Sist oppdatert 08.04.2024.
I mange av artiklene på JudoMania omtaler jeg jujutsu. Det gjør jeg selvsagt fordi jujutsu av mange regnes som utgangspunktet for judo. Jigoro Kano trente jujutsu på flere skoler under ulike mestere. Men hva er egentlig jujutsu?
Kort sagt kan jujutsu defineres som en krigskunst der man lærer angrep og forsvar, med eller uten våpen, mot motstandere, med eller uten våpen. Men som vi skal se, er dette selvsagt en definisjon som kan diskuteres.
Jujutsu har gjennom historien vært omtalt under en hel rekke navn og begreper. Noen av de vanligste navnene er yawara, torite, kogusoku, kempo, kumiuchi og koshi-no-mawari. Bak disse navnene skjuler det seg ulike, og noen ganger ganske like, systemer med selvforsvarsteknikker.
Hver skole hadde gjerne sin egen tolkning av teknikkene, men forskjellene var som oftest så små at det aller mest hensiktsmessige er å samle kampformene under en felles betegnelse, jujutsu.
Opprinnelsen til jujutsu er vanskelig å finne fram til. Nihonshoki, også kjent som Nihongi, er den nest eldste boken om Japans historie. Den ble skrevet etter ordre fra keiseren i Japan i år 720. Her fortelles det om en Chikara Kurabe-turnering. Chikara Kurabe betyr styrketest. Denne konkurransen skal ha funnet sted i det syvende året under keiser Suinin, det vil si 230 år før vår tidsregning. Dette blir av mange regnet som begynnelsen til sumo som har mange fellestrekk med jujutsu.
På slutten av 1100-tallet ble det skrevet en bok i Japan med såkalte «det var en gang»-fortellinger (Konjaku Monogatari). Her finnes det en fortelling om noen sumo-utøvere, og i denne historien nevnes uttrykket yawara.
Ulike varianter og inspirasjonskilder
I Edo-perioden (1603-1867) oppsto det mange kampformskoler (ryuha) i Japan. Det er registrert flere hundre slike skoler i denne perioden. Militær utdanning var svært viktig i denne urolige tiden i japansk historie.
Før kanoner og gevær ble vanlig i Japan forgikk det meste av krigføringen med soldater i nærkamp. Spyd og andre våpen hadde kort rekkevidde, og ganske ofte måtte man slåss med bare knyttnevene til hjelp. Slik nærkamp ble kalt for kumiuchi. De mest avanserte teknikkene ble en naturlig del av jujutsu-teknikkene.
I mange århundrer var det vanlig for japanske menn å bære to sverd – et kort og et langt. I 1871 ble dette forbudt. Selv offiserer fikk bare lov til å bære et kort sverd. Det samme gjaldt fangevokterne i Japan. Disse krevde på sin side å lære et system for selvforsvar der de kunne kontrollere fangene uten å drepe dem. Et spesielt system der man slo med hendene, sparket med kneet eller foten, utførte bend og vridninger på leddene ble utviklet.
På denne tiden var man vant til at de ulike klassene ble skilt fra hverandre blant annet ved å nekte vanlige folk å bære våpen i det hele tatt. Dette førte til utviklingen av flere systemer for nærkamp uten våpen. Noen av disse er beskrevet i ulike densho (instruksjonsbøker) med både tekst og tegninger.
Når man spør hva som forbindes med den opprinnelige formen for jujutsu, kan man få mange ulike svar. Noen forbinder det med kamp uten våpen, andre forbinder med med nærkamp med våpen, andre ser på det som bryteteknikker inspirert av sumo.
Antall kampformskoler i Japan på 1800-tallet
I 1716 skrev Hinatsu Shirozaemon Shigetaka Kanjo shoden som inneholder biografier av kjente kampformutøvere. Boka er inndelt i ti kapitler, og den refererer til ni ulike kampformer.
Andre kilder fra Tokugawa-perioden viser til 18 ulike kampformer, bugei juhappan. (En liste over alle disse formene kan du blant annet lese på Wikipedia.) Det fantes ingen offisielle retningslinjer eller regler for hva som definerte en kampform, så enkelte steder kan man se opptil 60 ulike navn og betegnelser på kampformer. Blant de mer eksotiske finner vi for eksempel hypnosekunst.
