Sist oppdatert 04.12.2023.
I det norske forordet til «Bushido. Japans sjæl» fra 1905 står det at det kan være «af Interesse ogsaa for norske Lærere at lære at kjende de eiendommelige Moralbegreber og den Rettesnor for alt, hva der angaar Forhold og Opptræden i Livet, der har faaet Udtryk i den japanske Bushido». Boka ble skrevet av Inazo Nitobe, og den ble raskt en suksess både i USA og i flere europeiske land. Boka er tilgjengelig på Nationalbiblioteket for dem som vil studere den litt nærmere.
På begynnelsen av 1900-tallet var folk, også her i Norge, fascinerte over det japanske samfunnet og det japanske folk, ikke minst fordi Japan nettopp hadde vunnet en krig mot det enorme Russland.
«I denne Tid, da Japanernes forbausende Krigsbedrifter har vagt saa stor Opsigt over hele den civiliserede Verden, fortjener Bushido særlig Opmærksomhed, da den gjennem Aarhundreder har været Grundlaget særlig for Krigsklassens Dannelse.»
Bushido. Japans sjæl
Videre er man opptatt av at det ikke finnes noen religionsundervisning i de japanske skolene, men at man i stedet baserer seg på såkalte moralske forskrifter slik de er formulert i bushido.
I boka forklares «bushido» med «hva de kristne Nationer vilde kalde den store Sandhed». Og i den neste setningen står kanskje det som kan være et greit utgangspunkt for vår forståelse av judoens 8 kjerneverdier:
Den er simpelthen Krystallisationen af de moralske Forskfiter, som indskjærpes av alle Religioner.
Boka til Nitobe ble en suksess i den vestlige verden, og den påvirket synet mange i vår del av verden hadde på budo, judo og bushido. Kjente ledere som Theodore Roosevelt og John F. Kennedy har lest boka. Det samme gjelder for grunnleggeren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell.
I Japan ble boka kritisert, blant annet for å blande sammen vestlig filosofi, kulturforsåelse, religion og vestlige verdier med det japanske krigeridealet. Mange så det som unøyaktig og lite presist at det bushido ble sammenlignet med det europeiske ridderidealet og de moralske reglene som gjaldt i Europa i middelalderen.
Buddhisme og zen
Videre i boka diskuterer og forklarer Inazo Nitobe begrepene bushido og samurai ganske grundig, og et av hovedpoengene hans er at disse begrepene så å si er umulige å oversette nøyaktig. Det ligger så mange underforståtte og kulturelle konnotasjoner innbakt i disse ordene at det vil bli feil og kun oversette samurai med kriger eller ridder, for eksempel.
På samme måte som at religion, heder og ære var grunnlaget for den kristne ridder, så hadde bushido også sitt helt særegne kulturelle opphav.
Nitobe trekker fram buddhismen som opphav til den stoiske roen, som i denne sammenhengen ikke har noe å gjøre med stoikerne. Fra buddhismen kommer også tilliten til skjebnen og den rolige underkastelsen til det som likevel er uunngåelig.
I forlengelsen av dette legger han også vekt på zen som han omtaler som det japanske ordet for dhyana – som igjen er et indisk ord for meditasjon og tomhet i sinnet. Zen gir en kontakt med det absolutte, og den som oppnår denne kontakten vil heve seg over det verdslige.
Shintoisme
Videre viser Inazo Nitobe til shintoismen, og han skriver at det japanske folk og krigerne spesielt, henter sin lojalitet overfor lederne, respekten for forfedrene og sin kjærlighet til egen slekt fra denne livssynet.
I shintoismen finnes ikke den kristne «arvesynden». Der tror man heller på menneskenes medfødte godhet og renhet. Shintoismens lærdom legger vekt på lojalitet og patriotisme.
Shintoismen har etter Nitobes mening gjennomtrengt bushido med lojalitet overfor herskeren og kjærlighet til landet.
Konfucius
De fem moralske forholdene eller mellommenneskelige relasjonene til Konfucius har også vært en fruktbar kilde til bushido. De er kort fortalt forholdet mellom:
- Herre og tjener
- Far og sønn
- Mann og kone
- Eldre og yngre bror
- Venn og venn
Kunnskap eller kompetanse?
