Sist oppdatert 30.01.2025.

Den mest kjente legenden om Tomoe Gozen (巴御前) stammer fra hennes aller siste kamp under slaget ved Awazu i 1184. Dette slaget var en del av Genpei-krigen (1180-1185). Denne, og de andre fortellingene om Tomoe Gozen, er fulle av drama, mot og tragedie, og de har blitt symboler på hennes, ifølge legenden, enestående ferdigheter som kriger og hennes lojalitet overfor Minamoto no Kiso Yoshinaka som var en av flere ledere i Minamoto-klanen.

Historisk kontekst for slaget ved Awazu

Tomoe Gozen skal altså ha vært en av Yoshinakas mest betrodde krigere. Yoshinaka, som var en av flere ledere i Minamoto-klanen, hadde gjort opprør mot sine fettere, Yoritomo og Noriyori. Han, altså Yoshinka, ønsket å kontrollere klanen og, egentlig, hele Japan. Dette mislikte, ikke overraskende, fetterne hans ganske sterkt. Ikke nok med at det var illojalt, men Minamoto sto allerede midt i en blodig borgerkrig mot Taira-klanen som kontrollerte Kyoto og keisermakten i Japan. Her var det duket for en skikkelig familiekonflikt – med dødelig utgang.

Navnet på krigen, Genpai-krigen, kommer fra en måte å lese kanji-tegnene for Minamoto (源 Gen) og Taira (平 Hei, uttalt som andre del av et ord: pei). I noen sammenhenger omtales også borgerkrigen som Jishō–Juei-krigen, og da er det snakk om navnet på de to regionene som sto mot hverandre.

Konflikten mellom Yoshinaka og resten av Minamoto-klanen hadde vært intens, og den hadde vart lenge. Nå hadde Yoshinaka skrudd til skruen enda en omdreining ved å angripe keiserens by, Kyoto, uten å avtale dette med resten av klanen. Der hadde han beleiret byen, satt fyr på slottet til keiseren, og brutalt drept alle som forsøkte å forsvare det. Ikke nok med det, Yoshinaka hadde også satt den regjerende keiseren i husarrest. Slik det så ut fra utsiden, og slik det sannsynligvis også var, hadde Yoshinaka startet et sololøp som resten av klanen absolutt ikke kunne tolerere.

For å svare på dette, altså at Yoshinaka hadde gått bak ryggen til klanen sin, sendte Minamoto fetterne til hans av gårde med en stor hær, for å nedkjempe det opprørske søskenbarnet.

Det var altså interne stridigheter i Minamoto-slekten, men i tillegg var det også en borgerkrig der Minamoto forsøkte å overta makten fra den Kyoto-baserte Taira-keiseren.

Det kan sikkert være litt vanskelig å henge med på notene her, men kort fortalt hang det sammen slik:

• To mektige familier står mot hverandre: Genpai-krigen (1180–1185) var en intens krig mellom to mektige samuraifamilier, Minamoto og Taira. Begge kjempet om makten slik at de kunne kontrollere keiserdømmet og Japan.
• Borgerkrig: Taira-familien hadde mye makt, men Minamoto-familien ønsket å ta over. De kriget om hvem som skulle være den sterkeste klanen og dermed være dem som beskyttet keiseren.
• Slaget ved Dan-no-ura: Den siste og viktigste kampen skjedde i 1185. Minamoto vant, og Taira-familien tapte alt.
• Samuraienes tid begynte: Etter seieren ble Minamoto Yoritomo den første shogunen, og det japanske samfunnet ble styrt av samuraiene.

Et ørlite judo-apropos: Rød og hvit

Ofte har slike fortellinger ikke annet å gjøre med judo enn at de kommer fra Japan. For det er jo lite i judo som minner om borgerkrig, samuraier og slagmark. Men det finnes faktisk et element fra Genpai-krigen som lever videre – ikke minst i en japansk judoturnering.

