Sist oppdatert 15.04.2023.
I det norske forordet til «Bushido. Japans sjæl.» fra 1905 står det at det kan være «af Interesse ogsaa for norske Læsere at lære at kjende de eiendommelige Moralbegreber og den Rettesnor for alt, hva der angaar Forhold og Opptræden i Livet, der har faaet Udtryk i den japanske Bushido». Boka ble skrevet av Inazo Nitobe, og den ble raskt en suksess både i USA og i flere europeiske land.
På denne tiden var folk fascinerte over det japanske samfunnet og det japanske folk, ikke minst fordi Japan nettopp hadde vunnet en krig mot det enorme Russland.
Japan slo russerne i den russisk-japanske krig i 1904–1905. Etter krigen måtte Russland anerkjenne Japans overherredømme i Korea, anerkjenne Mandsjuria som kinesisk samt avstå Sør-Sakhalin til Japan.
Store norske leksikon
Hvis vi fortsatt fokuserer på forordet i boka «Bushido. Japans sjæl» står det der:
I denne Tid, da Japanernes forbausende Krigsbedrifter har vagt saa stor Opsigt over hele den civiliserede Verden, fortjener Bushido særlig Opmærksomhed, da den gjennem Aarhundreder har været Grundlaget særlig for Krigsklassens Dannelse.
Bushido. Japans sjæl.
Videre er man opptatt av at det ikke finnes noen religionsundervisning i de japanske skoler, men at man i stedet baserer seg på såkalte moralske forskrifter slik de er formulert i bushido.
Boka til Nitobe ble en suksess i den vestlige verden, og den påvirket synet mange i vår del av verden hadde på budo, judo og bushido. Kjente ledere som Theodore Roosevelt og John F. Kennedy har lest boka. Det samme gjelder for grunnleggeren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell.
I Japan ble boka kritisert, blant annet for å blande sammen vestlig filosofi, kulturforsåelse, religion og vestlige verdier med det japanske krigeridealet. Mange så det som unøyaktig og lite presist at det bushido ble sammenlignet med det europeiske ridderidealet og de moralske reglene i kristendommen.
Buddhisme og zen
Videre i boka diskuterer og forklarer Inazo Nitobe begrepene bushido og samurai ganske grundig, og et av hovedpoengene hans er at disse begrepene så å si er umulige å oversette nøyaktig. Det ligger så mange underforståtte og kulturelle konnotasjoner i disse ordene at det vil bli feil og kun oversette samurai med kriger eller ridder for eksempel.
Videre forklarer Nitobe at akkurat som religion, heder og ære var grunnlaget for den kristne ridder, så hadde bushido også sitt kulturelle opphav. Han trekker fram buddhismen som opphav til den stoiske roen, tilliten til skjebnen og den rolige underkastelsen til det som likevel er uunngåelig.
I forlengelsen av dette legger han også vekt på zen som han omtaler som det japanske ordet for dhyana – som igjen er et indisk ord for meditasjon og tomhet i sinnet. Zen gir en kontakt med det absolutte, og den som oppnår denne kontakten vil heve seg over det verdslige.
Shintoisme
Videre viser Inazo Nitobe til shintoismen, og han skriver at det japanske folk og krigerne spesielt, henter sin lojalitet overfor lederne, respekten for forfedrene og sin kjærlighet til egen slekt fra denne livssynet.
I shintoismen finnes ikke den kristne «arvesynden». Der tror man heller på menneskenes medfødte godhet og renhet. Shintoismens lærdom legger vekt på lojalitet og patriotisme. Shintoismen har etter Nitobes mening gjennomtrengt bushido med lojalitet overfor herskeren og kjærlighet til landet.
Konfucius
De fem moralske forholdene eller mellommenneskelige relasjonene til Konfucius har også vært en fruktbar kilde til forståelsen av bushido. De er kort fortalt forholdet mellom:
- Herre og tjener
- Far og sønn
- Mann og kone
- Eldre og yngre bror
- Venn og venn
Kunnskap eller kompetanse
Jeg vil også kort nevne at Nitobe har en interessant filosofering rundt forholdet mellom kunnskap og kompetanse, eller den japanske krigerens syn på dette. Han forklarer at en japansk kriger ville rynket på nesen av noen som hadde lest masse. I bushido er man ikke opptatt av kunnskap, men av visdom.
Den som kun har lest mye og kan mye blir sett på som en maskin, mens den som viser sine kunnskaper gjennom praktiske handlinger blir sett på som vis.
BUSHIDOENS PRINSIPPER
«Rettfærdighed er den mest tvingende Forskrift i en Samurais Lov.» I dette kapittelet bruker Nitobe mye plass på å forklare det japanske uttrykket «giri» som han oversetter med «plikt».
«Mod, Evnen til at vove og at tale, som vi nu skal tage i Betragtning.» Å forstå hva som er riktig, men ikke å gjøre det, røper en mangel på mot. Eller omskrevet til en positiv setning: Mot er å gjøre det som er riktig.»
«Velvilje, Medfølelse med Lidende, Kjærlighed, Høisind, Tilbøielighed for Andre, Sympathi og Medlidenhet, anerkjendtes altid som ophøiede Dyder, de høieste af alle Menneskesjælens Attributer.»
«Høflighed, den Artighed og Urbanitet i Optræden, der af enhver fremmed Turist er bleven bemærket som et fremtrædende Træk.» I dette kapittelet bruker forfatteren mye plass på å diskutere og forklare det japanske høflighetsbegrepet. Han er opptatt av at mange vestlige synes den japanske høfligheten virker kunstig og tilgjort, men han holder fast på at den er ektefølt, naturlig og at den nesten grenser opp mot kjærlighetsbegrepet og en form for nestekjærlighet.
«Sandfærdighed og Sandhedskjærlighed, uden hvilken Høflighed er en Farce og noget udenpaahængt.» Her skriver Nitobe at samuraienes posisjon i samfunnet stilte strengere krav til vedkommende ord. De måtte være sanne og en samurais ord var viktige. En samurais ord var en garanti for at noe var absolutt sannferdig.
«Ære.» Nitobe skriver at ordene hederlighet og ære er så tett sammenvevd i den latinske etymologien at det er naturlig å bruke dette begrepet også. I dette kapittelet prøver Nitobe å vise sammenhengen mellom det japanske og det kristne æresbegrepet.
«Loyalitets-Pligten, (…) Hyldest og Troskap overfor en Overordnet – er dens kjennetegnede Træk.» Her trekker forfatteren inn både den greske filosofien og kristendommen.
«Selvbeherskelsen, som i det hele taget forlangtes af enhver Samurai.»
I boka tar også Nitobe for seg selvmordskultusen (seppuku), kvinnenes stilling og bushidoens stilling i det moderne Japan.
