Sist oppdatert 20.03.2023.
Det hender judoutøvere og andre som trener kampformer får spørsmål om hva forskjellen på krigskunst og kampsport er. Det er ikke enkelt å gi et kort og utfyllende svar på dette, men jeg skal likevel gjøre et forsøk på å oppklare noen misforståelser. Personlig synes jeg dette er et ganske viktig emne som er verdt noen ord og tanker.
At judo har sine røtter i en gammel krigskunst er ikke å komme fra. Så skal man omtale judo som en del av den tradisjonen som man har i Kina, Korea, Japan og andre asiatiske land, så kan man ikke bruke noe annet uttrykk enn “krigskunst”. Det var et spørsmål om å leve eller dø! Ikke et spørsmål om å forsvare seg ved angrep. Fellesbetegnelsen for dette er på japansk “bu-do”. Det kinesiske tegnet for bu betyr “krigsform”.
Det at man angir noe som en selvforsvars-kunst er stort sett et definisjonsspørsmål. For det første har ordet kunst ingenting med ordet “do” å gjøre. At “do” betyr “den åndelige veien” er også feil! Det betyr i utgangspunktet bare vei, men i dette ligger betydningen alle veier, også den åndelige. Det brukes imidlertid også i ordet for “bilvei” og “fortau”! Ordet for kunst finner du i det japanske uttrykket “jutsu”.
Man har for eksempel uttrykket “do” i stilarter som kendo og iaido. Det bør da nevnes at ingen av disse har som grunnfilosofi å forsvare seg. Kendos grunnfilosofi er enkel: Slå én gang, men slå hardt og korrekt så du kløyver motstanderen. Iaido har en liknende grunnfilosofi: Trekk sverdet og drep i samme øyeblikk! Det er hardt og brutalt! Det er et spørsmål om å stå igjen når alt er over!
I sparring så er man tilbake på det samme planet som man har i alle andre velkjente former, nemlig at jeg må utføre en teknikk selv, for ikke å komme dårlig ut av det. I konkurranse får man poeng, og dette er i mine øyne klart et av kriteriene for at man kan kalle det en sport. Den formen man utøver er en simulert kampsituasjon, altså en kampsport!
Er du ute etter å inne/trene en stilart som konsekvent holder seg til idéen om selvforsvar så står vi bare tilbake med én, så vidt jeg vet. Det er aikido. Dersom to aikidoka møtes, vil det ikke skje noe dersom ikke den ene av dem gjør et angrep. Men det kan de ikke. Det ligger ikke i aikidoens natur å angripe. Det skjer på trening for at den andre skal kunne utføre sine teknikker, men ikke som en teknikk i seg selv. Skjer dette med hvilke som helst to utøvere fra andre retninger, så kan den ene int angripe. Nettopp fordi de inneholder angrepsteknikker.
Bruce Lees så velkjente stil ble kalt Jeet Kune Do, hvilket betyr “Det blokkerende slagets vei”. Heller ikke han hadde en filosofi som går ut på at man skal forsvare seg dersom situasjonen er der. I en gitt truet situasjon så gjør du det du må gjøre for å stå igjen uten skader!
Skal man være konsekvent så er det ikke mange stilarter som har retten til å kalle seg en kunst (i den betydningen at det ligger i navnet). Jujutsu er et av få eksempler på kampformer som har kunst som en del av navnet sitt (jutsu).
Judo betyr “den myke vei” der myk betyr føyelig, det motsatte av hardt og brytende. Karatedo betyr “den tomme håndens vei” der tom er en motsetning til det å holde noe (et våpen). Taekwondo betyr “sparket og slagets vei” der sparket egentlig er uttrykt med tegnet for det å tråkke (ned), knuse, og slaget er uttrykt med tegnet for en knyttet neve.
