Sist oppdatert 01.05.2023.
10 000 – 300 fvt.
Jomon
Jomon-perioden var en såkalt neolittisk kultur. Perioden var preget av et jeger- og samlersamfunn. Navnet på perioden kommer fra keramikk som er funnet og datert til denne tidsperioden. Det fantes ingen bosetninger med noen sammenhengende politisk overbygning.
Arkeologiske funn fra perioden er stort sett fra den sørlige delen av Japan.
350 fvt. – 250 evt.
Yayoi
Yayoi-perioden var sannsynligvis preget av immigranter fra Kina og Korea.
Det var i denne perioden produksjon av våtris, avanserte keramikkteknikker og bruk av bronse og jern ble vanlig.
De sosiale strukturene (inkludert et klassesystem, jordbrukslandsbyer og tilegnelse av rikdom gjennom kornlagring) ble endret. Men det var fortsatt ingen sentral maktinstitusjoner. Den politiske maken befant seg på landsby-nivå.
Spor etter Yayoi-kulturen er funnet på den sørlige halvdelen av Japan.
250 – 710
Yamato
Yamato-perioden deles gjerne inn i to perioder: Kofun fra 250 til 538, og Asuka-perioden fra 538 til 710.
En lokal klan (Yamato) samlet en maktbaser og sa at de representerte den keiserlige blodslinjen til nasjonen.
Shinto-religions mytologi ble vevd inn i Yamatos krav om makt.
Det var i løpet av den siste halvdelen av denne perioden (Asuka-perioden) at buddhismen, kinesisk skrift og andre kulturelle påvirkninger fikk fotfeste via det koreanske kongeriket Baekje (Paekche).
I løpet av Yamato-perioden bestemte Shōtoku (574-622) 17 artikler som utgjorde en slags grunnlov. Det ble også bestemt et ritsuryu-system som var basert på konfusianske og kinesiske rettsprinsipper.
710 – 784
Nara
I Nara-perioden ble hovedstaden flyttet til Nara, og dette ble starten på det man kaller den klassiske epoken i Japans historie.
Keiserens makt ble sterkere, ikke minst fordi man slo fast at han var etterkommer etter solgudinnen Amaterasu.
Nara-perioden var også en tid da buddhismen ble viktig i Japan, spesielt Tendai og Shingon-skolene.
Men etter hvert flyttet keiseren hovedstaden fra Nara til Kyoto, fordi buddhistene var for mektige i Nara.
794 – 1185
Heian
Heian-perioden i Japan regnes som en av de mest kulturelt rike periodene i japansk historie. Det var en tid da hoffkulturen blomstret, og samtidig ble samurai-klassen, også kalt bushi, dannet.
Perioden er kjent for noen av de mest varige kunstverkene i Japan, som Murasaki Shikibus «Tale of Genji» og Sei Shōnagons «The Pillow Book».
I løpet av Heian-perioden ble det populært med waka, en form for 31-stavelses dikt.
Heian-perioden blir fremdeles høyt verdsatt av mange japanere, og perioden regnes av mange som et høydepunkt i japansk kultur.
1185 – 1333
Kamakura
Etter at Minamoto-klanen vant over Taira-klanen i Genpei-krigen, ble politisk makt overført til Minamoto og deres leder, Minamoto no Yoritomo. Han erklærte seg selv som shogun, og under hans styre gikk Japan inn i en nesten syv hundre år lang føydal periode. Keiserhoffet ble redusert til en seremoniell rolle.
Hōjō-familien etablerte også et regentskap som tok kontrollen over landet ut av Minamotos hender.
I denne perioden forsøkte Kublai Khan og mongolene å invadere Japan, men ble slått tilbake av shogun-styrkene.
I Kamakura-perioden ble noen av Japans mest kjente litterære verk, inkludert Kamo no Chōmeis Hōjōki og det episke mesterverket The Tale of the Heike, produsert.
1336 – 1568
Ashikaga
Etter at keiser Go-Daigo prøvde å gjenopprette keisermakten, ble Ashikaga Takauji utnevnt som shogun, og Muromachi-perioden begynte. Perioden er delt i to deler – Nanbokucho og Sengoku.
I løpet av Nanbokucho etablerte Ashikaga-shogunatet en keiserlig domstol i nord som var i krig mot Go-Daigos sørlige domstol. Ashikaga-shogunatet vant.
I Sengoku kjempet daimyoer mot hverandre om mer autonomi. Oda Nobunaga, Toyotomi Hideyoshi og Tokugawa Ieyasu prøvde å skape fred og å kontrollere landet.
