Atemi-waza (当て身技) refererer til judo-teknikker der utøveren (tori) angriper motstanderens (uke) vitale punkter med slag eller støt.
Ordet atemi betyr direkte oversatt å «treffe kroppen». Det handler om slag mot følsomme områder på kroppen.
Selv om judo i dag først og fremst forbindes med kast (nage-waza) og holdegrep (katame-waza), er atemi-waza historisk sett anerkjent som en (liten) del av judos teknikker. Forskjellen er at disse slagteknikkene ikke trenes eller brukes i randori eller konkurranser, men kun i forhåndsarrangerte øvelser (kata). I praksis betyr dette at man som judoutøver sjelden ser eller lærer mye om atemi-waza i løpet av en vanlig treningshverdag.
Historisk bakgrunn og opprinnelse
Judoens grunnlegger, Jigoro Kano, utviklet judo på 1880-tallet med utgangspunkt i tradisjonell jujutsu. I klassisk jujutsu var slag og spark mot vitale punkter ofte en integrert del av selvforsvarsteknikkene.
Kano trente selv under mestere fra flere jujutsu-stiler, blant annet Tenshin Shinyo-ryu og Kito-ryu, som begge inkluderte atemi-waza.
Kano valgte å ta med mange av disse prinsippene inn i sin nye kampsport, men han gjorde en nøye seleksjon: Kun teknikker som oppfylte hans vitenskapelige og pedagogiske prinsipper fikk plass i judo.
I en historisk gjennomgang heter det at Kano «lånte bakketeknikkene (katame-waza) og slagteknikkene (atemi-waza) fra Kito-ryu, men beholdt bare de teknikkene som fulgte vitenskapelige prinsipper og forkastet alle andre. Alle skadelige og farlige teknikker ble eliminert».
Dette var en del av Kanos reform av jujutsu til judo – basert på maksimal effektivitet og gjensidig nytte. Judo skulle ikke bare være effektiv kampteknikk, men også trygg fysisk fostring og moralsk trening. Farlige angrep som kunne skade utøveren eller partneren ble derfor tonet ned. Særlig gjaldt dette atemi-waza, som Kano klassifiserte som for risikabelt for ordinær trening. I stedet ble slike teknikker ivaretatt i judoens kata-system.
Det er verdt å merke seg at på Kanos tid var det stor interesse for å sammenligne og integrere ulike kampformer. Han studerte blant annet vestlig bryting og hadde også interesse for boksing og karate på 1920-tallet. I 1924 utviklet Kano et sett fysiske øvelser kalt Seiryoku-Zenyo Kokumin Taiiku. Disse øvelsene inkluderte elementer av både judo-teknikker, slag og spark for å trene hele kroppen og øve på selvforsvar i et trygt format.
Hvorfor er ikke slag tillatt i trening og konkurranse?
Å utelate slagteknikker fra vanlig judo-trening og konkurranse handler i hovedsak om sikkerhet og treningsfilosofi. Jigoro Kano ønsket at judo skulle kunne trenes med full intensitet uten høy risiko for alvorlige skader. Dette krevde noen viktige begrensninger:
- Slag og spark (atemi-waza) ble forbudt i randori og konkurranser, allerede tidlig i judoens utvikling. Årsaken var at realistiske slag mot vitale punkter kan påføre alvorlig skade. Uten beskyttelsesutstyr (hjelm, hansker osv.) ville det være uforsvarlig å la utøvere slå hverandre for fullt i trening. Kano påpekte at på hans tid fantes det heller ikke gode nok hansker eller beskyttelsesmetoder – sammenlignbar med datidens primitive boksehansker – til å gjøre slagtrening ufarlig. Derfor valgte han heller å utelate slike teknikker fra sparring.
- Andre farlige teknikker ble også fjernet eller begrenset. For eksempel ble visse leddlåser (som lås på kne, ankel, håndledd og fingre) forbudt i judo-konkurranser allerede rundt år 1899–1925 på grunn av skaderisiko. I dag er kun albuelås tillatt i kamp, og teknikker som kan skade nakken eller ryggraden er heller ikke lov. I samme ånd ble slagteknikker holdt utenfor konkurranseregelverket fra starten av. Dermed kunne judoka fokusere på kast, kontrollgrep, kvelinger og armlåser som kunne utføres med relativ trygghet.
- Pedagogisk fokus på fysisk og moralsk utvikling: Kano så på judo som mer enn bare kamp – det var en do (vei) for personlig forbedring. Prinsippet jita kyōei (gjensidig velferd og nytte) innebar at trening skulle gagne begge partnere, ikke skade dem. I fri judo-trening (randori) er det meningen at begge skal lære gjennom utveksling av teknikker. Hardtslående atemi ville motvirke dette ved å gjøre utøverne redde for alvorlige skader. Ved å fjerne slag kunne man trene oftere og hardere på kast og grep, uten å sette liv og helse på spill.
Et interessant poeng er at Kano selv innså en mulig ulempe ved å utelate slag i trening. I 1937 skrev han
(fordi) ingen i dojoen faktisk angriper med slag, er det ikke uvanlig at utøvere uforvarende adopterer holdninger som ville vært risikable i en virkelig kamp – for eksempel står de med bred benstilling, senket hofte og hodet forover.
