Når vi snakker om judoens grunnlegger, Jigoro Kano, er det lett å få inntrykk av at han nærmest skapte alt som har med judo å gjøre, helt alene. Det er liksom lett å se for seg den geniale filosofen som sitter i stille meditasjon og tenker ut et nytt system. Men det stemmer selvsagt ikke. Riktignok var Jigoro Kano både systematisk og usedvanlig begavet, men han bygde videre på eldre jujutsu-tradisjoner og på lærere som hadde satt tydelige spor – både når det gjelder teknikker og tankegang.
Det er særlig tre navn som peker seg ut:
- Hachinosuke Fukuda
- Masatomo Iso
- Tsunetoshi Iikubo
Jigoro Kano begynte å trene jujutsu i 1877. Han fortsatte hos en ny lærer i 1879 og gikk deretter videre til en tredje mester i 1881, før han grunnla Kodokan i 1882. Denne rekkefølgen er godt dokumentert i japanske kilder fra Kodokan-miljøet og i japanske faglige oversikter over judoens historie.
Dette kan kanskje virke litt overraskende. Den kjente fortellingen er jo at Kano begynte å interessere seg for jujutsu fordi han ønsket å kompensere for manglende størrelse og styrke. Likevel er det påfallende at han i egne tekster og intervjuer ikke beskriver noen konkret eller organisert trening før han oppsøker Hachinosuke Fukuda i 1877.
Det betyr ikke nødvendigvis at han aldri hadde forsøkt seg på fysisk kamp eller uformell trening tidligere. Men det vi faktisk kan dokumentere, er at hans første systematiske møte med jujutsu begynte i Fukudas lille dojo.
Trener, lærer eller mester?
Før vi går videre, har jeg også lyst til å si litt om begrepene trener, lærer og mester. I min egen judohverdag kaller jeg de som leder treningene for judotrenere eller bare trenere (egentlig bruker vi fornavn, men omtaler personene som judotrener eller trener – rett skal være rett). Men i mange sammenhenger der jeg leser om kampformer, for eksempel judo, kalles denne personen for sensei. Sensei betyr lærer – enkelt forklart. (Strengt tatt betyr det «en som er født før».) Men ikke nok med det, i enkelte tilfeller, for eksempel i engelske og amerikanske framstillinger brukes ordet mester (master).
Alle som er middels interessert i språk, forstår jo at disse tre ordene ikke er like – de har ulikt meningsinnhold, ulike konnotasjoner. Jeg jobber som lærer på en ungdomsskole, og jeg har til gode å bli kalt mester av elevene mine. Jeg liker å se på rollen min som en slags trener, men jeg føler at lærer dekker noe mer enn det en typisk trener driver med.
Hvis man skulle gått fra det enkle til det mer avanserte når det gjelder innhold og ansvar og hva man tilbyr en utøver eller elev, så ville jeg kanskje sagt:
Trener –> lærer –> mester
Trenerne til Jigoro Kano var opptatt av mye mer enn den konkrete treningen som skjedde i dojoen. De kom også med råd og formaninger om hvordan elevene skulle leve livet sitt. Sånn sett kan man kanskje sette opp en tilsvarende rekkefølge for utøverne:
Utøver –> elev –> lærling
Forholdet Jigoro Kano hadde til sine trenere lå nok nærmere lærer/elev eller mester/lærling enn det som er vanlig i våre dager, nemlig trener/utøver. I denne teksten kommer jeg nok likevel til å bruke begrepene litt om hverandre.
Hachinosuke Fukuda (1827–1879)
Da Jigoro Kano begynte å trene jujutsu var treningen ganske annerledes enn det vi er vant til i våre dager – heldigvis, vil kanskje mange si.
Treningen var beinhard, og Kano fikk ofte både blåmerker og småskader. Han smurte gjerne en salve som het Mankinko på de ømme leddene. Den luktet så sterkt at treningspartnerne hans stadig klaget og ertet ham for det.
Mankinko (万金膏) var en populær medisinsk salve i Japan på slutten av 1800-tallet. Den ble brukt mot blåmerker, forstuinger og muskelsmerter; kort sagt akkurat det en jujutsu-elev trengte etter harde treningsøkter. Salven hadde en kraftig lukt av urter og medisinske oljer. For oss moderne lesere kan den kanskje best sammenlignes med tigerbalsam eller tilsvarende kremer som idrettsutøvere bruker i våre dager.
