Intervju Tore Brenne, falltrygghet for eldre

Sist oppdatert 27.01.2025.

For en stund siden var jeg på et kurs der vi skulle lære å bli instruktører i falltrygghet for eldre. I denne episoden av JudoMania snakker jeg med Tore Brenne som holdt kurset for oss.

Arne: Jeg sitter her med Tore Brenne fra Levanger judoklubb, og han er ikke bare medlem i Levanger judoklubb, han er æresmedlem. Og det ble du vel i 2018, tror jeg. Du har svart belte, og det har du hatt i over 13 år. Jeg er litt nysgjerrig på bakgrunnen din. Hvorfor starta du med judo? Kan du fortelle litt om det?

Tore: Jeg startet i 1987. I en alder av 15 år ble jeg spurt av en i klassen som hadde nettopp begynt på judo, om jeg hadde lyst til å hive meg med. Jeg har aldri drevet med noen idrett før, så jeg vart litt nysgjerrig, ble med og har holdt på sida da.

Arne: Mange begynner jo, og så slutter de etter en liten stund, men du har fortsatt i mange, mange år. Hva er det som gjør at du har fortsatt?

Tore: Det er et godt spørsmål. Jeg har funnet idretten min. Det er litt artig å trene. Det er mye å lære seg. Etterhvert så har jeg jo begynt å konkurrere litt, men jeg begynte egentlig for sent til å heve meg på noen nivåer…

Arne: Ja, men du har vel litt medaljer og sånt?

Tore: Jeg har vel en tredjeplass fra NM som beste, men mesteparten av tiden har jeg vært trener.

Arne: Og hvordan synes du det er?

Tore: Jeg liker å være trener, for det er veldig artig, og det gir meg ganske mye å se utviklingen til deltakerne. Det kan være en liten gutt på fire år som er med på knøttejudo, og som har manglet selvtillit og får ikke det til. Det at man får dem til å få tro på seg selv. Og den gleden de viser når de får til det som var helt umulig og kjempevanskelig.

Men den gleden er også der når jeg har falltrening for eldre. De er kanskje 75 eller 87 år, stokk stiv, det er vanskelig å få til ting. Får vi dyttet dem i rett retning, får vi bygget opp teknikkene, øvelsene fra deres nivå til at de får det til helt perfekt, eller så perfekt som de kan ut i fra sin fysiske helse.

Det også å være trener for ungdommer med medaljer fra både nasjonalt og internasjonalt nivå. Så hver eneste utøver har gitt meg noe på hvert sitt vis. Dette er jo en stor dugnad. Her i Levanger har vi ikke noe honorar eller lønn, så det er kun dugnad og å gjøre det av egen fri vilje.

Arne: Ja, og jeg er veldig glad for at du… Nå var du nettopp inne på det med falltrening og judo for eldre, og det var jo sånn jeg traff deg på et instruktørkurs som jeg var på for ikke så lenge siden i Levanger. Der var vi en liten gjeng, og du lærte oss en god del triks og grep og bakgrunnskunnskap sånn at vi kunne etter hvert kanskje bli instruktører for eldre. Hva var det som gjorde at du ble interessert i akkurat det, falltrygghet for eldre?

Tore: Det var vel en tilfeldighet. For snart sju år siden hadde både min mor og jeg hvert vårt fall på isen – samme vinter. Hun falt egentlig veldig forsiktig til siden, tok seg for, knekte hånda og fikk et ganske stygt brudd. Jeg lufta hunden vår, en Jack Russell, hadde hunden i magebånd. Det var nysnø og glattis under, og hunden blir klin gæren når han ser katter. Da mister han vettet. Han akselererte forover. Det samme gjør føttene mine. Jeg skjønner at jeg ikke har sjans til å gjenvinne balansen. Så jeg får tid til å tenke.

I stedet for å prøve å ødelegge seg, tar jeg en baklengs fallteknikk, passer på å holde hodet opp, krummer ryggen, spretter opp igjen, ser meg omkring. Er det noen som har sett meg? Børster av meg snøen og går. Jeg er helt uskadd. Jeg kunne ha skadet meg stygt med å ha falt og tatt bakhodet og fått blødninger.

Etter de to episodene der så begynte jeg å tenke hvorfor kunne jeg falle, egentlig i verste fall dødelig, for så å reise meg opp uskadd, og min mor som bare datt litt til siden skadet seg stygt. Da begynte jeg å tenke og gikk med det kjempelenge, så tok jeg kontakt med Stine Lastein som er generalsekretær i Norges judoforbund. Jeg spurte om det var noen kurs jeg kunne melde meg på for å lære om falltrening for eldre.

