Nakano Takeko – den siste kvinnelige samuraien

Sist oppdatert 06.05.2025.

Tidlig om morgenen, 10. oktober 1868, ved Yanagi-brua i Aizu – i det som i våre dager er kjent som Fukushima – ledet Nakano Takeko et angrep på den japanske keiserens armé. Soldatene til keiseren var utstyrt med moderne rifler, mens Nakakos krigere var utstyrt med kniver, sverd og naginata – en lang stokk med et sverd i den ene enden. Sammenstøtet skjedde i det som gjerne kalles den japanske borgerkrigen.

Nakano Takekos krigere, som besto av 2-3 dusin kvinner, angrep keiserarméen, og de klarte å ta livet av mange – før de profesjonelle soldatene fikk summet seg og slo tilbake med full styrke. Den dødelige kraften i det geriljalignende angrepet overrasket soldatene til Meiji-keiseren. De hadde ikke sett for seg en slik slagkraft hos kvinnene.

Nakano Takeko kjempet hardt, og hun skal ha gjort mye skade med sin naginata. Som skikken tilsa, så hadde hun med seg et dødsdikt som var surret fast i skaftet på våpenet.

Enkelte kilder sier at hun skal ha overvunnet 5-6 soldater før hun selv ble skutt og døde.

Nakano Takeko regnes av de mange for å være den siste kvinnelige samurai-krigeren, og dette slaget blir gjerne omtalt som det siste tilfellet der kvinnelige samuraier, onna-bugeisha, spilte en viktig rolle.

Men hvem var Nakano Takeko, og hva er historien bak de kvinnelige samuraiene i Japan?

Takekos oppvekst

Nakano Takeko ble født i 1847. Familien hennes arbeidet i byråkratiet, og det var samuraier i familien. Blant annet var morfaren hennes en anerkjent samurai. Kort fortalt kom hun fra en familie med en viss status.

Fra Takeko var 6 år gammel, og de neste 10 årene, til hun var 16 år, trente hun kampformer, leste de konfusianske klassiske bøkene, lærte kalligrafi og fikk i det hele tatt en komplett opplæring og utdanning på linje med det som var vanlig for overklassen i Japan på denne tiden. Spesielt god opplæring fikk hun i Itto-skolens form for sverdkamp og bruken av naginata. Her mottok hun en grad og et diplom slik skikken var i menkyo-systemet.

Da Nakano Takeko var 16 år ble hun adoptert av læreren sin, men da han forsøkte å gifte henne bort, flyttet hun hjem til sin biologiske familie i Aizu. Da hadde hun rukket å bli 21 år gammel. Dette var i 1868, i det som skulle vise seg å bli hennes siste leveår.

Boshinkrigen

Da Nakano Takeko kom hjem til Aizu var det borgerkrig i Japan. Boshinkrigen, ofte omtalt som den japanske revolusjon, ble utkjempet mellom 27. januar 1868 til 27. juni 1869. De stridende parter var Tokugawa-shogunatet og de som ønsket at makten skulle være hos Meiji-keiseren.

Selv om de keiserlige styrkene ganske raskt og overlegent nedkjempet de som støtte Tokugawa, så var borgerkrigen på ingen måte over. Flere av tilhengerne til shogunen fortsatte krigføringen et helt år etter shogunen hadde overgitt seg.

I Aizu hadde Tokugawa-shogunatet en spesielt sterk støttespiller. Daimyoen Matsudaira Katamori støttet Tokugawa, og han kjempet mot de keiserlige styrkene fra sin base i Aizu – hvor altså Nakano Takeko nå bodde.

I Aizu var det 3-4000 soldater som ble ledet av Katamori. I tillegg var det omtrent 3000 mer eller mindre organiserte tropper som besto av bønder, ungdommer, gamle soldater og kvinner. Disse gruppene hadde en løs tilknytning til hærsjefen Katamori.

Katamori var en lojal støttespiller for Tokugawa-klanen, og en av hans hovedoppgaver hadde vært å beskytte den gamle hovedstaden, Kyoto. På grunn av politiske spenninger og intriger, hadde han året før, i 1867, sagt fra seg stillingen som beskytter av Kyoto, og trukket seg tilbake til Aizu-borgen. Men han var fortsatt lojal overfor Tokugawa-shogunen.

