Butikktyven

Dette var egentlig en helt dagligdags og vanlig situasjon. I Tokyo blir nemlig butikktyver uten unntak anmeldt og politiet blir bedt om å komme å hente dem. Og det var nettopp det som skjedde. Den unge, nyutdannete betjenten tok med seg butikktyven til politistasjonen, for å registrere alle nødvendige opplysninger, og for å gi vedkommende en saftig bot. Han var ganske stolt, for dette var hans aller første pågripelse. Ikke hadde han trodd at det skulle være så enkelt. Kanskje var han litt lettet? Dette gjorde uansett hele oppdraget både enkelt og vellykket.

Han plasserte butikktyven i baksetet på politibilen og raste av gårde til politistasjonen med blålys og fulle sirener. Vel framme på politihuset, etterlot den ferske politibetjenten butikktyven sammen med de andre nylig arresterte personene som satt i et eget område på politistasjon der de tok seg av og sorterte de kriminelle inn i riktig system.

Politibetjenten ba henne om å bli sittende til han fikk beskjed fra politisjefen på stasjonen om hvordan han skulle gå fram. Det var nemlig slik at politisjefen foretok en slags grovsortering av de arresterte før byråkrati gjennomførte en mer finmasket siling. Betjenten meldte fra til politisjefen – akkurat slik rutinen var. Dermed var oppdraget utført – trodde den unge, lovende politibetjenten.

Politisjefen, som hadde jobbet på den samme stasjonen i snart 30 år, gikk ned i første etasje, for å kikke litt nærmere på de nyankomne arrestantene. Hun ble umiddelbart oppmerksom på en velkledd, beskjeden gammel dame som satt sammen med de andre antatt kriminelle i nærheten av arresten. Hun så ganske nervøs ut, hendene skalv, og hun satt og fiklet med brillene sine. «Hvem i alle dager kan dette være», tenkte politisjefen.

Politisjefen skjønte intuitivt at denne historien måtte ha flere sider enn de helt åpenbare. Hun satte seg ned ved siden av den eldre damen og spurte henne forsiktig om hvordan hun hadde havnet her, i denne situasjonen.

adrien-bruneau-dCuA11z7xHg-unsplash.jpg

Den unge politimannen, som var spent på hvordan hans første ekte pågripelse kom til å gå, ilte til og fortalte med stor innlevelse om alt det den gamle damen hadde stjålet fra butikken. Det var ikke bare bare. Hun hadde faktisk vært i ferd med å stappe en diger appelsin ned i veksa si, men hun fomlet så mye at hun ble tatt på fersk gjerning.

Den gråhårede damen begynte sakte, og med svak stemme, å fortelle. Mannen hennes var alvorlig syk og sengeliggende. Han var avhengig av sterke og dyre medisiner. Medisinene kostet så mye at den lille trygden de fikk utbetalt ble spist helt opp. Det var knapt penger igjen til husleie, og langt mindre til mat og strøm. Da mannen hennes spurte om han kunne få litt frukt, visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Hvordan…

Politisjefen reiste seg plutselig opp. Hun sa: «Jeg har hørt nok.» Hun ropte den unge politibetjenten til seg. Da han kom tok politisjefen ut lommeboka si, dro ut alle sedlene som var der, og ga dem til den unge betjenten – som nå så ut som et spørsmålstegn.

«Ta med deg denne hyggelige damen til fruktbutikken, kjøp alt hun måtte ønske seg for disse pengene, og etterpå sørger du for at hun kommer seg trygt hjem.»

«Og, en ting til…», la hun til. Politisjefen forklarte den unge politimannen at han nå hadde ansvar for å sjekke innom det eldre ekteparet én gang i uka, passe på at de hadde det bra, og sørge for å gjøre eventuelle ærender eller melde fra til politisjefen om det dukket opp problemer som ikke kunne løses der og da. Det var en stående ordre, og den skulle følges opp i uoverskuelig framtid.

Den eldre damen takket innstendig mens det rant noen tårer stille nedover kinnene hennes.

Bilder

Redd på Unsplash

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.