JudoMania > Historikk, jigoro kano > Ep. 108: Jigoro Kanos siste reise

Jigoro Kanos siste reise

Episode 10805.05.202517 minutter Ă„ leseav Arne Midtlund

Bakgrunn og planene for reisen

I 1938 var Jigoro Kano 77 Ă„r gammel. Han hadde diabetes og var fysisk svekket av alderdom. 77 Ă„r var en respektabel alder i Japan pĂ„ denne tiden. Forventet levealder var beskjedne 48 Ă„r. I Norge var forventet levealder pĂ„ denne tida 66 Ă„r. Det er mange faktorer som pĂ„virker gjennomsnittlig levealder, sykdom, krig og andre elementer spiller selvsagt inn – ogsĂ„ i Japan.

Forventet levealder i Japan (1860–2020)

Kilde: Statista (2025)

Som Japans aller fĂžrste medlem av Den internasjonale olympiske komitĂ©, kjempet Jigoro Kano for at sommer-OL i 1940 skulle avholdes i Tokyo – til tross for den pĂ„gĂ„ende krigen mot Kina.

PÄ 1930-tallet ekspanderte nemlig Japan pÄ en svÊrt aggressiv mÄte i sine nÊromrÄdet. ! 1931 okkuperte de Mandsjuria i Kina, og i 1937 brÞt det ut full krig mellom Japan og Kina. Denne ekspansjonen hadde egentlig kun imperialistiske Ärsaker, og den ble drevet av et Þnske om Ä sikre tilgang til nÞdvendige rÄvarer og Ä etablere Japan som en stormakt i regionen. I 1940 allierte Japan seg med Tyskland og Italia, og dermed sto de i krig pÄ samme side som nazistene og Hitler.


Kartet viser hvordan Japan forsĂžkte Ă„ ta kontroll over nĂŠromrĂ„dene sine – ofte pĂ„ en nĂ„delĂžs og brutal mĂ„te.

Jigoro Kanos olympiske engasjement

Jigoro Kano hadde blitt Japans fÞrste medlem av den internasjonale olympiske komité allerede i 1909. PÄ det tidspunktet var Kano president pÄ Tokyo Higher Normal School (i dag Tsukuba-universitetet).

Han var en ivrig forkjemper for andre idretter enn judo, blant annet svĂžmming som hadde lange og stolte tradisjoner i Japan. I tillegg var han opptatt av idretter som langdistanselĂžping, tennis og fotball.

Jigoro Kano hadde ogsÄ et sterkt internasjonalt engasjement. I Ärene mellom 1896 og 1909 tok Tokyo Higher Normal School imot omtrent 7000 utenlandske studenter. Dette, kombinert med alt vi vet om Kanos syn pÄ fysisk aktivitet som noe mer enn kun trening, gjorde at Pierre de Coubertine ble opptatt av hva denne japanske mannen kunne tilfÞre det olympiske idealet.

Jigoro Kano var svĂŠrt delaktig i at Japan deltok med 2 utĂžvere i OL i Stockholm i 1912: maratonlĂžperen Yahiko Mishima og svĂžmmeren Shizo Kanakuri.

Det var langt fra enkelt Ä komme seg til Sverige fordi japanske myndigheter, og de eksisterende idrettsorganisasjonene, ikke ville stÞtte deltagelsen Þkonomisk. LÞsningen ble at Jigoro Kano med flere opprettet et amatÞrforbund for idrettsutÞvere, der han selv ble president. Gjennom dette forbundet fikk utÞverne Þkonomisk stÞtte slik at de kunne ta seg rÄd til Ä delta i internasjonale konkurranser.

Jigoro Kano (venstre) med en flosshatt i hĂžyre hĂ„nd, under innmarsjen til OL i Stockholm (Bilde: IOC – Official Olympic Report, Public Domain)

Til tross for manglende medaljer i Stockholm var deltakelsen symbolsk viktig for Japans internasjonale anerkjennelse i idretten. De fĂžrste medaljene kom i 1920, og den fĂžrste gullmedaljen kom i 1928.

