Pankration

I antikkens olympiske leker kunne man selvsagt ikke konkurrere i judo, men det fantes andre kampformer. Den mest spektakulære kampsporten i det greske samfunnet het pankration. Den var en del av den greske olympiaden fra 648 f. Kr., altså de 33. olympiske leker. Det er derfor sannsynlig at sporten ble utviklet en god del år tidligere enn 648 f. Kr.

Ordet pankration er et adjektiv som betyr altomfattende eller alle krefter. Det var så å si ingen regler, og utøverne ble heller ikke delt inn i vektklasser. De klassiske reglene handlet stort sett om at det ikke var lov til å stikke fingrene i øynene eller nesa til motstanderen. Det var heller ikke lov til å bite hverandre. Bortsett fra det, var mer eller mindre alt tillatt. Som i all gresk idrett mente man at det var de greske gudene eller heltene som hadde utviklet reglene, og i pankrations tilfelle var det Theseus som hadde lagd reglene.

Theseus_and_Centaur
Theseus – gud, helt og mytologisk figur.

Antonio Canova, CC BY-SA 3.0 , via Wikimedia Commons

Slag mot ansiktet og halsen var derimot vanlig. Det samme gjaldt for teknikker der man klemte rundt midjen til motstanderen med bena. I tillegg brukte utøverne kast som minner om seoi-nage og tomoe-nage. Det var heller ikke uvanlig å brekke fingrene til motstanderen i starten av kampen, for å gjøre det vanskeligere å slå og å gripe tak i hverandre. Brutale greier, altså.

I pankration var det ingen tidsbegrensning av kampene. Utøverne holdt på til de var ferdige, og de gangene det var dødsfall som følge av en kamp, måtte det regnes som en yrkesskade.

I vår moderne verden er det kanskje MMA som ligner mest på pankration. Typiske teknikker i pankration var slag, spark, kast, feiinger, kvelinger og leddlåser.

Moderne pankration har flere regler enn den klassiske versjonen av kampformen.

Kampene foregikk etter at man hadde trukket navnet på motstanderen opp fra en urne. Utøverne sloss nakne og gjerne oljet inn slik at det skulle bli vanskeligere å ta tak i hverandre. Fram mot omtrent år 300 e.Kr. utvikler kampformen seg stadig. I begynnelsen var de aller fleste teknikkene stående, men etter hvert ble det brukt stadig flere bryteteknikker. Etter år 300 er det stadig færre som driver med denne kampformen.

I 1896 da de olympiske leker ble gjenopplivet i en mer moderne form uttalte Pierre de Coubertin at “alle øvelser skal være med, bortsett fra pankration”. Og det kan man jo forstå. Bryting og boksing ble derimot en del av de moderne olympiske leker. I 1969 ble pankration likevel vekket til live i en mindre voldsom versjon. I moderne tid kjemper utøverne mot hverandre kledd i noe som ligner judodrakter.

Arrhichion

En av de største heltene i pankration het Arrhichion. Han døde i 564 f. Kr. og var en olympisk mester i kampformen. Han døde i finalekampen i de 54. olympiske leker, og han ble utropt som vinner av kampen fordi motstanderen hans signaliserte at han ga seg, bare sekunder før Arrhichion trakk sitt siste åndedrag. Dermed hadde Arrhichion vunnet konkurransen både i de 52., 53. og 54. olympiske leker.

1478px-Pankratiasten_in_fight_copy_of_greek_statue_3_century_bC
Kopi av figur som viser to pankration-utøvere

Matthias Kabel

Kilder

Bilder

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, fikk 1. dan i 1989 og begynte å lage disse nettsidene i 1997. I 2021 startet jeg en podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.