Vold og avstraffelse i japansk judo

Rett før OL i Tokyo, sommeren 2021, ble jeg intervjuet av NRK, og i den forbindelse ble jeg spurt om vold og dødsfall blant barn og unge i japansk judo.

Det kom litt overraskende på meg at et intervju om OL-judo og Budokan plutselig skulle handle om voldelige trenere i japansk judo, men sånn er jo media. Jeg synes selvsagt det er helt greit at de spør, for det er et veldig viktig tema. Men jeg følte at jeg ikke visste nok om saken – selv om jeg hadde hørt om dette tidligere.

I 2011 skrev jeg en faktisk artikkel som jeg la ut på JudoMania. Den het «Brutale trenere i det japanske skolesystemet«.  Derfor kom det heller ikke som en overraskelse at NRK i 2013 hadde en sak om en «OL-trener anmeldt for å ha banket utøvere med bambussverd«. Samtidig er jo dette milevis unna den judoen jeg har lært å kjenne gjennom mer enn 40 år på judomatta.

Derfor har jeg rett og slett prøvd å sette meg inn i bakgrunnen for dette fenomenet. Og det viser seg at det har lange kulturelle og historiske røtter, og at det er mer knyttet til japansk tradisjon enn til judo.

Sonda-saken

I 2013 ble japansk judo virkelig rystet av en skandale som fikk internasjonal oppmerksomhet – og som kastet skygger over Japans søknad om å arrangere OL i Tokyo i 2020.

Det hele startet da femten kvinnelige landslagsutøvere sto frem og anklaget treneren sin, Ryuji Sonoda, for fysisk og psykisk mishandling. Ifølge utøverne ble de slått med kjepp, skjelt ut og tvunget til å trene selv om de var skadet. Mange av utøverne hadde båret på denne erfaringen i stillhet i flere år, men nå hadde de fått nok. Det modige varslet ble levert anonymt til det japanske idrettsdepartementet, og det førte til stor mediedekning både i Japan og internasjonalt.

Samtidig rullet og gikk det en annen tragisk sak i nyhetsbildet: En 17 år gammel basketballspiller ved Sakuranomiya videregående skole tok sitt eget liv etter gjentatte voldelige overgrep fra treneren sin. Gutten etterlot seg et selvmordsbrev der han beskrev hvordan han hadde lidd under presset og mishandlingen. Treneren ble senere dømt til betinget fengsel. Disse to sakene – begge omtalt som eksempler på taibatsu, fysisk straff – utløste en nasjonal debatt om vold i japansk skoleidrett.

Sonoda, som selv hadde vært verdensmester og en respektert trener, trakk seg kort tid etter at beskyldningene ble kjent. Han ba offentlig om unnskyldning, men saken hadde allerede rystet tilliten til All Judo Federation – og ikke minst, den satte lys på en ukultur som mange mente hadde fått utvikle seg i fred altfor lenge.

Ifølge flere medier, blant annet BBC og ESPN, handlet ikke dette kun om én bestemt trener, men heller om et system der vold og ydmykelse kunne være en del av hverdagen.

Kritikere hevdet at den japanske judokulturen, med sin strenge disiplin og hierarkiske struktur, hadde gjort det vanskelig for utøvere å si fra. Det var en forventning om at man skulle tåle mye – for å bli sterk.

Det som gjorde saken ekstra betent, selv om problemet i seg selv så absolutt er kritikkverdig nok, var tidspunktet:

Japan jobbet på spreng med å fremme sin søknad om å få arrangere sommer-OL i 2020. Nå måtte de plutselig  overbevise både det japanske folket og det internasjonale samfunnet om at landets myndigheter tok utøveres velferd på alvor.

Som et svar på kritikken lovet idrettsmyndighetene omfattende reformer og bedre tilsyn med trenere og ledere. Men det har vært lettere sagt enn gjort, og mitt inntrykk er at de slet ganske mye med å klare dette på et skikkelig vis – i alle fall i starten.

Kan en idrett som er så tett knyttet til tradisjon og hierarki, virkelig forandres på så kort tid?

Noe har heldigvis skjedd siden denne triste saken så dagens lys.

Kvinnelig landslagstrener

I 2024 ble Maki Tsukada, tidligere olympisk gullvinner i +78 kg-klassen fra Athen 2004, utnevnt til hovedtrener for det japanske kvinnelandslaget i judo. I Japan ble dette sett på som et viktig skritt i retning av likestilling og nytenkning judo – etter flere år preget av kritikk mot en macho trenerkultur.

