Uten judo, ingen brasiliansk jujutsu

På begynnelsen av 1900-tallet var Brasil et land i endring. Industrialisering, urbanisering og et ønske om modernisering preget samfunnet. Brasil hadde vært et keiserdømme med Pedro II som keiser fram til 1889. I 1888 ble slaveriet formelt avskaffet, og i 1889 ble monarkiet avsatt gjennom et militærkupp, og Brasil ble republikk. Overgangen til republikk førte til store sosiale og politiske spenninger, der ulike grupper kjempet om makt og innflytelse i det nye Brasil.

Denne overgangen markerte slutten på aristokratisk styresett og begynnelsen på et nytt og mer moderne Brasil, der nasjonal identitet, eksportøkonomi, immigrasjon og urban utvikling sto i sentrum. Kaffe, kakao, sukker og rågummi var de store eksportvarene, med kaffe som den ubestridte drivkraften – den sto alene for rundt 60 % av verdens eksport. Langs jernbanelinjene og rundt de store plantasjene vokste nye byer fram, og i dampen fra kaffekjeler og fabrikkpiper ble grunnlaget lagt for et samfunn preget av både drømmer og store motsetninger.

Moderne ideer som positivisme, sekularisme og republikanisme fikk stadig større innflytelse blant folk med høy utdanning. Altså: bort med det overnaturlige, det guddommelige og monarkiet – omtrent alt annet virket bedre. Idealet var at Brasil skulle «moderniseres» på samme måte som man så i Europa, med bedre infrastruktur, utdanning, industri og byvekst. Dette er jo ganske likt det som preget Japan i Meiji-perioden, som allerede hadde vart i rundt 20 år. Også der handlet det om å hente inspirasjon fra Vesten, men uten å gi slipp på det nasjonale særpreget – en balanse mellom tradisjon og fremskritt som både Brasil og Japan skulle streve med i mange tiår framover.

Og apropos Japan: På denne tiden begynte japansk immigrasjon for alvor å gjøre seg gjeldende i Brasil. Etter at man hadde avskaffet slaveriet, var det selvsagt behov for arbeidskraft – kaffen høster ikke seg selv. Immigrasjon ble derfor et politisk verktøy for økonomisk vekst og modernisering. Japansk immigrasjon handlet både om brasiliansk etterspørsel og japansk overbefolkning, samt de økonomiske utfordringene mange japanere sto i til daglig. For mange familier i Japan ble Brasil et løfte om et nytt liv – et sted der man kunne arbeide hardt, sende penger hjem og kanskje en dag vende tilbake med ære og trygghet.

Riktignok var det en underliggende idé i Brasil om såkalt blanqueamento, eller «bleking», av befolkningen. Europeisk immigrasjon ble sett på som mer ønskelig, mens japansk innvandring i utgangspunktet ble møtt med skepsis og strenge begrensninger. Likevel ble japanske arbeidere etter hvert anerkjent for sin arbeidsmoral og organisering, og det åpnet dørene for stadig flere – en prosess som skulle forandre både Brasils jord og dets kultur for alltid.

De første japanerne kommer til Brasil

18. juni 1908 ankom skipet Kasato Maru havnen i Santos i delstaten São Paulo, med 165 familier om bord. Totalt var 781 japanere med på den lange reisen over Stillehavet, og dette var den første offisielle gruppen med japanske immigranter til Brasil. De fleste skulle jobbe på kaffeplantasjene i det vestlige São Paulo, der arbeidskraften deres var sterkt etterspurt etter at slaveriet var avskaffet. Overfarten tok mellom 50 og 52 dager, og ifølge flere av passasjerenes dagbøker var reisen preget av sjøsyke, trange lugarer og intens varme – men det var også et håp om nytt og bedre liv på den andre siden av Stillehavet.