Katamori var altså ikke noen hvem som helst, men nå kjempet hæren hans mot en utrolig overmakt. De var egentlig ganske sjanseløse allerede fra første stund. Keiserens hær, i dette området, besto av omtrent 70 000 soldater, altså 10 ganger så mange som det Katamori hadde tilgjengelig.

Det tok ikke lang tid før det keiserlige hær hadde brutt seg gjennom de ytre bymurene i Aizu. Innbyggerne og soldatene reagerte på ulike måter i møte med den store overmakten. Noen begikk selvmord, noen flyktet ut av byen, og noen trakk seg tilbake til borgen.

Keiserhæren gjennomførte en «brent jord»-taktikk der ryktet sa at alle menn ville bli drept, og alle kvinner ville bli solgt som slaver. Frykten for overgrep var stor.

Keiserens soldater rykket raskt inn innenfor bymurene og omringet Katamoris soldater som hadde forskanset seg i den nesten 400 år gamle Aizuwakamatsu-borgen. Det ble gjort flere forsøk på å bryte ut gjennom styrkene til keiseren – uten hell. Katamori hadde beordret sine soldater om å kjempe inntil døden, og for mange ble resultatet døden i løpet av den 1 måned lange beleiringen i oktober 1868.

Takekos joshigun

Nakano Takeko var egentlig ikke en del av selve hæren, men hun tok initiativ til å samle en gruppe kvinner som skulle kjempe mot Meiji-imperiet – eller dø i forsøket. Opprettelsen av gruppa fant sted 8. oktober 1868 – samme dag som keiserhæren rykket inn i Aizu. Med seg i gruppa hadde Nakano både søsteren og moren sin. Det var formelt moren til Nakano Takeko, Koko, som var leder for gruppa. Men i praksis var det Nakano som var selve drivkraften og den som bestemte hva som skulle gjøres. Selv om vi bare vet navnet på 10 av medlemmene i gruppa, er det stort sett enighet om at den besto av 20-30 kvinner.

Denne delvis uavhengige gruppa ble kalt for Joshigun – kvinnehæren. Det var et beskjedent antall medlemmer i joshigun, så tropp er nok mer beskrivende enn hær.

På denne tiden var det egentlig slutt på at kvinner fikk delta i krig. De kunne i beste, eller egentlig verste fall, beskytte hus og hjem, men som aktive krigere i en offensiv krig var det ikke meningen at kvinner skulle delta. Opplæringen kvinner fikk i våpenbruk var i beste fall overfladisk. Men for krigerklasse-kvinnene i Aizu var det annerledes. De hadde fått reell opplæring i bruken av kniver, sverd og naginata. Dette var kvinner som absolutt visste hvordan de skulle bruke våpen.

Katamori nektet forutsigbart nok å anerkjenne kvinnene som en del av hæren. Men de satte i gang med egne operasjoner i området rundt borgen der Katamoris soldater forsøkte å holde stillingen.

Slaget ved Yanagi-broen

Samme dag som det voldsomme angrepet og bølgen av selvmord skylte over Aizu, så hadde Nakano Takeko sammen med flere andre, forsøkt å kjempe mot fienden rett utenfor borgen. Dessverre var porten til borgen stengt da de forsøkte å trekke seg tilbake igjen.

Der og da bestemte kvinnene seg for å kjempe til døden. De hadde allerede klippet håret til skulderlengde og bundet det opp på samme måte som unge menn ville gjort det. De kledde seg med hvite pannebånd og hakama. På føttene hadde de de tradisjonelle zoriene, eller stråsandalene. Siden dette for det meste var snakk om unge, ugifte kvinner hadde de ikke de sorte tennene som det var tradisjon for at gifte kvinner skulle ha.

Kanskje de så på det som en fordel å bli forvekslet med unge menn, eller kanskje det rett og slett var enklere å bevege seg og å slåss i mer praktiske klær. Det var uansett et fargerikt følge som var klare for kamp. Ifølge kilder var klærne både grønne, blå-grå, lilla, røde og gule.

