Realistisk selvforsvar

Sist oppdatert 20.12.2021.

Politiet tilhører en helt spesiell gruppe yrkesutøvere. De har mulighet til å bruke fysisk makt for å utføre jobben sin. I utgangspunktet forholder politiet seg til en såkalt maktpyramide. På det laveste nivået i pyramiden handler det rett og slett om det å være til stede. Og i de aller fleste tilfeller og overfor de aller fleste av oss er det mer enn nok.

På det øverste nivået, det åttende nivået, i pyramiden er det snakk om bruk av skytevåpen. Hvorvidt politiet i Norge skal bruke, ikke bruke, ha tilgang til våpen og så videre blir stadig debattert i media.

fig5-8
Politiets maktpyramide

Lie, A. L. (2010). Politiets bruk av fysisk makt. Politihøgskolen.

Omtrent midt i denne figuren handler det om pågripelsesteknikker. Pågripelsesteknikker er kanskje det som ligner mest på selvforsvarsteknikker. Når det gjelder pågripelsesteknikker, så ligner mange av disse teknikkene mye på det man trener på i judosammenheng, og det er ikke uten grunn av flere profilerte judotrenere og -utøvere ofte har drevet med instruksjon av politiet. Og her snakker vi helt tilbake til den aller første tiden etter at Jigoro Kano utviklet judo. Jeg har selv vært med på noen slike treningsøkter med politiet på 1990-tallet – både i Oslo på Politihøgskolen, og på Drammen politikammer.

Politiet trener altså på teknikker for å kontrollere en person, holde vedkommende fast, sørge for at personen ikke skader andre eller seg selv og så videre. Stort sett foregår treningen i kontrollerte omgivelser og situasjoner. Men hva skjer om en person motsetter seg arrestasjon? Da holder det jo ikke å bare holde vedkommende fast. Det er jo ganske stor forskjell på fysisk å holde fast en medgjørlig person og det å faktisk bryte, kvele, eller på andre måter forsøke å kontrollere en motvillig person.

Nivå 1 i maktpyramiden handler om å være synlig.
ehimetalor-akhere-unuabona-dT1_zN26w50-unsplash.jpg
Bilde av Ehimetalor Akhere Unuabona on Unsplash

Politiets bruk av fysisk makt

Anders Lohne Lie har skrevet en rapport som heter “Politiets bruk av fysisk makt“, og der kan man lese mye interessant. 59 % av politistudentene har ikke tilfredsstillende ferdigheter i bruk av fysisk makt. Det skal ikke mye motstand til før det blir vanskelig å utføre vanlige pågripelsesteknikker.

Samtidig kan man også lese i rapporten at det ikke alltid er sammenheng mellom det politiet øver på og det de gjør på gata – altså i det virkelige livet. Det er rett og slett ofte stor forskjell mellom liv og lære. Og det er kanskje kjernen i det som har med selvforsvarstrening generelt å gjøre også? Trening er én ting, virkeligheten er noe annet.

Fysisk vold

Fysisk vold er dessverre en realitet, ikke bare her og nå, men til alle tider og i alle kulturer, egentlig. Arkeologiske funn viser at opp mot, og noen ganger langt mer enn, 10 % av alle dødsfall skyldes vold, altså at en person dreper en annen. Slik var det i flere europeiske land til langt inn på 1800-tallet.

homicide-rates-across-western-europe

Det finnes selvsagt mange måter å motvirke dette på. Mange av strategiene handler om de virkelig store linjene som samfunnsnormer og felles holdninger til hva som er greit og hva som ikke er greit. Tall viser også at lovregulerte stater er langt mindre voldelige enn samfunn uten en organisert statsdannelse.

homicide-rate-1990-vs-2017

Steven Pinker som har skrevet «A History of Violence» sier at vi uten tvil lever i den mest fredelige perioden i menneskehetens historie.

