Sist oppdatert 29.12.2023.

Arne: I dag har jeg fått besøk av Tommy Aadahl Olsen som er leder av dommerkomiteen i Norges Judoforbund. Han er styremedlem og dommeransvarlig i Fredrikstad Kampsportklubb og har vært internasjonal dommer i judo siden 2001.

Han har 3. dan i judo og har lang erfaring med judo og alt som har med det å gjøre. Og etter det jeg klarte å lese meg frem til så har du drevet med judo siden 1978, tror jeg. Stemmer det?

Tommy: Det er riktig. Januar 1978.

Arne: Ja. Kan ikke du fortelle litt om hvordan det hadde seg at du begynte på judo?

Tommy: Det har seg slik at når du går på skolen i den alderen, så blir du litt påvirket av noen klassekamerater, og det var det som skjedde med meg. Det var så enkelt at jeg hadde to gode kamerater som fant ut at de skulle prøve noe annet. Og de prøvde igjen fordi det var litt blest i lokalavisa. For da hadde Fredrikstad Judoklubb, som det het den gangen, fått sin første norgesmester året før.

Så det er vel litt opphavet til at judo i Fredrikstad også blomstret veldig opp. Jeg var 14 år, og vi havna på voksenpartiet. Nybegynnerpartiet den gangen, jeg glemmer aldri, vi var 48 stykk i den lille trange høla som vi hadde nede i Kongshallen i Fredrikstad.

Så det var helt utrolig! 

Arne: Hvordan var det plass til å trene? Måtte dere stå hele tida, eller hvordan var det?

Tommy: Vet du hva.. den logistikken der, den… Når jeg tenker tilbake, så jeg er ganske imponert over den!  Men vi fikk det til, gjorde det. Selvfølgelig faller jo folk i fra etter hvert, men det var ganske mange som gjennomførte det første halve året.

Arne: Hva var som gjorde at du ikke falt fra, men fortsatte da? Hva var det som..? 

Tommy: Si det… En ting er at jeg aldri har hatt den store sansen for lagidrett som fotball og håndball, og dette her. Selv om jeg synes det er morsomt å se på, for all del. Men så blir det litt sånn at den judobiten ble en liten greie etter hvert, hvor vi holdt i sammen en par års tid, som gjorde at det ble et miljø og du på en måte kom litt på innsiden.

Og du begynner å kjenne folk også. Selvfølgelig var jeg ikke like ivrig hver gang. Det var jo litt til og fra og litt skulking og sånt noe. Det hører vel med den alderen. Så. Men igjen, tida gikk og åra gikk.

Arne: Ja, ja, og så har du blitt veldig aktiv som dommer, judodommer og leder jo dommerkomiteen som vi snakka om. Hva var det som gjorde at du ble interessert i den siden av judo?

Tommy: Det har seg slik: Etter jeg var i forsvaret noen år og kom tilbake igjen, så skulle jeg komme tilbake i miljøet og vi skulle dra på noen stevner. Og jeg var da passert litt over 18 år og enda litt til og hadde førerkort og bil. Og da ble det «Tommy kjører», og så havna vi på et stevne i Kragerø. Et lite stevne, jeg husker også det her veldig godt. Og det mangla selvfølgelig dommere. Jeg rakk opp handa da det ble spørsmål om «noen kunne sitte på kant», som det het.

Og det gjorde jeg.

Og det ga vel egentlig kanskje litt mer mersmak den veien for meg enn å konkurrere. Så jeg var med som lagleder den gangen, men de som var med de klarte seg jo sjøl. Det var egentlig mitt første stevne. Jeg husker ikke hva de heter for noe, men det var jo Hopstock-familien som dro i gang et eller annet der nede.

Tommy: Så så det var starten. Jeg hadde ikke noe dommerlisens, ingenting. Ved første anledning var jeg på C-dommerkurs med Terje Gran i Fredrikstad gjennom Fredrikstad Judoklubb. Da var vi ganske mange. Vi var nok en 10-12 stykker bare fra klubben…

Arne: Som var interessert i dømming?

Tommy: Ja, som så tok den lisensen sammen med meg da.

Så så jeg drømte da, eller begynte å dømme litt. Men så var det seg slik at Fredrikstad Judoklubb hadde vel ikke helt den driften til å støtte en dommerkarriere.

Så så da ble det at jeg faktisk søkte over til Sarpsborg Judoklubb i stedet, for der hadde vi Liv Thomasrud som var aktiv som dommer. Og hun dro meg inn enda mer.