Troppen til Nakano hadde allerede bestemt seg for å kjempe til døden, men de hadde også hørt et rykte om at en av de adelige, prinsesse Matsudaira Teru, ble holdt fanget et stykke (omtrent 12 km) vest for Aizu. De bestemte seg for å befri henne. Da de nærmet seg Bange spurte de en lokal hærsjef om de kunne slå seg sammen med hans tropper i et forsøk på å befri prinsessen. Det nektet han, fordi han mente at keiserhæren ville se på dette som et svakhetstegn, altså at de måtte bruke kvinner som krigere.

Det er grunn til å tro at Nakano Takeko ble rimelig oppgitt, for hun truet med at hele gjengen hennes kom til å begå selvmord om ikke de slo seg sammen. Det ble heldigvis ikke nødvendig. Det viste seg nemlig at prinsesse Teru fortsatt var i borgen i Aizu. Det hele hadde med andre ord vært en bomtur.

Neste dag, 9. oktober 1868, bevegde gruppa med onna-bugeisha seg videre. Da de nærmet seg Aizu, traff de en general som het Kayano Gonbei. Han ble imponert over viljen kvinnene hadde til å kjempe. Han plasserte kvinnene sammen med en tropp som nettopp hadde ankommet, og sjefen for denne troppen, Furuya, lot i praksis Nakano Takeko ta kommandoen over kvinnene. Joshigun slo leir for natten, og gjorde seg klare til hva enn som måtte komme neste dag.

Da de våknet neste morgen, 10. oktober 1868, forsto de raskt at de lå veldig utsatt til for angrep fra styrkene til keiseren med sine hypermodern og oppdaterte rifler. Disse styrkene sto nå oppmarsjert ved Yanagi-broen. Det vil si at de sperret veien tilbake til borgen for de troppene som støtte Tokugawa, blant annet kvinnekrigerne til Nakano Takeko.

Aizu-krigerne delte seg i tre grupper og forsøkte å angripe fra hver sin kant. Nakanos gruppe slo seg sammen med en troppen til Furuya og en gruppe frivillige bønder. Planen var å angripe keiserhæren direkte på brua.

Den er ingen som tror at Nakano Takeko og henne onna-bugeisha hadde noen illusjoner om å vinne. Det var nok mer snakk om å kjempe til døden – både for ærens skyld, men også for å unngå tortur, lidelse og overgrep dersom de ble tatt til fange. Slik de så det, så hadde de ingenting å tape.

Kampene raste i flere timer før det hele var over. Og som vi hørte i innledningen av denne episoden, så gikk det ikke så bra, og Nakano Takeko døde i dette kjente og viktige slaget i Japans historie.

Nakano Takekos død

På denne tiden var det ikke uvanlig å halshugge fiendene, for å kunne stille opp hodene til skrekk og advarsel – og som en ydmykende handling. I stedet for å la fienden få tak i den døde kroppen hennes, hadde Nakano derfor på forhånd gjort en avtale med den 16 år gamle søsteren sin, Yuko.

Yuko hadde gått med på å fjerne hodet til Nakano før fienden fikk tak i liket hennes, og å sørge for at hun fikk en verdig begravelse. Som sagt, så gjort. Det vil si, Yuko var så sliten etter de harde kampene at hun trengte hjelp av en soldat, for å klare å fjerne hodet fra kroppen til Nakano.

Etter kampene var overstått, ble hodet til Nakano Takeko fraktet til Hōkai-tempelet som ligger i den delen av det moderne Fukoshima som heter Bange. Der ble hodet til Nakano Takeko gjenstand for alle de ritualene som hørte til en ærefull død, og i våre dager står det et monument som ble bygd til ære for henne i nærheten av tempelet.

I våre dager minnes man Nakano Takeko under den årlige høstfestivalen i Aizu. Da deltar unge jenter kledd i hakama som er et et tradisjonelt bukse-skjørt og med et hvitt pannebånd i en prosesjon for å minnes en usedvanlig tøff og selvstendig kvinne.

Selv om jeg har omtalt Nakano Takeko som den siste kvinnelige krigeren, så var det noen kvinner som gjorde seg bemerket etter henne også. Men omtalen og ettermælet til disse kan på ingen måte måle seg med det som gjelder for den 21 år gamle Nakano Takeko.

Onna-bugeisha eller kvinnelig samurai?

