Karate er en japansk kampsport som fokuserer på slag, spark og blokkeringer. Ordet «karate» betyr «tom hånd» på japansk. Det betyr rett og slett ikke mer enn at man kjemper uten våpen, og slik sett kunne karate like gjerne vært betegnelsen på judo. Men det er det altså ikke.

Faktisk er det sånn at karate kan brukes om mange litt ulike kampsystemer med opprinnelse i Okinawa. Slik sett kan man kanskje si at karate har mer til felles med jujutsu enn judo. Judo er jo som kjent én måte å tenke jujutsu på, mens karate gjerne deles inn i mange undergrupper.

Et morsomt poeng her er at judoens grunnlegger, Jigoro Kano, bidro til at karate fikk et fotfeste i Japan. Det gjorde han ved å samarbeide med mannen som innførte kampformen fra Okinawa til Japan.

Karate har altså sin opprinnelse i kongedømmet Ryukyu, som også omfattet den lille øygruppa Okinawa som ligger sørvest for det vi som regel forbinder med Japan. Og det var nettopp på Okinawa at denne kampformen virkelig fant fotfeste og utviklet seg. Ryukuy hadde vært en vasallstat for Japan siden 1609, men i 1879 ble Okinawa formelt annektert som en offisiell del av Japan.

En helt konkret følge av at Japan overtok den formelle styringen av Okinawa, var at samuraiene mistet sine privilegier. Denne politiske endringen førte til at karate som så mange andre kampformer sto i fare for å miste sin posisjon.

Heldigvis bestemte man seg for å trene karate på skolene i Okinawa fra omtrent 1905. Og, ikke minst, ble Japan innført til det vi kan kalle fastlands-Japan i 1922. Mannen som gjorde det het Gichin Funakoshi, og han kom opprinnelig fra Okinawa.

Da man trente karate på Okinawa, kalte man det ikke for karate. Begrepet te var med, for det betyr hender, men ellers kalte man gjerne kampformen opp etter den byen som man mente var opprinnelsen til den bestemte måten å trene på. Derfor fikk man navn som Shuri-te, Naha-te og Tomari-te.

Det var Funakoshi som ga karate sitt velkjente navn. Egentlig ble kampformen kalt kinesiske hender eller Tang hender (唐手), men på denne tiden var man opptatt av å fjerne seg helt fra det meste som kunne virke kinesisk. Derfor byttet Funakoshi ut det første tegnet med tom i stedet for kinesisk. Dermed var navnet karate (空手)som passende nok betyr tomme hender, født. I enkelte sammenhenger legger man til -do som vi kjenner fra judo og aikido bak ordet karate, og da kalles kampformen for karatedo (空手道).

Siden kampformen var importert fra Okinawa, og siden den hadde rykte på seg for å være kinesisk, gjorde Funakoshi et par smarte grep. Han lot seg inspirere av judo som allerede hadde fått et meget godt fotfeste i Japan. Funakoshi kopierte judodraktene og beltesystemet. I tillegg la han vekt på at trening i karate skulle føre til en åndelig utvikling, altså do-elementet som vi kjenner så godt fra judo.

Strukturen i karate

Karate og karatetrening består av tre hoveddeler:

• Kihon (grunnteknikker)
• Kata (forhåndsbestemte mønstre av bevegelser)
• Kumite (kamptrening med en motstander)

Kihon

Kihon er teknikktrening i karate. Kort fortalt handler det om å øve på alle de grunnleggende teknikkene, både enkeltvis og i kombinasjoner.

Dette er ganske likt det vi holder på med i judo når vi øver på teknikker. Den største forskjellen er kanskje typen teknikker det øves på. Karate inneholder langt mindre direkte kroppskontakt enn judo, så derfor oppleves selve treningen som noe mindre fysisk krevende. Det betyr ikke at man ikke blir sliten av å trene karate, men det er selvsagt forskjell på å kun flytte seg selv, eller det å flytte seg selv og en partner.

Kata

I karate er det mange som omtaler kata som det aller viktigste. Det finnes mange flere kata-er i karate enn i judo. Mange nevner tall som ligger mellom 20 og 30 karate-katater.

En kata i karate utøves alene, og, akkurat som i judo, er det strenge regler for hvordan man skal utføre denne. Det handler både om tekniske detaljer, balanse og retninger man beveger seg i.

