Legenden om Masamune og Murasama

Sist oppdatert 15.07.2024.

Goro Nyudo Masamune (ca. 1264- ca. 1343) var en japansk smed som er kjent som  Japans beste smed. Han produserte sabler, sverd og dolker ingen hadde sett maken til når det gjaldt kvalitet og håndverk. Han lagde alle størrelser og varianter av korte og lange sverd, sabler og dolker, men det han er mest kjent for er hans fantastiske katana og wakisashi som er de to tradisjonelle sverdene som samuraier bar.

Det finnes ikke noen nøyaktig dato for når Masamune ble født og når han døde, men de fleste er enige om at størstedelen av sverdproduksjonen fant sted mellom 1288 og 1328.

Sverdene som Masamune lagde blir gjerne omtalt som overlegent vakre og av den aller høyeste kvalitet. Selv om stål på denne tiden ofte hadde urenheter i seg, klarte likevel Masamune å lage de beste sverdene man hadde sett i Japan.

Masamune var spesielt dyktig til å lage legeringer som gjorde stålet ekstra hardt og sterkt, samtidig som det fikk et finkornet mønster som kunne minne om stjernene på nattehimmelen. I tillegg var han ekstremt flink til å bruke ulike måter å varme opp og kjøle ned stålet på. Det gjorde at sverdene ble spesielt fleksible, robuste og dødelig skarpe.

For dem som forstår seg på japanske sverd, så er Masumunes sverd enkle å kjenne igjen. Det hjelper jo også at sverd i Japan gjerne er oppkalt etter smeden – i tillegg til å ha individuelle navn, som for eksempel det mest kjente sverdet, «Honjo Masumune», som for øvrig er sporløst forsvunnet.

Legenden(e) om Masamune og Murasami

En gang skal Muramasa ha utfordret sin mester Masamune. Utfordringen gjaldt selvsagt hvem som kunne lage det beste sverdet. Begge jobbet uten stans helt til sverdene var ferdige. Nå skulle sverdene testes.

Måten dette skulle foregå på var som følger: Sverdbladet skulle holdes loddrett ned i en elv med eggen pekende motstrøms.

Sverdet til Muramasa kuttet at som passerte: Fisk, løvet som fløt med elva, ja, selv vinden som blåste over vannet ble delt av sverdet. Den gamle mesteren ble imponert, men nå var det hans tur til å teste sitt sverd.

Masamune senket sverdet sitt ned i elva på nøyaktig samme måte som Muramasa hadde gjort, og så ventet han tålmodig.

Kun løvet som passerte ble kuttet i to. Fiskene lot seg ikke forstyrre av sverdbladet i elva, og vinden fôr fordi så lett som bare det. Etter en stund begynte Muramasa å erte mesteren for hans manglende evne til å lage et skikkelig godt sverd. Her var det tydelig forskjell, mente han.

Masamune smilte for seg selv, trakk sverdet opp av elva, tørket det og plasserte det tilbake i slira.

Muramasa ga seg ikke med å erte og håne Masamune for hans manglende enver i smedkunsten. Sverdet hans hadde jo ikke kuttet noe annet en bladene som fløt på elva.

En munk som hadde vært vitne til hele opptrinnet gikk bort til de to smedene. Han hilste på begge to, og så begynte han å fortelle hva han hadde sett.

Det første sverdet var uten tvil et fint sverd, men det var et blodtørstig sverd, forklarte munken. Det gjorde nemlig ikke forskjell på hva eller hvem det var villig til å kutte. Det kunne like gjerne kutte sommerfugler i to som å halshugge en person. Det andre sverdet var uten tvil det aller beste, og det med god margin, siden det ikke ville hugge det som var uskyldig eller ikke hadde gjort seg fortjent til å bli utsatt for den skarpe eggen.

Versjon 2

I en annen versjon av fortellingen kutter begge sverdene løvet like godt, men etter å ha blitt kuttet i to av Muramasas sverd, fester løvet seg til sverdbladet. Masamunes sverd er bedre, og derfor flyter de halve løvbladene videre etter å ha blitt kuttet av hans sverd.

Versjon 3

Begge sverdene kutter løvet i to, men de som blir kuttet av Masamunes sverd blir hele igjen når de flyter videre nedover elva.

Versjon 4 og 5

Løvet som treffer Maramasas sverd kuttes i to, mens de som treffer Masamunes sverd ikke skades. Og i en annen fortelling blir de bladene som deles av Muramasas sverd gjort hele igjen ved hjelp av Masamunes sverd.

Versjon 6 osv.

I en annen variant av legenden blir både Muramasa og Masamune ansatt av selveste shogunen for å lage sverd til ham. De ferdige sverdene blir hold innunder en foss. Utfallet er uansett det samme som i de andre fortellingene: Masamunes sverd blir ansett som best og til og med guddommelige. I en av versjonene som involverer shogunen, blir faktisk Muramasa henrettet, for å ha smidd onde sverd.

Nå skal det absloutt nevner at det er umulig at disse to karene kan ha møtt hverandre. Masamune levde på 1200- og 1300-tallet, mens Muramasa levde omtrent 200 år senere. Begge regnes som de fremste sverdmakerne i sin samtid, og Masamune blir ansett som tidenes beste.