Jigoro Kano, 1937
Kano planla faktisk å opprette en egen treningsgruppe på Kodokan for å korrigere slike tendenser og minne utøverne på de røttene i judo. Dette illustrerer balansepunktet Kano søkte: Judo skulle trenes sikkert, men man måtte ikke glemme at det i bunn og grunn er en kampsport der slag kan forekomme utenfor treningslokalet.
Etter andre verdenskrig ble det enda viktigere å fremheve judo som en fredelig, trygg idrett. Under USAs okkupasjon av Japan ble all kampsport først forbudt, før judo fikk lov å fortsette nettopp fordi det ble presentert som en sport og ikke militær nærkamp. Dette forsterket fokus på konkurransejudo med klare regler mot slag og farlige teknikker.
Da judo ble en olympisk gren (debuterte for menn i 1964), var det selvsagt uten atemi-waza. På denne måten kunne judo globalt aksepteres som en sivilisert idrett, i kontrast til kampsporter som primært benytter slag og spark (for eksempel karate, taekwondo eller boksing).
Atemi-waza lever videre i kata og selvforsvar
Selv om slagteknikker ikke brukes i konkurranser, er de ikke fjernet fra judo. De lever videre i tradisjonelle mønstre i judo, kata. En av hensiktene med kata er nettopp å tillate trening på teknikker som er for farlige i løpet av en ordinær trening. Slag og spark inngår her som et naturlig element.
For eksempel inneholder kime-no-kata en rekke situasjoner hvor uke angriper tori med enten grep, kniv, sverd eller slag. Tori forsvarer seg ved å blokkere eller unnvike, og utfører deretter kontringer som kan inkludere egne slag.
Kime-no-kata illustrerer prinsippene for selvforsvar og inneholder flere atemi-waza, men disse er altså forbudt i randori og konkurranse.
Et annet eksempel er Kodokan Goshin jutsu, en mer moderne selvforsvarskata fra 1956. Her demonstreres forsvar mot både ubevæpnede og væpnede angrep (kniv, stokk, pistol), og kataen inkluderer ulike jujutsu-teknikker som håndleddslås, samt bruk av slag (atemi-waza).
Vi har også et eget selvforsvarsopplegg for kvinner, Joshi Goshinhō (fra 1943), som inneholder enkle slag og spark som del av kvinnelig selvforsvarstrening.
I tillegg til kataene som formelt er anerkjent av Kodokan, finnes det mange uformelle selvforsvarsøvelser i judo. Instruktører kan lære bort hvordan man med judoteknikker avvæpner en angriper som slår, eller hvordan man selv kan slå for å distrahere før et kast.
Disse prinsippene har røtter i judoens jujutsu-arv. Et klassisk eksempel er å bruke et raskt slag (atemi) mot motstanderens ansikt eller solar plexus for å få vedkommende til å spenne seg eller miste fokus, og så umiddelbart gjøre et kast.
Slike kombinasjoner trenes sjelden eller aldri i vanlige judoøkter, men de finnes i litteraturen. Gunji Koizumi – en av pionerene som introduserte judo i Europa – publiserte i 1953 en detaljert gjennomgang av atemi-waza der han beskriver en rekke vitale punkter på kroppen og måten å slå på for å oppnå best effekt.
Koizumi påpekte at ikke alle de «dødbringende» punktene fra tradisjonen nødvendigvis er like virksomme som mytene skal ha det til, men at riktig timing, presisjon og kraft i slaget er avgjørende for at atemi-waza skal være effektivt.
Konklusjon
Atemi-waza – slag- og sparkteknikker – utgjør en spennende, delvis skjult, del av judoens helhet. Historisk sett var dette en naturlig del av de kampformene judo sprang ut fra.
Av hensyn til sikkerhet, sportslighet og pedagogikk ble atemi holdt utenfor konkurranser og fri sparring. Judo utviklet seg til en fullkontakt kampsport uten slag, der utøverne kunne kaste og holde hverandre nede med minimal fare for alvorlige skader – noe som har vært en nøkkel til judoens globale suksess som sport.
Samtidig er atemi-waza bevart gjennom kata og selvforsvarstrening, slik at judoka med avansert erfaring kjenner til disse teknikkene og prinsippene.
Som Kano fremhevet, skal judo være effektivt også i virkelig selvforsvar, og da må man vite om kroppens vitale punkter og hvordan de kan utnyttes. Enkelte av Kano og hans etterfølgeres uttalelser reflekterer dette balansegangen.
Kilder
- Kano Jigoro sitert i USA Traditional Kodokan Judo historikkusatkj.orgusatkj.org.
- Wikipedia: Judo – avsnitt om atemi-waza og sikkerhet i judoen.wikipedia.orgen.wikipedia.org.
- European Judo Union – Working Translation of Jigoro Kano, Part 4 (Yves Cadot)eju.net.
- Gunji Koizumi, Ne-waza and Atemi-waza in Judo, Budokwai Quarterly (1953)ejmas.com.
- Neil Ohlenkamp, Evolution of Judo Contest Rulesjudoinfo.com.
- Diverse historiske kata-oversikter fra Kodokan Judoen.wikipedia.org.
Skriv en kommentar