Fargene som henholdsvis Taira- og Minamoto-klanen sloss under var rød og hvit. Nettopp disse fargene er typiske for Japan, så typiske og velkjente at de finnes i det japanske flagget. (Dette er også nøyaktig den samme rødfargen, og hvitfargen, som du ser i logoen til JudoMania.)

Og ikke nok med det: Den røde og hvite fargen brukes også til å skille konkurrerende lag fra hverandre. I judo kjenner vi blant annet til den tradisjonelle kohaku-turneringen, det brukes gjerne røde og hvite belter for å skille utøvere fra hverandre i konkurranser, og beltene som kommer etter de svarte er nettopp røde og hvite.

Slik eksempler finnes det mange av i andre kulturelle uttrykk også. Det arrangeres blant annet en sangkonkurranse hvert nyttår i Japan, og den er kjent som NHK Kohaku Uta Gassen, eller «rød og hvit sangkonkurranse».

Slaget ved Awazu

Yoshinaka trakk seg raskt ut av Kyoto, men han ble nødt til å stoppe ved Awazu som ligger omtrent 15-16 kilometer øst for den gamle hovedstaden. Her ble Yoshinaka og styrkene hans omringet av hæren som fetterne hans hadde trommet sammen.

Det er omtrent på dette punktet Tomoe Gozen kommer inn i vår fortelling. Nå fikk nemlig Yoshinaka selskap og støtte av fosterbroren sin, Imai Kanehira, og Tomoe Gozen.

Ifølge fortellingen kjempet Tomoe Gozen tappert da Yoshinakas styrker lå an til å tape slaget. Selv om fienden overmannet dem, nektet hun å gi opp. Da kampene nærmet seg slutten, og Yoshinaka innså at nederlaget var uunngåelig, skal han ha sagt til Tomoe:

Du er en kvinne, og jeg kan ikke bære tanken på at du blir drept eller fanget. Flykt nå og redd deg selv.

Dette vil Tomoe absolutt ikke, men hun fulgte likevel oppfordringen. Men: Før hun dro, ønsket hun å utføre én siste heroisk handling.

Tomoes siste kamp

I en av de mest ikoniske scenene i legenden rir Tomoe inn mellom fiendens rekker og utfordrer en av de sterkeste krigerne i motstanderhæren, Onda no Hachirō Moroshige, som var kjent for sin styrke og tapperhet.

Tomoe tok opp kampen og beseiret Moroshige i en spektakulær duell. Noen versjoner av historien beskriver hvordan hun kastet ham av hesten, tok tak i hodet hans og kappet det av, som en siste triumf før hun red bort fra slagmarken.

Her er et eksempel på en slik beskrivelse fra Heike monogatari:

Tomoe gjorde ingen tegn til å ville dra. Men Yoshinaka insisterte helt til hun ga etter og sa: «Jeg vil i det minste kjempe mot en verdig motstandere. Jeg ønsker å vise deg, min herre Kiso, min siste kamp i din tjeneste.» Dermed la hun seg i skjul og ventet på en fiende. Med ett sto en av de mektigste krigerne til fienden foran henne. Han var kjent for sin styrke i hele Masashi-provinsen, Ondo no Hachiro Morishige. Han sto der sammen med tretti ryttere. Tomoe red gjennom gruppa med krigere og direkte fram til Onda no Hachiro. Hun angrep han målbevisst og presset hodet hans mot svisselen på salen, deretter vred hun hodet hans rundt, kuttet nakken tvers av, og kastet hodet unna. Etter denne bragden tok hun av seg rustningen og red østover.

Yoshinaka ble drept av en tilfeldig pil da hesten hans forvillet seg ut i en rismark. Kanehira begikk selvmord da han skjønte at slaget var tapt. Han kastet seg av hesten sin mens han holdt den skarpe enden av sverdet i munnen sin.