Treningsklærne var dessuten langt mindre standardiserte enn dagens judogi. Det finnes beskrivelser fra denne perioden som tyder på at man trente i lettere og kortere plagg, noe som gjorde at albuer og knær ofte var ubeskyttet. Resultatet var at unge jujutsu-utøvere gjerne gikk rundt med både blåmerker og skrubbsår – og ikke sjelden med lukten av Mankinko hengende etter seg.
Karusellen beveger seg som standard. Dra sideveis for å styre retning og fart. Trykk for å pause eller starte. Når karusellen har fokus, kan du bruke venstre og høyre piltast.
«Angrip på nytt!»
Kano fortalte mange år senere om en episode som sier litt om hvordan undervisningen foregikk i riktig gamle dager. Dette hendte altså i 1877.
En dag kastet læreren hans, Hachinosuke Fukuda, ham hardt i matta. Jigoro Kano reagerte med nysgjerrighet. Han ville lære denne teknikken, og han spurte Fukuda om hvordan teknikken fungerte. Fukuda svarte bare:
«Angrip på nytt.»
Kano gjorde som han fikk beskjed om, og – ikke overraskende – ble han kastet i matta en gang til. Nok en gang spurte Kano hvordan læreren hadde gjort det.
«Kom igjen, en gang til», var det eneste svaret han fikk.
Etter flere runder der Jigoro Kano stadig ville ha en forklaring av teknikken, ropte Fukuda irritert:
«Tror du virkelig at du lærer jujutsu bare ved å få det forklart hver gang? Angrip på nytt!»
Jigoro Kano angrep enda en gang… og ble kastet enda en gang. Først da begynte han å forstå hva Fukuda prøvde å vise ham. Poenget var ikke å forklare teknikken i detalj, men å la eleven oppleve teknikken på kroppen: å kjenne hvordan balansen forsvinner, hvordan kroppen trekkes ut av stilling, og hvordan kastet oppstår som en følge av en serie sammensatte bevegelser.
Teknikken han lærte den dagen, forteller Kano senere, var sumi-gaeshi.
Denne lille historien gir et godt bilde av hvordan jujutsu ofte ble undervist på slutten av 1800-tallet. Metoden var direkte og fysisk. Man lærte gjennom erfaring, repetisjon og motstand. Det var ikke vanlig med lange forklaringer. Rett på sak!
Den første læreren
Den første virkelig viktige læreren til Jigoro Kano var Hachinosuke Fukuda. Fukuda var trener på Tenjin Shin’yo-ryu, en jujutsu-skole som var svært utbredt i Japan mot slutten av Edo-perioden og i de første årene av Meiji-tiden.
Tenjin Shin’yo-ryu var spesielt kjent for teknikker som:
- slag og spark
- kvelninger
- leddlåser
- kontrollteknikker
Mange av disse teknikkene er det enkelt å kjenne igjen i vår moderne judo.
Fukuda hadde fått undervisningslisens fra Mataemon Iso. Iso står ofte oppført som grunnleggeren av skolen, og det var han også – bortsett fra at det finnes to generasjoner med Mataemon Iso. Fukuda fikk sannsynligvis sin lisens av sønnen til grunnleggeren, altså Mataemon Iso jr., kan vi vel si. Forvirrende? Kanskje, men det sier jo bare litt om at kildene er usikre, og vi alltid må være utstyrt med noen klyper salt når vi hører om kampsport-historikk.
Uansett omstendigheter, så åpnet Hachinosuke sin egen dojo i Tokyo, og det var her Jigoro Kano begynte å trene i 1877.
Dojoen var svært liten. Den bestod egentlig av et rom på ti tatamimatter, men fordi en trapp tok opp litt plass i av hjørnene, var det i praksis bare ni matter igjen til selve treningen. I rommet ved siden av tok Fukuda imot pasienter, fordi han, som mange andre kampform-mestere, livnærte seg som beinsetter – en slags blanding av osteopat, kiropraktor og fysioterapeut.
Da Jigoro Kano begynte å trene hos Fukuda, hadde han bare fem elever, og av disse var det kun to(!) som trente regelmessig. Det var i denne beskjedne dojoen Kano begynte sin spennende reise på den veien som skulle føre til at han grunnla verdens mest populære kampform – judo.
