Denne sommeren utforsker jeg japansk livsfilosofi, konsepter og tankesett som er like relevante i hverdagen vår i dag som de var for hundrevis av år siden. På ulike måter er de også forankret i judoens filosofi.
Dette er del 2 av 6. I forrige episode snakket vi om shoshin, og vil du vite mer om hva det er, bør du høre på den episoden. I dag skal vi ta for oss noe som bygger videre på det: wabi-sabi, skjønnheten i det ufullkomne og det forgjengelige.
Etymologi
Wabi-sabi er egentlig to separate begreper som over tid har vokst sammen til ett. Men begge ordene bærer mer informasjon enn det en enkel oversettelse avslører, og som vanlig synes jeg kanji-tegnene og etymologien rundt dem er et bra sted å begynne.
Wabi skrives 侘 på japansk. Tegnet er sammensatt av tegnet (radikalen) for person (亻) og tegnet for hjem (宅). Den visuelle ideen som er innebygd i selve skrifttegnet, er en person som står alene og lener seg inntil det lille huset sitt. Det forteller oss noe om hva wabi opprinnelig handlet om. Det handlet om en ensomhet knyttet til naturen, til det enkle, til det som er langt unna byens støy, kjas og mas.
Verbet wabu hadde en ganske negativ klang. Det handlet om å leve i fattigdom, og om sorg over uoppfylte ønsker. Men i buddhistisk og taoistisk tenkning ble begrepet gradvis forstått annerledes. Fra rundt Muromachi-perioden (1336–1573) skiftet wabi karakter, og nå ble det en slags ro og aksept for det enkle, den åndelige rikdommen man finner nettopp i det enkle.
Sabi skrives 寂. Tegnet er sammensatt av takradikalen (宀), altså en vannrett strek som skal symbolisere et tak, taket på et hus, og tegnet 叔, som kan bety gammel mann eller onkel. Forestillingen som er bygd inn i skrifttegnet, er en gammel person under et tak. Her så man for seg noen i sin siste fase. Noen som holder på å gi slipp på alt. Det sier mye om hva sabi opprinnelig handlet om: kulde, forfall, ensomhet. Noe som visner.
Men her er noe jeg synes er fascinerende. Tegnet leses sabi, men i buddhistisk japansk har det også en on-lesning, altså en kinesisk-inspirert uttale, der det leses jaku. Det dukker blant annet opp i 入寂 – nyujaku – som betyr «å entre stillheten» og brukes om en munk eller prests død, altså det buddhistiske begrepet parinirvana: den endelige frigjøringen (fra lidelsen) ved livets slutt. I buddhistisk tenkning er ikke det noe dystert. Det er bare det som skjer med alt som har levd.
Så det er altså samme tegn, samme grunntanke – en gammel person under et tak, i sin siste fase, men avhengig av hvordan det leses, kan det bety alt fra patinaen på en gammel teskål til selve overgangen ved et menneskeliv. Sabi og jaku er to sider av den samme forestillingen om det som har levd ut sin tid.
Og så er det denne detaljen: det japanske ordet for rust (錆) uttales også sabi. Kanji-tegnene er forskjellige, men lingvister mener at de to ordene opprinnelig var det samme talte ordet i det tidlige, pre-kanji japanske. Rust og det melankolske forfallet som gjør en gammel gjenstand vakker delte én og samme lyd i det japanske språket. Kanskje også den samme assosiasjonen. At metall ruster og en gammel steinlanterne dekkes av mose er begge uttrykk for det samme: at det som er gammelt, bærer spor av sin alder – rett og slett.
Estetikk hentet fra teseremonien
Wabi-sabi er ikke en teori skapt av noen geniale filosofer. Wabi-sabi har gradvis vokst fram gjennom de konkrete ritualene knyttet til teseremonien.