Så jeg dømte veldig tidlig landsstevne, for da gikk det i Skjeberghallen i utenfor Sarpsborg. Og det var liksom mitt første, litt større stevne.

Og etter det så gikk det egentlig slag i slag, for jeg fikk faktisk lov til å være med å dømme NM for senior i det samme året som jeg fikk c-lisensen, så jeg var nok litt unik. På en annen måte så var det en greie, og jeg var tidlig ute med å skaffe det vi trengte i forhold til korrekt antrekk og alt dette her da – det som kreves. Så det er vel, kall det kortversjonen.

Arne: Det er veldig spennende. Hva var det liksom, hvis du skulle trekke fram noe… Det er kanskje litt vanskelig å trekke frem, men hva er det beste ved å være dommer? Det er kanskje veldig sammensatt, eller går det an å si noe om det?

Tommy: Det er veldig sammensatt. En ting er at du får fortsatt være en del av miljøet. Og så er det spørsmålet hvor du legger lista hen i forhold til hvor du ønsker å være som dommer. Men dette er…

Vi er personer akkurat som alle andre, som trenere og som utøvere, så er vi faktisk avhengige av å hektar dommeren for å gjennomføre et stevne, og vi er avhengig av utøveren for å gjennomføre et stevne. Det er jo litt sånn at vi kaller det hånd i hanske. Vi er avhengig av hverandre, og det samme gjelder også folk, for å organisere dette her. Og vi trenger lagledere til å støtte dette her.

Så det blir en sånn en stor greie ut av det. =g det samholdet der det likte jeg veldig godt. Og det er jo en av de tingene som gjør at jeg syns da det at på den tida så var vi ganske mange dommere, og vi hadde en veldig hyggelig greie.

Det var stas å bli tatt ut til å dømme både NM for junior og senior og den typen nasjonale stevner.

Arne: Hvordan er det..? Du sa at det var flere dommere før, at det på en måte var større… lettere å få tak i dommere eller flere som var interessert, kanskje. Synes du det har endra seg litt, eller hva er din opplevelse av det?

Tommy: Ja, det har endret seg. Ikke bare litt, men ganske drastisk, synes nå jeg. For jeg føler at klubbene er mer opptatt av å skaffe fram utøvere som skal gjøre det bra. Og da kan du glemme de som ikke ønsker å konkurrere, for vi trenger unge dommere. Vi trenger unge ledere. Vi trenger unge lagledere. Eller så har ikke vi noe ettervekst, så klubbene må måtte ta litt ansvar og sette det på agendaen med å utdanne også dommere og ledere og i den retningen.

Arne: Norges Judoforbund – har det ikke noe sånn tiltak eller ordninger eller noe for å gjøre det her litt sånn lettere for klubbene? Eller har de noe sånn veiledning, rådgivning, et eller annet sånt noe?

 Tommy: Det finnes mentorer ute i hver region som på en måte lar seg kontakte, og den informasjonen på det finner du på hjemmesiden. Og noen er flinke og veldig aktive, og det er en veldig fin ordning, egentlig. Hvis da klubbene ønsker å bruke det. Men så er det selvfølgelig bare å ta kontakt så vil jo ting settes i et system.

Etter som jeg tok over dette vervet her nå i mars nå i år, så har vi snudd litt på ting da. Og jeg håper at det blir en positiv greie at vi klarer å bygge noen flere broer mellom dommere, trenere, lagledere og selvfølgelig utøveren. Sånn at vi klarer kanskje å fange opp de som sitter litt på sidelinja, som har lyst å være med på en eller annen måte.

Arne: Utdanning av dommere er jo noe… et viktig punkt selvfølgelig! Hva skjer der i Judoforbundet? Hva driver dere med når det gjelder utdanning av dommere?

Tommy: Altså, det første ansvaret ligger hos klubbene. Det er å sørge for at når vi arrangerer et c-dommerkurs at det meldes på folk. Og de må gjerne finne den rette kandidaten som ønsker å dømme. Men igjen, alle er velkomne, for du vet aldri.

Det vi kommer til å gjøre nytt nå i fra neste år er jo at dommerutdannelsen kommer til å forandre seg litt. C-dommerkurset vil bestå av x antall timer teori og praksis på samme helg.

Så vi prøver å legge den c-dommerlisensen og den praktiske prøven i forbindelse med et stevne. Så vi skal i alle fall gjøre et forsøk, og så får vi se om vi lykkes med det. Det vet jeg ikke enda, for da er det så mye enklere å videreføre noe, for hvis du tar teori den ene helga og så går det kanskje tre uker, fire uker, før du står på matta, for å dømme for å ta den praktiske biten… Det synes jeg er litt uheldig.

