Sist oppdatert 31.07.2023.

Det typiske bildet av en karateutøver

Det er to ting jeg først og fremst tenker på når jeg ser eller hører ordet karate: Kiai og knusing av murstein eller brekking av planker. Selvsagt dukker det opp flere tanker også, for jeg har tross alt trent karate. Men det bildet som umiddelbart dukker opp, handler gjerne om det klassiske ropet (som kalles kiai) og bildet av en utøver som knekker en stabel med planker eller knuser murstein.

Kunsten å knekke planker, eller mer eller mindre hva som helst annet, har faktisk et navn: Tameshiwari (試し割り. Tameshiwari betyr direkte oversatt «knusetest», og det finnes et parallelt uttrykk som handler om å teste våpen, først og fremst sverd, tameshigiri som betyr «testkutting». Den første delen av ordet, tameshi, kan også bety forsøk eller prøve. Så man kanskje si at dette handler om å teste egne ferdigheter.

Når det gjelder hvilke kampformer som bruker dette som en av mange treningsformer, så er kyokushin karate og taekwondo kanskje de mest kjente. Jeg har trent en annen form for karate, nemlig shotokan karate, og litt taekwondo, og på de treningene jeg var med på, og på mitt nivå, var det ingen planker eller mursteiner som skulle knekkes, brekkes eller knuses.

Hvorfor brekke planker?

Tradisjonen med å knekke planker i karate har både praktiske og symbolske årsaker.

Praktisk sett er det å brekke planker eller andre objekter en måte for karate-utøvere å teste teknikkene sine på. Å brekke en eller flere planker krever riktig teknikk, fokus og kraft.

Symbolsk kan det å brekke planker være et symbol på at man klarer å overvinne hindringer og bryte barrierer. Å brekke en planke kan fungere som en metafor på å overvinne utfordringer og oppnå sine mål. Karateutøvere kan for eksempel se for seg at planken representerer en hindring eller barriere i livet deres, og at de ved å knekke den, har den mentale og fysiske styrken som trengs for å overvinne hindringen.

Mas Oyama

Praksisen med å knekke planker i karate oppsto sannsynligvis i Okinawa, Japan. Det er også her karate oppsto, så det gir mening at det meste som kan knyttes til karate kommer fra Okinawa. Ifølge legender, fortellinger og ubekreftede kilder brukte karateutøverne hverdagslige gjenstander, som planker og takstein, for å teste teknikkene sine.

Det å knekke planker for å trene på teknikker ble mer eller mindre satt i system av Masutatsu Oyama (大山 倍達). Han var egentlig koreansk (Choi Yeong-eui), men flyttet etter hvert til Japan, og der ble han kjent som Mas Oyama. Mas Oyama grunnla kyokushin karate midt på 1900-tallet.

Mas Oyama var kjent for sin utrolige fysiske styrke og sin evne til å knuse planker og andre gjenstander kun ved hjelp av hender og føtter.

Hvordan gjør man det?

Først og fremst bør du aldri gjøre dette uten kyndig veiledning, og aller mist etter å ha lest om det på disse nettsidene eller etter å ha sett noen videoer på Youtube. Likevel finnes det noen gode råd både når det gjelder forberedelser og teknikker.

Som det meste i kampformer handler også dette mye om å utnytte fysikkens lover til egen fordel. I judo er vi opptatt av balansebrudd, tyngdepunkt og kraft og motkraft.

I karate er man gjerne opptatt av at slagene skal utvikle mest mulig trykk og kraft mot treffpunktet. Derfor holder man gjerne hånda på en annen måte i karate enn det man gjør i boksing.

Karateutøveren konsentrerer slagene sine på et lite område av treffpunktet og prøver å avslutte slagene sine rundt en centimeter inne i det, altså ser en karateutøver for seg at treffpunktet er på baksiden av det punktet man skal treffe.

I boksing forsøker man å bruke kraften i slaget til å flytte hele massen, altså kroppen, til motstanderen, slik at vedkommende gjerne dyttes bakover eller til siden.

Karateutøveren gir heller stor kraft til et lite område på motstanderens kropp. Ifølge Mas Oyama så er det ekstremt viktig at treffpunktet på hånda, hvis det er den man slår med, er så lite som mulig. Det handler rett og slett om den formelen for trykk. Den er kraft delt på areal. Trykket øker altså om arealet blir mindre.

Oyama er også opptatt av at vinkelen du treffer målet med skal være så nær 90 grader på overflaten til målet som overhodet mulig. I tillegg nevner han de klassiske kampsport-triksene med at kraften kommer fra underlaget, gjennom bena, via hofta og ut i armen.

I tillegg til trykk og kraft, er hastighet helt sentralt for å lykkes med tameshiwari. Hastigheten kan påvirkes på flere måter. Det handler gjerne om styrke, fleksibilitet, reflekser og andre fysiske forutsetninger.

TEKNIKK	TOPPHASTIGHET (m/s)
Front forward punch	5,7 – 9,8
Downward hammer fist strike	10 – 14
Downward knife-hand strike	10-14
Roundhouse kick	9,5 – 11
Wheel kick	7,3 – 10
Front kick	9,9 – 14,4
Side kick	9,9 – 14,4

Når alt dette stemmer, så har forskere målt hastigheten til en karateutøver til rundt 14 meter per sekund, og kraften hånda utøver på treffpunktet har blitt målt til omtrent 3000 Newton som tilsvarer omtrent 300 kg. De samme målingene har også vist at motkraften har blitt forsvinnende liten dersom hånda er i en korrekt posisjon.

Hvilken del av kroppen skal du bruke?