Tsukada har lang erfaring både som utøver og leder, og hun signaliserte tidlig at hun ønsket å skape et miljø der respekt, åpenhet og kommunikasjon sto i sentrum. Utnevnelsen har ble godt mottatt av utøvere og eksperter, og ses som en del av den pågående moderniseringen av japansk toppidrett.

For japansk judo er dette helt essensielt. Det er mange måter å telle antall judoutøvere på. Men i løpet av de siste 20 årene har antall aktive judoutøvere i Japan blitt nesten halvert. Dette har mange grunner, men fortellingene om vold og overgrep hjelper ikke akkurat på statusen til judo.

For å motvirke dette har All Japan Judo Federation iverksatt flere reformer. Det har nå blitt langt vanligere å trekke tilbake trenerlisenser for trenere som har vært involvert i denne typen skandaler. I tillegg har mange av de nasjonale mesterskapene for barneskoleelever blitt avskaffet. Det kan man sikkert mene mye om, men tanken er å redusere presset på unge utøvere.

Dette er jo langt fra et hyggelig tema, og det kan jo være greit å understreke at dette ikke er typisk for judo, og at mange andre idretter i Japan sliter med samme problematikk. I Norge har vi en helt annen treningskultur, og en helt annen samfunnsstruktur enn i Japan. Det finnes absolutt utfordringer i en norsk kontekst også, men ikke på dette nivået. Mer om det helt avslutningsvis.

Problemene forsvinner ikke bare fordi man unngår å snakke om dem.

Og det er nå en gang slik at et problem ikke forsvinner dersom man ikke prater om det. Derfor synes jeg er interessant å prøve å se litt på historiske og samfunnsmessige og kulturelle årsaker til at denne typen vold er mer utbredt i Japan enn i Norge.

Omfang og forekomst av vold i japansk judo

Flere rapporter og studier har vist at vold og fysisk avstraffelse er et utbredt problem i det japanske idrettssystemet, helt fra barneidrett og opp på elitenivå.

En menneskerettighetsrapport fra 2020 dokumenterte at over halvparten av japanske barne- og ungdomsutøvere hadde opplevd fysisk mishandling i idrettssammenheng. Her snakker vi om alle former for idrett, ikke kun judo – men absolutt også judo. Dette omfattet et bredt spekter av avstraffelser – fra det å bli slått, sparket, slått med gjenstander, kvalt – til å bli nektet vann under trening eller bli tvunget til å stå eller sitte lenge i ubehagelige stillinger.

Selv offisielle undersøkelser, altså utført av myndighetene, og kanskje derfor litt mer nøkterne, viser skremmende store tall når det gjelder denne typen overgrep.

En studie Japans olympiske komité gjennomførte i 2013 fant at 11,5 % av utøverne som ble spurt hadde opplevd fysisk eller seksuell trakassering i idrett. En annen undersøkelse samme år blant universitetsstudenter fant at 20,5 % hadde blitt utsatt for fysisk avstraffelse som en del av skolelagstrening. Dette var særlig utbredt på ungdoms- og videregående skoler.

I judo har det vært flere alvorlige hendelser og konsekvensene av brutal trening har tidvis vært fatale – rett og slett. Mellom 1983 og 2016 ble det rapportert 121 dødsfall blant skoleelever i Japan knyttet til judotrening.

121 DØDSFALL!

Dette tallet – som utelukkende dekker skoler og ikke inkluderer uoffisielle dojoer – er uten parallell i noe annet land.

Mange av disse tragediene skyldes hodeskader og andre alvorlige skader fra harde kast, eller de kan komme fra direkte vold rettet mot utøverne i løpet av en treningsøkt. Ofte er det snakk om trenere som kaster utøvere hardt i gulvet, og som ikke stopper selv om vedkommende barn eller ungdom blir synlig skadet.

For eksempel døde en 11 år gammel gutt i 2019 av hjerneblødning etter å ha slått hodet under såkalt randori (fri trening), og en 10-åring ble samme år kritisk skadet etter å ha blitt kastet i bakken av treneren sin.