Zen-presten Murata Juko (1423–1502) begynte på 1400-tallet å erstatte eksklusive kinesiske te-redskaper med enkle, rustikke japanske kar av leire og bambus. Det var et bevisst brudd med det som var samtidas mote. Den japanske eliten foretrakk kinesiske importvarer. Slike importvarer hadde til og med et eget navn: karamono, «kinesiske ting». Glatte, elegante, perfekte og kostbare gjenstander fra Song- og Ming-dynastiet var statussymboler i samurai-klassen.
Juko snudde dette på hodet. Han mente at når man gikk inn i tehuset måtte man legge fra seg hverdagens rangordning. I tehuset skulle alle være like. Tehuset hans var på fire og en halv tatamimatter – et bevisst valg som skapte intimitet og enkelhet. Redskapene hans hadde fingermerker og ujevnheter. Det var poenget.
Han etterlot seg et brev til en elev – Kokoro no Fumi (ca. 1488) – som er det tidligste skriftlige sporet av det vi i dag kaller wabi-sabi-estetikk. Der finner vi sitatet som sier mer enn mange forklaringer:
Jeg liker ikke månen når den skinner uten skyer.
— Murata Juko
En måne tidvis skjult bak skyer er vakrere enn en som lyser klart og uhindret. Det perfekte er kjedelig. Det ufullstendige gir rom for noe mer. Skjønnheten finnes ikke i det dyre og perfekte, men i det som har en sjel.
Tanken var ikke ny – den hadde røtter i Yoshida Kenkohs essaysamling Tsurezure-gusa fra 1300-tallet, der han skriver at det ufullstendige alltid er mer gripende enn det fullstendige. Men det var Juko og teseremonien som gjorde ideen levende og håndfast.
Jukos arv ble ført videre av Sen no Rikyu (1522–1591), og det var han som brakte wabi-sabi ut til en større verden. Rikyu bygget et tehus der gjesteinngangen – nijiriguchi – var så lav at selv de mektigste måtte bøye seg for å komme inn. Det var ikke en arkitektonisk feil. Det var et filosofisk utsagn: her er alle like, og ydmykhet er inngangsporten.
En kjent anekdote forteller at Rikyus herre, den mektige krigsherren Toyotomi Hideyoshi, hadde hørt at Rikyus hage var full av vakre praktvindel-blomster og ba om å bli invitert til en teseremoni der. Da han ankom, var hele hagen ryddet. Ikke én blomst var å se. Men inne i tehuset, i tokonoma-nisjen, sto det én enkelt, perfekt utvalgt praktvindel. Rikyu hadde fjernet alt det andre for at nettopp den ene skulle tre frem.
Én blomst. Ingenting mer.
Det er wabi-sabi i praksis: ikke å vise alt du har, men å velge ut det ene som gjør inntrykk.
Hideyoshi selv var av en annen støpning. Han fikk bygget et portabelt tehus kledd i gullblader, Ogon no chashitsu, det gyldne tehuset. Det var konstruert slik at det kunne demonteres og settes opp igjen der han befant seg, og det fulgte ham på felttoget mot Korea i 1592. Rommet var på tre tatamimatter – enda mindre enn Jukos spartanske fire og en halv – men altså kledd fra gulv til tak i gull, med vegger, søyler og tak i forgylte blader og innsiden foret med rødt silkestoff. Det samme lille rommet, men med stikk motsatte verdier. Det er vanskelig å tenke seg noe mer stikk i strid med det wabi-sabi står for.
I 1591 beordret han Rikyu til å begå seppuku. Årsaken er historisk omdiskutert og aldri fullt ut avklart. Det offisielle påskuddet fra Hideyoshis regime var krenkelse av både herskeren og keiseren, samt urimelig prissetting og handel med te-redskaper. Men de fleste historikere tror maktkampen lå dypere – at Hideyoshi rett og slett ikke lenger tålte at en teemester sto høyere i folks aktelse enn han selv.
Rikyu var 70 år gammel. Han holdt en siste teseremoni for sine nærmeste før han døde. Da gjestene var ferdig servert, ga han hver av dem et te-redskap som minne. Unntaket var skålen – den knuste han, ifølge tradisjonen med ordene: «Aldri mer skal denne koppen, tilsølt av ulykkens lepper, brukes av et menneske.» Deretter begikk han seppuku alene i rommet.