Selv om jeg i innledningen har brukt begrepet kvinnelig samurai, så blir strengt tatt ordet samurai kun brukt om menn. Samurai er et maskulint ord. Begrepet som brukes om de kvinnelige krigerne er onna-bugeisha som rett og slett betyr kvinnelig kriger, og det begrepet kan man finne i kilder som er omtrent 2000 år gamle.

Uttrykkene som brukes om de kvinnelige krigerne varierer noe. Enkelte steder står det onna-bugeisha og andre steder står det onna-mushi. Begge uttrykkene handler om å være kriger, men bugeisha er den mer defensive krigeren som beskytter hus, hjem og familie; mens mushi er den offensive og aggressive krigeren som utkjemper reelle kamper på slagmarken.

Onna-bugeisha ble forventet å leve opp til de samme standardene og forventet å utføre de samme pliktene som mennene. Vi kan kalle disse krigerne for kvinnelige samuraier, og i flere hundre år var det slik av overklasse-kvinner lærte krigskunst og slåss side om side med mennene.

I enkelte utgravninger så har man sett av minst en tredjedel av de døde krigerne er kvinner, så det er mer enn litterære kilder som bekrefter at kvinner hadde en viktig rolle i det krigsherjede landet Japan – også fysiske, arkeologiske funn bekrefter dette.

Naginata

Kvinnene ble trent i selvforsvar og angrepsteknikker på samme måte som menn. Det ble til og med utviklet et våpen spesielt designet for kvinner – ko-naginata. En naginata ser ut som en lang stokk med en lang kniv eller et sverd festet i den ene enden.

Det var på ingen måte kun kvinner som brukte naginata, men våpenet har blitt udødeliggjort av de kvinnelige krigerne som brukte våpenet, og som gjerne er avbildet med et slikt våpen i hendene. Den versjonen som kvinner gjerne brukte ble kalt ko-naginata, mens mennene brukte o-naginata. Ko betyr liten og o betyr stor.

De historiske kildene og linjene

I riktig gamle dager, lenge, lenge før begrepet samurai var en del av ordforrådet, fantes det krigere i Japan som var dyktige med sverd og andre våpen. Blant disse krigerne var det også kvinner. De ble sett på som like sterke, smarte og dødelige som deres mannlige kolleger.

Men disse kvinnene er så å si ikke nevnt i de historiske kildene. Det er gjerne 3-4 krigere som nevnes så å si overalt. De andre må man grave dypt for å finne informasjon om – hvis man finner noe i det hele tatt.

Ifølge den britiske historikeren Stephen Turnbull som har utgitt lassevis av bøker om Japans militærhistorie, og som er ekspert på alt som har med samuraier å gjøre er for eksempel «deltagelsen til kvinnene i slaget Aizu-Wakamatsu-borgen i 1868 et av de aller mest autentiske, bemerkelsesverdige og enestående tilfellene der kvinnekrigere deltar – i hele den japanske historien». Han legger også til at onna-bugeisha er blant de viktigste ukjente fortellingene i samuraienes historie.

Keiserinne Jingu

Den tidligste omtalen av onna-bugeisha finner vi allerede 200 etter vår tidsregning. Keiserinne Jingu (ca. 169-269 e.Kr.) var gift med keiser Chuai og da han døde i år 209, over tok hun regjeringsmakten. Hun styrte Japan helt fram til hennes død i år 269. Men hun hadde allerede før hun overtok som keiserinne vist at hun var i stand til å fungere som kriger, hærsjef og leder.

I år 200 e.Kr. organiserte og ledet Jingu personlig en militær erobring av Korea. Det blir sagt at Jingu var gravid da hun red inn i strid, men dette så ikke ut til å legge en demper på hennes innsats og dyktighet. Da dette skjedde var Jingu bare 30 år, og det sies også at hun effektivt slo ned alle forsøk på opprør de neste 70 årene, helt til hun døde 100 år gammel.