Blant immigrantene fantes også judoinstruktører, og dermed startet et kapittel som skulle forandre judoens historie og samtidig legge grunnlaget for en ny kampsport. De første japanske judo-pionerene underviste både i marinen, politiet og i egne små dojoer. Sack Miura, Mamizuka Takezo, Mitsuyo Maeda og Soshihiro Satake var blant de mest sentrale navnene. Alle hadde bakgrunn fra Kodokan i Tokyo, og de brakte med seg hele spekteret av hva judo handlet om.

Japanske pionerer i Brasil

Navn	Født / sted / sammenheng	Hva de gjorde og hvordan de kom til Brasil
Sack Miura (også kjent som Saku Miura / Sada Miyako)	Født ca. 1881, fra Ehime Prefecture, Japan.	Kom til Brasil i desember 1908. Han var opprinnelig lærer. Etter ankomsten startet han å undervise judo/jujutsu, blant annet i den brasilianske marinen.
Mamizuka Takezo	Kom i 1910. Han var fra Fukuoka-prefekturet og hadde 2. dan i judo.	Etter å ha jobbet en stund på bondegård, begynte han å undervise judo/jujutsu. Han underviste São Paulo-politiet og åpnet det som kalles Brasils første judo dojo på Rua Glória 98 i São Paulo rundt 1912.
Mitsuyo Maeda	Født 1878, en meget erfaren Kodokan-judoka; ofte omtalt som «Count Koma».	Ankom Brasil i november 1914 sammen med Satake. Maeda hadde allerede erfaring med turneer og demonstrasjoner verden rundt. I Brasil drev han med undervisning, utstillinger og lærte opp elever – han er en nøkkelfigur i utviklingen av brasiliansk jujutsu-tradisjon og Gracie-retningen i BJJ.
Soshihiro Satake	Født 1883; også Kodokan-utøver med erfaring fra tidligere reiser.	Ankom med Maeda i 1914. Satake ble stort sett værende i Amazonas/Manaus-regionen, underviste og bidro til spredning av judo/jujutsu i nordlige deler av Brasil.

Strengt tatt er det ikke godt dokumentert nøyaktig når disse judotrenerne kom til Brasil. Maedas liv er det enkleste å spore, mens opplysningene om de andre varierer fra kilde til kilde. Det finnes heller ingen sikre dokumenter om beltegrader eller formelle titler, slik vi kjenner dem i dag. Men at både Maeda og Satake hadde solid bakgrunn fra Kodokan, er det liten tvil om.

Demonstrasjoner og oppvisninger

Tidlig på 1900-tallet kom altså en gjeng japanske judoka til Brasil, og de satte i gang med oppvisninger som ble markedsført under navnet Kano jiu-jitsu. Den mest markante av dem var Mitsuyo Maeda. Fra 1914 reiste han fra by til by, og i teatre som det elegante Teatro Politheama i Belém, eller på travle plasser i Rio de Janeiro, kunne publikum oppleve noe de aldri hadde sett før: lynraske kast, overveldende og effektive holdegrep og dramatiske bakkekamper. Avisannonser lokket tilskuere med ordene «Japansk verdensmester utfordrer alle». Stemningen var elektrisk.

Var det noe Maeda var god til, så var det å lage show. Lokalene kokte når utfordrere fra publikum ble lokket med pengepremier, og salen holdt pusten hver gang en lokal helt forsøkte seg. Som regel endte det med at utfordreren måtte slå av for å markere fullstendig overgivelse. «Ingen mann kan måle seg med japaneren», skrev en avis i Belém etter en slik forestilling. Selv om det de praktiserte egentlig var Kodokan-judo, ble det likevel markedsført som jujutsu – et navn som hadde mer klang og mystikk. Judo var knapt kjent, men jujutsu solgte billetter!

I kampene var det særlig det vi i judo kaller ne-waza – bakkekamp – som fascinerte. Publikum forventet at et kast skulle avgjøre kampen, men Maeda fortsatte på bakken helt til motstanderen ga seg. «Det mest forbausende», skrev en journalist, «var hvordan han tvang de sterkeste til å gi opp uten å skade dem.» Denne vektleggingen av bakkekamp skulle bli et tidlig kjennetegn ved brasiliansk jujutsu, og denne måten å kjempe på varslet at utviklingen kanskje gikk i en annen retning enn Kodokan-judoen i Japan.