I et annet tilfelle fra 2004 ble en ungdom som trente judo kastet gjentatte ganger i bakken av treneren som var japansk mester i judo. 7 minutter varte prøvelsene for den stakkars utøveren som endte opp med en alvorlig hjerneskade. Han mistet også bevisstheten etter å ha blitt kvalt med en shime-waza to ganger. Takket være akutt operasjon overlevde han mirakuløst, men han fikk altså alvorlige hjerneskader.

Bare i løpet av et periode på ett år, fra våren 2019 til våren 2020, dokumenterte man blant annet de følgende tilfellene i en skolekontekst i Japan:

• En gutt på ungdomsskolen fikk vekstskade i lårbeinet etter et kast og har nå forskjellig lengde på bena sine.
• En elev på ungdomsskolen ble kastet med o-soto-gari og fikk hjerneblødning, lammelse i høyre bein og epilepsi.
• En elev på videregående skole brakk en finger da de trente på en teknikk, og skaden var så alvorlig at bevegelsen i fingeren er permanent redusert.
• En gutt ble sparket i skrittet da han ble kastet, sannsynligvis med en uchi-mata, og han måtte fjerne den ene testikkelen kirurgisk.
• En elev fikk netthinneløsning og varig synsskade etter slag mot øyet på.
• En jente ble kastet på hodet med skulderkast – ryggmargen ble skadet, og hun er nå lam i hele kroppen.
• En gutt brakk kragebeinet i et hoftekast – beinet ble deformert av motstanderens kroppsvekt.

Det er flere eksempler, men dette utvalget viser en overtydelig tendens, synes jeg.

Og som om ikke disse tallene er ille nok, så er det ifølge ekspertene viktig å merke seg at slike overgrep og skader gjerne er underrapportert. Japanske myndigheter fører på ingen måte en fullstendig statistikk over idrettsrelatert vold mot barn.

Human Rights Watch identifiserte i løpet av en femmåneders periode i 2020 minst 39 saker som handlet om overgrep mot barn i japanske idrettsmiljøer (ikke kun judo) spredt over hele Japan. Samtidig mottok en varslingstelefon opprettet av Japan Sport Association hele 619 meldinger om overgrep i perioden fra 2014 til 2020. 64 % av henvendelsene gjaldt barn og ungdom. 

Summen av disse tallene, og andre tall, tegner dessverre et bilde av en utbredt praksis som har røtter dypt i idrettskulturen.

Kulturelle og historiske årsaker til volden?

Denne forferdelige praksisen med fysisk avstraffelse, i japansk idrett generelt, og judo spesielt, bør nok forstås, ikke aksepteres, men forstås, i lys av både kulturell og historisk kontekst.

Tradisjonelt har fysisk disiplin blitt sett på som et nødvendig middel for å bygge karakter, utholdenhet og respekt for autoriteter. Uttrykket taibatsu er kjent i Japan, og det refererer til nettopp en slik form for straff. I flere tiår har holdningen blant mange trenere vært at å bli slått gjør deg sterkere.

Taibatsu betyr direkte oversatt fysisk straff, men i Japan brukes dette begrepet med mange nyanser. Det kan helt klart omfatte slag, spark, å tvinge elever til å sitte i seiza (formell sittestilling), holde vannbøtter, eller til og med å bli ignorert. Begrepet overlapper, men er ikke identisk med den vestlige forståelsen av fysisk avstraffelse.

En av de som har forsket mye på dette, Aaron Miller, forklarer at taibatsu er et begrep med mange tolkninger:

• Noen ser det som bōryoku (vold).
• Andre kaller det shidō (som vi kjenner fra judo som en advarsel eller veiledning).
• Noen mener det er gyakutai (overgrep).
• Andre kaller det shitsuke (oppdragelse/disiplin).

Dette gjør at det kan være vanskelig å bli enige om en universell definisjon av hva taibatsu faktisk er, og hvor grensen går mellom oppdragelse og overgrep. Dette var i alle fall det Miller fant ut i sin forskning i 2010.

Som den japanske sølvmedaljevinneren fra OL i Barcelona i 1992, Noriko Mizoguchi, har sagt, så er det fortsatt helt vanlig å tro at hard fysisk irettesettelse gjør barn mentalt og fysisk sterkere.

