Budo

Sist oppdatert 01.01.2021 av Arne Midtlund

Ordet budo ble kjent for japanerne gjennom de klassiske kinesiske skrinene. For kineserne hadde ordet flere betydninger. Først og fremst dreide det seg om en regjeringsadministrasjon som inkluderte både sivile og militære affærer. Dessuten la man opp til at akademisk kunnskap og militære ferdigheter skulle gå hånd i hånd. Japanerne adopterte den kinesiske forståelsen av begrepet, men etter Kamakuraperioden
(1185-1336) ble betydningen av uttrykket budo i Japan “det å regjere en nasjon med militære styrker”.

Opprinnelig benyttet man ordet bugei eller bujutsu, og bujutsu inneholdt mange ulike kampformer. Det er vanlig å si at det fantes 18 former for bugei i Japan i gamle dager (Edo-perioden). Uansett hvilken bugei man fordypte seg i var det enkelte obligatoriske øvelser: sverd, lanse, bueskyting, ridning, yawara og bruk av gevær.

Opprettelsen av klassisk budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset jutsu i ordet bujutsu til do – budo. Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid.

Selv om budo teknisk sett stammet fra bujutsu, var ikke klassisk budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen, og for å oppnå selvperfeksjonering. Dette var en naturlig konsekvens av tiden man levde i der behovet for stadig vekk i kunne forsvare seg selv, sin famile eller landet ble mindre. Samtidig økte forståelsen for viktigheten av kulturell utvikling og så å si god mental helse.

Det ble regnet som edelt å utøve budo ettersom målet med treningen ble regnet som langt mer høyverdig i Japan enn målet med bujutsutreningen. Majoriteten mente at man ikke utelot noe essensielt når stridsaspektet ble underordnet. Snarere tvert om. Trening ble knyttet stadig sterkere til utviklingen av tanker og sjelen.

De klassiske budoformene ble skapt av og for aktive mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk budo, i likhet med bujutsu, hadde derfor dype røtter i føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv, sport eller som en oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling.

Klassisk budo var ment som en erfaring som skulle lede utøverens oppførsel i dagliglivet. Hvis man trener klassisk budo for moro skyld kan man aldri oppnå den innsikt som er ment med kunsten. I tillegg er det slik at budo kjennetegnes ved at teknikkene overføres fra en mester til utøverne gjennom praktiske og fysiske demonstrasjoner. Teknikktreningen er budoutøvernes måte å trene det indre på. Gjennom stadige forbedringer av kamptekniske elementer mener man at man utvikler seg på det personlige plan også.

Jigoro Kano er en av de som i aller sterkest grad har bidratt til at budo fortsatt er et viktig kulturelt element i Japan. Han utviklet en moderne, men samtidig tradisjonell budo-form der man skulle fokusere på mennesket som en helhet og en del av samfunnet. Det er Kanos vektlegging av at judo kan utvikle utøverne til å bli gode samfunnsborgere som har gjort at dette er en ekte form for budo, men i moderne drakt.

Bujutsu, bugei og budo

En viktig kilde til misforståelser omkring hva kampformer dreier seg om er unøyaktige oversettelser av ord som bujutsu og budo. Bu oversettes vanligvis med “krig” eller “kamp”, og bujutsu oversettes gjerne
som “krigskunst”.

I den gamle japanske ordboken “Setsumonkiji” er tegnet for bu lagd av to lange kniver festet til to lange stokker eller staver med symbolet for “stopp” mellom dem. Bu betyr å gjøre slutt på volden og gjenopprette en fredelig tilstand.

Jutsu betyr kunst. Jutsu blir skrevet med et relativt komplisert tegn. Den ytre delen av tegnet utgjør ordet gyo som betyr “å sette spor”, “å gjøre” eller “å gjøre en innsats for noe”. Noen forklarer den midtre delen av
tegnet som et fonetisk tegn med betydningen “ekstrem innlevelse”, mens andre forklarer det som “magisk fakkel, ild-stav”.

Jutsu kan oversettes med en “kunstform som på grunn av ekstrem innlevelse og trening virker som noe godt og magisk”. Det er ikke nok å være god, man må være så god at det virker som om man gjør noe magisk.

Det finnes også en eldre betegnelse, bugei. Gei betyr grunnleggende ferdighethet eller metode. Tegnet for gei består av noen som tar vare på en plante. Gei betyr å bevisst kultivere noe. Ordet kan også betegne resultatet av denne kultiveringen. Jutsu er en videreføring av denne kultiveringen.

“Do” er et ganske komplisert begrep. Do brukes for å referere til prinsipper eller filosofier. Så når Jigoro Kano kalte sin retning for judo istedet for jujutsu, forsøkte han med dette å indikere at han ville undervise i
prinsipper i stedet for triks og rene ferdigheter.

Et av Kanos mest åpenbare talenter var at han var i stand til å mestre svært mye på kort tid. Han var i stand til dette fordi han fokuserte på å tilegne seg de sentrale elementene i kampformene han studerte, og slik klarte han raskt å få en oversikt over de ulike “triksene” disse skolene lærte bort.

Det er enda en viktig grunn til at Jigoro Kano brukte ordet do i stedet for jutsu. I følge den japanske tankegangen bestemmes alt i en eller annen kontekst. Betingelsen for at noe skal skje i harmoni (wa) med denne
konteksten er at man følger dets natur (michi). Det er hundens michi å bjeffe, det er treets michi å kaste skygge, og det er vannets michi å være vann.

Alt i naturen må følge sin michi – med ett unntak.

Mennesket kan velge ikke å følge sin michi. Kvinner og menn har honshin (hjerte, følelser, indre samvittighet). Hvis de følger sin honshin, følger de også sin michi.

I perioden omkring begynnelsen av Meiji-epoken, skjønte Jigoro Kano at de gamle begrunnelsene for å lære kampformer var i ferd med å forsvinne. Han argumenterte like vel sterkt for at de samme grunnene man hadde for å lære kampformer i militære sammenhenger, kunne benyttes som begrunnelser i det virkelige liv. Trening for kamp tilbyr oss et middel for å gjøre menneskene i stand til å gjenopprette sin michi, og slik kan man oppnå fred og selvrealisering.

Kilde: Bildet er hentet fra Magnus Nilsson (Flickr)

Om Arne Midtlund

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.