Den følgende historien kunne man lese i The New York Times, 4. august 1910:
En ekstraordinær historie om gjenopplivingen av en mann, tilsynelatende død, ved hjelp av jiu-jitsu, er trykket av Japan Advertiser, som hevder at selv om jiu-jitsu har tiltrukket mye oppmerksomhet over hele verden som en fantastisk selvforsvarsform, har den ennå ikke fått den oppmerksomheten den fortjener som et middel for å gjenopplive personer som er ofre for sjokk, hjernerystelse, hjerneslag eller drukning.
Det har lenge blitt hevdet at denne merkelige vitenskapen har det som kan kalles en esoterisk side – at det er hemmeligheter knyttet til den som bare blir formidlet til de som har oppnådd en svært høy grad av ferdighet, og at de er forpliktet til å ikke avsløre disse hemmelighetene. Det blir til og med sagt – og trodd – at visse jiu-jitsu-eksperter vet hvordan de skal drepe et menneske med intet mer enn «en berøring».
Hvordan det enn er, virker historien som nå blir fortalt, godt bekreftet. En mann ved navn Tanenouchi Yasutara, 23 år gammel, en konduktør i tjeneste for Tokyos trikkeselskap, falt plutselig, tilsynelatende livløs, på plattformen ved toglinjen han jobbet på.
Sammenbruddet hans skyldtes apopleksi (hjerneslag). Mannens kropp ble lagt på bakken, og alle mulige metoder for gjenoppliving som var kjent for medkonduktørene og -førerne, så vel som andre foreslått av tilskuere, ble prøvd uten nytte. Mannen forble livløs, uten noen synlig pust eller puls, og var på nippet til å bli erklært død da en Iura Hidetichi, som er en jiu-jitsu-ekspert, tilfeldigvis passerte. Han løftet den livløse kroppen og prøvde jiu-jitsu-metoden for gjenoppliving på den.
Effekten var like øyeblikkelig som den var fantastisk. Pasienten gjenvant umiddelbart full bevissthet, til stor forbløffelse for tilskuerne som hadde samlet seg rundt.
Generelt sett er metoden som ble brukt, som følger: Operatøren kneler på ett kne umiddelbart bak pasienten. Han løfter vedkommende til en halvsittende stilling, plasserer sitt kne mellom og litt under pasientens skulderblader i hjerteområdet, deretter fører han hendene fremover over pasientens bryst og gjør deretter et kraftig rykk bakover med hendene. Hvis det er liv igjen, er effekten øyeblikkelig, ikke bare pust og puls, men full bevissthet blir gjenopprettet. Det er imidlertid detaljer vedrørende denne behandlingen som ikke kan læres.
Sappo og kappo
I den tradisjonelle jujutsu-treningen skiller man mellom offensive teknikker og teknikker som er ment for å gjenopplive motstandere eller treningspartnere. De offensive teknikkene, sappo, er for eksempel slag, spark, kvelninger, leddlåser, kast og lignende.
Kappo (kuatsu-teknikker) er teknikker som er ment å gjenopplive folk, og disse teknikkene stammer fra borgerkrigstida i Japan. Det er altså snakk om teknikker som ble brukt for flere hundre år siden, helt tilbake til 1600-tallet. Kappo-teknikkene henger først og fremst sammen med sappo-teknikkene, slik at man øvde på gjenoppliving knyttet til de angrepene man øvde på. Derfor finnes det for eksempel teknikker, for å vekke en bevisstløs person, hjelpe noen som har fått et spark eller slag i skrittet og lignende.
Gjemt og glemt?
Selv om det finnes noen illustrasjoner som viser ulike former for kappo, eller kuatsu, så er det mye som har gått i glemmeboka. Det er rett og slett fordi mange av disse teknikkene ble sett på som hemmelige, og de ble derfor kun overført muntlig fra mester til elev. Det er kun noen få ruller fra Edo-perioden som inneholder skjematiske tegninger av kappo.
I Meiji-perioden dukket det opp noen bøker med illustrasjoner av kappo. Yoshino Matsumoto ga for eksempel ut en boka «Hemmelighetene til Jujutsu Kappo» i 1892. Undertittelen til denne boka er «Hvordan vekke en skinndød person?»
Det påfølgende året som det også ut en bok skrevet av Yoshida Chiharu og Iso Mataemon: «Tenjin Shinyo-ryu: instruksjoner og illustrasjoner av de hemmelige jujutsu-teknikkene». Her er forordet faktisk skrevet av Jigoro Kano.
I løpet av det neste tiåret ble det utgitt flere bøker i samme sjanger, og de inneholdt flere enkle og skjematiske illustrasjoner ulike førstehjelps- og gjenopplivingsteknikker.
Jigoro Kano
I 1899 organiserte Jigoro Kano og Kodokan utøvere med svart belte i en egen gruppe. Denne gruppa ble kalt Yudanshakai, og de fikk spesiell opplæring. Jigoro Kano ledet flere av de seminarene disse utøverne og trenerne ble tilbudt. I årene mellom 1899 og 1921 ledet Kano åtte slike samlinger, og hver av disse ble avsluttet med en økt kuatsu.
I mai 1902 ankom en av Jigoro Kanos beste elever, Yoshitsugu Yamashita, USA. Her ble han ansatt av selveste Theodore Roosevelt i Det hvite hus. Både herr og fru Yamashita arrangerte private judotreninger for Roosevelt-familien og deler av staben. Det ble trent judo tre ganger i uka, og Roosevelt fikk til slutt brunt belte i judo.
Ifølge dagboknotatene til Masujiro Honda (3. dan), skal Roosevelt også ha blitt introdusert for kuatsu på en av treningsøktene i Det hvite hus, og dermed var presidenten en av de aller første i den vestlige verden som ble introdusert for slike teknikker.
I våre dager
I moderne tid har Kodokan arrangert enkelte kurs i kappo eller kautsu. Disse har stort sett vært forbeholdt høyt graderte judoka med 4. dan eller høyere.
På ordinære judotreninger her i Norge har jeg bare opplevd snakk om slike teknikker et par ganger, blant annet hos trenere som har sett en kort beskrivelse i Jigoro Kanos bok Kodokan Judo.
Kilder
Nimura, Y., Higaki, E., & Yokoyama, Y. (2021). Arts and Sciences of Kuatsu. A Review of the Historical and Medical Researches. The Arts and Sciences of Judo, 1(1), 102.
