Sist oppdatert 20.03.2023.

Den følgende historien, som i bunn og grunn handler om selvforsvar, har jeg lest i flere varianter på Internett. Den skal være en sann historie fra Japan. Jeg tror så absolutt at den er sann, for den minner meg litt om en lignende historie jeg opplevde på Jamaica der mitt valg av tema ble nordlys og midnattsol. Men dette gir selvsagt bare mening om du leser den følgende fortellingen.

Ekte selvforsvar

Et vendepunkt i livet mitt skjedde faktisk på et tog i en forstad til Tokyo. Det var en helt normal varm og langsom ettermiddag, og den gamle togvognen ristet og humpet av sted over skinnegangen. Vognen var relativt tom; det var kun noen mødre med barna sine, noen pensjonister på handletur og noen bartendere på vei til jobb. Jeg stirret sløvt ut på landskapet og husene som passerte vinduet.

Plutselig ble stillheten brutt. Toget hadde stanset på en stasjon, og inn på toget kom det en mann som ropte og skrek alt hva lungene hans tålte. Det som kom ut av munnen var de styggeste ord og uttrykk du kan tenke deg.

Mannen var stor, møkkete og veldig, veldig full. Skjorta hans var tilgriset av oppkast og blod, og håret var fullt av møkk og gørr. Fyllesvinet langet ut mot den første og beste personen han så. Det var tilfeldigvis en dame som satt med en liten baby på fanget. Slaget sneiet skulderen hennes slik at hun datt over fanget til et eldre ektepar som satt ved siden av. Barnet slapp som ved et mirakel uskadd fra hendelsen.

Det gamle ekteparet flyttet seg bakover i vognen, men den fulle typen rakk å slenge et kraftig spark i retning av ryggen til damen. Han bommet, men dette gjorde han så rasende at han gjorde et iherdig forsøk på å ramponere et sete i stedet. Han kuttet seg kraftig på hånda, og blodet rant nedover armen hans og utover gulvet. Toget ruslet videre mens dette dramaet pågikk. Folk satt stive av skrekk og ventet på neste trekk.

Da reiste jeg meg.

På denne tiden var jeg ung, veltrent og ganske stor i forhold de aller fleste som bodde i Tokyo. Jeg hadde trent åtte timer hver dag de tre siste årene. Jeg elsket judokast og holdegrep. Jeg mente selv at jeg var ganske tøff. Det eneste problemet var at ferdighetene mine aldri hadde blitt satt på prøve i en ekte slåsskamp. Det var selvsagt ikke tillatt for oss å teste judoferdighetene utenfor dojoen.

Treneren min fortalte om og om igjen hvordan judo handlet om gjensidig respekt og utvikling. Hvis man må slåss så bryter man en grunnleggende regel for samkvem mellom medmennesker. Vi må vie oss til kunsten å løse konflikter i stedet for å være blant dem som starter konflikter.

Selv om jeg respekterte treneren min, hadde jeg store problemer med å forstå hvordan dette kunne gjelde i dette tilfellet. Hvis ikke denne motbydelige typen ble stanset, så ville folk bli skadet. Jeg var nødt til å stoppe han!

“Aha, en utlending”, ropte fyllebøtta da han så meg. “Du trenger en leksjon i japansk høflighet”, fortsatte han. Han banket knyttneven i veggen, for liksom å understreke ordene han spyttet ut.

Jeg tenkte at dette er bra. Jo sintere han er, desto større sjanse har jeg for å klare å slenge ham i gulvet. Jeg ga ham et slengkyss som virkelig gjorde ham rasende.

Brøkdelen av et sekund før han kastet seg over meg var det noen som ropte: “Hei!” Det var et vennlig rop som når du roper til en gammel venn det er lenge siden du har sett. “Hei!”

