Å slåss uten å slåss

I filmen Enter the Dragon fra 1973 er det en herlig scene. Filmens hovedperson, Lee, som spilles av selveste Bruce Lee, er på vei til den øya der filmens hovedskurk, Han, befinner seg. På øya skal Lee, som er kung fu-ekspert og politimann, infiltrere imperiet til den kriminelle Han. På overflaten kan det se ut som Han driver en karateskole fra øya, men vi som ser på vet at dette kun er et skalkeskjul for kriminell aktivitet.

Det er mange gode grunner til å se denne filmen. Det er blant annet den eneste Bruce Lee-filmen som ble produsert i Hollywood. Det er også den siste filmen Bruce Lee rakk å fullføre. Han døde nemlig kort tid før premieren, bare 32 år gammel.

Filmen er interessant på grunn av den filmhistoriske konteksten, og selvsagt på grunn av hovedrolleinnehaveren. Den er preget av tiden den er lagd i, men om man vil se Bruce Lee i relativt fri utfoldelse, så er den absolutt verdt en nærmere kikk.

Fighting without fighting

Vi befinner oss i en båt på vei til Hans gangsters paradise, og Lee står langs rekka og kikker utover havet. Da kommer det en mann inn fra Lees venstre side. Han begynner å skyggebokse i retning hodet til Lee.

Vi har allerede sett denne kjipe fyren både slå, sparke og dytte flere andre på båten. Lee har også sett det, men hittil har han ikke gjort noe annet enn å registrere det som skjer – riktignok med et tydelig oppgitt uttrykk i ansiktet. Men nå har altså plageånden sett seg ut vår venn og hovedperson i filmen, Lee.

«Plager jeg deg», spør han Lee.

Lee svarer: «Ikke bruk tiden på det her.»

Bølla ser på Lee og spør: «Hvilke stilart bruker du?»

Den kloke og til tider filosofiske hovedpersonen, Lee svarer: «Min stilart? (pause) Du kan kalle den for ‘kunsten å slåss uten å slåss’.»

Den lite oppvakte og bøllete fyren skjønner ikke hva Lee snakker om, så han spør selvsagt om Lee kan vise ham hvordan det kan fungere.

«Senere», svarer Lee, og snur seg for å gå vekk fra hele situasjonen. Men det blir ikke godtatt. Bølla holder Lee fysisk tilbake ved å dunke borti skulderen hans.

«Ok», sier Lee. «Men vi trenger større plass.» Lee peker på en øde øy et stykke unna båten, og han foreslår at de kan ta seg over dit ved hjelp av en robåt som slepes etter den større båten de nå befinner seg på.

Bølla klatrer ivrig ned i båten. Han kan liksom ikke komme seg raskt nok i gang med slåsskampen, og Lee gir inntrykk av at han skal følge etter. Det gjør han selvsagt ikke. I stedet slipper han ut så mye tau at robåten, som nå har den kjipe fyren ombord, sakker langt akterut. Gangsteren oppdager ikke dette raskt nok, og han er nå fanget i en liten båt på slep etter den store båten.

Lee sier at hvis han forsøker å trekke seg innover mot den større båten, så slipper han løs tauet helt. Deretter overlater han tauet til noen av ungdommene som har blitt plaget av bølla. Nå er hans skjebne bokstavlig talt i deres hender.

Dette er selvsagt ikke den mest spektakulære kampscenen i denne filmen, men det er kanskje den aller mest overlegne seieren vi ser i løpet av hele Enter the Dragon. Ingen slag eller spark har blitt delt ut. Ingen personer blir skadet, og seieren er ganske total.

Enter the Dragon (1973) – “The art of fighting without fighting”, Bruce Lee

Det jeg liker aller best med måten Lee løser utfordringen med kranglefanten på, er at han gjør det ved hjelp av klokhet og såkalt snarrådighet. Mannen som ender opp i en liten robåt uten mulighet for å være voldelig mot noen som helst, hadde på sin side så lyst til å slåss at han mistet vurderingsevnen totalt.

Rollefiguren Lee klarte derimot å kontrollere den frykten som oppstår når man møter en konfrontasjon. Og han klarte å utnytte motstanderens energi og manglende vurderingsevne til egen fordel.

43855760_fa16727836_o
Bruce Lee i den berømte scenen fra speilsalen mot slutten av Enter the Dragon (1973)

Lexinatrix, Flickr, https://flic.kr/p/4SLMN

Dette er en fin og morsom scene i filmen, men det var nære på at den ikke kom med i det hele tatt. I utgangspunktet hadde Enter the Dragon med lite av det filosofiske tankegodset Bruce Lee ønsket å formidle til den vestlige verden. Han måtte rett og slett krangle ganske mye med Warner Bros., om manuset – som Bruce Lee i beste fall syntes var mangelfullt. Til tross for ganske bestemte meldinger, brevveksling rett og slett, fram og tilbake mellom Bruce Lee og Warner, skjedde det fint lite før innspillingen startet.