Derfor så har vi bestemt å prøve å gjøre ting litt annerledes. Det er så mye lettere å fange opp. Det er mye lettere å se, og faktisk at jeg klarer å se når vi har et dommeremne. Det er ikke vanskelig for oss som har holdt på en del år å finne den personen, og da vi begynner å snakke da, så kan hende det er med å hjelpe til at vi klarer å sørge for at det at den veiledningen hjelper dem videre inn i dommermiljøet.

Arne: Kanskje det også gjør at i løpet av de tre ukene så føler ikke de at de har glemt alt de har lært og at de ikke… Og så kunne det ikke være på det stevnet likevel, og så mister du liksom noe. I farta der og.

Tommy: Det er mange eksempler på det,  at vi har dem som har gjennomgått den teoretiske delen som aldri har tatt den praktiske. Det er det. Og det er veldig synd. En ting er at det er økonomiske tap for klubben som betaler dette her, eller om det er de vedkommende som betaler selv.  Det er ene og det andre er jo det det lønner seg å smi mens jernet er varmt og sørge for at vi får hele pakka på en gang.

Arne: Hvordan… hvis noen som hører på det her, tenker, for det kan jeg tenke, og jeg har holdt på med judo i 40 år, og så tenker jeg at likevel at dømming er litt vanskelig. Det er stort ansvar og litt komplisert. Det. Er ikke sikker på om jeg tør, egentlig, for det virker litt skummelt.

Har noe å si til dem som tenker sånn?

Tommy: Ja, altså, klart det. Skummelt? Nei, det er jo ikke det. Og du får veiledning underveis. Du starter med et dommerkurs som heter c-dommerlisens. Og når du kommer inn under den, kall det paraplyen som fanger deg opp, så blir du veiledet på det beste vi kan. Vi har også mentorer når vi er på Norgescup-stevner og på NM og så videre.

Så er det alltid en en hoveddommer. Vi har en supervisor som veileder, og vi har noen mentorer som står der og har ansvaret for sitt område. Så det er ikke farlig på noen som helst måte.

Det er egentlig veldig stas. Jeg synes det er kjempegøy å gå ut der. Det er faktisk mer stas og idrettsglede å oppleve 7-8-åringen med gult belte på sitt første stevne. Det er utrolig gøy å se hvordan de får til ting!

Og du ser foreldre… Husk at jeg har den beste plassen, og jeg står ute og dømmer, så det er greit. Vi skal ha fokus på utøverne, men det er noen ganger jeg ikke kan la være å høre den den gleden som dette her gir.

Og så er det selvfølgelig veldig stas å stå i en finale og dele ut kongepokalen også. Det er også gøy. Det er det største vi kan gjøre i Norge. Og jeg har vært med på det noen ganger også. Det er faktisk ikke så lenge siden 2019 (eg. 2021?) var den siste kongepokalen jeg delte ut med (Gustav) Brovold og Brekke Jensen, og det var jo lokalt i Fredrikstad i Lislebyhallen. Og det var jo også stas at det var på hjemmebane.

Arne: Du kommer jo veldig nært på som du sa. Du er jo helt tett på liksom svære, altså store judoopplevelser, både ved at du er tett på kampen og at du får liksom hele stemningen tett innpå deg. Er det liksom noen sånne hendelser eller dommerepisoder, noen ting og opplevelser du husker spesielt godt?

Tommy: Jeg har jo selvfølgelig mange historier å komme med, og jeg var så heldig og hadde en veldig god støtte og en mentor i Walter Reinsch. Han var en av de første internasjonale dommerne i Norge. Det var en 2-3 stykker. Det var Atle Lundsrud, Terje Gran, og så var det vel Hans Petter Andreassen som var før ham.

Det førte til at jeg kom noen turer til Sverige, med hjelp av Walter Reinsch.

Og der det noe som heter Gøteborg International Tournament som var for gutter fra 14 til 18 år. Og der fikk jeg plutselig oppleve 10, 12, 14 nasjoner som drev med judo. Og der har jeg jo… en ting er at det gjorde meg bra som dommer, eller enda bedre. Men du fikk jo et fantastisk nettverk ut av det her. I flere år på rad så kom det folk i fra USA som deltok på det stevnet.

Og han ene laglederen der og jeg, vi fikk faktisk en veldig, veldig bra tilknytning, så vi holdt jo kontakt i ettertid.  Og det er jo en episode… for husk på den judoen vi driver med.