Dette bekreftes også av nyere forskning. I en studie fra 2013 kom det frem at nesten halvparten av japanske universitetsstudenter hadde opplevd fysisk straff i sine skoleidrettsklubber (bukatsudo), og ytterligere 30 % hadde vært vitne til det. Eksemplene varierte fra såkalte “lekne” slag til vold med redskaper, å nekte utøverne å drikke vann og regelrette trusler. Det viste seg også at svært få noen gang hadde sagt ifra om det som skjedde. De fleste hadde heller ikke sett på det som unormalt.

Historisk sett har japanske trenere ofte unnlatt å bruke ord og i stedet tydd til vold som kommunikasjon i treningen. Dette har skapt et miljø der utøvere nærmest forventes å tåle juling i lojalitetens og forbedringens navn. «Sånn er det bare», sier man gjerne. På japansk heter det shikata-ga-nai (仕方がない) eller sho-ga-nai (しょうがない) som betyr «det kan ikke hjelpes».

Bukatsu

En viktig faktor i dette bildet er skoleidrettssystemet (bukatsu) i Japan. I Japan er det nemlig slik at de aller fleste ungdommer deltar i organiserte idrettsaktiviteter på skolen, der treneren (som ofte er en lærer eller en eldre elev) har stor autoritet.

Bukatsu-kulturen verdsetter lydighet, innsats og fellesskap, men har også tradisjonelt vært preget av tydelig hierarki. Dette er ganske fremmed for oss her i det egalitære Norge, men de yngre utøverne i Japan forventes å adlyde trenere uten spørsmål.

I etterkrigstida utviklet det seg en kultur der hard disiplin ble likestilt med dedikasjon. Mange eldre trenere videreførte de metodene de selv opplevde som unge – inkludert fysisk avstraffelse – som en normal del av idrettsoppdragelsen.

Forskerne McDonald og Kawai påpeker at bukatsudo ofte det viktigste sosiale rommet for japanske elever i ungdomsskole og videregående. Klubben er en del av identiteten til elevene. Treningen krever tid, energi og følelser – og det er her man setter rammene for hva som oppfattes som normalt.

Selv om japansk lov forbyr fysisk straff i skolen, viser mange rettsavgjørelser at det finnes et visst rom for “mild” bruk av fysisk makt hvis det tolkes som pedagogisk motivert. Dette gjør grensen mellom omsorg, disiplin og overgrep uklar. Derfor er det mange unge som opplever taibatsu som en del av “det å vokse opp”, og som mener det har en funksjon – for eksempel for å lære respekt, bygge karakter eller styrke fellesskapet.

Tiltak for å motvirke vold og overgrep i judo

Problemet med vold i idretten har ført til tiltak både fra japanske myndigheter, idrettsorganisasjoner og det sivile samfunn. Det er et ønske om å endre denne kulturen – ikke minst innen judo, som kanskje har vært særlig utsatt for denne typen overgrep, blant annet fordi en kampsport i seg selv innebærer mange muligheter for trenere som ønsker å påføre andre smerte eller ubehag.

Politiske og juridiske tiltak

Japanske myndigheter har gradvis strammet inn lovverket mot vold mot barn. Skolelovgivningen forbyr fysisk straff av elever, men håndhevingen – særlig innen idrett – har i flere tiår vært svak og preget av juridisk og kulturell tvetydighet. Tolkningsrommet har vært så stort at det har vært vanskelig å påpeke reelle lovbrudd.

Allerede i 1879 og 1890 ble fysisk avstraffelse formelt forbudt i skolen, og skoleloven av 1947 slo tydelig fast at taibatsu ikke var tillatt. Likevel åpnet domstoler gjennom hele 1900-tallet for unntak: Slag, dytting eller nekt av pauser kunne aksepteres som «mild disiplin» – så lenge det ikke forårsaket skade og ble vurdert som pedagogisk motivert. Enkelte lærere og trenere har derfor blitt frikjent helt opp til 2009.

Denne uklarheten har bidratt til at fysisk straff lenge ble praktisert og i mange miljøer oppfattet som akseptabel – særlig i idretter som judo. Flere utøvere har forklart at taibatsu ikke oppleves som vold hvis det skjer med gode intensjoner, eller «for å gjøre deg bedre».

Først i 2019 vedtok regjeringen en ny barnevernslov som forbyr all fysisk avstraffelse av barn, også i hjemmet. Dette markerer et formelt standpunkt om nulltoleranse og kom som respons på økt offentlig press etter flere alvorlige voldssaker, blant annet innen judo.