Yamato- og Nara-perioden (200-600)

I de første århundrene etter vår tidsregning, altså etter Kristus som vi sa i gamle dager, så hadde kvinner en sentral rolle i japansk historie. Dette er ikke noen man bare sier for å virke politisk korrekt i våre dager. De historiske kildene bekrefter dette synet. Historikerne dr. Joyce Lebra og hennes kollega Joy Paulson sier at grunnen til at kvinnenes stilling var så sterk på denne tiden skyldtes shinto-religionen. I utgangspunktet blir kvinner sett på som noen som skal opphøyes, beundres og mer enn gjerne være ledere. Tanken var at med kvinner ved roret ville samfunnet blomstre og det ville legges til rette for fred og harmoni.

Kinesiske kilder fra de første 3-4 århundrene etter vår tidsregning legger vekt på at Japan ble styrt, og styrt godt, av kvinnelige ledere. Det var ikke bare at kvinner var akseptert som ledere, det ble oppfordret og oppmuntret til å lede samfunnet. Ifølge historikerne så hadde kvinner og menn nøyaktig de samme rettighetene og mulighetene slik samfunnet var på denne tiden.

Fra år 200 og helt fram til 600-tallet var det altså vanlig at kvinner satt med makten i Japan. Keiserinnene regjerte i store deler av disse århundrene.

Innføringen av buddhismen til Japan i 552 endret dette bildet. Den formen for buddhisme som fikk fotfeste i Japan var sterkt anti-feministisk. Og over tid, førte dette til at kvinnene i Japan fikk en underordnet rolle. Det gikk så langt som at frelse eller nirvana kun var forbeholdt menn, og den eneste sjansen kvinner hadde til frelse var å bli gjenfødt som mann. I en av de eldste kildene til japansk historie , «Fortellinger fra Genji», står det «hvis de ikke var fundamentalt onde, ville de ikke ha blitt født som kvinner i det hele tatt».

Heian-perioden (794-1185)

Dette var en høykulturell blomstringstid i Japan. I løpet av disse årene ble mye av det vi ser på som typisk japansk kultur utviklet. Det var også i løpet av denne perioden at bushi-kulturen ble grunnlagt. Enkelte kvinner trente på lik linje med menn, men hensikten var først og fremst å forsvare og beskytte hjemmet.

Ellers hadde kvinner få og små rettigheter. De skulle helst holde seg hjemme, ikke være synlige for andre menn, og gjerne ikke for andre kvinner heller. Og når man nærmer seg 1200-tallet og det føydale Japan så er kvinnene så å si usynlige i samfunnet og kildene. De satt nærmest i husarrest.

Kamakura-perioden (1185-1333)

Da var det samurai-krigernes tid der man skulle ha en usvikelig lojalitet, «en fighting spirit» og en viss sans for en ærefull død som man kalte det. I denne perioden gjenvant kvinnene noe av selvstendigheten og statusen de hadde hatt tidligere.

Nå var det flere kvinner som trente på samme måte som samuraiene, og flere ser på dette som en historisk tid der kvinnene var på topp når det gjelder muligheter og status – selv om det var en del økonomiske regler og begrensninger.

Nok en gang var det religiøse endringer som førte til den nye og mer positive innstillingen til kvinner. Nå skal det kanskje ikke så mye til for å gå fra null til litt, men det var i alle fall noen piler som pekte i riktig retning.

Ashikaga-perioden (1336 – 1568)

Japanske kvinner ble for det meste opplært til å bli koner og mødre. MEN kvinner kjente selvsagt til det politisk livet, og noen av dem var engasjert i politikk, kampformer og diplomati. Noen av disse kvinnene ble klanledere, daimyoer.

Og i løpet av det vi kan kalle for borgerkrigstiden finnes det flere eksempler på både kvinner som krigere, hærførere – både i små geriljalignende grupper, og i større enheter.

Tokugawa-perioden (1603 – 1868)

I løpet av Tokugwawa-perioden skjedde det en stor forandring når det gjelder kvinnenes posisjon og status i det japanske samfunnet. Nå ble det sett på som rart at kvinner skulle opptre som krigere eller onna-bugeisha. En slik kvinnerolle sto i sterk motsetning til det som var idealet, nemlig fred, politisk stabilitet og en strengt innrettet sosial orden. Her var det lite rom for onna-bugeisha.

I løpet av denne perioden utviklet det seg en ny form for krigerkultur der samuraiene, altså mennene, utviklet en ny krigs- og æreskodeks som ble kalt for bushido, krigerens vei. Det hadde eksistert krigere i lang tid, men nå ble regler, normer, forventninger og rolleforståelse utvidet og utviklet til noe helt bestemt.

