en kultur- og idrettsutveksling mellom England og Japan.

Hertuginnen av Bedford, Mary Russell

Boka til Emily Diana Watts er full av illustrasjoner der hun blant annet trener sammen med selveste hertuginnen av Bedford, Mary Russell. Eller er det henne? Mary Russell er ikke navngitt som bidragsyter til selve boka. Det kan det vÊre mange grunner til, men kvinnen som er avbildet pÄ mange av bildene i «The Fine Art of Jujitsu» ligner veldig pÄ hertuginnen. Likheten er sÄpass stor at de fleste kildene jeg har lest, har konkludert med at det er henne.

Uansett viser Emily Diana Watts med denne boka og bidragsyterne at judo var pÄ vei til Ä bli akseptert i alle samfunnslag, og egentlig at judo faktisk ble sett pÄ som en aktivitet som kvinner kunne drive med.

Bildene er tatt pÄ plenen utenfor slottet, for det var rett og slett et slott, hertuginnen bodde i. Slottet kan man fortsatt besÞke. Det ligger i Bedford Abbey in Bedfordshire.

Hertuginnen, Mary Russell, var en rimelig moderne kvinne, og hun brukte velstanden og ressursene sine fĂžrst og fremst i helsevesenet. Hun var sykepleier og jobbet blant annet som radiograf, og hun sĂžrget for Ă„ bygge fire sykehus.

Dere som har hÞrt pÄ podcast-episoden om suffragettene, Eva Garrud og suffrajutsu husker sikkert at dette var en brytningstid der kvinner fortsatt mÄtte kjempe seg fram pÄ alle samfunnsomrÄder. Og derfor var bÄde treningen og boka som Watts skrev et viktig bidrag. Da skadet det selvsagt ikke Ä ha en hertuginne med pÄ laget. SÊrlig ikke i et land der adelen pÄ mange mÄter var samtidens influensere, kjendiser og forbilder.

Forordet i «The Fine Art of Jujitsu» er skrevet av den da 62 Är gamle legen, baronen og forskeren Sir Lauder Brunton. Sir Brunton var den fÞrste som beskrev at amylnitritt kunne vÊre gunstig mot hjertekramper, og dette var i mange tiÄr det vanligste legemiddel mot angina. Sir Lauder Brunton skriver at judo pÄ alle mÄter er forenelig med prinsippet sana in corpore sano, en sunn sjel i et sunt legeme. Han legger til at jujutsu utvikler «de hÞyeste sentrene i hjernen».

Emily Diana Watts og jujutsu

Watts var pÄ ingen mÄte den eneste kvinnen i Storbritannia som drev med jujutsu, men hun var den helt klart rikeste!

I og med at Emily Diana Watts er forfatter av boka «The Fine Art of Jujitsu» blir hun en autoritet pÄ temaet selvforsvarsteknikker og trening. For sÄnn er det gjerne, skriver du en bok, sÄ vil folk nesten automatisk mene at dette har du greie pÄ.

I innledningen til boka forklarer Watts at om leseren fÞlger hennes anvisninger, sÄ vil man klare Ä gjennomfÞre all treningen uten skader og nesten uten blÄmerker.

I teksten forklarer Watts pÄ en, for meg, overraskende tydelig hvordan teknikkene skal utfÞres. Her er det levende beskrivelser, tydelige forklaringer og litt humor. Jeg ble ogsÄ ganske overrasket over hvor mye tekst det er i boka. Hele formidlingen av innholdet framstÄr som relativt moderne, i alle fall mÄ det ha virket ganske sÄ nymotens i samtida.

Men Watts er ogsÄ et produkt av sin tid nÄr hun pÄ side 107 i boka er tydelig pÄ at det hun underviser i er den edle formen for jujutsu. Hun skriver at hun ikke har til hensikt Ä bry leseren med den ekle («gross») formen for jujutsu, nemlig det vil kaller bakkekamp. «Det er vanskelig Ä forestille seg noe mer rÞft og lite elegant.» Dette er ikke sÄ rart. PÄ denne tiden (og i mange tiÄr til) ble det sett pÄ som for intimt at kvinner og menn skulle rulle rundt pÄ gulvet i en form for brytekamp.