Uten denne kranglingen om manuset, ville Enter the Dragon aldri ha inneholdt berømte scener som «finger pointing at the moon» eller den “fighting without fighting”. Det ville heller ikke vært plass til den filosofiske samtalen der Lee forklarer en munk at det ikke er han som slår, men den (altså hånden) som slår helt av seg selv.

Kunsten å krige

En av de mest kjente bøkene om krig og konflikt heter «Kunsten å krige». Den ble skrevet i Kina for omtrent 2500 år siden. Forskerne er litt uenige om hvem som skrev den, men man nevner gjerne Sun Zi (Tzu) som en aktuell forfatter.

Boka har påvirket mye av tankesettet i Sørøst-Asia når det gjelder konflikt og krigføring. Og da tenker man ikke kun på militær konflikt. De tankene som legges fram i «Kunsten å krige» gjelder så å si i alle livets faser.

Boka har vært en naturlig del av det alle kinesere vokser opp med, og allerede på 800-tallet i den første oversikten over viktige bøker i Japan, dukker henvisninger til «Kunsten å krige» opp – i, ikke mindre enn, seks ulike utgaver.

Enlarge

2560px-Beijing.China_printing_musem.Sunzi_.Art_of_war
Her er en versjon av “Kunsten å krige”. Bøkene ble skrevet på innsiden av bambusstokker. Disse ble bundet sammen, men denne tråden har ofte gått i oppløsning, og det kan derfor være vanskelig å finne tilbake til den opprinnelige rekkefølgen.

Popolon, CC BY-SA 4.0 , via Wikimedia Commons

Et av de aller viktigste poengene i Kunsten å krige er at den største form for dyktighet handler om å vinne uten å slåss. Gyldendal forlag ga i 1999 ut en oversettelse av Song-dynastiets versjon av «Kunsten å krige». Song-versjonen er fra 1100-tallet. På side 33 i Gyldendals oversettelse står det:

Det er best å bevare fiendens stat inntakt, bare nestbest å ødelegge den. Det er best å bevare fiendens hær inntakt, bare nestbest å ødelegge den. (…) Å kjempe hundre slag og vinne hundre seire er ikke toppen av dyktighet. Å ikke kjempe og underlegge seg fiendens styrker er toppen av dyktighet. (…) Derfor, den som er dyktig i å anvende styrker, vil underlegges seg fiendens styrker uten å gå til strid.

Kunsten å krige, Sun Zi

Psykologisk krigføring

På mange måter kan man kalle det å slåss uten å slåss for psykologisk krigføring, og krigføring er jo på ingen måte fredelig eller uskyldig. Det handler tross alt om å vinne mest mulig, raskest mulig, med minst mulig risiko og innsats.

Denne tilnærmingen til kamp og konflikt, handler om å få motstanderen til å overgi seg uten kamp. Motstanderen må overbevises om at motstand og aggressivitet er nytteløst. Her handler det om å manipulere rammene rundt konflikten. Tid og fysisk avstand er alltid avgjørende. Det beste er å la motstanderen få tid og rom til å tenke seg om. Hvis du lykkes med dette, så vil du få motstanderen din til å handle på en måte som er til nytte for deg – uten at noen av dere risikerer å skade seg.

Forskning

I 2000 kom det ut en forskningsartikkel der man så på sammenhengen mellom kampsporttrening og det å unngå sammenstøt eller slåsskamper. Her antyder forfatterne at trening i for eksempel judo eller taekwondo, eller en hvilken som helst kampsport, vil gjøre at «utøveren unngår å reagere instinktivt og aggressivt på overfall». «Utøveren lar seg ikke dominere av sitt ego», legges det til.

Grunnen til dette er et man ved all trening i kampsport blir oppmerksom og fininnstilt når det gjelder å lese trusselbildet i form av kroppsspråket til en motstander. Denne evnen, skriver forfatterne, kan gjøre kampsportutøveren i stand til å roe ned en situasjon i stedet for å hause den opp.

I den samme rapporten legges det også vekt på at selvforsvarstrening, i den grad det legges vekt på det i kampsport, handler om å unngå konflikt. Så selv om man trener på slag, kast, spark og kontrollteknikker, så innprentes man fra første sekund at oppskriften på vellykket selvforsvar er å unngå kamp.

Den vise anvender ingen voldsmidler.