Judo er såpass spesiell, så du er jo konkurrenter på dag 1. Og så drar vi på treningssamling dag 2, og er faktisk venner og trenerkompis med han du tapte for eller du vant over. Det er litt unikt.

Arne: Det er sånn judofamilien er, er det ikke det man sier?

Tommy: Jo, det blir det.

Jeg har en egentlig veldig, veldig god historie. Den er ikke så lang, så vi tar oss tid til den.

Arne: Ja, ta gjerne den.

Tommy: Ja! I 1984 da tjenestegjorde jeg i UNIFIL, for internasjonale operasjoner for forsvaret, så da satt jeg i Libanon og så på OL I1984 i Los Angeles.

Vi har et stort judonavn som heter Yamashita.

Arne: Absolutt!

Han gikk i +100kg og jeg så finalen. Han kom hinkende ut, og det tok ikke mange sekundene før motstander lå på ryggen og Yamashita ble faktisk olympisk mester der også.

Så når jeg kommer hjem i fra den tjenesten, og begynner å ta opp dømmingen, og begynner å dra til Sverige, og kommer i kontakt med en som heter Calle Verst (usikker på navnet, kom gjerne med tips). Han var da leder av den svenske dommerkomiteen. Og etter at jeg ble kjent med han, så gikk det litt tid, og så forteller han meg at det var han som dømte den finalen med Yamashita.

Og det har jeg spola tilbake til, for det ligger ute på YouTube, så finner du det. Og det var jo kjempegøy å se, og jeg fortalte hvor jeg var hen i forhold til hva jeg drev med den gangen.

Og så går nå tiden. Jeg fikk min internasjonale lisens i 2001. I desember 2007, så dømmer jeg et worldcup-stevne i Egypt. Og det var et fantastisk opplegg i Sharm El Sheikh. Og jeg sitter der, og vi blir delt inn og får andre dommenkolleger. Og ut i fra dette her så ser jeg jo det at vedkommende dommer som var fra Egypt, han hadde dømt VM året før. Det kan du se på lisensen.

Jeg begynner å snakke litt fram og tilbake, og så lurte vi på om vi var aktive og så videre. Ja, sa jeg, jeg vært sånn passe aktiv, ikke sånn… bare på nasjonalt nivå, men han hadde jo vært veldig aktiv, så han hadde da deltatt på internasjonale stevner blant annet i OL i 1984, og da kan du tenke deg hvem Yamashita tok?

Og, og da var liksom på en måte ringen sluttet, liksom. Jeg fikk se det, og jeg fikk oppleve dommeren, og jeg fikk oppleve da selvfølgelig… Han er også superhappy for den sølvmedaljen i OL i 84. Men da ser du egentlig hvor liten verden kan være og hvor stor judofamilien egentlig er.

Arne: Det var en fantastisk historie!

Tommy: Ja, jeg, synes den er litt spesiell.

Arne: Ja, herlig å få oppleve det.

Tommy: Også er det er mange andre der ute som sikkert har både flottere og finere historier enn meg som har vært mye ute, både Per-Arne Grime og Harald Monsen og Terje Gran og de som har holdt på i mange, mange, mange år. De har jo også flotte historier. Thom Hallum. Men det er viktig å komme hjem og fortelle den historien. Og det prøver vi å gjøre med å skrive en aldri så liten dommerrapport som blir lagt ut. Og jeg håper liksom at det skal være til å inspirere da. Til å fange opp de som sitter på gjerdet. Nei, jeg har ikke lyst til å konkurrere. Jeg kunne godt tenkt meg å være med gjengen, med kameratene mine. Venninnene mine er her. Å være med på denne reisen, det er en kjempemulighet, og det er mulig.

Arne: Ja. Det er jo en helt fantastisk fortelling! Det er jo de svære judonavna, og så er det liksom samtidig nært!

Tommy: Ja, det er det! Og vi er så heldige som akkurat jeg bor der, 20 minutter fra svenskegrensa, og har vært veldig heldig med det gjennom mange år. Det er to timers til Gøteborg, og har vært mye dagsturer der nede og dømt på både små og litt større stevner. Og det blir en fin greie. Og det håper jeg nå at andre også kan skjønne og være en del av etterhvert. Så vi har noen unge som banker litt på døra nå.

Arne: Ja, var det ikke nettopp en dommer som ble internasjonal dommer også?

Tommy: Svenja Rahn Sørensen, den fantastiske. Jeg var til stede i Malaga i forrige helg, og var en mentor for henne og… Vet du hva? Det var så. Takk til Judoforbundet for at de valgte å sende meg ned, for å støtte henne. Jeg var kanskje mer nervøs enn henne, tror jeg. Og hun hadde stålkontroll, og det var jo en barriere som ble brutt fordi det var den første kvinnelige internasjonale dommeren Norges Judoforbund noen gang har hatt.

