Kongen av Ryukyu, Sho Koh, hadde ofte lurt pÄ om et menneske kunne kjempe mot en sint okse og vinne kampen. KongedÞmmet Ryukyu lÄ i Stillehavet mellom Japan og Australia, men det omfattet ogsÄ Þygruppa Okinawa som i vÄre dager er en del av Japan.
Oksekamper var populĂŠre pĂ„ Okinawa, men dette var kamper der okser slĂ„ss mot andre okser. Slike kamper kalles gjerne tougyu eller ushiorase (okse-sumo). Tougyu var blant de mest populĂŠre underholdningstilbudene i samtida til Sho Koh. Noen kilder sier at dette var Sho Kohs versjon av det romerske «brĂžd og sirkus». Da pĂ„stĂ„r man at Sho Koh var en svak konge som trengte noe for Ă„ avlede befolkningen. Svaret var Ă„ arrangere Ă„rlige oksekamp-turneringer.
Matsumura som er hovedpersonen i denne fortellingen jobbet for kong Sho Koh, og for etterfĂžlgeren Sho Tai. Han var ekspert i kampformer, og derfor ble han leder av livgarden til kongen – begge to, i tur og orden.
Fortellingen om nĂžyaktig hvordan Matsumura havnet i kamp med kongens okse finnes det mange versjoner av, og det er til og med usikkert om han noen gang egentlig gjorde det. Men fortellingene varierer fra at Matsumura selv tok initiativ til en slik kamp til at kong Sho Koh dĂžmte ham til dĂžden – og at det var oksen som skulle eksekvere selve straffen. Den siste versjonen hĂžres unsannsynlig ut, i og med at Matsumura jobbet for kongefamilien i flere Ă„r etter denne hendelsen.
Kong Sho Koh var nysgjerrig pÄ hvordan, og om, et menneske ville klare seg i kamp mot en okse. For Ä finne svar pÄ dette spÞrsmÄlet, valgte kongen sin nÊrmeste livvakt, Matsumura, til Ä kjempe mot oksen. Som en bonus ville kongen ogsÄ fÄ se hvordan Matsumura taklet en kamp pÄ liv og dÞd, og om han virkelig var verdig tittelen som sjefslivvakt.
De andre mesterne i kampformer advarte Matsumura, og de forsÞkte Ä fÄ ham til Ä ombestemme seg. Det var hÞyst uvanlig at mennesker slÄss mot okser. Dette var pÄ ingen mÄte som den spanske tyrefektingen der en halvdÞd okse slÄss mot en matador. Dette var sunne, sterke og friske okser som var vant til Ä slÄss mot andre okser. Man la sin Êre i at dyra skulle vÊre sunne og i god form. (IfÞlge den offisielle informasjonen fra Visit Okinawa, stÄr slike boksekamper oppfÞrt som en familievennlig aktivetet.)
Matsumura mente at han ikke kunne si nei til kongens forespÞrsel, sÄ han godtok utfordringen. Dette er i alle fall den vanligste forklaringen pÄ hvorfor sjefen for livgarden til kongen plutselig lÄ an til Ä skulle slÄss mot en okse.
Da det ble klart at en slik kamp faktisk skulle finne sted, beordret kongen femten mann til Ă„ bygge en spesiell arena for kampen. Nyheten om den spesielle kampen spredte seg raskt over hele Okinawa:
Den store Matsumura skulle kjempe mot kongens favorittokse.
Matsumura ba kongen om tre uker, noen versjoner av fortellingen sier tre dager, til Ä forberede seg til kampen. Kongen innvilget forespÞrselen, og Matsumura begynte straks sine forberedelser for Ä sikre bÄde seier og overlevelse.
Forberedelsene
Neste morgen, tidlig pĂ„ dagen, tok Matsumura med seg et kort bambusspyd og gikk til stallen hvor oksen var innesperret. Han fortalte stallmesteren at han trengte Ă„ vĂŠre alene med oksen for Ă„ «skape fred» med den, slik at oksens Ă„nd ikke skulle hjemsĂžke ham etter at han drepte den.