OL-konferansen i Kairo

I lÞpet av 1930-tallet deltok Jigoro Kano pÄ mange mÞter i den internasjonale olympiske komité. Han var med i Wien i 1933, og i 1934 reiste han til Aten og videre til Berlin, som skulle arrangere OL i 1936. I 1936 deltok han ogsÄ pÄ IOCs mÞte i Berlin. Det var pÄ dette mÞtet det ble bestemt at OL i 1940 skulle arrangeres i Tokyo. London trakk dermed sitt kandidatur som en del av en politisk prosess der britene skulle forsÞke Ä forbedre de diplomatiske forbindelsene til Japan. OL i Tokyo skulle vÊre det fÞrste olympiske arrangementet planlagt utenfor Europa og Amerika.

Her er noen gamle filmsnutter som kan virke litt tilfeldig redigert, men fra 2.30 kan vi se flere klipp av Jigoro Kano – sannsynligvis fra 1937.

Begrunnelsen for at sommer-OL skulle avholdes i Tokyo, og vinter-OL i Sapporo, var at det ville gi det japanske samfunnet en bedre mulighet til Ä bygge seg opp igjen etter det store Kanto-jordskjelvet i 1923. Mer enn 100 000 mennesker hadde dÞdd i jordskjelvet som ble ledsaget av bÄde en tyfon, flere jordskred, voldsomme branner og en tsunami. Nesten 2 millioner mennesker ble hjemlÞse, sÄ dette var en voldsom naturkatastrofe.

Tokyo ble altsÄ valgt som vertsby, ikke minst som en slags humanitÊr gest, under den 36. IOC-kongressen i Berlin i 1936.

Twelfth Tokyo Olympics (1940 Summer Olympics) souvenir handflag, 1936 AD – Edo-Tokyo Museum – Sumida, Tokyo, Japan,

Og bare for Ă„ minne om bakteppet: Japan er pĂ„ denne tiden i full krig mot Kina, og det foregĂ„r grusomme overgrep mot den kinesiske befolkningen – utfĂžrt av japanske soldater. Nazismen er ogsĂ„ pĂ„ frammarsj i Europa, sĂ„ det er urolige tider i verden. Dette la tydeligvis ikke noen demper pĂ„ Japans og Jigoro Kanos Ăžnske om et OL i Japan.

Tidlig i 1938 la han ut pÄ en siste omfattende utenlandsreise, mot legenes rÄd, for Ä delta pÄ IOC-konferansen i Kairo. Der skulle han nok en gang legge fram begrunnelser for at de olympiske leker burde avholdes i Tokyo, Japan.

Kano insisterte pÄ Ä reise uten ledsager, selv om helsen hans var heller skjÞr. Han ville heller ikke ha noen form for assistent pÄ selve turen. En japansk immigrant som fulgte Kano pÄ deler av reisen, uttrykte senere bekymring over at japanske myndigheter sendte en sÄpass aldrende og syk mann alene halve jordkloden rundt. Han fryktet at den anstrengende turen kunne koste Kano livet, noe den tragisk nok faktisk gjorde.

Jigoro Kanos hovedmĂ„l for reisen var IOc-mĂžtet i Kairo i Egypt. MĂžtet fant sted 13. – 18. mars 1938. Som Japans delegat jobbet Kano iherdig for Ă„ overbevise den internasjonale olympiske komitĂ© om at Tokyo kunne og burde arrangere OL i 1940 til tross for krigssituasjonen med Kina.