Nei, men kan ikke du starte opp et kurs?

Så ble det sånn at det var en snøball som begynte å rulle. Vi fant ut at vi kunne søke det som nå heter Stiftelsen Damm, om midler til å dra i gang et kurs, og vi tenkte på forskning, for da kunne det kanskje vært enklere å få til midler.

Målgruppa for falltrening for eldre var aldersgruppa 65 år og eldre. Jeg fikk gjennom søknadene og var kjempeoverrasket. Da tenkte jeg sånn: Oj, hva har jeg gjort nå? Så hadde jeg begynt å tenke ut hvordan skal vi ha et kurs? Og så fikk jeg et godt tips. Se til Sverige. De har begynt, det svenske judoforbundet har begynt året før med et tilsvarende prosjekt.

Da fikk jeg lov til å dra til Sverige og delta på et instruktørkurs der. De svenske utøverne var jo kjempepositive. De syntes at det var stor stas å få med en fra Norge som ville på kurs. Jeg tok med meg kurset tilbake til Levanger, og vi fikk to av de svenske instruktørene til å komme til Norge, komme til Levanger og ha instruktørkurs der. Jeg deltok på det kurset også sammen med flere av de andre trenerene til Levanger.

Arne: Før du går videre… Vi snakker om falltrening for eldre og så tenker jeg at mange av de som hører på det her tenker:Jeg trener judo og er judotrener og har øvd på fallteknikk omtrent siden første økt. Er det noe spesielt som gjelder med falltrening for eldre? Kan man ikke bare si at jeg er judotrener dette kan jeg, så nå kan jeg lære bort til eldre?

Tore: Men vet dem om alle utfordringene som eldre har, både fysisk, og det kan jo være dårlig syn, dårlig balanse, det kan være svekket muskelmasse, det kan være masse utfordringer? Så når vi har instruktørkurs for andre trenere, sånn som for eksempel deg, så går vi både gjennom litt teoretisk, litt om eldre, vi kikker litt på det med hvordan skal det markedsføres, for det er veldig viktig å få markedsført.

Og så kjørte vi en del trening på matta, der deltakerne fikk oppgaver. De skulle sette opp enkle øvelser, og de andre på gruppa skulle være markører. Og så var det litt ekkelt, så la jeg inn at noen av markørene hadde diverse svekkelser, balanse, redd for å falle et dårlig kne og så videre. Og så gjennomførte vi hver økt med en liten prat etterpå. Hva har de gjort bra, hva har vi sett, og hvordan skal vi løse utfordringene som oppstår på matta?

Arne: For det er alltid en spredning i en gruppe når du er judotrener, men for denne gruppa, de som er over 65 år, så er det kanskje enda større sprik mellom utøverne, at det er fra de som omtrent er så spreke som en 30-åring til de som knapt kan sette seg på gulvet?

Tore: Ja, og du pleier Jeg er overrasket over hvor store utfordringer enkelte kan ha. Det ene frykten er, som alle ikke er klare over: «Hvis jeg faller, hvordan skal jeg komme opp igjen?» Bare en sånn ting at, jo, du reiser deg bare opp, det er ikke så enkelt, de har ikke styrke, har ikke balansen til det. Så har du sånne som min far, som deltok på det første kurset, en skikkelig gummimann, Han var 74 år. Han kunne stå med hælene i gulvet og sette seg ned med rumpa så han tar ned i gulvet. Eller at han satt på rumpa og tok å bøyde føttene bak hodet bortimot.

Ja, så har du den som har dårlig balanse, eller har en rygg som skrangler, eller har fått byttet ut kneet, eller noen er stiv som en stokk. Hvordan skal vi gjøre øvelsen da? Og da blir det opp til trener å være godt forberedt. For en så enkel sak som, jeg sier enkelt, for en armheving, pushups, det er noe som alle får til. Men det er det ikke, så da kan det være såpass enkel øvelse at i stedet for å ligge på gulvet, så står du imot en vegg og bare lærer deg bevegelsen med å ta imot kroppen med armene, mot veggen og skyve seg fra.

Eller en knebøy, dårlig balanse, stå inntil veggen, støtte deg på veggen, eller få en trener eller annen person til å hjelpe deg og holde tak i deg.

