I denne teksten reflekterer Jigoro Kano over judoens rolle når det gjelder å utvikle både kropp og sinn. Han argumenterer for at judo ikke bare er en fysisk aktivitet, men også en vei til personlig utvikling og samfunnsnyttig livsførsel. Han understreker viktigheten av å anvende prinsippene for effektiv bruk av energi i alle livets aspekter.
- Judoens mål er å gjøre individet fullkomment og å bidra til samfunnet.
- Prinsippet om optimal bruk av energi bør anvendes i dagliglivet.
- Utvikling av åndelig styrke er like viktig som fysisk trening.
Oversettelsen er utarbeidet med utgangspunkt i den japanske originalteksten og den franske oversettelsen av Yves Cadot. Jeg har først brukt ChatGPT, og deretter redigert og tilpasset teksten for å sikre at den er både nøyaktig og lesbar på norsk. Målet har vært å bevare den opprinnelige meningen og tonen i Kanos tekst.
Judo og åndelig kultivering
Nasjonens fremgang kan først forventes gjennom folkets livskraft. Denne livskraften må søkes gjennom åndelig kultivering og fysisk trening.
Verdens sterke nasjoner forsøker alle å øke sin nasjonale styrke med alle midler, og legger spesielt vekt på fysisk utdanning, hver med sine egne metoder for å styrke folkets livskraft. I vårt land, under føydaltiden, fantes det ulike kampkunster som tjente som fysisk utdanning for krigerklassen. Særlig judo ble, uavhengig av sin praktiske anvendelse, ansett som en svært passende metode for fysisk utdanning. Imidlertid forsvant disse tradisjonelle formene for fysisk utdanning i en periode, feid bort av den omfattende avvisningen av gamle ting under Meiji-restaurasjonen, og ble glemt i over ti år.
I en slik situasjon er det ikke bare tidens tendenser som må klandres. Inntil da var judo delt inn i mange skoler, hver begrenset til å undervise en del, og fordi judoens grunnleggende mål ble ignorert, var fordelene man kunne oppnå svært få, og undervisningsmetodene var totalt uorganiserte og til og med farlige. Jeg beklaget denne trenden og situasjonen, og forsøkte å reformere og fremme den. I det femtende året av Meiji-perioden (1882), tok jeg styrkene fra hver gren, uten å begrense meg til en eller to skoler, basert på moderne vitenskapelige prinsipper, og grunnla Kodokan judo. Jeg gjorde dens mål ikke bare til studiet av kamp, som i tidligere jujutsu, men kombinerte det med styrking og praksis av både sinn og kropp. Dens metode og ambisjoner ble etter hvert kjent, og vekket interesse i alle samfunnsklasser. Folk som ønsket å lære det, sluttet seg til meg dag etter dag, dojoer åpnet i både offentlige og private skoler, i byer og på landsbygda, og det ble etterspurt lærere. Kodokan judo ble studert, og i dag, ikke bare i Japan, men også i utlandet, kan man se en formidabel bølge av dens praksis.
Som jeg stadig forklarer til utøvere siden grunnleggelsen av Kodokan, er Kodokan judo en undervisning i både det litterære og det krigerske. Selv om judo er noe man i utgangspunktet går inn i gjennom teknikk, må man gradvis bevege seg mot prinsippet. For de fleste mennesker, selv om de raskt forbedrer seg teknisk, trenger de fortsatt betydelig trening for å komme til å verdsette prinsippet. Selv om mange med dyktige kropper nyter aktiviteten og ivrig søker teknisk fremgang, kan man ikke unnslippe det faktum at folk ofte er svært motvillige til å trene sinnet. Som om man ikke legger særlig vekt på åndelig trening i studiet av judo, har dette aspektet en tendens til å bli lett oversett. Man må derfor bevisst og målrettet engasjere seg i denne treningen, uten å vente på å naturlig gå inn i prinsippet.
Forskningen på judo i forhold til liv og død har resultert i læren om «optimal bruk av sinnet», som har blitt det grunnleggende prinsippet i all reell kamp. Dette prinsippet kan imidlertid anvendes på alle aspekter av menneskelivet. Enten det gjelder klær, mat, bolig eller sosiale relasjoner, betyr læren om optimal bruk av sinnet, basert på dette prinsippet, å oppnå størst mulig effekt gjennom bruk av all energi. Derfor, selv i det daglige sosiale liv, er det å «bli sint» for eksempel i strid med dette prinsippet. Å bli sint er i seg selv en utmattelse av sinnet. Hva slags fordel kan komme ut av å bli sint, for andre eller for meg selv? Resultatet av å ha blitt sint er at mitt sinn er utmattet, og til slutt blir man foraktet og mislikt av folk. Sett fra prinsippet om optimal bruk av energi, burde mennesker ikke kunne bli sinte.
Videre er det å falle i pessimisme eller bekymringer etter en fiasko eller tilbakeslag, å alltid være misfornøyd, også en form for mental utmattelse. Krangler og dårlige relasjoner er også i strid med dette prinsippet.
Jeg ønsker at judoutøvere inkorporerer denne læren og handler med største forsiktighet. Uansett hvilken situasjon man står overfor, er det bare én vei mennesket må følge. Når man studerer hva som er passende å gjøre i enhver situasjon, er det bare én vei som fører i den retningen.
Jeg har laget et ordtak som jeg stadig viser til folk, nemlig:
«Livets vei, det er bare én.» (人生行路唯有一耳, jinsei no kōro wa tada itsu aru nomi)
Dette prinsippet er det mest nødvendige for å vite hvordan man skal oppføre seg i sitt daglige liv.
Selv om en person står på toppen av suksess, er det bare én vei han må fortsette på. Med andre ord, siden avslapning fører til kilden til fiasko, må man tenke ekstremt nøye, finne den mest passende veien, og deretter følge den. På samme måte, hvis man står ved fiaskoens ytterpunkt, er det bare én vei man må ta. Selv om man midlertidig er nedslått, hvis man gjenopptar motet og følger den beste veien man bør gå, vil fremtiden snart lyse opp, og omstendighetene vil gradvis forbedres. Overalt, hvis man tenker grundig, finnes det en god vei. De som praktiserer judo og fremmer prinsippet om optimal bruk av energi, finner veien de bør følge, og har derfor alltid et rolig hjerte, er fornøyde og initiativrike. Menneskets mest avanserte åndelige liv kan bare leves av de som har fullstendig tilegnet seg dette prinsippet.
Kilde
Kanō, J. (1925). Jūdō to seishin shūyō [Judo og åndelig kultivering]. I Jūdō gokui kyōhan [Judoens essensielle lærebok]. Yukawa Meibunkan. Oversatt til fransk av Yves Cadot. Hentet fra:
Legg igjen en kommentar