I boka til Hinatsu nevnes kampformen kenpo som en form for «hand to hand combat», altså kamp uten våpen. Og flere av beskrivelsene der stemmer godt overens med hvordan jujutsu ser ut. Det samme gjelder for kogusoku som man kunne lære på Takenouchi-ryu (også omtalt som Takeuchi-ryu) som ble grunnlagt i 1532. Her kunne man lære teknikker som er svært like de man i dag regner som jujutsu-teknikker.
Imamura Yoshio som forsket på dette temaet på 1970-tallet, og referert til hos Szabo (2015), fant fram til hvor mange ulike kampformskoler det sannsynligvis fantes i Japan på 1800-tallet mot slutten av Tokugawa-shogunatet. Her er det snakk om skoler forstått som ulike stilarter (ryoha), ikke enkeltskoler (dojo). I oversikten nedenfor ser du et nøkternt anslag basert på hans forskning:
- Sverdkunst, 620
- Våpen (firearms), 173
- Jujutsu, 167
- Spydkunst, 122
- Hestekunst, 61
- Militære ferdigheter, 54
- Bueskyting, 45
Jujutsu var altså den mest populære kampformen når vi ser bort fra de viktigste våpnene på slagmarken. Og skal man tro denne kilder, så fantes det altså minst 167 varianter eller retninger innenfor det som kan omtales som jujutsu.
Blant de gamle kampformene, koryo, står selve betegnelsen på kampformen jujutsu i en særstilling. Det er nemlig den eneste av de gamle kampformene som ikke har fått navn etter et våpen eller en bestemt aktivitet. Jujutsu viser heller til en slags filosofi eller grunntanke som skal være utgangspunkt for teknikkene. Dette bygde Jigoro Kano videre på da han utviklet judo.
Hva kjennetegnet jujutsu?
Først og fremst omtales jujutsu som en kampform der man ikke nødvendigvis trengte våpen, for å utføre teknikker. Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke øvde på å forsvare seg mot våpen. Men det var ikke fokus på kun ett bestemt våpen. I jujutsutreningen øvde man på å forsvare seg mot motstandere med og uten våpen.
Et annet kjennetegn på de tidlige formen for jujutsu var den fysiske treningen. I jujutsu forsvarte man seg uten våpen, og dermed ble kroppen og fysisk styrke et viktig middel. Jo sterkere man var, desto enklere var det å forsvare seg var tankegangen. Dette førte til et fokus på fysisk helse som også er en naturlig del av moderne kampformer.
Jujutsu handlet ikke bare om fysisk styrke. Det måtte selvsagt også være mulig for en fysisk mindre og svakere person å vinne over en større og sterkere person. Dermed ble det viktig med fleksibilitet og teknisk dyktighet. I tillegg ble det et fokus på presspunkter på kroppen der man kan trykke, for å forårsake smerte hos motstanderen. Spesielt dette siste poenget bidra til å skape en viss mystikk rundt det å drive med jujutsu – ikke minst i den vestlige verden.
En optimal seier kan bare oppnås ved en stor grad av tilpasning til motstanderens bevegelser. Det er viktig i de fleste teknikkene å unngå angrepet du blir utsatt for, for så å skape en ubalanse hos motstanderen som du der etter utnytter. Det er her begrepet yawara (fleksibilitet, vennlighet) blir sentralt.
Disse tekniske ferdighetene der man utnytter styrken til en mostander til egen fordel ble kombinert med en taoistisk tanke gang. I teksten Teo-te-ching står det noen linjer som siteres i omtrent alle jujutsu-tekster som finnes:
The soft overcomes the hard; the gentle overcomes the rigid.
Tao te ching
Jujutsu både var og er en sammensatt kampform som er påvirket av mange ulike skoler og som inneholder mange forskjellige teknikker. Selv om man i våre dager stort sett omtaler jujutsu som kamp uten våpen, har det lite å gjøre med den historiske bakgrunnen. I gamle dager var jujutsu langt mer sammensatt enn det. Det er for eksempel usannsynlig at man på skoler der samuraier trente ikke også skulle undervise i sverdteknikker.
Historiske fakta eller myter?
Når man skal undersøke bakgrunnen til de ulike kampformene, skolene og retningene, så møter man på mange utfordringer. En av de aller største utfordringene er at kildene er usikre, svært usikre. Det kan ha mange grunner. Kanskje er det slik at de ulike skolene er opptatt av å framheve sin egen rolle? Kanskje er det slik at skoler og kampformer har en interesse av å føre linjene helt tilbake til mytologiske og religiøse navn, steder og guder? Eller er det rett og slett slik at det ikke er så nøye om myter og historikk flettes sammen? Uansett årsak, så er det et mylder av ulike fortellinger som forsøker å gi svar på hvor jujutsu stammer fra.