I mars 1915 arrangerte Maeda Campeonato de Jiu Jitsu i Rio de Janeiro – det som regnes som det første organiserte mesterskapet av sitt slag i Brasil. Kampene ble annonsert i Gazeta de Notícias og foregikk trolig på Teatro Carlos Gomes.

Reglene var enkle: seier kun ved submission, altså at en av utøverne måtte gi seg. Blant de få bevarte opplysningene fra avisen finner vi forbud mot biting, kloring og slag med knyttneve, samt et krav om at kampene skulle gjennomføres i kimono levert av arrangøren.

Publikum ble lokket med pengepremier til dem som kunne stå imot Maeda eller en av hans elever i mer enn femten minutter – og hele fem tusen franc, tilsvarende flere titusen kroner i dagens verdi, til den som faktisk klarte å slå ham. Beløpet ble trolig oppgitt i franske franc, som på den tiden fungerte som en slags internasjonal referanse for pengeverdi, og det understreker hvor mye prestisje og spenning som var knyttet til disse kampene.

Pressen rapporterte ivrig, men uten fullstendige kampoversikter. De fleste artiklene var likevel enige i én ting: «Conde Koma – verdensmesteren – triumferte igjen.»

Mot slutten av samme år, i desember 1915 i Belém, rapporteres det også om en minneverdig kamp. Etter en innledende demonstrasjon møtte Maeda utfordreren Nagib Assef, en lokal profil med australsk-tyrkisk bakgrunn. «Publikum reiste seg i ekstase da japaneren kastet ham som et barn», skrev Folha do Norte. Deretter kontrollerte Maeda ham på bakken og avsluttet med et armbend som tvang Assef til å gi opp. Øyenvitnene fortalte at jubelen var øredøvende. Maeda hadde nok en gang bekreftet ryktet sitt som en uovervinnelig fighter og uimotståelig underholder.

Japan som forbilde og brasiliansk modernitet

Bakteppet for denne interessen for Japan, det japanske og folk fra Japan, var todelt: Det handlet både om at Japan vant over Russland i den russisk-japanske krigen i 1905, og at Meiji-restaureringen av det japanske samfunnet ble sett på som et forbilde: et samfunn kunne faktisk moderniseres etter vestlig mønster – uten å måtte gi fullstendig slipp på sine egne tradisjoner.

Japan ble for mange land et levende bevis på at et ikke-vestlig samfunn kunne moderniseres, industrialiseres og hevde seg militært på linje med stormaktene i Europa. I Brasil ble dette lagt merke til. Deler av den politiske og kulturelle eliten fikk en genuin, ekte beundring for Japan og det de hadde klart i løpet av sin Meiji-restaurering.

Den brasilianske pressen trakk ofte fram japansk disiplin, utdanning og militær styrke som eksempler til etterfølgelse. I avisartikler og offentlige debatter ble Japan framstilt som et forbilde på hvordan et ikke-vestlig land kunne forene tradisjon og modernitet, og samtidig oppnå økonomisk og militær styrke.

Japanske immigranter ble gjerne beskrevet som «limpos, silenciosos e trabalhadores» – renslige, stille og arbeidsomme – egenskaper som passet perfekt inn i myndighetenes ønske om å skape en moderne og produktiv befolkning. Dette idealet ble ikke bare brukt til å fremme japansk innvandring, men også til å illustrere hva slags samfunnsborger den nye brasilianske republikken ønsket seg: lojal, disiplinert og hardtarbeidende.