Jeg snudde meg mot venstre, og fylliken snudde seg mot høyre. Der satt det en liten, rynkete mann som må ha vært godt over 70 år gammel. Han satt der urørlig med sin kimono og hakama. Den gamle mannen brydde seg overhodet ikke om meg, men kikket i stedet med et ivrig og vennlig blikk på den sørpefulle mannen. “Kom hit da”, sa gamlingen akkurat som om han hadde en hemmelighet han ønsket å fortelle. “Kom hit, og snakk litt med meg!”

“Hvorfor i helvete skulle jeg snakke med deg”, ropte fylliken til den gamle mannen. Han snudde seg med ryggen til meg, og jeg tenkte med meg selv at nå har jeg alle muligheter i verden til å uskadeliggjøre ham.

Gamlingen enset ikke meg i det hele tatt, men forsatte å snakke vennlig til den bøllete mannen: “Hva er det du drikker?” “Jeg har drukket sake, men det bryr vel ikke deg!”

“Å, men det er jo vidunderlig”, sa den gamle mannen med glede i stemmen. “Det er jo fantastisk. Du skjønner at jeg elsker sake, jeg også. Her eneste kveld varmer min kone (hun er 76 år) og jeg opp en liten flaske med sake som vi tar med oss ut i hagen. Der sitter vi på en benk som min bestefars første elev lagde til ham. Der ser vi på solnedgangen, og vi sørger for å ta vare på kakitreet vårt. Det var forresten bestefaren min som plantet treet, og vi er ærlig talt litt bekymret for om det har tålt vinterstormene vi opplevde sist vinter. Kakitrær tåler ikke kulde så godt, forstår du. Men det må sier at vårt tre har klart seg ganske bra, særlig om du tenker på det dårlige jordsmonnet. Uansett er det svært tilfredsstillende å følge med på treet. Også koser vi oss med sake – selv når det regner.”

Den gamle mannen kikket begeistert opp på arbeideren. Det glitret i øyene hans. Den fulle mannen fulgte intenst med på den intrikate fortellingen til den gamle mannen, og mens han prøvde å henge med kunne man tydelig se at han fikk et mer avslappet uttrykk i ansiktet. Hendene, som nettopp hadde vært steinharde knyttnever, åpnet seg. “Ja-a-a”, sa han sakte.

“Jeg elsker persimmon (en japansk frukttype)”, sa han med skjelvende stemme. “Ja”, sa den gamle mannen, “og jeg er sikker på at du har en nydelig kone!”

”Nei”, sa arbeideren, “konen min døde for ikke så lenge siden.” Han så ned i gulvet. Stille, og nesten helt umerkelige begynte den store mannen å gråte. “Jeg har ingen kone. Jeg har ikke et hjem. Jeg har ingen jobb. Jeg har ingen penger. Jeg har ingen steder å dra. Jeg er så skamfull.” Tårene rant nedover kinnet hans, og det gikk en skjelving gjennom kroppen hans. Over hodene deres var det en fargerik reklame som viste de gode og luksuriøse sidene ved livet i forstedene.

Nå hadde jeg fått litt å tenke på. Jeg stod der full av ungdommelig overmot, klar til å gjøre verden til et tryggere sted, opptatt av individets rett til å forsvare seg selv. Nå følte jeg meg plutselig verre og mer skitten enn en hvilken som helst full uteligger.

Akkurat i det samme øyeblikket ankom toget stasjonen jeg skulle gå av på. Plattformen var fullpakket, og mennskemengden trengte seg inn i togvogene da dørene åpnet seg. I bakgrunnen kunne jeg høre den gamle mannen si med medfølende stemme: “Nei og nei, sett deg her og fortell meg litt mer om hvordan du har det.”

Toget rullet sakte ut fra stasjonen, og jeg måtte sette meg litt på en benk i nærheten. Den situasjonen jeg hadde tenkt å løse ved hjelp av muskler og brutalitet, hadde elegant blitt løst ved hjelp av noen vennlige ord i stedet. Ordet selvforsvar hadde fått et helt nytt innhold for meg.

Kilde

• Martial Arts Illustrated Magazine (husker dessverre ikke hvilket nummer)