Tomoes skjebne

Etter dette siste tapre slaget forsvinner Tomoe Gozen fra historien, og vi vet ikke noe mer om skjebnen hennes. Flere teorier og myter har oppstått om hva som skjedde med henne:

1. Hun ble en nonne: Noen hevder at hun trakk seg tilbake fra krigslivet og ble en buddhistisk nonne, hvor hun viet resten av livet til bønn og refleksjon. Ifølge denne versjonen ble hun over 90 år gammel.
2. Hun giftet seg på nytt: En annen versjon sier at hun ble tatt til fange og tvunget til å gifte seg med en av Yoshinakas fiender. Hensikten og baktanken med dette var at en så sterk kvinne ville få sterke barn som kunne bli fryktede krigere.
3. Hun døde i kamp: Noen mener at hun kjempet videre til sin død og aldri lot seg overmanne. I disse versjonene av fortellingen, kjempet hun tappert videre.

Dette vet vi om Tomoe Gozen

Tomoe Gozen var en japansk kvinnelig samurai som levde på slutten av det tolvte århundre, eller sen Heian-periode, i Japan. Det kan dreie seg om årene mellom 1157 og 1247 – litt avhengig av hvor gammel hun egentlig ble.

Gozen er egentlig ikke et navn, men mer en adelig tittel på linje med «lady» eller «lord». Det kan i alle fall være en indikasjon på at Tomoe kom fra en familie som hadde en viss posisjon og anseelse i samtida.

Faren til Tomoe het Nakahara Kaneto, men enda viktigere og mer interessant: Moren hennes var Yoshinakas amme, menoto (乳人) på japansk, da han var liten. Det var helt vanlig blant adelige på denne tiden at barna deres fikk en amme som skulle ta seg av spebarna. Stillingen som menoto var som regel ment som en belønning og anerkjennelse, så det var altså en stor ære å få lov til å være amme. En menoto var ikke bare en amme, men vedkommende spilte også en stor og viktig rolle i oppdragelsen og utdanningen til barnet.

Ifølge Thomas D. Conlan som har forsket på denne delen av den japanske historien, går det nesten ikke an å overdrive hvor sentralt det å være amme, eller menoto, var for relasjonen mellom familien som trengte amme, og den familien som kunne tilby en slik tjeneste. I praksis overtok de alt ansvar for oppdragelsen av barnet, og disse barnene skulle tross alt arve mektige posisjoner.

Den tidligste referansen til en slik ordning finner vi i år 812. Da nevnes en kvinne som hadde ansvar for å oppdra en prinsesse. I løpet av de neste 3-400 årene nevnes flere hundre slike ammer, og det som gjerne er felles er at de kom fra familier med høy utdannelse og fra posisjoner i hoffet. i tillegg er det et fellestrekk ved fortellingene at de blir rikt belønnet for sine tjenester. Og dette gjaldt ikke bare ammene, men også storfamilien til ammene. Store landområder med gode muligheter for rikdom ble tildelt familiene til ammene.

Siden all makt og alle politiske intriger var forbeholdt menn på denne tida, så var det ikke unaturlig for Yoshinaka og Tomoe å få et nært forhold allerede i ung alder. Tomoe representerte jo ingen reell trussel med tanke på arv, makt og politiske posisjoner. Derfor er det mange historikere som mener at Tomoe vokste opp med en adelig oppdragelse og utdanning.

Tomoe var enten en betrodd og dyktig kriger, høyt aktet tjener, hemmelig elskerinne eller rett og slett hustruen til Minamoto no Yoshinaka.

Ifølge beretningene, som om sant skal sies, er skrevet lenge etter hennes død, var Tomoe Gozen kjent for sine ferdigheter i bueskyting og sverdkunst. Men ikke bare det; hun beskrives som

(…) særlig vakker, med hvit hud, langt hår og sjarmerende trekk (…) og med sverdet var hun en kriger verdt tusen menn, klar til å møte både demoner og guder, enten til hest eller til fots. Hun kunne håndtere utemmede hester med overlegen dyktighet; hun kun ri ned bratte skråninger uten vansker.

Når en kamp var nært forestående, sendte Yoshinaka henne først ut i strid, hun hadde en sterk rustning, et enormt sverd og en mektig bue; og hun gjorde langt flere heltemodige gjerninger enn de andre krigerne hans. Hun var én av de sju som ble igjen etter at de andre hadde flyktet.