Beundringen var ikke bare symbolsk, men fikk også praktiske følger. Japanske kampformer – særlig judo – ble gradvis tatt i bruk i marinen og politiet. Treningen ble framhevet som et middel til å bygge både fysisk styrke, selvdisiplin og moralsk karakter, akkurat de egenskapene som den brasilianske staten ønsket å dyrke hos sine borgere. Judo passet rett og slett perfekt inn i tidsånden: moderne, vitenskapelig og samtidig rotfestet i en streng, moralsk tradisjon. Nok en gang var judo på rett sted til rett tid.

Capoeira mot jujutsu

Men fascinasjonen for japansk kampkunst ble ikke stående uimotsagt. I 1909 ble det arrangert en kamp i Rio de Janeiro mellom den japanske instruktøren Sada Miyako og capoeirautøveren Francisco da Silva Cyríaco. Den kampen vakte usedvanlig stor oppmerksomhet.

Den legendariske capoeirista Cyríaco

Allerede I 1904 hadde den brasilianske marinen nettopp ansatt, direkte fra Japan, en stor mester og lærer i jujutsu, japaneren Saka Miura (Sada Miyako). Dette var nok til å motivere en gruppe medisinstudenter om å teste den japanske kampkunsten mot brasiliansk capoeira. Francisco da Silva Cyríaco ble utpekt som den perfekte motstander for den japanske judomesteren. Han var læremester for flere av medisinstudentene, og han ble regnet som en av de største, kanskje den største, capoeirista i Brasil på denne tida.

Kampen ble holdt i det populære lokalet Concerto Avenida og fikk stor mediedekning. Cyríaco vant med et velplassert capoeira-spark (se video nedenfor), og avisenes dekning beskrev det et symbolsk øyeblikk av nasjonal betydning: Den brasilianske kampformen hadde overvunnet den eksotiske og fremadstormende japanske jujutsu-en.

Den japanske mesteren ble overrasket over teknikken og takket nei til det umiddelbare tilbudet om en returkamp. Bladet Careta publiserte et bilde som dokumenterte kampen. Hendelsen var viktig, ikke minst fordi den var offisiell, formelt arrangert, bredt omtalt i pressen og overvært av både publikum, sportsentusiaster og offentlige myndigheter.

Cyríaco, som alle vet, slo på få minutter den til da uovervinnelige Sada Miyako, japansk jujutsu-instruktør, på scenen i Concerto Avenida. Cyríaco, godlynt av natur, men en sjelden [god] mester i capoeira, ville gjerne gjenta seieren, men den beseirede japaneren nektet. Dette viser nok en gang fordelene ved capoeira som treningsform – noe vi lenge har hevdet i Jornal do Brasil. Fordelene ville være enda større dersom øvelsene ble systematisert og de mest mystiske og dødelige slagene renset bort.

Revista da Semana, 30. mai 1909

Kampen viser hvordan brasilianske kampsystemer og japansk innflytelse ble satt opp mot hverandre, både fysisk og kulturelt. For capoeira-miljøet ble den et bevis på at den hjemlige tradisjonen kunne hevde seg mot en importert kunstform. For pressen og opinionen ble den et uttrykk for patriotisme i en tid der Brasil søkte etter moderne, men likevel særpregede identitetsmarkører.

Til tross for dette tilbakeslaget fortsatte japansk judo og jujutsu å spre seg i militæret og politiet. De japanske pionerene – blant dem Mitsuyo Maeda, Soshihiro Satake og Mamizuka Takezo – etablerte etter hvert faste dojoer og begynte å undervise brasilianske elever. Den brasilianske offentligheten ble vitne til både rivalisering og gjensidig nysgjerrighet, der capoeira og japansk kampkunst gradvis lærte å eksistere side om side – og til tider inspirere hverandre.

I offentligheten var det. en livlig debatt om styrker og svakheter ved de ulike kampformene. Flere kommentatorer forsøkte å analysere hva som egentlig hadde skjedd, og hva som skilte jujutsu fra capoeira. En av de mest innsiktsfulle kommentarene sto på trykk i A Folha do Dia, der en skribent skrev:

De som er opptatt av den nye sporten må nå erkjenne at den er mangelfull. Sett opp et enkelt skjema: I jujutsu er forsvaret lettere enn angrepet. I capoeira er den store vitenskapen nettopp forsvaret – og den store kunsten er å vite hvordan man faller.