Tao Te Ching, kapittel 28

Det er selvsagt kamp, konkurranser og snakk om å vinne i kampsport som i all annen idrett. Men poenget er at dette gjerne er tett sammenvevd med selvutvikling. Grunnleggeren av moderne karate, Gishin Funakoshi, kalte dette «Winning by losing». Han var opptatt av at om man går inn for å vinne for enhver pris, så mister man essensen i den kampformen man trener på.

Hvordan kan du bli god i denne mystiske kampsporttaktikken?

Behold roen

Å slåss uten og slåss betyr jo på en måte at du må legge vekk alle de kule teknikkene du har lært på judo- eller karatetreningene. Her er det egentlig mest av alt snakk om å beholde roen. Det er ikke sikkert at noen kommer til å legge merke til taktikken din i det hele tatt. Målet er kanskje rett og slett at ingen skal legge merke til det, fordi situasjonen roes ned.

Faktisk er det slik at det viktigste kjennetegnet på om du har lykkes med å slåss uten å slåss, er at konfrontasjonen ikke oppleves som en alvorlig hendelse i det hele tatt. Alle provokasjoner, trusler og aggressive kommentarer må derfor møtes på en balansert, rolig, intelligent og avvæpnende måte. Det er på ingen måte enkelt, for det handler ikke om å legge seg såkalt «flat». Dessuten er det normalt å bli både sint, redd og aggressiv i truende situasjoner. Det er disse naturlige reaksjonene trening i kampsport kan hjelpe deg med å tilpasse.

En undersøkelse gjort blant et representativt utvalgt på 947 judoutøvere i alderen 15-17 år, viste at de skårte signifikant høyere enn både de som ikke trente noe, og de som trente noe annet enn kampsport når det gjelder livsmestring. Da undersøkte de faktorer som selv-realisering, selvfølelse og selvkontroll. De fant også ut at forskjellene økte i takt med antall år utøverne hadde trent.

Judo kan altså virke positivt når det gjelder evnen til å kommunisere, regulere følelser, sette seg mål, ta ledelsen, jobbe i team, planlegge og forholde seg til andre mennesker.

Noe av forklaringen ligger i den dualismen mellom kropp og tanke som ligger naturlig i alle kampformer, særlig de asiatiske. Der er det mindre fokus på konkurranse, og mer fokus på å utvikle personligheten. Jo mer vestlig og konkurranseorientert man blir, desto mindre blir effekten på livsmestring.

Når det gjelder dette med balanse mellom konkurranse og personlig utvikling vil jeg kanskje tro at judo ligger og balanserer midt mellom to måter å se dette på.

Tid og rom

Å slåss uten å slåss betyr at man må ha kontroll på omgivelsene, avstand, tid, plassering og så videre. Motstanderen skal ikke velge dette. I utgangspunktet er jo dette en selvmotsigelse. Et kjennetegn på et overfall er jo at det kommer uventet.

Undersøkelser viser likevel at personer som har trent kampsport er flinkere enn andre til å tolke de små, og nesten umerkelige, signalene som en motstander kommer med like før et angrep. Og denne brøkdelen av et sekund er ofte nok. Det lille øyeblikket gir det mulighet til å velge hva du skal gjøre, og det trenger jo ikke å være en voldelig respons.

SWOT

Å slåss uten å slåss betyr at du må finne fram til motstanderens styrker og svakheter. En dreven kampsportutøver gjør kontinuerlige SWOT-analyser av motstanderne sine. Altså, hva er motstanderens styrker og svakheter; hvilke muligheter har jeg, og hvilke trusler er mest overhengende?

Dette må ofte skje i løpet av brøkdelen av et sekund. Det er sjelden mulig med lang betenkningstid i slike situasjoner. Nok en gang er avstand, faktisk og fysisk avstand både i tid og rom, avgjørende.

Speak softly and carry a big stick

26. januar 1900 skrev Theodore Roosevelt et brev til Henry L. Sprague, der har påsto at han alltid hadde vært begeistret for det Vest-Afrikanske ordtaket:

“(If you) Speak softly and carry a big stick; you will go far.”

Jeg har ikke funnet noen kilder som bekrefter opprinnelseslandet, men at Roosevelt skrev det, og han benyttet ordtaket i en tale året etter, er det ingen tvil om. Det er også sikkert at dette ble et populært uttrykk for en form for realpolitikk der man utøver diplomati, men har politisk og militær styrke til å slå til om det skulle bli nødvendig.

c37c759b-c558-4d56-af6c-ec330da9ff65
Theodore Roosevelt fikk Nobels fredspris for sitt diplomatiske arbeid i krigen mellom Japan og Russland.

ILLUSTRATION BY CHARLES LEWIS BARTHOLOMEW, COURTESY LIBRARY OF CONGRESS

Roosevelt bruke dette såkalte «big stick»-diplomatiet i flere sammenhenger. Blant annet bidro han sterkt til å forhandle fram en fredsavtale mellom Russland og Japan 1906. Dette mottok han Nobels fredspris for i 1906.