Dersom du har trent karate eller andre kampformer der slag og spark er en del av våpenarsenalet ditt, så vet du at man kan bruke hender, albuer, føtter og knær. I tillegg finnes det enkelte teknikker der man faktisk bruker hodet (ikke i overført betydning, men rett og slett og konkret: hodet).

Av disse kroppsdelene, er vel føttene det aller beste våpenet – i alle fall hvis du skal knuse eller brekke noe. Føttene brukes jo mer eller mindre naturlig til slike formål. Har du i tillegg sko på føttene, bør du være rimelig godt beskyttet. Men dersom målet er å imponere på en oppvisning, er det kanskje ikke nok å hoppe på en planke med føttene slik at den til slutt knekker.

I slike tilfeller går det an å bruke albuer eller knær. Jeg synes kanskje at albuen er spesielt godt egnet dersom jeg måtte velge mellom albuer og knær. Det er rett og slett ganske enkelt å utvikle stor kraft med et bestemt albueslag.

Den mest imponerende, men også det mest risikable, er å bruke hendene. Her har man stort sett to valg (egentlig mange flere, men for enkelhets skyld), og det handler om å holde hånda knyttet eller åpen. Her er det absolutt beste å holde hånda knyttet.

Når det gjelder hodet, så lar jeg videoen nedenfor tale for seg… Det er ikke bare hodet som kan få seg en knekk; det kan også nakken få. Min klare anbefaling er å beskytte hodet for enhver pris.

Hvordan skal du slå?

Det finnes egentlig ikke så mange tips om hvordan man skal klare å slå såpass hardt at en planke knekker. De aller fleste tipsene koker ned til at man må tørre å slå hardt, og at man må sikte på et punkt som er på den andre siden av det man skal slå på – altså slå gjennom og forbi planken.

Materialvalg og omgivelser

Det finnes flere tips og triks når det gjelder valg av materialer som skal brekkes, knekkes eller knuses. Hvis hensikten er å gjøre knekkingen så enkel som mulig finnes det flere tips som alltid å slå langs fibrene i treplanken, og å legge plankene med litt avstand mellom seg.

Avstand mellom de ulike lagene er lurt uansett hvilket materiale du skal ødelegge. Da vil du i praksis det øverste laget treffe det som er rett under, og så får man en kjedereaksjon som forenkler det hele ganske mye.

I den klassiske formen for tameshiwari (som vi finner i kyokushin karate) stables plankene uten mellomrom. Det er betraktelig tyngre å slå seg gjennom det, enn den måten vi vanligvis ser der det er et visst mellomrom mellom plankene.

Jeg har aldri prøvd å slå meg gjennom så mange planker, men ifølge kildene kan de beste kyokushin karateuøverne slå seg gjennom 4-5 planker som ligger inntil hverandre. Dersom det er mellomrom mellom plankene, kan man gjerne tredoble antall planker.

Ifølge Jesse Enkamp (The Karate Nerd) er det flere materialer som egner seg seg til oppvisninger. Her er det viktig å huske på at det er forskjell på det å knekke ting for å imponere folk, og det å knekke ting for å teste egne evner. Utgangspunktet for denne lista er helt klart om du har tenkt å knekke ting i en oppvisning:

• Isblokker er det enkleste materialet, og det ser spektakulært ut. Her trenger man ikke mer enn 1-2 cm tykke isblokker, og det ser uansett imponerende ut.
• Planker er mye vanskeligere enn isblokker, men det kan fungere. Husk at plankene bør være så tørre som mulig, og at du må slå eller sparket langs fibrene – ikke på tvers av dem.
• Takstein kan også se imponerende ut. De kan også ofte plasseres oppå hverandre med et visst mellomrom, og dermed er de velegnet til oppvisninger. Men takstein kommer i mange fasonger og i ulike materialer, så det kan være vanskelig å knekke dem.
• Murstein er solide. Vi bruker tross alt murstein til å bygge store hus. Mange av de som knuser murstein bruker et triks der de løfter mursteinen litt opp fra underlaget, og akkurat i det øyeblikket de treffer mursteinen med slaget sitt, så slipper de den med mot (for eksempel) betonggulvet eller asfalten.
• Steiner er skikkelig hardcore greier, men det finnes steiner som er mer porøse enn andre.

Det er også lurt å velge et hard underlag som ikke gir etter for støt og trykk. Disse øvelsene nytter ikke å gjøre på judomatter eller ute på en gressplen. Asfalt og betong er det beste underlaget for denne typen aktivitet.

Oppsummering

Fordeler

• Du må være presis og nøyaktig når du utfører teknikene.
• Du må bruke tilstrekkelig kraft, for å klare å knuse eller brekke et objekt.
• Du opplever direkte og umiddelbart hvor effektiv en teknikk kan være.
• Teknikkene er ikke så vanskelige å lære.
• Du får økt selvtillit.
• Føtter og hender blir sterkere.
• Teknikkene kan brukes på oppvisninger.
• Det er gøy!

Ulemper

• Teknikkene er urealistiske.
• Svært få kampformer bruker slike teknikker.
• Du kan skade deg.
• Tilskuere kan skade seg.
• De som hjelper til med å støtte, holde og stabilisere planker og så videre kan skade seg.
• Og: «Boards don’t hit back!»

Kilder

• Black Belt Wiki (u.a.) Martial Arts Breaking Techniques
• Enkamp, Jesse (2011) The Quick & Dirty Guide to Tameshiwari: Breaking Stuff the Karate Way
• Feld, M. S., Mcnair, R. E., & Wilk, S. R. (1979). The Physics of Karate. Scentific American, 240(4), 150–161. https://www.jstor.org/stable/24965179
• Oyama, Mas (2004). Mas Oyama’s Classic Karate, Sterling
• Wikipedia (2023). Breaking (martial arts)
• Wikipedia (2023) Mas Oyama