Randoriens betydning
Jigoro Kano forteller at han trente kata daglig under Fukudas veiledning. Kata var den vanlige treningsformen på de aller fleste jujutsu-skolene. Men i Fukudas dojo kunne man også oppleve en helt annen og mer kreativ treningsform, nemlig randori. Og det var særlig randori som gjorde inntrykk på Kano.
I randori ble teknikkene ikke bare bevart som tradisjon. De ble testet i praksis, mot en partner som gjorde motstand.
Denne erfaringen skulle senere få avgjørende betydning da Jigoro Kano utviklet Kodokan judo. Da ble det viktig for Jigoro Kano at teknikker ikke bare skulle repeteres i faste mønstre, men også testes ut og øves på i reell kamptrening.
Fukudas død
I 1879 døde Hachinosuke Fukuda plutselig, bare 52 år gammel. Kildene sier ingenting om hva han døde av, men ifølge Jigoro Kano kom dette overraskende på omgivelsene.
Jigoro Kano var en av de ivrigste elevene til Fukuda, og etter lærerens død tok han i en periode ansvar for treningen sammen med de få andre elevene i dojoen, selv om han selv følte seg usikker i rollen.
I noen japanske kilder står det at familien til Fukuda ønsket at Jigoro Kano skulle overta dojoen etter hans død. Dette tyder i alle fall på at den unge Kano allerede hadde fått et rykte som både dyktig og pålitelig.
Mange år senere skrev Jigoro Kano en minnetekst til ære for sin første lærer, Hachinosuke Fukuda. I denne teksten fremhevet han både hans fysiske styrke og hans oppriktige karakter.
Vår hovedperson, Jigoro Kano, valgte imidlertid å fortsette sin egen utvikling. Det tok ikke lang tid før han begynte å studere Tenjin Shin’yo-ryu-jujutsu under Masatomo Iso.
Masatomo Iso (1820-1881)
Etter Fukudas død i 1879 fortsatte Jigoro Kano treningen hos Masatomo Iso, en annen sentral lærer i Tenjin Shin’yo-ryu. Og hvis du synes Iso-navnet høres kjent ut, så er det ikke tilfeldig. Masatomo Iso tilhørte samme Iso-linje som Mataemon Iso, grunnleggeren av skolen, selv om det ikke er helt klart hvilken nøyaktig familierelasjon de hadde.
Masatomo Iso drev sin dojo i Otamagaike i Kanda i Tokyo. En liten kuriositet i den sammenheng er at det 20 år tidligere hadde åpnet en vaksinasjonsklinikk her. Den var en av de første institusjonene i Japan som brukte vestlig medisin og vaksinasjon mot kopper, og vaksinasjonssenteret ble en forløper til Det medisinske fakultet ved Universitetet i Tokyo.
Da Jigoro Kano begynte å trene hos Masatomo Iso, var likevel området langt mer landlig enn dagens sentrale Tokyo. Navnet Otamagaike viser til en liten dam som lå i området, og samtidsbeskrivelser forteller om et miljø med vannløp, åpne områder og mindre institusjoner rundt den nye vaksinasjonsklinikken.
Masatomo Iso var allerede godt over seksti år gammel da Jigoro Kano begynte å trene jujutsu på skolen hans. På grunn av alderen deltok han ikke lenger særlig aktivt i randori. I stedet underviste han først og fremst i kata, der han var kjent som en svært dyktig lærer.
Dette sto i sterk kontrast til treningen hos Fukuda.
Hos Fukuda hadde Kano opplevd mer direkte og fysisk undervisning, der randori og praktisk trening sto sentralt. Hos Iso møtte han en mer systematisk og formell undervisning. Nå handlet det mer om presis utførelse av kata og forståelse av tradisjonelle teknikker.
Det var ikke sånn at all randori var borte fra treningsøktene. Iso lot ofte to av sine dyktigste elever, Sato og Muramatsu, stå for den daglige randori-treningen. Gjennom dem fikk Kano fortsatt bryne seg og teknikkene sine på god motstand.
Jigoro Kano hadde raskt framgang, og etter hvert fikk han ansvar for å hjelpe til med undervisningen i dojoen. Ifølge Kano kunne det være rundt tretti elever til stede på de daglige treningsøktene, og når de andre assistentlærerne var borte, var det han som ledet øktene.
Treningene kunne være harde. Jigoro Kano beskriver hvordan han ofte dro til dojoen etter middag og ikke kom hjem før sent på kvelden. Etter lange økter med kata og randori kunne beina gjøre så vondt at han knapt klarte å gå.