En annen utfordring er at begrepet jujutsu ikke dukket opp i tekster før på midten av 1600-tallet. Tidligere ble begrepet yawara brukt i stedet, og Takenoushi-ryu brukte ordet kogusoku (kort sverd) eller hayanawa (hurtig rep/tau). Yawara ble brukt av Sekiguchi-ryu, og jujutsu ble brukt av Seigo-ryu. Dermed er det mange som mener at disse to skolene kan kalles for de første jujutsu-skolene, selv om teknikkene ble trent andre steder under andre betegnelser på et tidligere tidspunkt.
Og, som om dette ikke er nok: Hvis vi anser teknikker der du griper tak i en motstander med rustning (yoroi-kumi-uchi) som en kampform som minner om jujutsu, så stammer den fra sumo, og sumo har røtter langt tilbake i japansk historie.
Takenoushi-ryu
Når man legger legender og myter til side og legger teknikker og tekster til grunn, så er det Takenouchi-ryu, grunnlagt i 1532, som peker seg ut som den skolen som kan omtales som den første der man trente jujutsu.
Opprinnelsen til kogusoku og torinawa går tilbake til antikken, men personen som først kalte det kogusoku var Takenouchi, som også kalte det koshi-no-mawari.
Hinata, Shigetaga, Kanjo shoden, kap. 9
Kogusoku er en kort sverd, så Takenouchi-ryu kan gjerne blir sett på som en skole som underviste i sverdkunst. Men allerede fra starten ble det lagt vekt på hvordan man beveger seg mot en motstander i nærkamp. Det korte sverdet som de først og fremst brukte på Takenouschi-ryu, ble brukt for å avslutte kampen når den andre personen var ubalansert eller kastet i bakken.
Teknikkene på Takenouchi-ryu ble kalt koshi-no-mawari (snu hoften). Og de ble kombinert med det som omtales som torite, altså å gripe motstanderen eller kontrollere ham kun ved hjelp av hendene.
Den tekniske tilnærmingen til denne skolen er ganske sammenfallende med jujutsu. Det startet enkelt med kun fem teknikker, men i løpet av tre generasjoner var antall teknikker utvidet til 66. Pensumet var også utvidet med enkelte slag (kenpo).
I de fleste sammenhenger omtales altså Takenouchi-ryu som den første jujutsu-skolen. Men det er selvsagt avhengig av om vi anerkjenner kogusoku og hayanawa som jujutsu eller ikke. I samtidige kilder listes Takenouchi opp som en jujutsu-skole, men den plasseres etter hvert i egen kategori.
Sekiguchi-ryu
Sekiguchi-ryu er en vesentlig yngre kampformskole enn Takenouchi-ryu. Men det er uansett den første skolen som omtaler egne teknikker som yawara. For oss høres det ganske annerledes ut enn jujutsu, men tegnene for og betydningen av ordene yawara og jujutsu er så å si identiske.
Sekiguchi Ujimune ble født i 1597. Faren hans, Sekiguchi Hisayuki, hans hadde vært ansatt i det mektige Imagawa-klanen som var en av tre småkonger (daimyo) i Tokaidadistriktet. Imagawa ble sett på som mektige, ikke minst fordi de hadde giftet seg inn i selveste Tokugawa-klanen.
Imagawa mistet etter hvert makt, og dermed ble Sekiguchi Hisayuki en arbeidsledig samurai, eller ronin. En ronin vandret gjerne rundt omkring og tok jobb der han kunne finne det. Derfor er det usikkert hvor Ujimune, sønnen hans, ble født.
Ujimune er uansett den første i Japan som omtales som yawara-instruktør. Han fikk jobb hos Honda Yasutoshi i 1619, og i 1624 blir han nevnt som en lærer i kampformen yawara. Da Ujimune døde i 1670 overtok de tre sønnene hans ansvaret for kampformskolen, og de bidro til å utvikle den videre.
En morsom anekdote fra denne skolen er at den yngste av de tre sønnene skal ha vært han som utviklet ukemi-waza, altså fallteknikk. Bakgrunnen for nettopp det skal ha vært at han så en katt falle ned fra et hustak. Katten spratt opp på bena helt uskadd. Dette skal ha fascinert Yazaemon som han kalte seg, til å utvikle de fallteknikkene som nå er en sentral del av både jujutsu, aikido og judo.