Beretningen stammer i stor grad fra Okakura Kakuzos The Book of Tea (1906) – et innflytelsesrikt, men ikke primærhistorisk verk. Det finnes ingen samtidige dokumenter som bekrefter alle detaljer, og selve seppuku-tradisjonen ble befestet i Edo-perioden snarere enn i Rikyus egen tid. Fortellingen er likevel godt forankret i japansk kulturell hukommelse.
I hverdagen
Vi lever i en kultur som konstant forteller oss at vi bør bli bedre, at vi bør se bedre ut, at hjemmene våre bør være vakrere, at livene våre bør fotograferes i det riktige lyset, og – ikke minst – at vi stadig bør spise og trene bedre. Sosiale medier har forsterket dette til et nesten uutholdelig nivå.
Wabi-sabi er en stikk motsatt tilnærming. Det dreier seg om å se seg rundt og legge merke til det som har levd – den slitte stolen ingen vil kaste, koppen med en liten sprekk langs hanken, gulvet med merker etter tiår med støvler og barneføtter. Ikke som mangler som skal fikses, men som bevis på at noen faktisk har bodd her.
Wabi-sabi er en filosofi som hviler på tre enkle erkjennelser:
- ingenting varer
- ingenting er helt ferdig
- ingenting er perfekt.
Det er ikke en oppfordring til likegyldighet. Det handler mer om å skille mellom det som faktisk bør forbedres, og det vi kritiserer utelukkende fordi omgivelsene har skapt forventninger vi ikke har valgt selv. Det er en befriende distinksjon.
Wabi er rettet mot det indre – en åndelig ro i møte med det enkle og mangelfulle. Sabi er rettet mot det ytre – skjønnheten som finnes i det som har eldes med verdighet.
Koblingen til judo
Judo er en sport der kroppen virkelig tar støyten. Selv om vi øver på fallteknikk, kjenner man det etter mange år på kroppen. Judotrening setter sine spor.
De fleste judoutøvere jeg kjenner, meg selv inkludert, har fått noen skader opp gjennom årene. Et vondt kne, en øm skulder, fingre, ører eller tær som har fått hard medfart. Det er vanskelig å drive med judo i mange år uten at kroppen bærer preg av det. Samtidig skal det sies at det å ikke trene vil gi enda større utfordringer for kroppen.
Wabi-sabi gir oss et språk for å forstå at dette er en naturlig del av det å trene judo i mange år. Sporene er ikke tegn på at noe har gått galt – de er tegn på at du har vært der, gang på gang, over lang tid. Det kneet forteller noe. Den skulderen forteller noe.
Jigoro Kano valgte ikke tilfeldig ordet judo. Do (道) betyr vei. En vei innebærer bevegelse, og bevegelse etterlater spor. Wabi-sabi er filosofien som lærer oss å se disse sporene som noe å verdsette – ikke til tross for hva de koster, men nettopp derfor.
I neste episode tar vi det et skritt videre. Vi skal snakke om kintsugi – kunsten å reparere det knuste med gull.
Kilder
- Juniper, A. (2003). Wabi-sabi: The Japanese art of impermanence. Tuttle Publishing.
- Koren, L. (1994). Wabi-sabi for artists, designers, poets & philosophers. Stone Bridge Press.
- Nippon.com. (u.å.). Sen no Rikyū: Appreciation of nature fused with aesthetic sense. Hentet fra https://www.nippon.com/en/japan-topics/b07220/
- Okakura, K. (1906). The book of tea. Fox, Duffield & Company.
- Plutschow, H. (2003). Rediscovering Rikyu and the beginnings of the Japanese tea ceremony. Global Oriental.
- Powell, R. R. (2004). Wabi-sabi simple. Adams Media.
- Sen no Rikyū. (u.å.). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Sen_no_Riky%C5%AB
- Tsang, E. Y. H. (2015). The culture of wabi-sabi: How to live joyfully with imperfection. CreateSpace Independent Publishing.
Skriv en kommentar