De japanske sportsmyndighetene har også forsøkt å ta grep. I 2013, etter avsløringene på kvinnelandslaget, ble erklæringen Declaration on the Elimination of Violence in Sports lansert. Den oppfordret alle idrettsorganer til å erkjenne og rapportere voldssaker. Helt konkret fokuserer erklæringen på tre hovedpunkt:

• Trenere: Skal avvise vold som et pedagogisk virkemiddel og i stedet bygge tillitsfulle relasjoner med utøverne.
• Utøvere: Skal være bevisste på idrettens verdier og aktivt bidra til å eliminere vold gjennom respekt og fair play.
• Idrettsorganisasjoner: Skal etablere systemer for å forebygge og håndtere vold, inkludert retningslinjer, opplæring og rådgivningstjenester.

I etterkant av flere voldssaker i japansk idrett ble Japan Sports Agency etablert og innførte såkalte governance-koder – retningslinjer for god ledelse, ansvar og åpenhet i idrettsorganisasjoner. Disse kodene skal bidra til å forebygge overgrep og sikre trygge rammer for utøvere. Men som McDonald og Kawai påpeker, er tiltakene i stor grad frivillige og uten juridisk kraft. Den sterke autoritetstroen og de hierarkiske strukturene i japansk idrett gjør det fortsatt krevende å oppnå reell endring.

Et annet hinder er den svært variable trenerkompetansen i Japan. Mange av dem som er trenere på skoler er først og fremst lærere uten formell utdanning i idrett eller idrettspedagogikk. I møte med store elevgrupper og knappe ressurser, tyr enkelte til fysiske sanksjoner – ikke nødvendigvis ut fra ond vilje, men fordi de mangler bedre verktøy – og kunnskaper.

Dermed har ikke lover og strategier alene vært nok til å bryte med dypt forankrede praksiser. Det krever en reell pedagogisk kulturendring – der både utøvere, foreldre og trenere får språk, støtte og alternativer til det gamle mønsteret.

All Japan Judo Fedration

All Japan Judo Federation (AJJF), i samarbeid med Japans olympiske komité (JOC), har tatt flere grep etter skandalen i 2013. Da femten kvinnelige utøvere anklaget landslagstreneren for vold og maktmisbruk, erklærte forbundet at dette var «den alvorligste krisen i japansk idrettshistorie».

Som følge av dette ble det innført strengere retningslinjer for trenere – inkludert krav om kurs i sikkerhet og pedagogikk. Trenere som tas i fysisk avstraffelse kan miste lisensen og utestenges. Det er også etablert anonyme varslingskanaler, både i judo og andre idretter.

Kulturendring og lederskap

Et viktig signal kom i 2024 da Maki Tsukada – olympisk mester og en respektert stemme i japansk judo – ble utnevnt som første kvinnelige landslagstrener for judokvinnene. Hennes valg ti år etter skandalen symboliserer et ønske om trygghet og ny retning.

Yasuhiro Yamashita, selv OL-mester og nå leder i både judoforbundet og JOC, har erkjent at judoens rykte er skadet og at det trengs holdningsendringer helt ned på grasrotnivå. Ett konkret tiltak var å avlyse det nasjonale mesterskapet for barn 10–12 år i 2022 – et oppgjør med vinnerpress og overtrening. I stedet ble det arrangert seminarer og treningssamlinger.

Sivilsamfunn og ofre tar ordet

Foreldre og tidligere utøvere har også spilt en viktig rolle. Allerede tidlig på 2010-tallet dannet pårørende en gruppe – Japan Judo Accident Victims Association – for å kaste lys over de mange dødsulykkene i judo og kreve både at noen tok ansvar og at regler og lover skulle endres.

Personer som Hisako Kurata, som mistet sin 15 år gamle sønn i en judo-treningsulykke, har blitt talspersoner for tryggere trening. De peker på at mange foreldre tidligere selv ble fanget av “vinn for enhver pris”-mentaliteten, men at økt bevissthet nå gjør at flere setter barnets sikkerhet først.

Også organisasjoner som Human Rights Watch har lagt press på japanske myndigheter. HRW leverte i 2020 en omfattende rapport til japanske myndigheter med anbefaling om blant annet å opprette et uavhengig “Trygg idrett”-senter for å håndtere overgrepssaker nasjonalt.