Og fordi styresett, utdanningsnivå og tillit til myndighetene har så mye å si, så tilhører Norge de absolutt sikreste stedene å leve i den absolutt sikreste tidsalderen i menneskenes historie. Da snakker vi trygt samfunn.

wc

Vold mot kvinner

Selv om vi lever i den minst voldelige tiden noensinne, er det likevel noen av oss, og særlig kvinner, som utsettes for dramatiske og truende situasjoner.

Hver fjerde kvinne i Norge har vært utsatt for en eller annen form for vold eller trussel om vold. Omtrent hver tiende kvinne har vært utsatt for alvorlig vold fra partneren sin – altså sparket, tatt kvelertak på eller banket opp. Det er også omtrent 1 av 10 kvinner som rapporterer at de har blitt voldtatt.

For hver enkelt av oss er det en løsning, i alle fall et forsøk på løsning, å lære å forsvare seg selv ved hjelp av teknikker både med og uten våpen.

Selvforsvarstrening for kvinner
logan-weaver-9D_rUDe7xvA-unsplash-scaled.jpg
Bilde av LOGAN WEAVERUnsplash

Det er selvsagt alltid tryggere og mer effektivt å unngå vold, altså dempe konflikten eller bevege seg vekk fra den farlige situasjonen. Men enkelte ganger er det rett og slett sånn at man ikke kan kontrollere omgivelsene.

Det er først når konflikten er uunngåelig og at et fysisk sammenstøt må finne sted, at den fysiske selvforsvarstreningen er på sin plass. Men da dukker det raskt opp en utfordring:

Hvordan kan man trene på potensielt farlige situasjoner – uten å skade seg selv eller andre – OG – samtidig sørge for at treningen gir et realistisk bilde av hva fysisk selvforsvar er?

Et selvforsvarskurs vil aldri være nok. Jeg har til og med gått så langt som å si at jeg heller ville trent innebandy eller turn jevnt og trutt enn å stole på et ti-timers selvforsvarskurs. Trener man så lite, så er det så å si helt meningsløst uansett. Har man ikke mulighet for å trene realistisk selvforsvar, kan man like gjerne sørge for å være i god fysisk form.

Typiske selvforsvarskurs inneholder mange teknikker og innfallsvinkler som ser mer eller mindre slik ut:

«Hvis en holder deg her, så gjør du sånn og sånn.» «Hvis noen står bak deg, legger armen rundt halsen din, så gjør du sånn og sånn.»

Dette har jeg selv vært med på utallige ganger. I forbindelse med selvforsvarskurs har vi trenere (stort sett bare menn) satt sammen et lite program som består av enkle teknikker fra vårt eget kampsportpensum.

Men intensjonen er den aller beste: Hjelpe deltagerne på kurset til å forsvare seg mot fysiske angrep.

For sikkerhets skyld forklarer vi gjerne deltagerne på kursene at «det er umulig å lære selvforsvar på 10 timer». «Og vil dere lære enda mer, kan dere melde dere inn i klubben vår». Der vi i parentes bemerket egentlig ikke trener selvforsvar, men konkurranseorientert judo/karate/taekwondo.

Det er ikke noe galt i å øve på selvforsvarsteknikker på den tradisjonelle måten, og litt øving er sikkert bedre enn ingen øving. Det kan jo hende at et frontspark, en kveling, et judokast eller et armbend, vil være greit å ha med seg i en reell selvforsvarssituasjon. Men det er vanskelig å vite hvor effektivt det vil være. Det er nemlig så mange faktorer som spiller inn i tillegg til det tekniske.

Realistisk selvforsvarstrening?
jesper-aggergaard-5Ua3axiD0kA-unsplash.jpg
Bilde av Jesper Aggergaard on Unsplash

På gata, eller hjemme, for den saks skyld, er det ingen regler. Det er ingen dommere eller trenere som stopper kampen om det går over stokk og stein. Alt er lov på gata.

