Til spesialistene i judo

Sist oppdatert 25.05.2025.

I februar 1917 skrev Jigoro Kano – grunnleggeren av judo – en tekst med tittelen Judo no senmon-ka ni tsugu (「柔道の専門家に告ぐ」), som kan oversettes med Til spesialistene i judo. Teksten ble publisert i tidsskriftet Judo, og retter seg direkte mot dem som underviser eller er dypt engasjert i judo som praksis og pedagogikk.

Det Kano formidler her, er ikke bare tekniske råd eller treningsprogrammer, men er det er heller refleksjoner over hva det vil si å være judolærer. Her kan det være verdt å merke seg at det er, eller var, vanlig å omtale trenerne som lærere, sensei, og det sier kanskje noe om holdningen til hvilken rolle en slik person skulle og burde spille i livet til utøverne, eller elevene.

Jigoro Kano peker på idealene bak judo:

• Kroppslig og mental utvikling
• Selvforbedring
• Samfunnsansvar

Teksten er like aktuell i dag som for over 100 år siden. Kano etterlyser lærere som forstår alvoret i rollen de har, som bruker tiden sin godt, og som ikke bare underviser i teknikk – men forsker, reflekterer og utvikler seg som hele mennesker.

Oversettelsen nedenfor er gjort med utgangspunkt i den japanske originalen, og baserer seg også på arbeidet til forskeren Yves Cadot, som har gjengitt teksten på fransk. Målet har vært å bevare innhold og tone, samtidig som språket flyter naturlig på norsk. Jeg har brukt en kombinasjon av Google translate, Chat-GPT, begrensede kunnskaper i fransk og sunn fornuft som hjelpemidler i oversettelsen.

Til spesialistene i judo

Det finnes mange ferdigheter og kunnskaper som en judolærer bør besitte, men det er unødvendig å liste dem alle opp her.Det jeg spesielt ønsker at spesialister i judo skal være oppmerksomme på, er at målet med judo omfatter både fysisk utdanning, mental utvikling og selvforsvar. Dette er et omfattende og høytstående mål, og å vie seg til dette arbeidet er både en ære og en glede. Men for virkelig å oppnå resultater, må man være fast bestemt og på forhånd ha tilegnet seg den nødvendige kunnskapen og ferdighetene.

Når man ser på dagens judolærere, kan man tvile på om de er fullt bevisste på det store ansvaret de har. Hvis man virkelig ønsker å oppfylle sin rolle som judolærer, er den nåværende utdanningen utilstrekkelig. Man må utvikle både sin personlighet og karakter, samt utdype sin kunnskap og tekniske ferdigheter i judo.

De fleste judolærere har mye fritid mellom undervisningstimene. Jeg håper de kan bruke denne tiden mer effektivt enn i dag. Hvis man utnytter denne tiden godt, kan man i løpet av ti år bli en fremragende lærd. Selv innenfor judospesialiseringen kan man gjøre verdifulle forskningsbidrag som hittil ikke har vært mulig. Jeg tror at grunnen til at ingen judolærere har utmerket seg betydelig til nå, er at de har unnlatt å bruke sin fritid til dette formålet.

I skoledojoer, hvor mange elever trener samtidig på kort tid, er det viktig å bruke tiden og plassen effektivt. Så lenge det ikke er fare for skader, bør man sørge for at det ikke er ledig plass i dojoen. Utøverne må trene etter hverandre uten unødvendige pauser.

Ofte avsluttes treningene fem minutter før timen er over, men disse minuttene kan brukes til refleksjon, teknikkgjennomgang eller videre øving. Læreren har ansvar for å forvalte denne tiden godt.

Hvis utøverne ikke trener seriøst, blir de fort urolige og useriøse. For å unngå dette, bør man sette sammen parene med omhu. Hvis to utøvere er på ulikt nivå eller ikke passer sammen i størrelse, kan treningen bli ineffektiv eller farlig. I slike tilfeller kan man bruke gruppeøvelser, eller rotere på partnerne. Systemet med tre personer – hvor én observerer mens to trener – fungerer ofte godt.

Når noen tar lett på treningen, eller bare tuller seg gjennom teknikkene, må læreren gripe inn. Hvis man lar slurv passere, svekkes miljøet, og det blir vanskeligere å skape respekt og utvikling. En god lærer retter opp feil raskt og rolig, uten sinne – men med klarhet.

Disiplin i dojoen henger nært sammen med lærerens prestisje. Hvis utøverne ikke respekterer læreren, mister de lett fokuset. Men en lærer som er trygg, tydelig og respektert, skaper automatisk et seriøst miljø. Dette betyr ikke at læreren skal være hard – tvert imot: en vennlig og rolig holdning skaper trygghet, og trygghet skaper konsentrasjon.

Utøvere som trener judo med alvor og regelmessighet, utvikler gradvis en holdning som preger hele personligheten. De blir mennesker som handler med ansvar og selvkontroll også utenfor dojoen.

Lærere i distriktene, med noen unntak, gjør sjelden tekniske eller teoretiske fremskritt. Det er forståelig – det er færre avanserte partnere å trene med. Men også dette handler om vilje til å lære. Selv med begrensede ressurser kan man utvikle seg, særlig når det gjelder teori og refleksjon.

Dessverre har lærere i distriktene ofte ikke oppnådd resultater innen disse områdene, og sjelden publisert eller delt egne tanker og forskning. Dette viser hvor mye potensial som fortsatt finnes.

Derfor håper jeg virkelig at alle som spesialiserer seg i judo, bruker tiden sin – særlig utenom undervisningen – på å styrke kroppen og sinnet, og på å bli bedre lærere og mennesker. Over tid, om det tar fem eller ti år, vil denne innsatsen gjøre dem fremragende.

Kodokan-judo er fortsatt ung. Det er nå vi må bygge videre på grunnlaget. Jeg håper derfor at alle judolærere i landet vil engasjere seg i dette utviklingsarbeidet og bidra med betydelige resultater – ikke bare i egne dojoer, men for judoens fremtid.

Kilder

Kanō, J. (1917). Jūdō no senmon-ka ni tsugu [Til spesialistene i judo]. Jūdō. Oversatt til fransk av Yves Cadot og publisert på bloggen Le dire en corps. Hentet 25. mai 2025 fra https://corpsjapon.hypotheses.org/257#more-257