Det er ogsÄ flere av de stÄende teknikkene som er i grenseland for hva samtiden sÄ pÄ som akseptabelt. NÄr Watts beskriver hoftekast tar hun utgangspunkt i noe sÄ velkjent som en vals. Hun forklarer at man holder grep i armen pÄ den ene siden og rundt livet med den andre armen. «Vi holder pÄ den vanlige mÄten», skriver hun. Flere omtaler boka som svÊrt velskrevet.

Da Uyenishi forlot England i 1908 overtok Garrud-ekteparet driften og mye av treningene pÄ det Golden Square dojo. Dermed er det ganske sikkert av Emily Diana Watson ble dermed en av elevene til Garrud-paret.

Watts fortsatte Ă„ trene judo, men hun fĂžlte ogsĂ„ at det var andre aktiviteter som kunne trenes pĂ„, og som pĂ„ en mĂ„te hang sammen med de japanske kampformene. Men hun ble stadig mer opptatt av fysisk fostring og fysisk kultur i et mye videre perspektiv. I og med at hun tilhĂžrte den absolutte overklassen i England hadde hun god tilgang og kjennskap til kunst – ogsĂ„ klassisk gresk kunst, og sĂŠrlig skulpturer og malerier. Hun ble intenst opptatt av Ă„ gjenopplive, og egentlig gjenskape, de klassiske greske Ăžvelsene ved Ă„ studere blant annet skulpturene.

I 1914 ga hun ut boka «The Renaissance of the Greek Ideal», og her viste hun fram noen av idĂ©ene sine om dette. Boka fikk en del kritikk og noen omtalte hele prosjektet som romantisk svermeri. De pekte blant annet pĂ„ at noen av illustrasjonene og beskrivelsene i boka var unĂžyaktige. Men – de aller fleste anmelderne, og, ikke minst, publikum stilte seg positive til Watts bok om de greske, fysiske idealene. Watts fikk ogsĂ„ en viss anerkjennelse fra et par franske og amerikanske universiteter.

Boka til Watts bidro ogsÄ til ny giv for det fokuset som hadde vÊrt pÄ sÄkalt gresk dans bare et tiÄr tidligere. Det vanlige var at modellene som ble pudret helt hvite poserte stillestÄende (eller stillesittende), for Ä etterligne diverse statuer og positurer fra den greske antikken.

Watts brukte dette som utgangspunkt, men hun gikk inn for Ä tolke disse positurene inn i en bevegelseskultur. Hun prÞvde Ä se for seg den bevegelsen som mÄtte ha skjedd rett i forkant og etterkant av det statuen eller maleriet viste. Det kunne for eksempel vÊre Ä faktisk kaste en diskos eller kaste en motstander i bakken i bryting.

Etter Ä ha utgitt disse to bÞkene, den fÞrste om judo og den andre om det greske idealet, brukte hun de neste fÞrti Ärene(!) pÄ Ä reise rundt i verden for Ä demonstrere hennes undervisnings- og treningsmetoder. Alle kurs og seminar var gratis, for Emily Diana Watts trengte pÄ ingen mÄte pengene.

Det sies at hun innen 1940 hadde reist noe som vil tilsvart fire-fem ganger rundt jorda. PĂ„ disse turene mĂžtte hun kjente personer som Mahatma Gandhi, ble venner med George Bernard Shaw som hadde skrevet kampformen jujutsu inn i et av sine stykker, og andre kjente personer.

Watts treningsopplegg fungerte i alle fall for henne. Hun dĂžde ikke fĂžr i 1968, hele 101 Ă„r gammel.

Kilder

Legg igjen en kommentar

0