Da Kano ankom Alexandria i begynnelsen av mars 1938, for Ä reise videre til Kairo, erklÊrte han bestemt at krigen ikke mÄtte hindre Tokyos OL-planer, og at Japan var fast bestemt pÄ Ä avholde lekene. Under mÞtet i Kairo mÄtte Kano svare pÄ skarp kritikk fra vestlige medlemmer. Blant annet ble han utfordret med spÞrsmÄlet:

Har Japan tenkt Ă„ avslutte krigen innen OL?

Til tross for presset mente Jigoro Kano at Japan ville klare Ă„ gjennomfĂžre lekene. Han var ogsĂ„ fast bestemt pĂ„ at idrett og olympiske idealer sto over politikken. Kano klarte – i hvert fall midlertidig – Ă„ berolige IOC og Ă„ forhindre at Tokyo mistet vertskapet. Men Jigoro Kano mĂ„ nok ha fĂžlt pĂ„ en viss indre uro. Noen aviser karakteriserte ham som en «skuffet, liten, eldre mann» som bar pĂ„ en tung bĂžr.

Etter IOC-konferansen deltok Kano sannsynligvis i noen seremonielle aktiviteter i regi av IOC. Pierre de Coubertin, de moderne olympiske lekenes grunnlegger, dĂžde Ă„ret fĂžr, og ledende IOC-medlemmer – inkludert Jigoro Kano – markerte dette ved Ă„ plassere Coubertins hjerte i Olympia i Hellas vĂ„ren 1938.

Pierre de Coubertine (1. januar 1863 – 2. september 1937)

Jigoro Kano reiste videre fra Egypt via Vest-Europa og Nord-Amerika. Han hadde “fullfĂžrt sitt oppdrag i Kairo” skrev avisen Asahi Shimbun, som poetisk sammenlignet hans skjebne, etter nyheten om at han dĂžde pĂ„ vei hjem, med historien om Feidippides – budbringeren som falt dĂžd om etter Ă„ ha lĂžpt med seiersbudskapet fra Maraton.

BesĂžk i USA

I april 1938 reiste Kano til Nord-Amerika. Etter Kairo-mÞtet flÞy han over Atlanterhavet og ankom Seattle i USA 19. april. Kano reiste med fly, og det var fortsatt ganske uvanlig pÄ denne tiden, ikke minst for en mann pÄ 77 Är.

Seattle Judo Yudanshakai (en forening bestÄende av lokale dan-graderte) organiserte en hyggelig velkomst for den berÞmte judogrunnleggeren. Kano bodde pÄ Olympic Hotel i Seattle, og det ble holdt flere begivenheter til Êre for Jigoro Kano.

Olympic hotel, cirka 1925

Den samme kvelden som han ankom, mÞtte han de meste kjente av byens judoutÞvere. Dagen etter ble det arrangert en mottakelse, og den 21. april var han hedersgjest pÄ en stor bankett. Det er ikke Ä overdrive om man sier at det bÄde gikk unna og slag i slag. Dette var ikke akkurat en rekreasjonstur for den godt voksne Jigoro Kano.

Mens Jigoro Kano oppholdt seg i Seattle, benyttet han anledningen til Ă„ styrke bĂ„ndene med judomiljĂžet i USA og takke amerikanske personer og organisasjoner for stĂžtten de hadde gitt til Tokyos OL-sĂžknad – blant dem Avery Brundage, USAs IOC-representant.

De amerikanske OL-deltakerne har ankommet Berlin, 24. juli 1936. StatskommissĂŠr Dr. Lippert, Dr. Lewald og i midten amerikanernes leder, Brundage. (Foto: Hoffmann)

Allerede dagen etter, 22. april 1938, reiste Jigoro Kano videre pÄ sin lille Amerika-turné til Vancouver i Canada. Der mÞtte han Japans konsul og lokale embetsmenn, i tillegg til noen prominente judoutÞvere.

Ombord pÄ Hikawa Maru

Her var det ikke rom for hvile. Dagen etter, 23. april 1938, gikk Kano om bord pÄ det japanske passasjerskipet Hikawa Maru i Vancouver, klar for siste etappe hjem til Japan.