Medieoppmerksomheten og sosiale medier har i det hele tatt gjort det vanskeligere å feie saker under teppet – trenere frykter nå i større grad konsekvensene dersom de skulle utøve vold. Denne gradvise kulturendringen – fra taus aksept til åpen debatt – er kanskje det viktigste tiltaket av alle.

Situasjonen i dag

Til tross for innsatsen, finnes fortsatt problemer. I 2022 rapporterte japanske medier om krise i judosporten: Frafallet blant barn øker, og mange slutter på grunn av mobbing, vold og utbrenthet. Antallet barn som driver med judo har sunket fra rundt 200 000 i 2004 til 120 000 i 2022.

Da judoforbundet valgte å avlyse barnecupen for 10–12-åringer i 2022, vakte det nasjonal debatt. Mange trenere og foreldre mente det ville ødelegge barnas drømmer. Men etter hvert fikk tiltaket støtte som et nødvendig vern mot uheldig konkurransementalitet.

Flere profilerte judoka har kritisert voldskulturen åpent. Noriko Mizoguchi, OL-sølvvinner og trener med erfaring fra Frankrike, sier det rett ut:

Judo er ikke gøy for japanske barn slik det praktiseres nå.

Noriko Mizoguchi

Hun mener det er på høy tid å erstatte fryktbasert disiplin med omsorg og langsiktig utvikling.

Selv om enkelte voldssaker fortsatt kommer fram, reagerer skolene og klubbene raskere nå enn før – med suspensjoner og granskinger. Tidligere var dette sjelden kost. Aviser har på lederplass applaudert judoforbundets barnevennlige tiltak og oppfordret andre idretter til å følge etter.

Sammenligning med Norge og andre nordiske land

Mens japanske utøvere lenge har måttet tåle fysisk avstraffelse som en del av treningen, har synet i Norden vært helt annerledes. Japansk idrettskultur skiller seg markant fra den nordiske når det gjelder dette temaet.

I Norge og de nordiske landene er all form for vold mot barn uttrykkelig forbudt ved lov – både i hjem, skole og idrett.

Norge var blant de første landene som innførte et totalt forbud mot fysisk avstraffelse av barn (allerede i 1987 ble det presisert i barneloven), og holdningen i samfunnet er klart avvisende til enhver form for slag som «oppdragelse».

I idrettssammenheng praktiserer Norges idrettsforbund nulltoleranse for vold og trusler på alle nivåer, med klare konsekvenser for trenere eller utøvere som bryter dette. Trenerrollen i nordisk barneidrett handler i stor grad om å være en veileder og motivator fremfor en autoritær figur. Fysisk straff eller ydmykende behandling vil ikke bare være sosialt uakseptabelt, men kunne føre til politianmeldelse for vold eller til at treneren mister sin posisjon umiddelbart.

Konkret betyr dette at forekomsten av trenervold er svært lav i Norden sammenlignet med tradisjonelle japanske miljøer. Det finnes naturligvis eksempler på overgrep og utilbørlig oppførsel også i nordisk idrett, men disse handler oftere om psykologisk press eller enkelttilfeller av grenseoverskridende atferd – ikke en systematisk kultur for juling som «motivator».

Både Norge, Sverige, Danmark og Finland har de siste par tiårene hatt fokus på «Trygg idrett«, med programmer for å sikre barnas trivsel og rettigheter. For eksempel har Norges Idrettsforbund utarbeidet Barneidretts-bestemmelsene, som vektlegger at barn skal ha det gøy, oppleve mestring og beskyttes mot skadelig press eller behandling. Denne verdiplattformen står i skarp kontrast til den gamle japanske bukatsu-mentaliteten.

Det er også verdt å nevne at idrettslig suksess i Norden oppnås uten fysisk straff. Norske og nordiske topptrenere legger vekt på dialog, tillit og vitenskapsbasert trening.

At man kan utvikle verdensmestere og olympiske medaljører i mange idretter uten å ty til vold, brukes ofte som argument av japanske reformtilhengere. Det viser at høy prestasjonskultur kan gå hånd i hånd med et sunt og trygt treningsmiljø.