A Folha do Dia, 1909

Sitatet illustrerer hvor reflektert brasilianerne forholdt seg til møtet mellom de to kampkulturene. I stedet for bare å feire seieren, forsøkte man å forstå forskjellene i filosofi og teknikk. Der jujutsu la vekt på kontroll og overgivelse, hadde capoeira sin styrke i rytme, smidighet og improvisasjon – egenskaper som passet det brasilianske temperamentet.

Kosen-judo

Mens japanske immigranter begynte å introdusere kampsport i Brasil, var judoen i hjemlandet i stadig endring.Kodokan – hovedsenteret i Tokyo – ønsket å gjøre sporten mer publikumsvennlig. Regler ble justert slik at kast fikk større vekt, mens tiden på bakken ble redusert. Dette gjorde at judo skilte seg tydelig fra de eldre jujutsu-stilene.

Samtidig fantes en alternativ retning: kosen-judo. Her hadde utøverne større frihet til å ta kampen til bakken og bli der, med vekt på låser og kontroll. Mange av dem som dro til Brasil, blant dem Mitsuyo Maeda, hadde erfaring fra denne tradisjonen. Det var nettopp denne formen for bakkekamp som skulle bli populært i Brasil, og bli kjernen i det som senere fikk navnet brasiliansk jujutsu (BJJ).

Pionerene i Brasil

Tidlig på 1910-tallet turnerte altså japanske judoka landet rundt med oppvisninger markedsført som Kano jiu-jitsu. Den mest sentrale av dem var Mitsuyo Magda. Han hadde reist verden rundt med Kodokan-judo som sitt varemerke, før han slo seg ned i Belém. Hans mest kjente elev ble Carlos Gracie, som sammen med broren Hélio skulle bygge opp det berømte Gracie-akademiet som senere ble selve symbolet på brasiliansk jujutsu.

Men Maeda var ikke alene, og han var heller ikke den første. Flere japanske utøvere og deres brasilianske elever spilte viktige roller:

• Soshihiro Satake (1883–?), tidligere sumobryter, åpnet i 1916 det første kjente judo/jujutsu-akademiet i Manaus. Han ble lærer for Luiz França.
• Luiz França (1910–1982) underviste i Rio de Janeiro og ble en motvekt til Gracie-familien, med fokus på arbeiderklassen. Hans elev Oswaldo Fadda (1920–2005) bygget videre på denne linjen og ble kjent for fotlåser og sosial inkludering.
• Geo Omori (1898–1938), som kom i 1925, underviste politi og militær i São Paulo. Han trente opp Takeo Yano (1900–?), en judoka som både møtte Gracie-brødrene i kamp og introduserte nye teknikker, som hælgrep.

Resultatet av alt dette var et mangfold av akademier og «klaner». Gracie-familien var dominerende, men de møtte konkurranse fra både Fadda- og Yano-linjene. Rivaliseringen mellom dem er delvis dokumentert i aviser og senere beskrivelser, og selv om detaljene varierer, tegnes et bilde av et miljø preget av både respekt og kamplyst. Et av de mest kjente eksemplene er utfordringen fra Oswaldo Fadda til Gracie-akademiet i 1955, omtalt i avisen O Globo.

Vi ønsker å utfordre Gracie-familien. Vi respekterer dem som de formidable motstanderne de er, men vi frykter dem ikke. (Queremos desafiar os Gracies. Nós os respeitamos como adversários formidáveis que são, mas que não os tememos.)

Oswaldo Fadda, 1955

Ifølge flere kilder vant Faddas elever de fleste av kampene, blant annet ved å bruke benlåser – teknikker som Gracie-linjen lenge hadde sett på som mindre elegante. Rivaliseringen ble i ettertid tolket som et vendepunkt: en påminnelse om at jujutsu ikke var Gracie-familiens eiendom alene.