Hikawa Maru (22. mai 1930)

Hikawa Maru var et av Nippon Yusen Kaishas stolte skip, et moderne motorskip som trafikkerte Stillehavet mellom Nord-Amerika og Japan. Skipet var et av mange skip i flÄten til Nippon Yusen Kaisha som var Japans stÞrste firma nÄr det gjaldt kommersiell skipsfart. I flÄten sin hadde de passasjerskip, postskip, skip for varetransport og sÄ videre.

Hikawa Maru ble regnet som et luksusskip, og mange av de rikeste og mest velstÄende brukte dette skipet pÄ overfarten mellom Japan og USA. I 1932 hadde blant annet Charlie Chaplin reist med Hikawa Maru.

Hikawa Maru fortĂžyd ved havnen i Yokohama i Kanagawa-prefekturet, Japan (2025).

Jigoro Kano var personlig invitert som ĂŠresgjest ved kapteinen, Nai Haremaros, bord under overfarten. Dette var selvsagt en spesiell ĂŠre som gjenspeilet det posisjonen og statusen han hadde opparbeidet seg. Kapteinen sĂžrget for at Kano fikk fĂžrsteklasses oppvartning, og Kano insisterte – til tross for sin skrantende helse – pĂ„ Ă„ kle seg formelt til hvert mĂ„ltid og delta i spisesalen pĂ„ linje med alle de andre passasjerene.

Skipet la ut fra Vancouver med kurs for Yokohama, og planen var ankomst Japan i begynnelsen av mai. Overfarten tok vanligvis 10-12 dager, avhengig av vĂŠrforholdene.

Her er bilder fra innsiden av Hikawa Maru. Dette er omtrent slik det sÄ ut da Jigoro Kano gjennomfÞrte sin siste reise.

Kanos siste dager

De fÞrste dagene av overfarten mellom USA og Japan forlÞp tilsynelatende normalt. Men i lÞpet av de siste dagene i april begynte Jigoro Kano Ä vise tydelige tegn pÄ sykdom.

Den 1. mai merket medpassasjerene at professor Kano for fĂžrste gang uteble fra kapteinsbordet da det var frokost. Bekymrede passasjerer spurte kapteinen om Kanos fravĂŠr, og fikk hĂžre at selv om vĂŠret var rolig, slet Kano med kvalme og derfor hadde holdt seg i lugaren.

Kapteinen rĂ„det Kano til Ă„ hvile i lugaren og tilbĂžd ham Ă„ fĂ„ maten servert der, men Jigoro Kano – som var kjent for sin stahet og viljestyrke – insisterte likevel pĂ„ Ă„ mĂžte opp til middag den kvelden.

Han ankom spisesalen stĂžttet av en stuert, tydelig svakere enn tidligere pĂ„ turen. Vitner fortalte at Kano sĂ„ svĂŠrt blek ut, skalv av kulde pĂ„ grunn av feber, og at han knapt orket Ă„ spise. Han smakte sĂ„ vidt pĂ„ litt mat – blant annet sukiyaki og kjĂžtt – og prĂžvde seg pĂ„ en slurk sake, men kastet opp og forlot middagen tidlig.

Slik ser den tradisjonelle retten sukiyaki ut.

Dagen etter, 2. mai, ble tilstanden han enda verre. Kano holdt sengen mens skipets lege forsÞkte Ä behandle ham og lindre ubehaget, blant annet med varme omslag pÄ brystet.

Fra 3. mai av satte mannskapet en stuert pÄ vakt utenfor Kanos lugar dÞgnet rundt. NÄ var helsen til den gamle mesteren sÄ dÄrlig at det vakte stor uro. Jigoro Kano hadde helt tydelig utviklet lungebetennelse, som var en spesielt farlig tilstand, ikke minst for en eldre diabetiker som kan ha svekket immunforsvar, og der det kan vÊre vanskelig Ä regulere andre forhold ogsÄ. Til tross for legehjelp og pleie ombord, ble ikke Kano bedre.