Det vil si: Egentlig er ikke alt lov på gata. Det er faktisk regulert i lovverket hva som er lov. Da kalles selvforsvar for nødverge. Det norske lovverket sier altså noe om hva som er lov i selvforsvar, eller nødverge:

Nødverge innebærer at en ellers straffbar handling foretas for å avverge eller forsvare seg mot et rettsstridig angrep. Ingen kan straffes for en handling om er foretatt i nødverge. Nødverge kan utøves både mot angrep på person eller på ting. Det spiller i utgangspunktet ingen rolle hvem som eier tingen. Skal handlingen være straffbefriende, kreves det at handlingen ikke overskrider det som fremstiller seg som nødvendig.

Eller sagt på en annen måte: Alle har rett til å forsvare seg, men man skal ikke bruke mer makt enn nødvendig for å avverge et angrep eller stoppe noen som begår en straffbar handling.

Ny straffelov – reglene om nødverge og selvtekt

Lovdata

Og sånn har det vært mer eller mindre de siste 120 årene. Nødverge skal stå i forhold til angrepet, og det ble tatt inn i lovverket allerede i 1902.

Hva gjør en ekte situasjon vanskelig å håndtere?

Både politifolk og soldater trekker fram fire faktorer når de skal svare på hva som gjør en ekte situasjon vanskelig å håndtere:

  • Umiddelbar trussel, ingen tid til å tenke, der og da
  • Slå på bryteren, «flip the switch», klikke, der og da
  • Hurtig, ting skjer raskt, der og da
  • Adrenalin

Når alt dette skjer samtidig og disse følelsene og reaksjonene overlapper og gjensidig forsterker hverandre, så er det vanskelig å hente fram teknikker man har trent på i et kontrollert og regelstyrt miljø. Et samlebegrep for alt dette er stress.

Stress

Stress og stressmestring er viktig når det er snakk om realistisk selvforsvar. Stress kan defineres på flere måter, men en vanlig forklaring er at det er ubalanse mellom en persons kapasitet og de kravene situasjonen stiller. Jo større ubalanse, desto mer stress.

Det betyr i praksis at en vanskelig oppgave, som for eksempel selvforsvar, lettere vil føre til stress enn en enkel oppgave. Det finnes faktisk en teoretisk modell som beskriver dette fint. Den heter «The Yerkes-Dodson law». Den modellen viser at du rett og slett utfører alle oppgaver best om stressnivået ditt ligger sånn midt mellom kjedsomhet og angst.

HebbianYerkesDodson.svg
The Yerkes-Dodson Law

Yerkes and Dodson, Hebbian, CC0, via Wikimedia Commons

Flere forskningsrapporter fra 1990 og fram til våre dager slår fast at det aller meste av standard selvforsvarstrening foregår i konstruerte, rollespillignende situasjoner. Man utfører teknikkene man har lært i et ganske kontrollert og forutsigbart miljø.

I den sammenhengen er det interessant å lese en undersøkelse som tar for seg hvordan stress påvirker politiets evne til å utføre selvforsvarsteknikker. Politibetjentene i utvalget utførte tre oppgaver der de skulle sparke, blokkere eller pågripe en person som angrep dem med enten en gummikniv (som sannsynligvis medfører lavt stressnivå) eller en Shocknife® (som medfører høyt stressnivå).

Ikke overraskende var alle verdiene når det gjelder bevegelseshastighet, posisjonering og akselerasjon dårligere når situasjonen medførte et høyt stressnivå. I tillegg gjorde det høye stressnivået at politibetjentene brukte flere unnvikelsesstrategier (dukke, gå bakover, sparke, blokkere), og at de i mindre grad klarte å forholde seg til en målrettet idé om å avvæpne eller uskadeliggjøre angriperen.

Slike ferdigheter [arrestasjonsteknikk] vil kreve høy grad av automatisering for å fungere når de [politiet] i tillegg blir eksponert for stress. For mye stress vil kunne føre til at prestasjonene synker. Jo mer kompleks en teknikk er, desto mindre robust er den i møte med stresspåvirkning.

