Go-no-kata er en myteomspunnet kata. Det er vanskelig å finne kilder som kan gi oss god informasjon om teknikkene. I en judobok fra 1944 (Judo – The Art of Defence and Attack, Feldenkrais) står det at go-no-kata spesielt egner seg for å utvikle styrke. Da boken kom ble go-no-kata listet opp som en av de sju vanligste kataene i judo.
Det vi ganske sikkert kan si er at Jigoro Kano utviklet go-no-kata ved å bruke teknikker fra jujutsu. Dette gjorde han omkring år 1900. I motsetning til de fleste andre kataene i judo, så har denne kataen altså ikke eksistert i jujutsu før Jigoro Kano utarbeidet den. Han skriver at kataen består av 10 teknikker, men at han er misfornøyd med 3-4 av dem, og at han på et senere tidspunkt ønsker å bytte dem ut med andre teknikker.
Go-no-kata er en av de såkalte «skjulte» eller «tapte» kata fordi den ikke er en offisiell del av pensum hos Kodokan. Noen steder kan man fortsatt lære varianter av go-no-kata. Toshiyasu Ochiai er blant de som underviser i go-no-kata i en machi dojo i Tokyo, Japan. Slike dojoer er litt som de gode, gamle dojoene du kan se i kampsportfilmer, og de tilhører gjerne ikke det offisielle judosystemet.
Teknikkene i go-no-kata representerer det motsatte av de man finner i ju-no-kata. I go-no-kata legges det vekt på styrke, kraft og hardhet. Jigoro Kano mente at i noen tilfeller vil det ikke være riktig å gi etter. Det er altså ikke slik at man alltid skal være ettergivende i judo. Å bruke sin egen styrke effektivt vil si at man står stødig, yter motstand og bruker sin egen styrke der det er nødvendig. En judoka har altså flere verktøy til rådighet enn kun å gi etter. Prinsippet i judo går ut på at man alltid skal bruke den nødvendige mengden energi og styrke – ikke mer, ikke mindre.
Brian Watson skriver i boken «Judo Memoirs of Jigoro Kano» at go-no-kata handler om at styrke møter styrke, og at tori erstatter styrke med fleksibilitet for å vinne over sin motstander.
Go-no-kata skiller seg fra det godkjente katasystemet i judo. Kataen består at sju (7-10) ulike teknikker. Den består av en rekke styrkeprøver mellom to utøvere. Som vanlig foregår kataen i strengt forhåndsbestemt mønster som kuliminerer med en teknikk. En av teknikkene gjentas med tre ulike innganger (irimi).
Alle teknikkene utføres fra en defensiv posisjon (jigotai) uten grep i motstanderens gi. Nedenfor ser du teknikkene kataen som oftest består av:
• Seio-nage
• Ushiro-goshi
• Sukui-nage
• Uki-goshi
• Hadaka-jime-koshi-kudaki
• Tobi-koshi-uki-goshi
• Osoto-otoshi
• Ushiro-goshi
• Kata-guruma
Et eksempel på dynamikken i go-no-kata finner vi i den første teknikken. Begge utøverne griper tak i hverandre og forsøker og dytte hverandre. Når dette ikke fører fram, forsøker de å trekke hverandre. Dette fungerer heller ikke, og utøverne dytter nok en gang. Tori utnytter så ukes dytting til egen fordel ved å utføre en seio-nage.
I motsetning til flere andre kata, for eksempel ju-no-kata, er bevegelsene i go-no-kata mer styrkekrevende, mindre forutsigbare og fungerer meget godt som styrke- og utholdenhetstrening. Både go-no-kata og ju-no-kata er en del av noe som kalles taiso-no-kata, altså en styrketreningskata der go-varianten står for styrke, mens ju-varianten handler om å gi vei.
Kuhara Yoshiyuki, 9. dan, regnet go-no-kata for å være den eldste kata med opprinnelse i Kodokan. Offisielt ble nok begge randori-no-kataene delvis fastlagt tidligere, og trening i former som lignet go-no-kata fant sted
på Kodokan før disse to ble grunnlagt i 1888. Dette kan selvsagt også ha å gjøre med at taiso-no-kata er treningsformer som eksisterte i mange ulike jujutsu- og sumoskoler lenge før Jigoro Kano utviklet judo.
Forskjellen var at Jigoro Kano forsøkte å lage et fast system. Tidligere hadde både go-no-kata og ju-no-kata vært like tilfeldig sammensatt som oppvarmingsøvelser i moderne judo. Hovedpoenget var uansett at kataene skulle fungere som en slags styrketrening.
For mange judoka som er opptatt av historikk og tradisjon, vil go-no-kata kunne representere et interessant bindeledd mellom jujutsu og judo.
Kilder
- De Crée, C., & Jones, L. C. (2009). Kōdōkan Jūdō’s Elusive Tenth Kata: The Gō-no-kata – ”Forms of Proper Use of Force” – Part 1. Archives of Budo, 5, 83–95.