Avslutning

I løpet av de 3-4 siste årene (2022–2025) har vi sett et bilde av japansk idrett i endring. Vold og fysisk avstraffelse er ikke borte, men toleransen for dette er lavere, reaksjonene kommer raskere og bevisstheten omkring problemene er høyere enn noen gang. Japansk judo står ikke lenger stille i disse spørsmålene – men beveger seg, riktignok sakte, men likevel, mot et tryggere og mer verdig treningsmiljø.

Den tradisjonelle «harde skolen» utfordres av nye og mer moderne verdier som vektlegger trygghet, respekt og utøverens velvære. Vold og disiplinær makt har lenge vært en del av treningskulturen, forankret i dypt rotfestede praksiser i skole- og idrettssystemet. Men gradvis så skjer det altså et skifte.

Skandaler har utløst reformer, og både trenere, foreldre og utøvere begynner i større grad å stille spørsmål ved hva som egentlig er forsvarlig.

Debatten om hvor grensen mellom disiplin og overgrep går har blitt mer åpen, og det er ikke lenger like enkelt å gjemme seg bak begreper som «tradisjon» eller «herding». Sammenlignet med de nordiske landene har Japan hatt en langt høyere terskel for hva som aksepteres av «tøff» treneradferd – men denne terskelen senkes nå, millimeter for millimeter.

Utfordringen videre blir å forankre nulltoleranse og trygg praksis i hele idrettsstrukturen – fra landslag og helt ned til den lokale dojoen. Først da kan man i Japan si at judo praktiseres i tråd med de grunnleggende prinsippene: gjensidig respekt, selvkontroll og trygghet.

Kilder

Aftenposten. (2020, 20. juli). Treneren mente utøveren ikke var seriøs nok – slo ham i ansiktet. https://www.aftenposten.no

AFP. (2022, 17. april). Japan judo hits crisis point as bullied, burnt-out children quit. Bangkok Post. https://www.bangkokpost.com

Barne- og likestillingsdepartementet. (2009). Ot.prp. nr. 104 (2008–2009): Om lov om endringer i barnelova mv.Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-104-2008-2009-/id567744/

BBC News. (2013, 30. januar). Japan Olympic judo trainer quits over abuse claims. https://www.bbc.com/news/world-asia-21257518

ESPN. (2013, 1. februar). Judo coach abuse scandal hits Tokyo 2020 Olympic bid. https://www.espn.com.au/olympics/story/_/id/8929181

Human Rights Watch. (2020, 20. juli). I was hit so many times I can’t count: Abuse of child athletes in Japan. https://www.hrw.org/report/2020/07/20/i-was-hit-so-many-times-i-cant-count/abuse-child-athletes-japan

Japan Sports Association, Japanese Olympic Committee, Japan Sports Association for the Disabled, All Japan High School Athletic Federation, & Nippon Junior High School Physical Culture Association. (2013). Declaration on the elimination of violence in sports. https://www.japan-sports.or.jp/Portals/0/data/boryoku/bouryokukonzetsusengen_eng.pdf

Japan Today. (2013, 9. januar). Student commits suicide after being beaten by school basketball coach. https://japantoday.com/category/national/student-commits-suicide-after-being-beaten-by-school-basketball-coach

Judo Jiko Database. (2023, 4. april). Judo injury case report: Serious injuries during school judo practice. https://judojiko.net/eng/news/754.html

McDonald, B., & Kawai, M. (2017). Punishing coaching: Bukatsudō and the normalisation of coach violence. Sport in Society, 20(7), 885–900. https://doi.org/10.1080/17430437.2016.1203926

Miller, A. (2009). Taibatsu: ‘Corporal punishment’ in Japanese socio-cultural context. Japan Forum, 21(2), 233–254. https://doi.org/10.1080/09555801003679140

Norges idrettsforbund. (2023). Barneidrettsbestemmelsene og retningslinjer for trygg idrett. https://www.idrettsforbundet.no

Nordlys. (2011, 15. november). Kronikk: Vold mot barn er aldri oppdragelse. https://www.nordlys.no

Sugiura, H. (2024, 2. mars). Maki Tsukada named new coach of Japan women’s judo squad. JAPAN Forward. https://japan-forward.com/maki-tsukada-named-new-coach-of-japan-womens-judo-squad/

Wikipedia-bidragsytere. (2025, 23. mai). Noriko Mizoguchi. Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Noriko_Mizoguchi

Yamashita, Y. (2020). Intervju i Associated Press/Inside the Games [sitert i HRW-rapport]. https://www.insidethegames.biz