Når vi ser tilbake på Kanōs utvikling, er det lett å legge merke til at de to lærerne hans representerte litt forskjellige sider av den samme tradisjonen.
Hos Fukuda møtte han undervisning der teknikker ble prøvd og erfart direkte gjennom kamptrening eller randori. Hos Iso møtte han en mer strukturert tilnærming, der kata, presisjon og systematisk overføring av teknikker sto sentralt.
Tenjin Shin’yo-ryu var en skole som la stor vekt på teknikker for kontroll og avslutning på bakken. Men som vi vet, så består judo av mye, mye mer enn bakkekamp. Jeg synes jo at kastene er det som gjør judo gøy, unikt og spennende å trene. Og kastenes mester er Iikubo Tsunetoshi.
Iikubo Tsunetoshi (1835–1889)
Fram til dette tidspunktet hadde rett og slett begge trenerne til Jigoro Kano dødd før ham. Det er selvfølgelig trist, men Kano gir seg ikke. I stedet oppsøker han en annen skole, og med det også en annen måte å forstå jujutsu på.
Etter Masatomo Isos død i 1881 begynte Kano å studere Kito-ryu jujutsu under Iikubo Tsunetoshi. Her møtte han en ganske annerledes teknisk tradisjon enn den han hadde lært i Tenjin Shin’yo-ryu.
I japanske beskrivelser blir Iikubo ofte omtalt som 投技の名人 (nage-waza no meijin), altså en mester eller virtuos i kasteteknikker. Ordet meijin er en svært sterk betegnelse i japansk budo-terminologi og brukes om personer med nærmest eksepsjonell teknisk ferdighet. Det er altså mer enn bare å være god til å kaste; det peker mot et nivå der teknikken virker nesten som en naturlig forlengelse av personen selv. En annen judoka som senere ofte fikk en lignende beskrivelse var Kyuzo Mifune. Vi snakker altså om et skyhøyt teknisk nivå.
På Kito-ryu lærte Kano noe ganske annet enn det han hadde arbeidet mest med tidligere. I Tenjin Shin’yo-ryu hadde han allerede blitt godt kjent med kontrollgrep, kvelninger, armlåser og ulike former for kroppskontroll. I Kito-ryu møtte han en tradisjon som i langt større grad la vekt på kast, balansebrudd og timing. Her lærte han å bruke kroppen på en annen måte, og å arbeide mer direkte med prinsippene bak kasteteknikker.
Jigoro Kano beskriver selv hvordan han etter hvert utviklet metoder for å bryte motstanderens balanse i flere retninger. Opprinnelig arbeidet han med seks grunnretninger, men senere utviklet dette seg til systemet med åtte retninger for balansebrudd, et prinsipp som senere ble undervist ved Kodokan.
En av de mest kjente anekdotene fra denne perioden kommer nettopp fra treningene med Iikubo. Kano forteller at Iikubo på denne tiden allerede var over femti år gammel, men fortsatt særdeles god i randori. Under de fleste treningsøktene ble Jigoro Kano kastet gang på gang av sin lærer og mester.
Men en dag, trolig rundt 1885, skjedde noe uventet under randori. Kano klarte for første gang å kaste Iikubo. Hva, i 1885, tenker du kanskje? Hadde ikke Jigoro Kano startet sin egen skole da? Joda, men mer om det snart.
Etter dette forsøkte Iikubo gjentatte ganger å kaste Jigoro Kano, men uten å lykkes resten av treningsøkten. Samtidig fungerte Kanos egne teknikker overraskende godt.
Jigoro Kano beskriver i et intervju at Iikubo ble svært overrasket over hva som hadde skjedd den dagen. Selv mente Kano at forklaringen lå i det arbeidet han hadde gjort med kuzushi, altså metoder for å bryte motstanderens balanse. Han hadde begynt å forstå hvordan motstanderens reaksjon på et første trykk eller trekk kunne utnyttes. I stedet for å kjempe direkte mot styrken, kunne han vente på øyeblikket der motstanderens balanse allerede var på vei til å brytes, og så kaste i den samme retningen.
Kano beskriver dette som et gjennombrudd i sin egen forståelse av det som skulle bli det aller mest sentrale prinsippet i judo. Det var ikke nødvendigvis styrke eller fart som avgjorde, men timing og evnen til å utnytte motstanderens reaksjon.