Okinawanerne er store tilhengere av troen pĂ„ at alt og alle vi omgir oss med â dyr, mennesker, planter, hus, trĂŠr â har en Ă„nd. Derfor var det ingen som sĂ„ pĂ„ forespĂžrselen til Matsumura som noe rart. Tvert imot! Stallmesteren respekterte Matsumuras Ăžnske og lot ham vĂŠre alene med oksen.
Matsumura tok av seg kappen sin og gned den mot oksen. for Ä venne den til lukten av ham. SÄ begynte han Ä stikke oksen med bambusspydet, igjen og igjen. Dette hÞres absolutt ikke ut som noe som er trÄd med dyrevelferd eller hensyn til dyrets ve og vel.
(I andre fortellinger stÄr det at han slÄr oksen i tinningen mens den stÄr i bÄsen sin, mens de mest hensynsfulle variantene av fortellingen forklarer at Matsumura rett og slett stirrer pÄ oksen.)
I versjon av legenden, blir naturligvis oksen rasende, men den klarer ikke Ä nÄ Matsumura pÄ grunn av den solide innhegningen. Matsumura bare smilte og fortsatte Ä terrorisere oksen pÄ denne mÄten hver enste dag.
Dag ut og dag inn. Dag etter dag.
Til slutt av det sÄnn at bare synet og lukten av Matsumura fikk oksen til Ä skrike av frykt! (I mitt hodet synes jeg kanskje de vennligere versjonene av fortellingen hÞres mer sannsynlig ut, for jeg ville tro at oksen ville angripe plageÄnden sin sÄ snart den var ute av bÄsen sin. Men det er kanskje bare min indre dyreverner som driver med Þnsketenkning?)
Kampdagen
PÄ kampdagen kledde Matsumura seg i sine eldste og mest skitne klÊr. KlÊrne hadde ikke blitt vasket pÄ evigheter. BÄde fluer og lukten av Matsumura fylte de umiddelbare omgivelsene. For Matsumura var dette helt strÄlende, og styrken i lukta var proporsjonalt med hÄpet hans om Ä overleve oksekampen.
Arenaen, som for anledningen var bygget pÄ stranda, var full av mennesker da Matsumura ankom. Det virket som om hele Okinawa var samlet for Ä se Matsumura kjempe mot kongens favorittokse.
Matsumura nĂŠrmet seg arenaen, kun bevĂŠpnet med bambusvifte â ingenting annet. Ikke engang et vĂ„pen hadde han med seg.
Da Matsumura gikk inn i ringen, ble oksen sluppet lÞs. Oksen begynte Ä dundre rundt i ytterkant av ringen. Plutselig oppdaget den at den ikke var alene. Oksen brÄstoppet og stirret pÄ Matsumura.
Matsumura viste ingen tegn til frykt og gikk sakte mot det enorme dyret.
Oksen kjente straks igjen Matsumuras lukt, klĂŠrne hans og det som, for oksen, sĂ„ ut som et skarpt bambusspyd i hendene hans – nemlig vifta. Oksen lĂžp vekk fra Matsumura, for den ville absolutt ikke stikkes av et bambusspyd enda en gang. Matsumura ropte: «Jeg kan slĂ„ss mot oksen nĂ„r som helst om du klarer Ă„ fange den igjen.»
(I den andre versjonen av fortellingen der oksen hadde blitt slĂ„tt i tinningen flere ganger i forkant at kampen, gĂ„r Matsumura til siden som en ekte tyrefekter og slĂ„r oksen med et velrettet og kraftig slag i – nettopp – tinningen idet den passerer. Det gjĂžr at oksen blir sĂ„ perpleks at den flykter vekk fra den skumle mannen.)
I den snille versjonen av fortellingen fÄr oksen og Matsumura Þyekontakt, og denne Þyekontakten gjÞr at oksen blir rolig og overhodet ikke er interessert i Ä angripe Matsumura.
Kongen, som var vitne til dette, utbrÞt at det han hadde hÞrt, virkelig var sant: Bushi Matsumura var den stÞrste av alle krigerne pÄ Okinawa!
Legg igjen en kommentar