Om morgenen den 4. mai 1938, mens Hikawa Maru fortsatt var noen dager fra Japan, sovnet Jigoro Kano stille inn i lugaren sin. Han dĂžde under oppsyn av skipets lege og en stuert klokken 05:33 om morgenen (Tokyo-tid).

Kapteinen bekreftet dÞdsfallet, og dÞdsÄrsaken ble offisielt angitt som lungebetennelse.

Jigoro Kano hadde bokstavelig talt ofret livet pĂ„ sin siste oppdragstur; japanske aviser var raske med Ă„ pĂ„peke symbolikken i at han «nĂ„dde sitt mĂ„l under Kairo-mĂžtet og gikk bort pĂ„ vei hjem». Kano ble i flere artikler sammenlignet med den greske lĂžperen Feidippides som dĂžde etter Ă„ ha lĂžpt 42195 meter fra Maraton til Aten og fullfĂžrt sitt budskap: «Vi har vunnet!»

Kapteinen pÄ Hikawa Maru sendte straks en radiomelding til Japan med de sÞrgelige nyhetene:

Med beklagelse – [han] gikk inn i den evige sþvn i morges kl. 06.33.

Meldingen nÄdde de japanske myndighetene og Kanos familie fÞr skipet ankom Yokohama i Japan, 6. mai 1938.

Hjemkomst til Japan og begravelse

Nyheten om Kanos dĂžd vakte dyp sorg i Japan. Hikawa Maru ankom Yokohama havn den 6. mai 1938. Av respekt for den avdĂžde ble de vanlige karantenerutinene ved ankomst forkortet slik at skipet umiddelbart kunne legge til kai.

Rundt 3000 mennesker ventet pĂ„ kaia i Yokohama for Ă„ ta imot Kanos bĂ„re. Kun Kanos nĂŠrmeste familie – hans enke Sumako, sĂžnnen Fumimasa og noen fĂ„ venner – fikk gĂ„ ombord pĂ„ skipet for en kort seremoni ved kisten. Etter en kort, hĂžytidelig minnesstund ombord ble bĂ„ren lĂžftet i land.

Keiser Hirohito sendte hoffsjefen som sin representant. Denne hÞytstÄende utsendingen fulgte kisten, som var innhyllet i det hvite olympiske flagget prydet med de fem OL-ringene, ned landgangen.

I en lang prosesjon, ledet av keiserens utsending, ble den flaggkledde kisten transportert til Kanos bolig i Koishikawa, Tokyo. Der ble hans jordiske rester satt pÄ lit-de-parade slik at familie, venner og kolleger kunne ta et siste farvel.

Selve begravelsen fant sted 9. mai 1938, bare tre dager etter hjemkomsten. Kano fikk en tradisjonell shintƍ-begravelse, noe som var uvanlig da kremasjon allerede hadde blitt en norm i det moderne Japan.

Seremonien ble holdt i Kodokan, og over tusen personer mĂžtte frem for Ă„ vise sin siste respekt. Blant disse var en stor delegasjon fra regjeringen, representanter fra utdannings- og idrettssektoren, militĂŠre offiserer, og mange av Kanos elever og kolleger.

Keiser Hirohito sendte ogsÄ en personlig kondolansemelding til begravelsen, en Êre som understreket hvor hÞyt verdsatt Kano var i hjemlandet.

De mange talene som ble holdt la vekt pÄ Jigoro Kanos liv og innsats som pedagog, idrettsleder og grunnleggeren av judo. Mange talere la vekt pÄ at han hadde gjort japansk budo internasjonalt anerkjent, og at han hadde jobbet for fred gjennom sport.