Andre beskrivelser er mer sparsommelige med adjektivene. i Japan Encyclopedia står det at «Tomoe Gozen var kjent for sin styrke».

Tomoe Gozen tjente som den ledende hærføreren og kommandanten, ippo no taisho, i hæren til Minamoto no Kiso Yoshinaka. Dette var en sjeldenhet for kvinner, og det kan både ha vært et tegn på en nært forhold mellom de to, og et signal om at hun var en dyktig kriger.

Det er flere fortellinger om hva hun gjorde som hærfører. I slaget ved Yokotagawara i 1181 skal hun ha vunnet over sju motstandere og samlet bevis for dette i form av hodene deres. I 1183 ledet hun over 1000 soldater til seier i slaget ved Tonamiyama. Og i 1184 ledet hun 300 soldater i kamp mot Tairas hær på 6000 soldater. Hennes soldater tapte, men hun var én av fem overlevende på Minamotos side.

Tomoe Gozen har siden den gang blitt en nærmest mytisk skikkelse i japansk historie. Tomoe Gozens historie har på mange måter blitt delvis mytologisert, og hun framstår mer som en legendarisk figur enn en rent historisk en.

Dette gjør også at Tomoe dukker opp i mange ulike former for kultur, og det har hun gjort siden midt på 1700-tallet. I våre dager er det snakk om filmer, manga og andre popkulturelle referanser. Noen av dem tar den helt ut. Eller hva sier du en zombie-reinkarnert Tomoe i mangaen (tegnserien) How about Samurai Deeper Kyo. Eventuelt en biker-Tomoe i anime-serien Tomoe ga yuku («There Goes Tomoe»).

Symbolikken i legenden

Uansett hvor sann den er, så er legenden om Tomoe Gozen en av de mest fascinerende og romantiserte fortellingene fra Japans samuraihistorie. Tomoe er blitt et symbol på styrke, mot og lojalitet. Historien hennes utfordrer tradisjonelle kjønnsroller i samuraikulturen og fremhever at kvinner også kunne være like heroiske og dyktige som menn i en tid dominert av maskuline krigeridealer.

Det er vanskelig å anslå hvor mange kvinner som deltok i kamp og krig på denne tiden. Den samme utfordringen har vi i Norge når det gjelder vikinger i kamp. Det er rett og slett menn som skriver historien, og de er ofte mest opptatt av å skildre mennenes opplevelser.

Det vi vet er at kvinner var så vanlige å møte på slagmarken at det ikke førte til forbløffelse eller spesiell omtale i fortellingene – i alle fall ikke om kvinnene ikke utmerket seg på en eller annen måte. Noen historikere mener at dette hadde å gjøre med at rang og posisjon var viktigere enn kjønn. Derfor var det så å si ingen forskjell mellom hvordan kvinner og menn ble behandlet.

De skriftlige kildene om japanske menn i krigerklassen er svært grundige og omfattende. Det samme kan absolutt ikke sies om de kvinnelige krigerne som levde i det samme samfunnet.

Kilder

• Bernard, Chelsey (2014) Tomoe Gozen: Badass women in japanese history, a warrior worth a thousand men, Tofugu
• Conlan, T. D. (2005). Thicker than Blood: The Social and Political Significance of Wet Nurses in Japan, 950-1330. Harvard Journal of Asiatic Studies, 65(1), 159–205
• DesignDash (2024). All about the life and service of samurai warrior Tomoe Gozen
• Frédéric, Louis (2002). Japan Encyclopedia, Harvard University Press
• McClellan, Drew (2024) Disobedient Daughters, Disobedient Wives: How Women Pushed Against Restrictive Norms in Early Modern Japan. Student Research. 66, DePauw University
• Nowaki, R. (2015). Women Warriors of Early Japan.
• Samurai Archives (2013). Tomoe Gozen
• Wikipedia (2025). Genpai War
• World History Commons (u.d.). Tomoe Gozen