Arne:  Den delen av hjernen som tenker tilpassning, den må være skrudd på 100, på maks hele tiden, for du må hele tiden finne på løsninger underveis også, for det er ikke alt man har like godt forberedt på.

Tore: Det sant. Jeg har hatt to instruktørkurs tidligere. Et i Bærum et i Larvik. Og på begge de to kursene så var det to høyt graderte judotrenere med sikkert 50 år som trener hver for seg på hvert sitt kurs. Så kunne de ved kursstart si til meg «Hvorfor skal jeg delta på dette instruktørkurset? Hva har jeg å lære?» Og på kursslutt, søndag, så kom begge bort til meg: «Jeg skjønner hvorfor jeg skulle delta.» Og da var det litt artig, jeg som er ganske fersk i forhold til erfaringen deres, selv med mine 37 år på en matta, at jeg kunne lære bort noe til dem som de kunne ta med seg på trening. Om det var trening for de eldre eller de skulle bruke det på ungdomsgruppen, så hadde de lært noen tips, lært noen øvelser.

Arne: Du var jo inne på det i sted, det viktig å få markedsført det her, men man trenger også utdanne instruktører, og du er jo en Ildsjel i så måte, men finnes det noen struktur for det i Norge? Er det noen kurs videre, eller hvordan er det det her? Organiseres det, eller er det ikke helt i system enda?

Tore: Det er ikke noe som er på nasjonalt nivå, det er noe som forbundet har. Det er noe som er lagt på mine skuldre, med ønske om at jeg får utdannet flere. Og det er jo litt sårbart. Så lenge jeg har orken, jeg har lyst, jeg har energi og tid, så kan man gjøre det. Det beste hadde vært å løfte det opp på nasjonalt nivå. Fått det inn som en del til utdanninga i judoforbundet.

Der har jo det svenske judoforbundet, de har jo… løftet dette opp på nasjonalt nivå. De har vært kjempedyktige og fått med seg et stort forsikringsselskap, som er det største selskapet opp imot arbeidslivet, som har finansiert forskningen. De finansierer også hvis du ønsker å ha et instruktørkurs for arbeidslivet. Da blir ikke prosjektet så sårbart som vi har i Norge.

Arne: Vi var jo innom det på kurset du holdt for oss, som jeg deltok på, og der tror jeg vi så at så å si alle svenske judoklubber har et eller annet tilbud om falltrygghet, trening i falltrygghet? Det er jo ganske mye mer utviklet i Sverige, som du sier, enn her.

Tore: Ja, de har gjort det mer profesjonelt. Da de skulle starte prosjektet og ordnet et økthefte, så hadde de leger, de hadde fysioterapeuter som også er svartbelter i judo som har god erfaring fra matta, de satt sammen et kursopplegg der de tenkte hva er det som kan gjennomføres for de eldre med de begrensningene de har, tok vekk teknikker eller øvelser som kanskje var for vanskelige.

De har jo gjort en kjempejobb. Vi har brukt deres opplegg på våre kurs og hentet norske tall og opplysninger, sånn som hvor mange hoftebrudd i året som skyldes fall. Det er jo mellom 9-10.000 hoftebrudd som skyldes fall. Det er den største dødsårsaken i Norge når det gjelder ulykker.

Og drukning, det er tragisk, men det er en liten prosentandel i forhold til de som faller og dør. Så her burde det jo vært… Vi burde gjort tiltak nasjonalt, for å gjøre alle forberedt ved fallulykker. Fall vil man gjøre før eller senere. Det kan gjøres mange tiltak for å unngå fall, men det som er viktig er hva du gjør når fallet er et faktum.

Og da er det viktig å ha litt mengdetrening, det får du i muskelminnet, du bare beskytter hodet, du beskytter nakken, du beskytter armen. Du kan tenke deg at kroppen skal være formet som en banan når du faller. Da bruker kroppen lengre tid på å absorbere energien som faller har, og du får fordelt det over en større flate på kroppen.

Arne: Når du sa det med fall som en banan, så kom jeg til å tenke på, hadde ikke dere et litt storfint besøk en gang på et av de kursene deres, en politiker?

Tore: Jeg satt på et teamsmøte her gjennom jobben, en helt vanlig torsdag, og så begynte telefonen å ringe. Først ringte leder i klubben, så begynte nestlederen å ringe. Jeg tenkte bare: Oj, er det noen unge som har brukt judo på skolen og skadet noen, eller hva som har skjedd? Og så kommer det en tekstmelding fra nestleder. «Hei, Erna Solberg kommer på besøk, tirsdag klokka tre.»