Seigo-ryu
Seigo-ryu er også blant de tre skolene som gjerne omtales som grunnleggerne av jujutsu. Skolen er blant de første registrerte skolene, og historien strekker seg tilbake til 1600-tallet. Problemet er bare at skolens historikk er såpass sammenvevd med myter og fortellinger at det er vanskelig å skille fantasi fra virkelighet. Det som gjør skolen så viktig likevel er at de kun spesialiserte seg i yawara.
Det eldste dokumentet fra Seigo-skolen har tittelen Yawara-goshin-densho. Rullen skal ha blitt skrevet av en viss Kajiwara Genzaemon Naokage i 1643. Han skal ha vært den andre av mesterne på Seigo-ryu.
I Yawara-goshin-densho nevnes Mizuhaya Chozaemon Nobumasa som grunnleggeren av skolen. I andre tekster står det at han ga seg selv navnet Yawara Jirozaemon etter å ha perfeksjonert seg i yawara.
I kapittel 10 i Kanjo shoden fortelles historien om hvordan Mizuhaya skal ha lært jujutsu (yawara). Mizuhaya skal ha blitt oppsøkt av munken Seigo. Seigo sa at han kunne en kampform som var mye bedre enn det Mizuhaya holdt på med. I stedet for å utfordre munken til duell, spurte Mizuhaya om han kunne lære denne fantastiske kampformen. Munken Seigo lærte bort alle sine teknikker til Mizuhaya. Deretter dro munken, og de to så aldri hverandre igjen. Mizuhaya oppkalte skolen sin etter munken, og dermed var Seigo-ruy grunnlagt.
Alt som kunne knyttes til forfedre eller lange historiske linjer hadde stor verdi i Japan på denne tiden. Derfor var det enda mer ære i å kunne vise til en eller annen form for historisk hendelse enn å si at man utviklet teknikker selv. Historien om den omreisende munken som overfører teknikker til grunnleggeren av en kampform finner vi mange eksempler på i japansk historie. Mystisk munk, eller ei – Seigo-ryu er en av de eldste kampformskolene i Japan.
Hva med Kina?
Noen kilder hevder at jujutsu egentlig er resultatet av kinesisk påvirkning. I denne versjonen som stammer fra tiden før Japan gjorde alt de kunne for å fjerne spor eller inntrykk av kinesisk påvirkning, skal tre herreløse samuraier (roniner) ha lært kenpo (fist fight) av Chen Yuanyun i Kokushoji-tempelet.
Chen Yuanyun (1587-1671) skal ha vært en høyt utdannet og kulturelt begavet mann. Han kom til Japan i 1621, fikk jobb som oversetter, og bodde blant annet i Kyoto, Nagato og Edo (Tokyo). Det var i Edo har underviste de tre roninene i tempelet. Nøyaktig når dette skjedde og hvem de tre mennene var og hvor de kom fra, finnes det litt ulike versjoner av.
Det var delte meninger om det kinesiske sporet når man i Japan på 1800-tallet skulle omtale opprinnelsen til jujutsu:
Det er folk i dag som hevder at jujutsu først ble undervist av kineseren Chen Yuanyun – dette er en skammelig tanke fra en japaner, faktisk et forræderi mot eget land.
Shinnoshinto
Uansett hvordan man tolker holdningen til kinesisk påvirkning, så er det ingen kilder bortsett fra de som kun omtaler kampformer, som sier noe om at Chen Yuanyun skal ha hatt spesielle ferdigheter i kampformer. I våre dager er det ikke vanlig å se på Chen Yuanyun som grunnleggeren av jujutsu. Dette blir heller sett på som en av flere eksotiske anekdoter, og som en del av all mystikk og mytologi som omgir kampformer fra Japan.
Kilder
- Mol, Serge (2016) CLASSICAL FIGHTING ARTS OF JAPAN A Complete Guide to Koryu jujutsu, Kodansha
- Rogers, J. M. (1990). Arts of War in Times of Peace. Archery in Honchō Bugei Shōden. Monumenta Nipponica, 45(3), 253–260. https://doi.org/10.2307/2384902
- Szabó, Balázs. (2015). THE ART OF GENTLENESS Concept and Origins of Japanese Jüjutsu.
- Wikipedia (2023) Bugei juhappan
- Wikipedia (2023) Imagawa Yoshimoto
Bilder
- Spalding, A. G. (1913) Jiu Jitsu, Spalding’s red cover series, American Sports Publishing co.