Sist oppdatert 20.03.2023.
Jeg skal forsøke å gjenfortelle en historie som handler om 47 roniner. Dette er kanskje den mest kjente fortellingen i Japan.
En ronin er en såkalt herreløs samurai. En samurai var i utgangspunktet var både kriger, vokter og byråkrat, og han sørget for å ta hånd om så å si alle de praktiske oppgavene som en daimyo trengte å holde orden på.
Daimyoer var lokale ledere -enten av noen få landsbyer eller i større distrikt. På det meste var det omtrent 250 daimyoer i Japan, men som regel var det langt færre. Daimyoene trengte både krigere, vakter, byråkrater og funksjonærer som kunne holde styr på området de besatt. Samuraiene tilhørte den såkalte krigeradelen i et tydelig klassedelt samfunn.
I Japan sto keiseren øverst i samfunnspyramiden, rett under var shogunene, så fulgte daimyoene, samuraiene, bønder, kjøpmenn og håndverkere. Hver klasse hadde sine standarder og forventninger knyttet til seg. En ronin var en samurai som hadde falt fra en høy sosial posisjon til en plass utenfor samfunnsorden. Du kunne risikere å bli ronin om den du jobbet for døde, eller om du rett og slett mistet jobben – av ulike årsaker.
De 47 roninene
Keiser Higashiyama sendte en tjenestemann fra sitt hovedkvarter i Kyoto til shogunens hoff i Edo. Selv om det i alle praktiske sammenhenger var shogunen som styrte landet, så var keiseren landets formelle overhode, og derfor måtte alle utsendinger fra ham tas godt imot. Dette handlet simpelthen om lojalitet, respekt og høflighet!
Derfor var det bare rett og rimelig at en høytstående person ved shogunens hoff ble utpekt til å sørge for at det keiserlige sendebudet fikk den best mulige oppvartning i løpet av besøket. Dette måtte gå knirkefritt.
Kira Yoshinaka ble ansvarlig for opplegget under besøket, og han skulle sørge for at gjesten hadde det bra. Kira Yoshinaka var rangert på 4. nivå i hoffet, ikke rett under shogunen på rangstigen, men han hadde likevel en viss makt og påvirkning. Ikke minst hadde han hovedansvar for alle tilstelninger og arrangementer ved hoffet.
To unge daimyoer var tilfeldigvis på besøk hos shogunen, for å vise ham lojalitet. Det var Asano Naganori fra Ako og Kamei Sama fra Tsumano. Asano Naganori var den tredje i rekken av daimyoer fra sin familie, og han ble familiens overhode allerede som niåring.
Shogunen beordret, Asano Naganori og Kamei Sama, om å hjelpe til under besøket fra den keiserlige utsendingen. Dermed ble det Kira Yoshinaka, som altså var hovedansvarlig for opplegget under besøket, som måtte trene disse to karene, daimyoene, i hoffetikette.
Asano Naganori og Kamei Sama tilbød gaver til Kira Yoshinaka som takk for både det ærefulle oppdraget og for opplæringen. Kira, på sin side, anså både gavene som en fornærmelse, og han ga høylytt uttrykk for det. Kira Yoshinaka ble rett og slett rasende.
I utgangspunktet tjente sannsynligvis Kira Yoshinaka en tiendedel av det de to daimyoene gjorde, og han var helt avhengig av at gavene han hadde en viss verdi. Det var også vanlig både å gi og å forvente gaver i en slik posisjon som Kira Yoshinaka hadde.
Han hadde faktisk ganske god grunn til å føle seg dårlig behandlet, og han ga uttrykk for dette. Stemningen ble ganske dårlig. Kamei Sama ble nå så sint på den nedverdigende behandlingen at han ønsket å drepe Kira, men Asano oppfordret ham om å være tålmodig.
Da Kira en dag kalte Asano en «bonde uten manerer», trakk Asano det korte sverdet sitt og angrep embetsmannen. Kira fikk en overfladisk skade, en rift, i hodet, men et slikt angrep var selvsagt et alvorlig brudd på reglementet ved hoffet. Man kunne ikke ha sverdsvingende personer gående rundt i gangene ved shogunens hoff.
Asano ble dømt til døden, og han fikk anledning til å begå selvmord. Dette ble sett på som en ærefull måte å dø på. Som sagt, eller dømt, så gjort! Asano ble gravlagt i et tempel utenfor Edo, og eiendommen hans ble beslaglagt. I tillegg ble de 320 samuraiene Asano hadde i sin tjeneste fradømt sine stillinger, og eiendommen hans ble konfiskert slik at familien hans måtte leve i fattigdom.