Etter begravelsen ble Kano gravlagt pÄ familiens gravsted. Det ble bestemt at man skulle reise en statue av Jigoro Kano ved det planlagte OL-stadion i Tokyo som en hyllest, men disse planene falt bort da lekene i 1940 ble avlyst bare noen mÄneder senere.

Nekrologer og omtale

Kanos dÞd ble omtalt i aviser over hele verden. I Japan var saken fÞrstesidestoff. Asahi Shimbun, som var en av Japans eldste og mest anerkjente aviser, trykket 5. mai 1938 en artikkel som altsÄ sammenlignet Jigoro Kanos skjebne med den klassiske Maraton-helten, Feidippides, fra antikken.

Japan Times, som var den engelsksprÄklige avisen i Tokyo, skrev om detaljene rundt hjemkomsten, blant annet om at kun de nÊrmeste fikk gÄ ombord i Hikawa Maru for Ä ta farvel, og at kisten var Êrerikt dekket av det olympiske flagget.

Japanske aviser la vekt pÄ Kanos livslange innsats for sport og utdanning, og mange uttrykte sorg over at han gikk bort uten Ä fÄ oppleve sitt livs drÞm, nemlig et OL i Tokyo. Ironien i at den japanske OL-komiteens leder dÞde bare to mÄneder fÞr Japan selv mÄtte gi fra seg OL-vertsskapet pÄ grunn av krigen, gikk heller ikke ubemerket hen.

Nyheten om Jigoro Kanos dĂžd ble ogsĂ„ lagt merke til internasjonalt, men i varierende grad. De fleste store aviser tok inn telegrammeldinger om at «Dr. Jigoro Kano, 77, dĂžr av lungebetennelse ombord pĂ„ en japansk bĂ„t». Noen ganger ble det lagt til at Kano var medlem av den internasjonale olympiske komitĂ©, og at han han grunnlagt judo. The New York Times var blant avisene som hadde en kort notis om dette.

I Europa ble dĂždsfallet omtalt i en del idrettskretser; den tyske Olympische Rundschau publiserte en minnetale i 1939.

Blant de mer rĂžrende nekrologene kom det en fra USA, der Jigoro Kano bare noen dager tidligere hadde opptrĂ„dt tilsynelatende full av energi og livsmot. SportsredaktĂžren i Seattle Post-Intelligencer, Royal Brougham, skrev en personlig hyllest til «den lille, vennlige oldingen» han hadde mĂžtt:

Forleden dag satt en elskverdig, snill, liten gammel mann – hvis hjerte var viet ungdommen og amatþridretten – og pratet muntert med Seattles journalister.

Brougham, som for Ăžvrig jobbet 68 Ă„r i sammen avis(!), hadde merket seg hvordan Kano under besĂžket i Seattle tappert forsĂžkte Ă„ smile og uttrykke optimisme om OL-planene, samtidig som sorgen over krigens Ăždeleggelser lĂ„ skjult bak fasaden. Brougham antydet poetisk at selv om legene kunne sette medisinsk navn pĂ„ sykdommen, sĂ„ hadde Kano ogsĂ„ «et hjerte som var tungt og knust av drĂžmmen om OL som brast», noe som, etter Broughmas mening, kunne ha bidratt til hans plutselige bortgang .

Nekrologen fremhevet Kanos tro pĂ„ idrettens forbrĂždrende kraft: han hadde sagt at «sportsĂ„nd stĂ„r over krig», og sportsredaktĂžren bemerket at kanskje Kanos siste sukk pĂ„ Stillehavet var et sukk av lettelse over Ă„ forlate en verden som syntes Ă„ ha blitt gal av krig.

Flere fagblad og senere publikasjoner i judoverdenen publiserte ogsÄ nekrologer og personlige minner.