Takeo Yano representerte en annen tradisjon, nært knyttet til japansk judo. Han underviste flere av Gracie-brødrene og var med på å videreføre kast og kontrollteknikker som utvidet det tekniske repertoaret i Brasil. Selv om det er vanskelig å dokumentere alle kampene og relasjonene nøyaktig, viser disse historiene at det brasilianske miljø var i stadig bevegelse – konkurranse førte til innovasjon og den formen for jujutsu som man trente her ble gradvis mer brasiliansk – om man kan si det slik.

Hver linje utviklet sine særpreg: Gracie-familien med sitt fokus på guard og bakkekontroll, Fadda-skolen med sine fotlåser og inkluderende praksis, og Yano-linjen med sitt repertoar av judobaserte kast og nye submissions, alt situasjoner der motstanderen må gi seg. Sammen skapte de et dynamisk miljø der teknikker ble utfordret, videreutviklet og tilpasset, noe som gjorde brasiliansk jujutsu både mer variert og mer robust.

Linje	Kjennetegn	Filosofi / særpreg
Gracie-familien	Guard-spill, bakkekontroll, submissions	Vekt på teknikk fremfor styrke. Brukte utfordringskamper som markedsføring. Ble selve symbolet på BJJ.
Fadda-linjen	Fotlåser, submission-fokus, bred sosial inkludering	Underviste i arbeiderklassen og åpnet dørene for folk flest. Utfordret Gracie-akademiet teknisk og sosialt.
Yano-linjen	Judobaserte kast + nye submissions (bl.a. hælgrep)	Kombinerte japansk judo med brasiliansk jujutsu. Kjent for teknisk innovasjon og kamp mot Gracie-brødrene.

Rivalisering og regelendringer

Da Ono-brødrene, Yasuichi og Naoichi, kom til Brasil i 1934, tok det ikke lang tid for de sto ansikt til ansikt med Gracie-brødrene i kamp. Pressen beskrev hvordan judokaene dominerte kampene i stående posisjon med sine sterke kastteknikker, men og hvordan kampene som oftest ble dømt uavgjort dersom ingen submission ble oppnådd. Dermed kunne Gracie-akademiet beholde sitt rykte som «ubeseiret» – selv om altså judoutøverne helt klart hadde vært totalt overlegne i de fleste kampene.

Denne erfaringen bidro til at Gracie-familien endret rammene for kampene: mykere matter, ingen poengsystem og kun submission som seierskriterium. Kast ble mindre viktige, mens guard-spill, bakkekontroll og submissions ble kjernen i treningen. Det var både en pedagogisk og kommersiell strategi som bidro til å skille den brasilianske formen for jujutsu fra Kodokan-judo.

Filosofi og pedagogikk

Selv om brasiliansk jiu-jitsu vokste fram på brasiliansk jord, bar den tydelig med seg arven fra Jigoro Kano. Hans prinsipper om maksimal effektivitet (seiryoku zen’yo) og gjensidig nytte og velferd (jita kyoei) ble videreført, men tolket i lys av brasilianske forhold. Dermed ble BJJ både en forlengelse og en forvandling av judoens filosofi. Man var fortsatt opptatt av effektivitet, men samtidig ble dette en kampform der alle kunne delta – rik og fattig, sterk og svak.

Det var ikke én enkeltperson som skapte BJJ, men et helt nettverk: Maeda som døråpner, Satake og Omori som pionerer, França og Fadda som folkelige alternativer, Yano som innovatør – og Gracie-familien som markedsførere og systembyggere. Sammen justerte de prinsippene i judo til noe distinkt brasiliansk: et system som kombinerte disiplin og kreativitet, filosofi og kampglede.