Samuraiene ble i stadig større grad byråkrater, og kvinnene, særlig overklassekvinnene skulle helst leve et passivt liv som hustruer og mødre. Plutselig, eller sannsynligvis gradvis, endret rollene til onna-bugeisha seg i en retning der det å ofre seg for familien fikk en helt ny betydning.

De få kvinnene som fortsatt var krigere, samuraier, onna-bugeisha, i denne perioden måtte alltid være i følge med en mann, og de fikk ikke lov til å reise noe sted alene. Dette høres like strengt ut som diktaturer vi kjenner fra våre dager.

Men altså, alt ble vanskeligere, og kvinner trengte en haug med tillatelser og godkjenninger dersom de ønsket å livnære seg som krigere. De kvinnelige krigerne opplevde også mye hån, mobbing og trakassering fra ulike tjenestemenn i det strengt føydale og byråkratiske Japan.

Det var ikke enkelt for kvinner å kreve plass i samfunnet, og hovedoppdraget til kvinner skulle være å bære fram barn. Det var rett og slett ganske utenkelig for de aller fleste samuraier å se for seg at det skulle marsjere kvinner side om side med dem.

Dette kom også til uttrykk i familielivet også. Forholdet mellom en mann og en kvinne kan faktisk sammenlignes med det som var mellom en herre og hans tjener.

Den kampsporttreningen kvinner deltok på i denne perioden i Japans historie var så å si kun naginata-teknikker. Det var også noen få kvinner trente ulike sverd-kampformer som kenjutsu. Og noen få av disse skolene fikk kvinner som trenere.

Meiji-epoken (1868-1912)

Slutten av Edo-perioden var en tid med stor politisk uro, og dette fortsatte inn i Meiji-perioden.

Som vi har hørt i flere av de tidligere episodene av JudoMania, så førte Meiji-epoken til en hurtig modernisering av det japanske samfunnet. Krigerklassen var ikke lenger viktig, og mange av de tidligere samuraiene fikk heller jobb i byråkratiet. De militære privilegiene forsvant ganske raskt. Men i kulturen, fortellingene og kunsten ble samuraiene fortsatt omtalt og verdsatt – den gjelder også de kvinnelige krigerne.

Allerede i 1881 ble keiserinne Jingu den første kvinnen som ble avbildet på et japansk verdipapir. På denne tiden var det en gryende interesse kan man si, for de fryktløse onna-bugeisha.

Avslutning

I våre dager er det flere naginata-skoler som har ulike onna-bugeisha som sine forbilder. Og det er flere kvinner som minnes, feires og hylles gjennom de historiene som fortelles i popkultur og i fortellinger fra og om gamle dager.

Og på en måte, fortsetter kampen i moderne tid. Det handler om å kampen for å belyse den rollen kvinner har spilt i historien, ikke bare i Japan, men over hele verden.

Kilder

• Chao-Fong, Léonie (2021) – 10 Facts About Japan’s Female Samurai Warriors, History Hit
• Hastings, Christobel (2018) – How Onna-Bugeisha, Feudal Japan’s Women Samurai, Were Erased From History, VICE
• Lloyd, Ellen (2021) – Nakano Takeko – Courageous Female Samurai Who Died Tragically While Defending The Aizu-Wakamatsu Castle, Ancient Pages
• Oyshya (u.a.) Japan’s Female Samurai Who Feared Nothing: Onna-Bugeisha
• Silvia, Mallary A. (2010) – Women in Ancient Japan: From Matriarchal Antiquity to Acquiescent Confinement, Inquiries
• Szczepanski, Kallie (2020) – Meet the Samurai Women of Asian History, ThoughtCo
• The Female Soldier (2015) – Nakano Takeko
• Tom (2020) – The forgotten tales of the female samurai, Catawiki
• University of Pittsburgh (u.a.) Japan module, timeline
• Wikipedia (2021) – Aizuwakamatsu Castle
• Wikipedia (2022) – Onna-musha
• Wright, D. E. (2001). Female Combatants and Japan’s Meiji Restoration: the case of Aizu. Source: War in History, 8(4), 396–417