I Frankrike publiserte judo-pioneren Henri Plée i 1950 et Þyenvitneskildring om Kanos siste dager (skrevet av K. Hirasawa fra Japans utenriksdepartement, som var til stede pÄ Hikawa Maru) i magasinet Judo International. Denne artikkelen ga vestlige lesere et nÊrt og personlig innblikk i hvordan Kano kjempet mot sykdommen ombord og insisterte pÄ Ä holde fast ved sine rutiner helt til det aller siste.

EttermĂŠle i judo-miljĂžet nasjonalt og internasjonalt

I judo-miljÞet, bÄde i Japan og internasjonalt, ble Jigoro Kanos bortgang selvsagt mottatt med dyp sorg, men ogsÄ med et sterkt Þnske om Ä fÞre arven hans videre. I Japan sto Kodokan plutselig uten sin grunnlegger og mentor gjennom mer enn 50 Är. Erfarne instruktÞrer som Kyuzo Mifune og Kunisaburo Iizuka mÄtte stÄ fram og lede Kodokan videre i en overgangsperiode.

Det japanske judoforbundet og Butokukai hedret Kano i tiden etter hans dĂžd; hans livsverk ble fremhevet i taler og skrifter, og han fikk posthumt hederstitler som judo no chichi, «judoens far».

Allerede i 1940 utga Kodokan en biografi om Kano, skrevet av Yokoyama Kendo. I boka kan man blant annet lese et illustrert kapittel om Jigoro Kanos reise til Kairo og en beskrivelse av hvordan Kano pÄ mange mÄter kjempet i motbakke da han prÞvde Ä vinne gehÞr for olympiske leker i Japan.

Internasjonalt var judo i 1938 fortsatt i sin barndom utenfor Japan, men smÄ judogrupper i byer som London, Paris, New York og Seattle fÞlte tapet sterkt. I London hadde Gunji Koizumi som var en v ildsjelene ved Budokwai korrespondert med Jigoro Kano i flere Är, og nyheten om Kanos dÞd gjorde dypt inntrykk pÄ de britiske judoentusiastene.

Koizumi skrev senere at Kano «var vĂ„r veiviser; hans fravĂŠr legger et stort ansvar pĂ„ vĂ„re skuldre«.

I judomiljĂžet lever minnene om Kano videre; hvert Ă„r markeres hans fĂždsels- og dĂždsdag ved Kodokan. Selv om han selv aldri fikk oppleve judoens globale gjennombrudd, er Jigoro Kanos navn i dag forbundet med et liv viet til judo og idrett.

Hvordan gikk det med OL i Tokyo 1940?

Det var ikke mange mÄnedene etter Jigoro Kanos dÞd at det ble klart at OL i Tokyo ikke kunne gjennomfÞres. Opprinnelige hadde Japan, og ikke minst Jigoro Kano, fÄtt gjennomslag for at OL skulle arrangeres i Japan for Ä gjenreise landet etter det katastrofale jordskjelvet i 1923.

Lekene skulle ogsĂ„ markere 2600-Ă„rsjubileet for kroningen av Jimmu, som ifĂžlge legenden var Japans fĂžrste keiser. Men alt ble vanskeligere med utbruddet av  den kinesisk-japanske krigen i 1937.

NĂ„r Japan i tillegg ble alliert med Nazi-Tyskland og andre verdenskrig var i ferd med Ă„ bryte ut, ble det umulig Ă„ gjennomfĂžre et OL i Tokyo. I tillegg til at det ble politisk vanskelig, ble det praktisk vanskelig Ă„ ferdigstille ulike arenaer pĂ„ grunn av at tilgangen til materialer ble dĂ„rligere. Derfor skrev det japanske IOC-medlemmet Michimasa Soyeshima 16. juli 1938 til IOC-president Comte de Baillet-Latour, og forklarte:

Vi beklager at de langvarige fiendtlighetene, uten utsikter til snarlig fred, vil fÞre til at lekene i Tokyo mÄ avlyses.

Japan ga ogsĂ„ opp planene om Ă„ arrangere vinterlekene, som skulle ha funnet sted i Sapporo pĂ„ den nordligste Ăžya i Ăžygruppen, Hokkaido.