Veien videre

Historien om brasiliansk jujutsu viser hvordan en japansk kampform kunne slå rot i Brasil og utvikle seg til noe helt eget. Teknikker, regler og filosofi hentet fra judo ga et solid fundament, men det var lokale tilpasninger, rivalisering og kulturmøter som gjorde brasiliansk jujutsu til noe helt unikt.

I dag er BJJ en global idrett, en selvforsvarsform og et sosialt fellesskap som fortsetter å utvikle seg. Nye konkurranseformer, regelendringer og treningsmetoder gjør at sporten stadig finner nye uttrykk – akkurat slik judoen gjorde på Kanos tid. Samtidig har forholdet mellom judo og BJJ blitt mer åpent og nysgjerrig: mange judoklubber henter i dag inspirasjon fra BJJ når de trener bakkekamp og kontrollteknikker, mens BJJ-utøvere studerer judo for å styrke stående kamp og kast.

På den måten har de to systemene på nytt nærmet seg hverandre. Begge springer ut fra den samme stammen, med røtter i Kodokan-judoens tekniske og filosofiske grunnlag. I dag fremstår judo og brasiliansk jiu-jitsu som to grener av den samme tradisjonen – utviklet i ulike kulturelle kontekster, men fortsatt tett forbundet gjennom prinsipper, praksis og gjensidig innflytelse.

