Sist oppdatert 20.03.2023.
Alle judotreninger starter med at treneren eller en av utĂžverne sier: âRei!â Deretter bukker utĂžvere og trener hĂžflig mot hverandre og sĂ„ kan treningen starte. Det samme skjer nĂ„r treningen avsluttes. Dette er felles for all judotrening over hele verden. Denne skikken kalles ojigi, og er en sentral del av japansk kultur.
Reglene for hÞflighet og etikette er blant de faktorene som gjÞr at kampformer skiller seg fra annen aktivitet og trening. Andre idretter har ulike former for hilsing, men ikke sÄ formelt og systematisert som i for eksempel judo. «Judo er mer enn en sport», for Ä sitere Det internasjonale judoforbundet.
Rei ni hajimari rei ni owaru. 瀌ă«ć§ăŸă瀌ă«ç”ăă Begynn og avslutt med et respektfullt bukk. Japansk uttrykk Kodokan
Og det kan jo ha med hilsingens, og mer bestemt bukkingens, plass i japansk kultur Ä gjÞre. I Japan brukes bukking til Ä takke, spÞrre om noe, gratulere, unnskylde seg og sÄ videre. Man kan kalle bukking et kulturelt verktÞy som alle i Japan mÄ lÊre, alle fra de minste barna til arbeidere i store firmaer, bruker bukking daglig, for Ä kommunisere med omgivelsene sine. Denne formen for hilsing er sÄ integrert i den japanske kulturen at man gjerne kan se folk bukker til den de snakker med pÄ telefonen.
Man kan si at bukking i Japan er enda mer integrert i kulturen enn hÄndhilsing er i vÄr vestlige kultur. Hvis vi tenker over det, sÄ er det ogsÄ mye vi kan tolke ut av ulike mÄter Ä hÄndhilse pÄ. Bruker man hele hÄnda? Varer hÄndtrykket lenge? Er hÄndtrykket fast eller slapt? Slik er det ogsÄ med bukking i Japan.
Hvorfor hilse?
Det japanske regnet for rei, 瀌, betyr direkte oversatt «uttrykk for takknemlighet». Hvis man utfĂžrer hilsingen pĂ„ en ĂŠrlig og oppriktig mĂ„te, kan den fungere som et uttrykk for respekt. Jeg har tidligere nevnt at man uttrykker respekt for trenerne ved Ă„ bukke. Dessuten kan man vise respekt overfor de andre utĂžverne. Uten andre utĂžvere pĂ„ treningene kunne man ikke utviklet seg som utĂžver.
Hilsingen er ogsÄ et tegn pÄ at man underkaster seg og respekterer de mest grunnleggende reglene og filosofien bak den kampformen man trener. Opprinnelig ble en dojo sett pÄ som et hellig sted der man skulle motta instruksjon av en sensei. MÄlet var alltid egenutvikling enten gjennom Ä lÊre nye teknikker, eller gjennom Ä perfeksjonere de teknikkene man allerede visste litt om.
NÄ mÄ vi kanskje kjapt legge til at dette fenomenet finnes i mange kulturer, ogsÄ her i vÄr egen del av verden. Men i vÄrt moderne og egalitÊre samfunn kan bukking pÄ den japanske mÄten fort virke som en historisk relikvie.
Hvordan hilser man?
Det er to hovedmĂ„ter Ă„ hilse pĂ„ – enten stĂ„ende (ritsurei) eller sittende (zarei). Den stĂ„ende er selvsagt den mest vanlige. Det ville jo vĂŠrt rimelig upraktisk Ă„ sette seg ned til enhver tid.
NĂ„r det gjelder den stĂ„ende hilsingen finnes den i flere varianter, og mĂ„ten man gjĂžr det pĂ„ avgjĂžres av hvor formell situasjon man er i. Generelt kan man si at jo mer formell situasjonen er, desto lenger varer bukket. Hendene skal ikke holdes foran brystet – i alle fall sĂ„ lenge det ikke er snakk om religiĂžse seremonier.
Den stÄende hilsenen utfÞres ved at utÞveren bukker lett ved Ä knekke litt i hofta. I judo skal hendene i utgangspunktet henge avslappet pÄ siden av kroppen. Under selve bukket vil hendene bevege seg naturlig til forsiden av lÄrene. OgsÄ her skal hode, nakke og rygg danne en rett linje.
Ofte er det slik at treneren gir en kommando nÄr hilsingen skal foregÄ, men dette er ikke et absolutt krav. Hilsingen kan ogsÄ foregÄ uten bruk av kommandoer. Enkelte steder har man en praksis der en utÞver (gjerne den hÞyest graderte) gir selve kommandoen fÞr og etter trening. Dette er et uttrykk for respekt overfor treneren.