Historien fikk også en interessant fortsettelse. Da Kano senere forklarte Iikubo prinsippene han hadde kommet fram til, skal læreren ha svart at konklusjonen var riktig, og at han nå ikke hadde mer å lære ham når det gjaldt kasteteknikker. Han oppfordret derfor Kano til å fortsette å utvikle teknikkene videre gjennom trening med sine egne elever.
Samtidig betyr ikke dette at forholdet mellom dem tok slutt. Kano forteller at han fortsatt studerte kata under Iikubos veiledning og fortsatte å få råd fra ham også etter dette.
Dette er en viktig detalj. Den viser at overgangen fra eldre jujutsu-tradisjoner til det som etter hvert ble Kodokan-judo, ikke var et brått brudd. Det var snarere en gradvis utvikling der Kano fortsatte å lære, prøve ut ideer og videreutvikle teknikkene i møte med sin tidligere lærer.
Iikubo fikk derfor også en rolle i den tidlige historien til Kodokan. Etter at Kano grunnla sin dojo i 1882, inviterte han Iikubo til å undervise der, særlig i kata og klassiske teknikker fra Kito-ryu. På den måten ble den eldre jujutsu-tradisjonen en del av fundamentet i den nye judoskolen.
Det er også i denne perioden dokumentasjonen blir sterkest. Japanske kilder oppgir at Kano i 1883 mottok menkyo kaiden i Kito-ryu, altså full overlevering i tradisjonen. Det betyr at Kano ble anerkjent som en fullverdig arvtaker til Kito-tradisjonen.
Fra lærdom til nyskaping
Det er fristende å se på denne historien som en enkel og kronologisk utvikling:
- Fukuda ga randori
- Iso ga systemet
- Iikubo ga kastene
Som en grov oversikt kan det være nyttig, men i virkeligheten var det selvsagt langt mer sammensatt. Jigoro Kano samlet ikke bare sammen en haug med teknikker, og så vips! hadde vi judo. Han sammenlignet, sorterte, forkastet, forbedret og omformet.
Det er nettopp dette som gjør Jigoro Kano så interessant. Han var ikke bare elev, men også en tidlig analytiker av ulike tradisjoner. En japansk populærfremstilling forteller for eksempel at han ble slått av hvor forskjellige skolene var, selv om de begge var jujutsu, og at dette bidro til at han begynte å sammenligne stilene mer systematisk.
Det er samtidig viktig å være presis på ett punkt: Kanos senere nøkkelbegreper seiryoku zen’yo og jita kyoei bør ikke fremstilles som noe han simpelthen “lærte” direkte av Iikubo. Japanske fagkilder peker i stedet på at disse formuleringene ble utviklet og tydelig artikulert senere, særlig i Taisho-perioden og tidlig på 1920-tallet. Det er fullt rimelig å si at erfaringene fra lærerne og de gamle skolene la grunnlaget, men selve formuleringen og den pedagogiske utvidelsen var Kanos egen.
Judo ble ikke født i et vakuum. Judo ble til i møtet mellom en uvanlig begavet elev og tre ulike lærere med hver sin tilnærming til jujutsu. Bak de store ordene om prinsipper og treningsmetoder står det altså tre konkrete mennesker og en ung Jigoro Kano som tok imot alt sammen og gjorde det til noe verden aldri hadde sett før.
Gå dypere inn i Jigoro Kanos liv
Jigoro Kano var ikke bare grunnleggeren av judo. Han var også lærer, reformator og en viktig del av Japans modernisering. Sjekk de følgende sakene for mer informasjon om livet til Kano.
- Var Jigoro Kano et svakt og skjørt barn? – Myter, fortellinger og hva vi faktisk vet om Kanos oppvekst.
- Jigoro Kanos akademiske liv og karriere – Kano som pedagog, skolemann og en del av det moderne Japans utdanningssystem.
- Jigoro Kanos siste reise – Historien om reisen som markerer slutten på et liv – og begynnelsen på en arv.
Disse artiklene utfyller hverandre, og gir til sammen et mer helhetlig bilde av Jigoro Kano – både som menneske og som grunnlegger av judo.
Kilder
- Kano, J. (2008). Judo memoirs of Jigoro Kano. Victoria: Trafford Publishing
- Watson, B. N. (2000). The father of judo: A biography of Jigoro Kano. Tokyo: Kodansha International.
Skriv en kommentar