Sist oppdatert 21.03.2023.
Glima er en islandsk form for bryting. Det sies at bryteformen stammer fra vikingene omkring år 900. Glima er islandsk nasjonalidrett, men kampformen har svært liten utbredelse ellers i verden. Referansene til glima og andre brytelignende øvelser er det flere av i nordisk litteratur. Glima nevnes blant annet i Egils saga og i Snorres Edda – begge fra omtrent år 1200.
Æresbegrepet står sentralt i glima, og glima-kodeksen kalles Drengskapur. I Drengskapur verdsetter man rettferdighet, respekt for motstanderen og evne til å ivareta motstanderens sikkerhet. Her ser man nok for seg æresbegrepet i viktigtida.
Glima er en utpreget gentleman-sport, og den vanligste formen for glima (buksetagsglima) ser riktig så fredelig ut. Det samme kan sies om axlatók som kan virke mer som en styrketest enn en kampform.
Lausatagsglima er den mest selvforsvarslignende formen for glima. Man kan visstnok trene denne formen et par steder i Norden. Fortsatt er hensynet til motstanderen det viktigste. Det er om å gjøre å få den andre i bakken mens man selv blir stående oppreist. Dersom begge havner på bakken på likt, prøver man å reise seg samtidig som man holder den andre nede.
I sommer-OL i 1912 ble glima demonstrert for resten av verden – uten at det tok helt av, får man vel si.
Teknikkene i glima
Det er åtte hovedteknikker (bragder) i glima. Disse kan settes sammen på ulike måter slik at det totale antall teknikker og metoder i glima havner på omtrent 50. Teknikkene kan minne om judokast som tomoe-nage, hiza-guruma, yoko-gake og andre feiinger.
Kilder
- Kautz, Pete (2000). The Gripping History of Glima
- Nathan Hatton (2016). Thrashing Seasons: Sporting Culture in Manitoba and the Genesis of Prairie Wrestling, University of Manitoba Press
- Wikipedia (2020). Glima
Bilde
- Willem van de Poll, CC0, via Wikimedia Commons