Det var også på denne tiden de første europeerne, portugisiske misjonærer og handelsmenn, ankom Japan i 1543. Samtidig var handel med Ming-dynastiet i Kina på sitt høyeste, og zen-kunst opplevde sitt høydepunkt etter manges mening.
1568-1600
Azuchi-Momoyama
Azuchi-Momoyama-perioden var da Oda Nobunaga, og hans etterfølger Toyotomi Hideyoshi, gjenopprettet orden i landet etter at Ashikaga-shogunatet kollapset.
Perioden begynte da Nobunaga kom til Kyoto, for å innsette Ashikaga Yoshiaki som den femtende Ashikaga-shogun i 1568, og den endte med seieren til Tokugawa Ieyasu over Hideyoshis styrker i slaget ved Sekigahara i 1600.
Kulturelt sett var Azuchi-Momoyama-perioden preget av økonomisk vekst. Det er også fra denne perioden teseremonien stammer.
1603 – 1868
Tokugawa
Perioden var preget av stabilitet og fred, og militære ledere kalt daimyō ble holdt under kontroll gjennom et system kalt sankin kōtai.
Tokugawa-familien styrte Japan, og hovedstaden var Edo, som nå heter Tokyo.
I denne perioden trakk Japan seg nesten helt tilbake fra handel og relasjoner med andre land. Kristendom ble undertrykt, og handel ble kun gjort med nederlandske og kinesiske handelsmenn i spesielle havner som Dejima i Nagasaki.
I denne perioden lærte japanske lærde og intellektuelle om vestlig filosofi, historie og medisin gjennom oversettelser av vestlige tekster.
Det var også en tid for japansk kunst, inkludert haiku-diktning og ukiyo-e trykk som var forløpere til dagens manga.
Periode endte med at USA tvang Japan til å åpne opp for handel, som igjen førte til at keiseren igjen fikk makt.
1868 – 1912
Meiji
I perioden etter Tokugawa-shogunatets sammenbrudd og Boshin-krigen (1868-1869), ble keiser Meiji gjeninnsatt som den øverste herskeren i Japan, og hovedstaden ble flyttet til Edo, som ble omdøpt til Tokyo.
Den nye regjeringen ville modernisere landet raskt for å gjøre det likt de allerede industrialiserte landene i Vesten, og for å unngå å bli kolonisert av de samme landene som allerede hadde kolonisert Kina.
Japan moderniserte raskt og ekspanderte sitt territorium, som inkluderte erobring av Ainu-folket i Hokkaido, og tilegnelse av Korea, Taiwan og halvparten av Sakhalin-øya gjennom kriger mot Kina og Russland.
På slutten av keiser Meijis periode hadde Japan stor makt og territorielle eiendeler.
1912 – 1926
Taisho
Taisho-perioden startet da keiser Meiji døde, og sønnen hans, keiser Taisho, overtok makten. Taisho hadde både både fysiske og mentale problemer.
Japan tok kontroll over områder i Kina som tidligere var okkupert av Tyskland under første verdenskrig (1914-1918). Japan måtte senere gi opp mange av disse områdene i Versaillestraktaten.
Selv om Japan hadde stadig større behov for kolonier og fortsatte å okkupere Korea og Taiwan, førte keiserens svakhet til at mye av makten ble overført fra keiserens hoff og eldre statsmenn til Diet (kokkai).
Resultatet av dette var at det oppstod politiske partier og mer demokrati, som var annerledes enn de autoritære reformene i Meiji-perioden og den militante tiden i tidlig Showa-perioden.
1926 – 1989
Showa
Under keiser Shōwas lange regjeringstid, fra 1926 til 1989, ble Japan styrt av en militaristisk regjering som ekspanderte militært i Øst- og Sørøst-Asia og erobret et stort imperium.
USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki, og Japan kapitulerte i 1945.
Shōwas regjeringstid var også preget av undertrykkelse av politisk dissens og fremme av keiserlig guddommelighet og japansk eksepsjonalisme. Den allierte okkupasjonen varte fra 1945 til 1952.
1945 – vår tid
Etterkrigstida
Etter at Japan tapte andre verdenskrig, ble de okkupert av allierte land. Etter noen år fikk Japan tilbake sin selvstendighet, men mistet nesten alle områdene de hadde vunnet i krigen.
Japan ble ødelagt, men klarte likevel å bygge seg opp igjen til å bli en av verdens sterkeste økonomier.
Japan har også påvirket andre land med sin kultur, mens vestlige kulturelle trender har påvirket Japan.
Da keiseren døde i 1989, ble det starten på en ny epoke i japansk historie.