Da sendte vi ut melding til alle som deltok på kurset vårt. For vi hadde jo kurs fredag klokka to. Så vi fikk alle eldre til å komme til klokka tre på tirsdagen der.

Mandagen hadde vi møte med statssekretæra, der vi gikk gjennom programmet for besøket. Og det som var veldig viktig, det var at Erna Solberg skulle ikke falle. For da ser man for seg: «Erna Solberg faller fra statsministerposten,» «Erna Solberg faller på meningsordningene» og så videre. Og den informasjonen ble jo da formidlet til de andre trenere, og så hadde vi også besøk av et par som har ansvar for sikkerheten til Erna Solberg.

Om det var noen farlige våpen, og da sa vi på fleip at det eneste farlige våpenet er jo vi som står her, for vi er jo kampsportutøvere.

Så kom jo tirsdag og vi hadde sørget for at vi hadde stekt vafler, ordnet klart, ordnet litt informasjon til pressen. De visste jo at hun skulle komme. TV2, NRK kom, begge to, og filmet, og de gjorde intervju.

Så gikk jeg og nestleder, Eirik Lein Strand, ut og tok imot Erna Solberg, vi gikk inn, vi presenterte oss og pratet litt, og så tok hun og pratet litt, og så startet vi ei trening. Der gjorde Erna Solberg en kjempejobb og tok seg tid til å prate med hver enkelt av både trenere og kurstiltakere.

Og så kom hun til Torfinn, en pensjonert lege fra Verdalen. Han hadde ikke fått med seg at hun skulle ikke falle, så han utfordret henne. For han visste hvordan det skulle gjøres, og hun gjorde det. Det ble kjempegod reklame, og så fikk vi høre at TV 2, klokka 9, og NRK, klokka 10, skulle ha det i hovedsendingen sin.

Ja, det var kjempeeklame. Vi sa til hverandre at det her tar jo helt av. Dette var jo slutten av februar 2020. Og så i midten av mars 2020, så kom noen andre og banket på døra, som presenterte seg som korona. Og da ble det stengt hall. For korona, de hadde jo samme målgruppe: Aldersgruppen 65+. I stedet for at vi fikk en kjempe opptur, så ble det en liten festbrems.

Da hadde vi noen måneder uten trening før vi kom i gang igjen. Så vi fikk gjennomført vårt første kurs. Da hadde vi også besøkt av Sykepleien. Det var medlemsbladet til sykepleierne. Og det var også besøk av Pensjonisten som gjorde reportasjer over flere sider i sitt medlemsblad. Så fikk vi mye henvendelser fra alle steder i landet: Kan dere arrangere kurs? Hvor er nærmeste kurs? Da vi skulle hatt masse klubber som hadde tilbudet klart. Da har vi kommet skikkelig i gang.

Arne: Og litt sånn apropos det da, hvis noen enten som har vært på kurs hos deg, eller noen som hører på, eller noen som er interessert i det her, hva er det de skal gjøre? Skal man gå frem? Skal vi kontakte forbundet, eller hva skal vi gjøre?

Tore: Da tar dere kontakt til Norges judoforbund, så vil de sette dere i kontakt med nærmeste klubb som har tilbudet. Per dag er det Levanger judoklubb som har hatt kurs, og så er det Ippon judoklubb i Bærum som har hatt et samarbeid med Øvre Eiker kommune. Så de har gjennomført flere kurs der. Men vi har jo utdannet instruktører i mange andre klubber. Så det er egentlig bare å komme i gang.

Arne: Jeg synes det var veldig artig å være på kurs hos deg, og jeg tenkte at dette er en fin måte å gi noe tilbake til samfunnet ikke bare i form av at judo er konkurranse og bare konkurranse, men at man kan være en del av samfunnet og gjøre noe nyttig for samfunnet.

Tore: Ja, det er mulighet til å gi noe tilbake. Ikke bare falltrening for eldre, men det er også falltrening for arbeidslivet, byggebransjen. Det er mange fine ting å falle til og snubbe til, men også i helsevesenet. Du har det travelt du skal springe til pasientens rom, eller så er det noen som har søla noen væske på gulvet, plutselig forsvinner bena. Og da kan det være greit å kunne falle riktig, og det lærer du av oss.