Selv om det har vært en som prøvde i 2010, som dessverre ikke rakk helt opp den gangen, så klarte Svenja det kunststykket der og…

Ja, så er det det. Hun er også fra en liten familie med Jan og Aron, og jeg har vært så heldig å blitt kjent med de, og jeg har vært med i noen ganger og Svenja tar med seg Aron og Jan selvfølgelig, og det er gøy å se hvordan den lille julefamilien holder bra til; den går på. Veldig ambisiøst og med tanke på hvor hun bor – i Tromsø! Det er fantastisk at hun reiste, og jeg fikk meldinger fra Thom Hallum når hun passerte dette her, så jeg sendte et bilde over, og Tom svarer med: Nå sitter jeg faktisk og er litt rørt, og det var jeg selv også. Det var omtrent gåsehudfaktor. Det var ordentlig gøy!

Arne: Må være veldig inspirerende òg, for andre som kanskje har lyst å prøve seg?

Tommy: Jeg håper jo nå at den bragden hun gjorde, at det inspirerer yngre igjen til å strekke seg og sette noen mål, for det er oppnåelig. Svenja kan hvis hun vil, og hvis hun lykkes der ute, så kan det fort bli et EM eller VM i, Cadice eller junior, og det kan gå hele veien. Vet ikke, men muligheten er der. Dørene står nå åpne. Den lisensen åpner utrolig mange dører. Og det er kanskje ikke alle som er en klar over.

Arne: Nei, jeg tenkte vel sånn internasjonalt, sånn nesten som en karrieremulighet i dømming da på en måte?

Tommy: Og det er faktisk mulig å gjøre. Nå er jo Judo-Norge en veldig liten liten nasjon. Drar vi til Sverige så er det vel over 25 000, drar vi til Frankrike, så er det noen hundretusener. Og det er klart ettersom hvor du bor, og i hvert fall i Frankrike, hun mentoren som jeg snakket med i Malaga forrige helg, som var fra Frankrike, hun hadde jo dette her som jobb. Hun jobbet da i det franske judoforbundet med å tilrettelegge og så videre. Så hun, ja, hun levde av judoen på høyt nivå. Det er en annen verden. Vi kan ikke sammenligne det det.

Arne: Det kan vi jo ikke. Men hvordan vil du si at at nivået på norske dommere er?

Tommy: Vet du hva, det synes jeg egentlig er ganske bra, for når vi er ute og dømmer så har vi en tendens til å stå lengst på matta. Jeg vet at både Per-Arne Grime og Harald  Monsen har hatt flere store finaler og bronsefinaler gjennom mange, mange år.

Det blir liksom ikke snakket om, ikke lagt merke til. Men det er for oss dommere en like stor bragd det – å bli tatt ut å dømme den type fighter, som de som faktisk står der og skal slåss om medaljene. Så det er forskjellige måter å vinkle dette her på.

Arne: Vi skal begynne å runde av litt, men tenkte på ønskedrømmen din? Du er leder av dommerkomiteen, hva tenker du? Hva ser du for deg? Hva ønsker du om to, fem, ti år eller x antall år inn i framtida?

Tommy: Det første vi må gjøre nå er å fortelle Judo-Norge at det å være dommer er ikke farlig. Det er veldig gøy, og du får vært en del av et miljø og vi skal åpne dørene helt opp. Det er ikke noe sånn at det skal være dommere der, det skal være lagledere der, og så skal det være trenere der borte. Nei, her skal vi snakke sammen.

Målet er selvfølgelig også sørge for at vi får noen etterkommere som har lyst til å oppleve det som vi som har vært ute… Jeg har vært ute litt, Thom Hallum har vært ute mange ganger. Og det samme har Monsen og Grime, og Petter Grime har også vært ute en del ganger. En del av dette her, det må oppleves.

Og så ser jeg det at, ja vel, hvis ikke du ønsker det, for vi har nasjonale dommere med a-lisens som har dømt i mange, mange år i Norge. Flere gode dommere, Ådne Lie, Alf Uhre. Alf Schei Martinsen. Det er bare så trivelig å se dem igjen, og de gjør en kjempejobb for Judo-Norge. Husk at alle vi dommere har gjerne en annen funksjon i tillegg. Noen er leder i klubben, noen sitter bare i styret, noen har et verv i regionen. Vi er jo med uansett.