Politiets trening på bruk av fysisk makt

Aun Andresen, 2014

Ekte situasjoner

Nederland

Det er kun noen få rapporter som har undersøkt hvilken rolle trening på selvforsvarsteknikker spiller i en virkelig, ekte, reell og voldelig situasjon. Det er selvfølgelig vanskelig å undersøke dette på en etisk forsvarlig måte. Men er par studier utført i 2013 og 2015 tok altså opp dette spørsmålet.

Også her er det politibetjenter som har svart, denne gangen nederlandske, men de var hverken positive eller negative når det gjaldt vurderingen av hvor nyttige selvforsvarstrening hadde vært for dem i en truende situasjon. Uansett, ønsket de seg mer trening og mer realistisk trening. Det kan kanskje tyde på at de hadde en følelse av at treningen hadde noe for seg.

Tyskland

I en annen undersøkelse som ble gjennomført i Tyskland, fortalte politibetjenter at fysisk vold på gata i stor grad skilte seg fra det de ble konfrontert med i treningssammenheng. En politibetjent beskrev det på denne måten:

“Angriperne står ikke rundt deg og angriper på en klønete måte; de jager deg. Det er kaos. Alt er annerledes enn på trening.”

Noe av det som overrasket politibetjentene mest i de ekte situasjonene, og som også ble rapportert som mest krevende, var aggressiviteten i angrepene og situasjonen.

Hvordan trene på stressmestring?

Blant militære styrker som kan risikere å møte motstandere i reell nærkamp, er man opptatt av «å forvente det uventede». Kan man trene på å forvente noe som ikke er forventet? Er det mulig å redusere stress gjennom målbevisst trening? Blant soldatene gikk de vanligste treningsmetodene ut på å øve på

  • Automatiserte handlinger
  • Problemløsning
  • Fysisk kamptrening
  • Variable og uforutsigbare miljø
  • Kontekstavhengige stressfaktorer (bråk, mørke, flere angripere, møbler, rot osv.)

Realistisk selvforsvar

Selvforsvarstrening bør kanskje baseres på virkeligheten. Kall det gjerne virkelighetsbasert selvforsvarstrening som på mange måter er det det samme som scenariotrening. Hovedpoenget er at heller ikke scenariotrening er realistisk – i betydningen prikk lik virkeligheten.

I hvilken grad er miljøet og situasjonen man trener i det samme som man kan forvente å møte i en virkelig situasjon? Hvilke begrensninger er lagt inn når det gjelder våpen, antall motstandere, gyldige teknikker og så videre? På hvilken måte kan man legge til rette for at også disse elementene kan øves på? Hvilken treningsprogresjon skal man ha?

Både utøvernes fysiske, kognitive og emosjonelle ferdigheter må øves, men kanskje ikke alt samtidig. Vi må altså bort fra: «Hva gjør du hvis noen holder deg i håndleddet?» Det bør heller være snakk om «Hvordan oppfører du deg når du er stressa, full av adrenalin, og du har mer eller mindre null kontroll på omgivelsene og motstanderne?»

The-Trade-Off-Model-of-Simulation-Design
The Trade-Off Model of Simulation Design 

ResearchGate

Design av scenario

Hvordan legger man til rette for et virkelighetsnært scenario? Det er lurt å legge opp scenarioet i forhold til tre elementer:

Fysisk design

Det konkrete og fysiske designet av selvforsvarstreningen handler om alt som kan påvirke selve angrepet, intensiteten, kraften, hurtigheten. Det handler også om romfølelse, mulighet for øyekontakt, sikt, møblering, naturlige hindringer i terrenget og så videre.

Utvalget av øvelser er også viktig. Grovmotoriske øvelser er enklere enn finmotoriske, og komplekse mønstre er selvsagt vanskeligere enn enklere mønstre. Komplekse motoriske bevegelser kan for eksempel handle om å gjøre noe som involverer minst tre uavhengige bevegelser som krever innsats fra ulike muskelgrupper.