IOC-medlem Soyeshima og IOC-president Baillet-Latour foran Hotel Adlon etter avgjĂžrelsen om at Tokyo skulle vĂŠre vertskap for de olympiske sommerleker i 1940, fattet under IOC-sesjonen i Berlin 1. august 1936.

IOC valgte deretter Helsinki i Finland som vertskal for sommer-OL i 1940, mens vinterlekene skulle holdes i St. Moritz. Senere ble det imidlertid bestemt at vinterlekene i stedet skulle arrangeres i Garmisch-Partenkirchen. Men ogsĂ„ dette ble umulig da andre verdenskrig brĂžt ut i 1939.

Tokyo ble til syvende og sist den fĂžrste asiatiske byen til Ă„ arrangere et OL da sommer-OL i 1964 fant sted der. Sapporo var vertskap for vinter-OL i 1972.

Helt til slutt gjengir jeg en oversatt versjon av nekrologen Royal Brougham skrev til minne om Jigoro Kano:

Her er en fullstendig oversettelse til norsk av nekrologen skrevet av Royal Brougham:

Morgenen etter

En skuffet, gammel mann dĂžr

Krigen Ăždela hans idrettsdrĂžmmer

For bare noen dager siden satt en vennlig, liten, eldre mann – hvis hjerte var viet ungdom og amatĂžridrett – og snakket muntert med journalister i Seattle pĂ„ den japanske ambassaden.

«SportsĂ„nd stĂ„r over krig», bemerket presidenten i Japans amatĂžridrettsforbund.

Utvendig virket Jigoro Kano trygg pÄ at krig og uro i Østen ikke ville forstyrre landets storslÄtte planer for OL i 1940.

Men innerst inne visste han trolig bedre. Grev Kano vil ikke vĂŠre til stede for Ă„ se det olympiske skuespillet han hadde planlagt og kjempet for.

Legevitenskapen har et navn pÄ sykdommen han dÞde av, men et hjerte tynget og knust av de knuste olympiske drÞmmene hans bidro trolig til den plutselige dÞden hans.

Han forsĂžkte tappert Ă„ holde en munter tone under sitt besĂžk i Seattle, men ikke engang hans milde og smilende ytre kunne skjule skuffelsen inni ham.

Vi som ble beveget og forblĂžffet av de uforglemmelige scenene i Berlin-lekene – og i Los Angeles fire Ă„r fĂžr – kan bare ane en flik av den skuffelsen som fantes i grev Kanos sjel.

Ingenting har i sÄ stor grad bidratt til Þkt forstÄelse og vennskap mellom mennesker av ulike raser og sprÄk som idrett.

Tony, Georges og Fritz svetter, strever og kjemper i vennlig rivalisering, og hat og fordommer forsvinner pÄ en mÄte som ville forblÞffe de pratende delegatene pÄ fredskonferansen i Haag.

Hele verden respekterer en fyr som kan lĂžpe 100 meter pĂ„ 9,5 sekunder, ro et verdensmesterlag til seier eller svĂžmme 100 meter pĂ„ 52 blank – enten han er svart, brun eller hvit, spiser kjĂžttet sitt med pinner, gaffel eller fingre, eller tilber Gud, Muhammed eller sola.

Kameratskapet blant idrettsutĂžvere er edlere enn noe Hitler, Mussolini eller en japansk general kunne sagt for Ă„ inspirere i sine armeer i lĂžpet av tusen Ă„r.

Men nĂ„ er det diktatorene og krigsherrene som holder tĂžmmene, og kanskje var Jigoro Kanos aller siste Ă„ndedrag pĂ„ passasjerskipet et lettelsens sukk – et farvel til en gal verden.

Kilder

Legg inn en kommentar

Episode cover
Laster episode

JudoMania – judo, selvforsvar og kampsport
0