Overføringsverdien til det virkelige liv og selvforsvar er ganske enkel å se. Et apropos i den forbindelse er jo at Theodore Roosevelt gjennomførte noen økter med judo i Det hvite hus. Treneren het Yoshitsugu Yamashita.

Tr-bigstick-cartoon
Theodore Roosevelt and his Big Stick in the Caribbean

William Allen Rogers, Public domain, via Wikimedia Commons

Men altså, “speak softly and carry a stick” er ikke så ulikt det Sun Zi skrev i sin bok, og det prinsippet Lee bruker da han lurer motstanderen sin ut i den lille robåten. Når det gjelder Lee, så vet jo alle som ser på filmen at om nødvendig så hadde Lee klart å vinne en reell kamp, men da ville faren for at begge skadet seg vært stor.

EN OFFISER OG EN GENTLEMAN
Avslutningsvis har jeg lyst til å trekke fram et eksempel der en person forsøker å unngå kamp, uten at dette egentlig fungerer særlig godt. Eksempelet er hentet fra filmen «En offiser og en gentleman».

I filmen er det flere kampscener som bidrar til å understreke hovedpersonens personlighet. Jeg så filmen flere ganger i løpet av 80-tallet. Den er kanskje ikke på min topp 10-liste over gode filmer, men den gjorde et visst inntrykk – i alle fall da.

En offiser og en gentleman

Utgivelsesår: 1982

Skuespillere: Richard Gere, Debra Winger, David Keith

Oscar for beste birolle: Louis Gossett jr.

Oscar for beste originalsang: Up where we belong, Joe Cocker og Jennifer Warnes

Hovedpersonen i filmen heter Zack Mayo (Richard Gere). Zack søker om opptak det det amerikanske militæret. På denne skolen er det bare de tøffeste og smarteste rekruttene som klarer seg. For Zack er dette den eneste sjansen han har til å klare seg i livet, og han ønsker intenst å fullføre rektruttskolen.

Filmen følger et rimelig klassisk spor der Zack møter utfordringer og motgang på mange plan – samtidig som han kjemper for å klare å gjennomføre rekruttskolen. Dette er utrolig vanskelig, og nesten vondt å se på, alt og alle forsøker å stikke kjepper i hjulene for Zack.

Hovedpersonen, Zack Mayo, havner plutselig i en situasjon der han blir utfordret av en halvfull biljardspillende motstander på en bar. Grunnen til denne utfordringen er at den fulle fyren er sint på soldatene som «stjeler» de lokale damene. (Her kan man jo spørre seg om de lokale damene ikke har fri vilje og evne til å ta selvstendige valg, men blir sett på som viljeløse personer som mennene skal erobre. Men det er kanskje en annen diskusjon. Akkurat her og nå følger vi handlingen videre.)

På ekte kampsport-manér avviser Zack Mayo utfordringen to-tre ganger. Men slutt svarer han raskt og brutalt på utfordringen. Det som gjør at jeg tar med denne situasjonen er egentlig det som skjer i etterkant at kampen (som for øvrig ikke er rare kampen, men Zack Mayo som bruker karate, ja, karate, på sin motstander).

Slåsskamp i “En offiser og en gentleman” (1982)

Før kampen har Zack Mayo gjentatte ganger sagt «Jeg vil ikke slåss med deg», og nå som kampen er over jubler vennene over seieren. Zack derimot; han er misfornøyd. Så når en i vennegjengen sier «Han ga deg ikke noe valg», svarer Zack «Det er alltid et valg!»

Og det er kanskje det viktigste. Man kan alltid velge.

Oppsummering

Det er altså mulig å slåss uten å slåss, men det krever at en del faktorer er på plass:

  • Det er selvsagt en fordel å ha trent kampsport, for det bidrar til en iboende trygghet hos den som skal forsvare seg.
  • Kampsporttrening vil også kunne føre til økt evne til å forutse motstanderens neste trekk.
  • Kampsporttrening vil selvsagt også bidra til at man har noe å forsvare seg med om alt annet feiler.

Kilder

  • Atali, L., Yildiz, F., Uzuner, E., & Eroglu, Y. (2021). The effects of judo sport on life skills. Archives of Budo, 17, 273–281.
  • Bowman, P. (2019). Fighting Talk: Martial Arts Discourse in Mainstream Films. JOMEC Journal, 0(13), 30. https://doi.org/10.18573/jomec.186
  • Brown, D., & Johnson, A. (2000). The social practice of self-defense martial arts: Applications for physical education. Quest, 52(3), 246–259. https://doi.org/10.1080/00336297.2000.10491713
  • Lee, Shannon (2020) Be water, my friend. Rider Books

Bilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.