FĂžr og etter treningskamper og konkurranser i judo skal man hilse uoppfordret pĂ„ hverandre. Enkelte utĂžvere praktiserer ogsĂ„ at man bukker seg inn og ut av dojoen eller selve matteomrĂ„det. Man kan nesten ikke bukke for ofte – rett og slett.
Det er to syn pÄ hvordan man skal bruke Þynene under hilsingen. Man kan se pÄ motstanderen slik at man hele tiden vet hvor denne befinner seg. Andre mener at man kan vise at man stoler pÄ hverandre og skal mÞtes til Êrlig kamp ved Ä se ned i bakken, noen meter foran seg, under hilsingen.
Rei – zarei og seiza
Den knelende posisjonen som den sittende hilsingen utfÞres fra har en viktig historisk betydning i Asia. For det fÞrste har man alltid sett pÄ stillingen som stabil og behagelig. Likevel er den en risikabel posisjon. Man mÄ vÊre i stand til Ä komme seg i en mer gunstig posisjon raskt dersom man blir angrepet.
Skikken oppsto for omtrent 1500 Är siden, og inspirasjonen kom fra Kina. Det knelende bukket er sett pÄ som en hÞflig mÄte Ä hilse pÄ, og man bÞyer seg cirka 30 grader framover. Det er vanlig at man holder posisjonen i omtrent 2-3 sekunder.
NÄr man setter seg skal alltid venstre kne fÞrst i bakken. Slik kunne sverdet som vanligvis var plassert pÄ venstre side trekkes fra sliren uten Ä risikere skader i benet. I tradisjonelle kampformer er det tillatt Ä sitte med tÄballene i matten. Slik blir det mulig for utÞverne Ä reise seg raskt, og den knelende posisjonen blir faktisk ganske gunstig. I krigskunsten iaido starter mange teknikker fra denne posisjonen.
Ved knelende hilsing i judo skal oversiden av foten skal ligge flatt pÄ gulvet, knÊrne skal ha en knyttneves avstand. UtÞverne sitter pÄ sine egne hÊler, og hendene hviler pÄ lÄrene. Ryggraden skal vÊre rett.
I denne posisjonen skal man forsĂžke Ă„ puste jevnt og rolig, for Ă„ skape en situasjon uten stress. Selve bukket og hilsingen gjĂžres ved at hendene plasseres cirka 10 centimeter foran knĂŠrne. Fingertuppene skal peke litt mot hverandre slik at fingrene danner en trekant. Hode, nakke og rygg skal danne en rett linje.
Ritsurei
Den stÄende hilsenen utfÞres ved at utÞveren bukker lett ved Ä knekke litt i hofta. I judo skal hendene i utgangspunktet henge avslappet pÄ siden av kroppen. Under selve bukket vil hendene bevege seg naturlig til forsiden av lÄrene. OgsÄ her skal hode, nakke og rygg danne en rett linje.
NĂ„r det gjelder den stĂ„ende hilsingen finnes den i flere varianter, og mĂ„ten man gjĂžr det pĂ„ avgjĂžres av hvor formell situasjon man er i. Generelt kan man si at jo mer formell situasjonen er, jo dypere er det og desto lenger varer det. Hendene skal ikke holdes foran brystet – i alle fall sĂ„ lenge det ikke er snakk om religiĂžse seremonier. Hilsingen, den stĂ„ende lukkingen, gjĂžres i fire ulike grader, og her er det bokstavlig talt om grader.
Eshaku
Den minst formelle mÄten Ä bukke pÄ er den man gjÞr blant gode venner. Da gjÞr man et lett bÞy, cirka 15 grader framover.
Keirei
Den vanligste mÄten Ä bukke pÄ i mer formelle sammenhenger, for eksempel nÄr man mÞter folk for fÞrste gang er keirei. Da bukker man dobbelt sÄ dypt som blant venner, altsÄ 30 grader framover.
Saikeirei
Dette er en mer sjelden form for bukking. Man bĂžyer seg omtrent 45 grader, og det er meningen at man holder posisjonen i opptil 3 sekunder. Dette brukes for Ă„ uttrykke dyp respekt, for eksempel for sjefen eller for Ă„ be oppriktig om unnskyldning for noe.
Shazai
Dette er det absolutt dypeste og pÄ mange mÄter mest ydmykende mÄten Ä bukke pÄ. Her bÞyer man seg opptil 70 grader, og stillingen holdes i omtrent 4 sekunder. Denne formen for bukking brukes for eksempel nÄr store firma skal be offentlig om unnskyldning for problemer de har pÄfÞrt samfunnet eller enkeltpersoner.
Legg igjen en kommentar