Kumite

Kumite (組手) er omtrent det samme som randori i judo. Kumite betyr direkte oversatt «et møte mellom hender». Men i kumite er det ikke bare hendene som møtes. Her brukes det teknikker som slag, spark, blokkeringer, feiinger og kast(!).

Kumite finnes i mange varianter. Det er alt fra enkle avtalte øvelser, omtrent om uchi-komi i judo, til sparring, tilsvarende randori, og full konkurranse, som heter shiai i judo.

Likheter og forskjeller mellom judo og karate

Uansett hvilke kampformer vi tar for oss, så vil det være likheter og forskjeller mellom trenings- og konkurranseformene. Det er helt naturlig, og det er selvsagt begrenset hvor ulike kampformer kan være. I utgangspunktet handler alt om å trene på å vinne over en motstander.

I motsetning til judo, som fokuserer på kast, bakketeknikker og grep, handler karate mer om å angripe og forsvare seg ved hjelp av slag og spark. Judo har mye fysisk kontakt gjennom grep og kast, mens karate ofte har mer avstand mellom motstanderne. Judo passer derfor godt for å lære balanse og kroppskontroll i nærkamp, mens karate har et større fokus på raske bevegelser og nøyaktig timing. (Jeg er selvsagt klar over at alle slike sammenligninger kan diskuteres, så jeg skal forsøke å holde denslags på et minimum.)

Både judo og karate er gode treningsformer som styrker kroppen og kan bidra til, eller krever, et visst fokus. Forskjellene mellom karate og judo gjør dem unike, men begge deler et fokus på respekt, selvutvikling og kamp som en form for læring, ikke som noe som er ment for å skade motstanderen. Karate passer for alle som ønsker å utvikle både kropp og sinn gjennom presise og kraftfulle teknikker.

Varianter av karate

Som nevnt er karate en slags fellesbetegnelse på mange ulike kampformer som har det til felles at det største fokuset er på spark og slag.

Men det finnes altså utallige varianter av karate. Den kan handle om hvilke teknikker man lærer, men det kan også være forskjeller når det gjelder hvor mye kroppskontakt det skal være på trening og i konkurranse, hvordan graderingene skjer og lignende.

De fire hovedstilartene i tradisjonell karate er Shotokan, Goju-ryu, Shito-ryu og Wado-ryu, men det finnes også andre stilarter og moderne varianter.

Shotokan er en av de mest utbredte stilene og kjennetegnes av dype stillinger, kraftfulle teknikker og fokus på eksplosivitet. Shotokan legger stor vekt på kata (forhåndsdefinerte mønstre) og kihon (grunnleggende teknikker).

Shito-ryu er en stil som fokuserer på mangfold og variasjon. Den har det største utvalget av kata og kombinerer elementer fra både harde og myke teknikker. Shito-ryu legger vekt på både tradisjonelle prinsipper og praktisk kamp.

Goju-ryu kombinerer harde og myke teknikker. Denne stilen legger stor vekt på pusteteknikker og nærkamp, med en balanse mellom kraft og smidighet. Goju-ryu har røtter i kinesisk kampsport, noe som gjenspeiles i de flytende bevegelsene.

Wado-ryu er kjent for å integrere elementer fra jiu-jitsu og fokuserer på unnvikelser, raske bevegelser og flytende teknikker. Denne stilen legger mindre vekt på styrke og mer på smidighet og strategi.

Hovedforskjellen mellom stilene ligger i teknikkene, filosofien og treningsmetodene. Noen stilarter, som Shotokan, vektlegger kraft og struktur, mens andre, som Wado-ryu, legger mer vekt på smidighet og flyt. I tillegg har moderne karate, som brukes i konkurranser, ofte et mer sportslig preg med fokus på poenggiving og regler.

Uansett stil har alle former for karate felles prinsipper som disiplin, respekt og selvutvikling. Dette gjør karate til en allsidig kampsport som kan tilpasses ulike behov og interesser.

Kilder

• Chat-GPT
• Nordås karateklubb (u.a.). Kihon, kata og kumite
• Wikipedia (2024). Kumite
• Wikipedia (2024). Okinawan martial arts

Bilder

• Claus Michelfelder, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0, via Wikimedia Commons