Kilder

• Aoyagi, H. (2010). Japan as a model of modernity in Brazil. Latin American Perspectives, 37(2), 44–61. https://doi.org/10.1177/0094582X09356961
• BJJ Heroes. (u.å.). How BJJ and Judo continue to influence each other. Hentet 10. oktober 2025 fra https://www.bjjheroes.com
• BJJ Heroes. (u.å.). The first jiu jitsu competition in Brazil. Hentet fra https://www.bjjheroes.com/bjj-culture/brazilian-jiu-jitsus-first-competition
• BJJ Heroes. (u.å.). Yasuichi Ono biography and record. Hentet fra https://www.bjjheroes.com/bjj-fighters/yasuichi-ono
• BJEE. (2023). Fadda: The other Brazilian Jiu-Jitsu lineage. Hentet 10. oktober 2025 fra https://www.bjjee.com/articles/fadda-the-other-brazilian-jiu-jitsu-lineage/
• Bloch, A. (2014, 9. august). The Japanese challenge that changed Brazilian jiu-jitsu. The Japan Times.https://www.japantimes.co.jp/sports/2014/08/09/more-sports/martial-arts/the-japanese-challenge-that-changed-brazilian-jiu-jitsu/
• Brune, M. (2010). Narrating Japanese immigration to Brazil. University of California eScholarship. https://escholarship.org/content/qt0j34r1f9/qt0j34r1f9_noSplash_0292d8f5912e267296e7ae0786a9a4b6.pdf
• Cairus, H. (2014). The genesis of Brazilian Jiu-Jitsu. Tempo e Argumento, 6(13), 238–262. Universidade do Estado de Santa Catarina (UDESC).
• Careta. (1909, 29. mai). Reportasje om kampen mellom Cyríaco og Sada Miyako.
• Carvalho, J. M. de. (2000). Republican Brazil: Culture and politics. University of Chicago Press.
• Cyríaco. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://pt.wikipedia.org/wiki/Cyriaco
• Franchini, E. (2019). Judo and Brazilian Jiu-Jitsu: A comparative analysis of performance and physiological aspects.Journal of Combat Sports and Martial Arts, 10(2), 57–63. https://doi.org/10.5604/20815735.1127458
• Geo Omori – Simon BJJ. (u.å.). Geo Omori. Hentet fra https://simonbjj.com/geo-omori
• GracieMag. (u.å.). Conde Koma e as primeiras regras do jiu-jitsu no Brasil. Hentet fra https://www.graciemag.com/conde-koma-e-as-primeiras-regras-do-jiu-jitsu-no-brasil/
• GracieMag. (u.å.). When judo met jiu-jitsu: The Ono brothers vs. Gracies. Hentet fra https://www.graciemag.com
• Hélio Gracie. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/H%C3%A9lio_Gracie
• International Judo Federation (IJF). (2022). Judo and Brazilian Jiu-Jitsu: Mutual learning between the arts. IJF News.Hentet fra https://www.ijf.org/news
• Judo Info. (u.å.). Evolution of judo contest rules. Hentet fra https://judoinfo.com/rules2/
• Judo Info. (u.å.). The philosophy of judo. Hentet fra https://judoinfo.com/ojudo1/
• Kosen judo. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Kosen_judo
• Laydner, L. O., & Takao, F. Q. (2018). Além das notícias: O papel dos jornais no desenvolvimento dos esportes de combate e artes marciais no Rio de Janeiro (1910–1920). Hentet fra https://www.researchgate.net/publication/323142264
• Luiz França. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Luiz_Fran%C3%A7a
• Macaneiro, C. M. (2022). The history of jiu-jitsu in Brazil: From Japanese migration to cultural hybridization(Doktoravhandling). Cardiff University. https://orca.cardiff.ac.uk/id/eprint/157155/1/Macaneiro.pdf
• Mitsuyo Maeda og brasiliansk jiu-jitsu. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Brazilian_jiu-jitsu
• Museu Vivo da Capoeira. (n.d.). Museu Vivo da Capoeira [Facebook-side]. Facebook. Hentet 19. september 2025 fra https://www.facebook.com/georgexavante
• Oxford Research Encyclopedia. (2019). Japanese immigration to Brazil. Oxford University Press. https://oxfordre.com/latinamericanhistory/display/10.1093/acrefore/9780199366439.001.0001/acrefore-9780199366439-e-423
• Quan, J. (2004). Race, nation and diplomacy: Japanese immigrants and the meanings of modernity in Brazil, 1890–1945.Journal of Intercultural Studies, 25(5), 493–506. https://doi.org/10.1080/1350463042000230836
• Redalyc. (2013). Modernization, nationalism and the elite: The genesis of Brazilian jiu-jitsu, 1905–1920. Revista Brasileira de Ciências do Esporte, 35(2), 365–377. https://www.redalyc.org/journal/3381/338130377006/html
• Reila Gracie. (2009). Carlos Gracie: O criador de uma dinastia. Rio de Janeiro: Record.
• Revista da Semana. (1909, 30. mai). Reportasje om kampen mellom Cyríaco og Sada Miyako.
• Sada Miyako. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Sada_Miyako
• Sensō BJJ. (u.å.). Major historical rivalries in jiu-jitsu. Hentet 10. oktober 2025 fra https://sensobjj.com/blogs/graciemag-1/major-historical-rivalries-in-jiu-jitsu
• Simon BJJ. (u.å.). BJJ history timeline. Hentet fra https://simonbjj.com/timeline
• Simon BJJ. (u.å.). Ono brothers, Brazilian jiu jitsu. Hentet fra https://simonbjj.com/ono-brothers
• Soshihiro Satake. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Soshihiro_Satake
• Takeo Yano. (2025, 19. september). I Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Takeo_Yano
• Wikipédia. (u.å.). Imigração japonesa no Brasil. Wikipedia. Hentet 10. oktober 2025 fra https://pt.wikipedia.org/wiki/Imigra%C3%A7%C3%A3o_japonesa_no_Brasil
• Wikipedia. (u.å.). Oswaldo Fadda. Hentet 10. oktober 2025 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Oswaldo_Fadda
• Wikipedia. (u.å.). Takeo Yano. Hentet 10. oktober 2025 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Takeo_Yano

Bilder

• Dana Keller (by request of Lecen), CC BY-SA 3.0
• Modesto Brocos Gómez, Public domain, via Wikimedia Commons
• Richard Presley, Women’s BJJ, Flickr, https://flic.kr/p/2hdvrtA
• Waldeloir Rego – Capoeira Angola, Public domain, via Wikimedia Commons
• Williams, Duren, Wikimedia Commons (podcast-cover)