Jeg vil også kort nevne at Nitobe har en interessant filosofering rundt forholdet mellom kunnskap og kompetanse, eller den japanske krigerens syn på dette. Han forklarer at en japansk kriger ville rynket på nesen av noen som hadde lest masse. I bushido er man ikke opptatt av kunnskap, men av visdom.
Jeg oppfatter dette som en holdning der man blir vurdert ut fra hvordan man anvender sine kunnskaper i praksis, ikke etter mengden bøker man har lest. Det tilsvarer til en viss grad det skillet man gjør i den moderne skolen mellom kunnskap og kompetanse.
Den som kun har lest mye og kan mye blir sett på som en maskin, mens den som viser sine kunnskaper gjennom praktiske handlinger blir sett på som vis.
Bushidoens prinsipper
Med utgangspunkt i Nitobes tekst, formulerte Shozo Awazu, opprinnelig fra Japan, men bosatt i Frankrike, og Bernard Midan fra Frankrike, og Jean-Lucien Jazarin, også fransk, i 1985 de åtte moralske verdiene i judo.
«Rettfærdighed er den mest tvingende Forskrift i en Samurais Lov.» I dette kapittelet bruker Nitobe mye plass på å forklare det japanske uttrykket «giri» som han oversetter med «plikt».
«Mod, Evnen til at vove og at tale, som vi nu skal tage i Betragtning.» Å forstå hva som er riktig, men ikke å gjøre det, røper en mangel på mot. Eller omskrevet til en positiv setning: Mot er å gjøre det som er riktig.»
«Velvilje, Medfølelse med Lidende, Kjærlighed, Høisind, Tilbøielighed for Andre, Sympathi og Medlidenhet, anerkjendtes altid som ophøiede Dyder, de høieste af alle Menneskesjælens Attributer.»
«Høflighed, den Artighed og Urbanitet i Optræden, der af enhver fremmed Turist er bleven bemærket som et fremtrædende Træk.» I dette kapittelet bruker forfatteren mye plass på å diskutere og forklare det japanske høflighetsbegrepet. Han er opptatt av at mange vestlige synes den japanske høfligheten virker kunstig og tilgjort, men han holder fast på at den er ektefølt, naturlig og at den grenser opp mot kjærlighetsbegrepet og en form for nestekjærlighet som vi også kjenner fra vår kulturkrets.
«Sandfærdighed og Sandhedskjærlighed, uden hvilken Høflighed er en Farce og noget udenpaahængt.» Her skriver Nitobe at samuraienes posisjon i samfunnet stilte strengere krav til vedkommende ord. De måtte være sanne og en samurais ord var viktige. En samurais ord var en garanti for at noe var absolutt sannferdig.
«Ære.» Nitobe skriver at ordene hederlighet og ære er så tett sammenvevd i den latinske etymologien at det er naturlig å bruke dette begrepet også. I dette kapittelet prøver Nitobe å vise sammenhengen mellom det japanske og det kristne æresbegrepet.
«Loyalitets-Pligten, (…) Hyldest og Troskap overfor en Overordnet – er dens kjennetegnede Træk.» Her trekker forfatteren inn både den greske filosofien og kristendommen.
«Selvbeherskelsen, som i det hele taget forlangtes af enhver Samurai.»
Dette var altså et arbeid som flere ledende franske judopersonligheter sto bak, og som baserte seg på boka til Nitobe.
Det som er overraskende er kanskje at ingen av kildene har sitt opphav i noe av det Jigoro Kano skrev eller kom med. Det er altså ingen konkrete referanser til de to verdiene Jigoro Kano så på som helt essensielle i judo, nemlig “maksimalt effektiv bruk av energi” og “gjensidig velferd og framgang”.
Det betyr ikke nødvendigvis at de 8 verdiene som trekkes fram av IJF ikke er i tråd med det Jigoro Kano sto for, men i de ulike begrunnelsene jeg har sett for å fastsette nettopp de åtte begrepene, så er det stort sett Nitobes forklaringer av hva bushido står for som er utgangspunktet.