Dette kunne vært enden på visa, men Asano hadde, som de fleste andre ledende aristokrater på denne tida, en hel gjeng med samuraier i sin tjeneste.
Vanligvis var samuraier forventet å følge sin herre inn i døden i stedet for å stå overfor vanære som herreløse samuraier. Mange av de 320 samuraiene i Asanos tjeneste gjorde også det, men 47 av dem valgte en annen løsning.
De 47 gjenværende samuraiene i Asanos livvakt, var nå for roniner å regne. De bestemte seg for at deres æreskodeks krevde hevn! Dermed skulle altså de 47 tidligere samuraiene, nå roniner, hevne sin tidligere sjef og leder Asano.
Lederen for gruppa het Ōishi Yoshio, og han hadde i utgangspunktet forsøkt å ta over og å videreføre både eiendommer og styringen av Asanos landområder og klan. Dette fikk han ikke lov til av myndighetene. Han la derfor en alternativ plan som innebar flere drastiske handlinger.
Blant annet gikk han fra familien sin slik at de ikke skulle bli dømt til døden for det han planla å gjøre. I tillegg levde han som en mer eller mindre forfyllet type som vandret gatelangs. Hensikten var å få myndighetene, ikke minst Kira Yoshinaka, til å tenke at han ikke utgjorde noen form for fare.
De 47 karene, med Ōishi Yoshio i spissen, la en plan, en langsiktig plan. Her var det ikke snakk om en spontan aksjon, men heller en gjennomtenkt aksjon. Alle roninene begynte å oppføre seg som om de både var late, lite interesserte i det som skjedde rundt dem, og at de prøve å få fram at de i det hele tatt ikke var til hverken bry eller fare for Kira Yoshinaka; han som hadde oppført seg så dårlig mot herren deres og de øvrige myndighetene.
Omkring nyttår 1702 møttes de 47 roninene igjen ved Honjo, nær Edo, klare for å hevne seg. Noen kilder skriver 14. desember 1702, andre skriver 30. januar 1703. En av de yngste roninene ble sendt til Ako, slik at han kunne fortelle deres versjon av hendelsene.
De 46 gjenværende roninene omringet de Kira Yoshinakas hus, bevæpnet med stiger, rambukker og sverd. Noen av dem klatret lydløst over murene til Kiras herskapshus, der de raskt og effektivt overmannet nattvaktene.
På signal fra en ronin som bar med seg en tromme, angrep roninene fra både for- og baksiden av boligen til Kira. Kiras samuraier lå og sov, og de måtte skynde seg barføtt ut i snøen for å kjempe mot angriperne.
Ifølge fortellingen fant roninene Kira Yoshinaka i et lagerbygg der ham gjemte seg, og han ble raskt drept. Flere av Kiras samuraier, opptil 40 sies det, ble drept i samme slengen, selv om de tappert forsøkte å forsvare ham.
De triumferende roninene kuttet Kiras hode av kroppen hans, skylte hodet i en elv like ved, og bar deretter hodet i en bøtte de få milene til tempelet. Hodet til Kira Yoshinaka ble lagt på graven til Asano Naganori. De 46 roninene satt deretter og ventet på å bli arrestert.
Myndighetene, bakafu, sto overfor en vanskelig situasjon. Selv om dette var et kaldblodig drap, hadde roninene den lokale befolkningen på sin side. Mange mente at de kun hadde gjort det som var nødvendig for å gjenopprette æren til Asano Naganori.
De 47, eller egentlig 46, roninene hadde handlet i samsvar med krigerskodeksen. Men de hadde trosset autoriteten til shogunen, Tokugawa Tsunayoshi, som for øvrig var mest kjent for sin motstand mot grusomhet mot dyr: han hadde gjort det til en dødsstraff å drepe en hund.
Etter, det som sies å ha vært, en nøye vurdering, ble alle i gruppa dømt til døden. De fikk anledning til å begå harakiri – altså selvmord. Dette ble sett på som en mer ærefull måte å dø på enn om de hadde blitt henrettet. Alle de 46 roninene, fra 15 til 77 år, fulgte ordren.
De 47 roninene ble populære helter og forbilder, og deres historie er et populært tema i japansk teater, litteratur og film. De ble begravet i samme tempel som sin herre, og denne gravplassen er en kjent turistattraksjon ved Sengakuji-tempelet i Tokyo.