Det fysiske elementet i en treningssituasjon har også å gjøre med de tekniske og fysiske ferdighetene til både den som angriper og den som forsvarer seg. Treningen må tilpasses dette. Det er også viktig å huske på at en politibetjent har andre behov enn en sykepleier eller lærer eller en som jobber i psykisk helsevern.

Kognitivt design

Det er viktig å øve på hvilken ferdighet man skal bruke, når denne skal brukes, og hvordan denne skal brukes. Alt dette handler om å ta raske avgjørelser i kritiske situasjoner, og det trenger ikke å handle om å velge spark, slag eller kveling. Det kan like gjerne være snakk om å velge å holde avstand, gi tid og rom til den andre personen, men selvsagt handler det OGSÅ om teknikker.

Det er men andre ord snakk om å trene på raskt å kunne identifisere tegn og signaler som tyder på at en situasjon enten er i ferd med å oppstå eller at den er i ferd med å eskalere.

Emosjonelt design

Stress, redsel og press på utøveren kan også trenes på. Eksempler på hva man kan fokusere på er hvordan ønsket om å unngå smerte påvirker både tanker, valg man gjør og tekniske ferdigheter.

Disse tre elementene henger sammen og gjensidig avhengige av hverandre. Likevel kan det være lurt å trene på delene hver for seg. Da kan man trene med mye større realisme på hver enkelt del – selv om hele scenariet egentlig ikke blir en kopi av en reell situasjon.

Et eksempel på en treningssituasjon kan være at angriperen kan utføre et raskt angrep, men med svært lav intensitet. Et annet eksempel er at den som forsvarer seg kan gjøre dette så raskt som mulig, men uten kontakt.

Sikkerhet er viktig!

Scenariotrening må ta hensyn til deltagernes sikkerhet. Man kan ikke la 3 personer med ekte kniver angripe en ubevæpnet person i et uoversiktlig og dynamisk miljø – bare for å trene på det. Og med en gang man legger inn begrensninger, eventuelt beskyttelsesutstyr, redusert hastighet, så blir følelsen av realisme mindre.

Eksempelet med 3 knivstikkere viser kanskje hvor vanskelig det er å forholde seg til begrepet realistisk i et treningsmiljø. Situasjonen kan være realistisk med hensyn til en eller flere faktorer, mens andre må begrenses.

Det vanligste er å justere hvorvidt det er snakk om

  • å bruke kunstige eller ekte våpen, begrense hvor på kroppen det er lov til å angripe, bruke beskyttelsesutstyr, trene på matter
  • overraskende eller planlagte angrep
  • hurtige eller langsomme bevegelser, hvilke teknikker det er lov å bruke, hvor kompliserte og sammensatte teknikkene er

Et forsøk på oppsummering

Det er ganske enkelt et uoverstigelig problem for alle som trener selvforsvar at forholdet mellom liv, helse og sikkerhet på den ene siden, og realistisk selvforsvarssimulering på den andre siden, står i direkte motsetning til hverandre.

Jo tryggere treningen er, desto mer urealistisk er den – og motsatt. Noen av de som har forsket på dette, kalles det for bevisste mangler i designet av treningsaktiviteter. Dette er det rett og slett ikke så mye å gjøre med. Men det er viktig at mangelen på realisme i treningssituasjonen ikke fører til mangelfulle løsninger. Altså at man trener på teknikker som ikke fungerer fordi man blir lurt av selve treningssituasjonen. Det er for eksempel dumt å satse på teknikker som kun fungerer fordi man trener langsomt med kniv.

Så da står man kanskje igjen med det at man må trene på en tilnærmet realistisk måte, men at man aldri kan klare å gjenskape det fysiske, kognitive og emosjonelle stresset som kan oppstå i en ekte selvforsvarssituasjon?

Kom gjerne med dine egne tanker om dette i kommentarfeltet nedenfor.

Kilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.