Kongen av Ryukyu, Sho Koh, hadde ofte lurt på om et menneske kunne kjempe mot en sint okse og vinne kampen. Kongedømmet Ryukyu lå i Stillehavet mellom Japan og Australia, men det omfattet også øygruppa Okinawa som i våre dager er en del av Japan.
Oksekamper var populære på Okinawa, men dette var kamper der okser slåss mot andre okser. Slike kamper kalles gjerne tougyu eller ushiorase (okse-sumo). Tougyu var blant de mest populære underholdningstilbudene i samtida til Sho Koh. Noen kilder sier at dette var Sho Kohs versjon av det romerske «brød og sirkus». Da påstår man at Sho Koh var en svak konge som trengte noe for å avlede befolkningen. Svaret var å arrangere årlige oksekamp-turneringer.
Matsumura som er hovedpersonen i denne fortellingen jobbet for kong Sho Koh, og for etterfølgeren Sho Tai. Han var ekspert i kampformer, og derfor ble han leder av livgarden til kongen – begge to, i tur og orden.
Fortellingen om nøyaktig hvordan Matsumura havnet i kamp med kongens okse finnes det mange versjoner av, og det er til og med usikkert om han noen gang egentlig gjorde det. Men fortellingene varierer fra at Matsumura selv tok initiativ til en slik kamp til at kong Sho Koh dømte ham til døden – og at det var oksen som skulle eksekvere selve straffen. Den siste versjonen høres unsannsynlig ut, i og med at Matsumura jobbet for kongefamilien i flere år etter denne hendelsen.
Kong Sho Koh var nysgjerrig på hvordan, og om, et menneske ville klare seg i kamp mot en okse. For å finne svar på dette spørsmålet, valgte kongen sin nærmeste livvakt, Matsumura, til å kjempe mot oksen. Som en bonus ville kongen også få se hvordan Matsumura taklet en kamp på liv og død, og om han virkelig var verdig tittelen som sjefslivvakt.
De andre mesterne i kampformer advarte Matsumura, og de forsøkte å få ham til å ombestemme seg. Det var høyst uvanlig at mennesker slåss mot okser. Dette var på ingen måte som den spanske tyrefektingen der en halvdød okse slåss mot en matador. Dette var sunne, sterke og friske okser som var vant til å slåss mot andre okser. Man la sin ære i at dyra skulle være sunne og i god form. (Ifølge den offisielle informasjonen fra Visit Okinawa, står slike boksekamper oppført som en familievennlig aktivetet.)
Matsumura mente at han ikke kunne si nei til kongens forespørsel, så han godtok utfordringen. Dette er i alle fall den vanligste forklaringen på hvorfor sjefen for livgarden til kongen plutselig lå an til å skulle slåss mot en okse.
Da det ble klart at en slik kamp faktisk skulle finne sted, beordret kongen femten mann til å bygge en spesiell arena for kampen. Nyheten om den spesielle kampen spredte seg raskt over hele Okinawa:
Den store Matsumura skulle kjempe mot kongens favorittokse.
Matsumura ba kongen om tre uker, noen versjoner av fortellingen sier tre dager, til å forberede seg til kampen. Kongen innvilget forespørselen, og Matsumura begynte straks sine forberedelser for å sikre både seier og overlevelse.
Forberedelsene
Neste morgen, tidlig på dagen, tok Matsumura med seg et kort bambusspyd og gikk til stallen hvor oksen var innesperret. Han fortalte stallmesteren at han trengte å være alene med oksen for å «skape fred» med den, slik at oksens ånd ikke skulle hjemsøke ham etter at han drepte den.
Okinawanerne er store tilhengere av troen på at alt og alle vi omgir oss med – dyr, mennesker, planter, hus, trær – har en ånd. Derfor var det ingen som så på forespørselen til Matsumura som noe rart. Tvert imot! Stallmesteren respekterte Matsumuras ønske og lot ham være alene med oksen.
Matsumura tok av seg kappen sin og gned den mot oksen. for å venne den til lukten av ham. Så begynte han å stikke oksen med bambusspydet, igjen og igjen. Dette høres absolutt ikke ut som noe som er tråd med dyrevelferd eller hensyn til dyrets ve og vel.
(I andre fortellinger står det at han slår oksen i tinningen mens den står i båsen sin, mens de mest hensynsfulle variantene av fortellingen forklarer at Matsumura rett og slett stirrer på oksen.)
I versjon av legenden, blir naturligvis oksen rasende, men den klarer ikke å nå Matsumura på grunn av den solide innhegningen. Matsumura bare smilte og fortsatte å terrorisere oksen på denne måten hver enste dag.
Dag ut og dag inn. Dag etter dag.
Til slutt av det sånn at bare synet og lukten av Matsumura fikk oksen til å skrike av frykt! (I mitt hodet synes jeg kanskje de vennligere versjonene av fortellingen høres mer sannsynlig ut, for jeg ville tro at oksen ville angripe plageånden sin så snart den var ute av båsen sin. Men det er kanskje bare min indre dyreverner som driver med ønsketenkning?)
Kampdagen
På kampdagen kledde Matsumura seg i sine eldste og mest skitne klær. Klærne hadde ikke blitt vasket på evigheter. Både fluer og lukten av Matsumura fylte de umiddelbare omgivelsene. For Matsumura var dette helt strålende, og styrken i lukta var proporsjonalt med håpet hans om å overleve oksekampen.
Arenaen, som for anledningen var bygget på stranda, var full av mennesker da Matsumura ankom. Det virket som om hele Okinawa var samlet for å se Matsumura kjempe mot kongens favorittokse.
Matsumura nærmet seg arenaen, kun bevæpnet med bambusvifte – ingenting annet. Ikke engang et våpen hadde han med seg.
Da Matsumura gikk inn i ringen, ble oksen sluppet løs. Oksen begynte å dundre rundt i ytterkant av ringen. Plutselig oppdaget den at den ikke var alene. Oksen bråstoppet og stirret på Matsumura.
Matsumura viste ingen tegn til frykt og gikk sakte mot det enorme dyret.
Oksen kjente straks igjen Matsumuras lukt, klærne hans og det som, for oksen, så ut som et skarpt bambusspyd i hendene hans – nemlig vifta. Oksen løp vekk fra Matsumura, for den ville absolutt ikke stikkes av et bambusspyd enda en gang. Matsumura ropte: «Jeg kan slåss mot oksen når som helst om du klarer å fange den igjen.»
(I den andre versjonen av fortellingen der oksen hadde blitt slått i tinningen flere ganger i forkant at kampen, går Matsumura til siden som en ekte tyrefekter og slår oksen med et velrettet og kraftig slag i – nettopp – tinningen idet den passerer. Det gjør at oksen blir så perpleks at den flykter vekk fra den skumle mannen.)
I den snille versjonen av fortellingen får oksen og Matsumura øyekontakt, og denne øyekontakten gjør at oksen blir rolig og overhodet ikke er interessert i å angripe Matsumura.
Kongen, som var vitne til dette, utbrøt at det han hadde hørt, virkelig var sant: Bushi Matsumura var den største av alle krigerne på Okinawa!
