Det er den aller siste dagen i juli 1992. OL i Barcelona er i full gang. Folk flest følger med på de daglige OL-sendingene til NRK. Barcelona-OL i 1992 var det første sommer-OL på mange år uten boikott, ofte omtalt som det første boikottfrie OL siden 1972 – akkurat det kommer selvsagt litt an på hvordan man ser på det. Uansett, jeg husker at superstjernene på «Dream Team» gjorde sitt inntog på norske tv-skjermer. Jeg husker også at det var fint lite judo på NRK, men vi klarte innimellom å få tak i noen videoopptak av judokampene likevel. Og i 1992 var det spesielt en person som gjorde sterkt inntrykk på oss.
Toshihiko Koga.
Inne i Palau Blaugrana i Barcelona står den 24 år gamle Toshihiko Koga fra Saga-prefekturet i Japan og venter på at han skal ropes opp på matta. Han er regjerende verdensmester i vektklassen -71 kg og kaptein på det japanske herrelandslaget. Han er den store favoritten. Han er også, men det vet bare en liten krets, alvorlig skadet.
Få dager før konkurransen rev han opp venstre kne i en randori-økt mot lagkameraten Hidehiko Yoshida. Han kan knapt stå på beinet. Han kommer seg ikke skikkelig i posisjon for sin egen ippon-seoi-nage som er det kastet han har bygget hele karrieren sin rundt. Han går på sterke smertestillende.
Toshihiko Koga vinner gull, og en legende er født.
Det er slike historier som gjør at hele judoverdenen, da nyheten om Kogas død kom natt til 24. mars 2021, sluttet å puste et øyeblikk. Akkurat da var det som om alle som har drevet med judo noen år måtte stoppe opp litt. Det internasjonale judoforbundet (IJF) avsluttet sin nekrolog med de følgende ordene:
Thank you to the artist.
Saga – der det begynte
Toshihiko Koga ble født i Kurume by i Fukuoka-prefekturet, men vokste opp i Kitashigeyasu i Saga-prefekturet – helt sør på Kyushu, omtrent så langt fra Tokyos judometropol som man kan komme uten å forlate Japan. Familien flyttet dit da han gikk i 2. klasse på barneskolen. Klimaet er subtropisk, og den nærmeste storbyen de fleste av oss har hørt om, heter Nagasaki.
Det var ikke tilfeldig at han havnet på judomatta. Faren, Toshiro, var jernarbeider – og han brukte yrkesfaget sitt aktivt i sønnenes trening. Han støpte jernstolper ned i betong i hagen hjemme, og laget slik et solid treningsapparat for kast. Han fulgte Toshihiko opp de 150 steintrappene til en lokal helligdom i tidlig morgentrening – nesten hver dag. Toshihiko begynte med judo allerede i 1. klasse på barneskolen, og trente fra starten av side om side med storebroren Motohiro.
Motohiros favoritteknikk – hans tokui-waza – var skulderkast. Det var faktisk fra Motohiro at teknikken som skulle bli Toshihiko Kogas varemerke kom. Innflytelsen fra storebroren forklarer én av de tekniske særegenhetene ved Kogas spesialkast. Koga inntar hidari-shizen-tai, altså en venstrestilt naturlig stilling, og fester et hidari-kumi, venstregrep. Men kastet går likevel, stort sett, til høyre. Kanskje er dette også noe av grunnen til at jeg liker teknikken hans så godt, for det er nøyaktig det grepet jeg også bruker: venstre hånd i kragen – ikke ermet – til motstanderen når jeg kaster høyre skulderkast.
Dette er kanskje litt teknisk, men poenget er at det er en litt uvanlig kombinasjon som gir ham et helt eget balansebrudd (kuzushi) som motstanderne hadde store problemer med å lese.
I starten var dette ikke en bevisst strategi, men et resultat av å kopiere brorens måte å gjøre det på. Koga har fortalt at broren var svært pedantisk i opplæringen: posisjon, grep, balanse, timing og ikke minst besluttsomheten om å fullføre kastet når man først gikk inn. Og nettopp det intense ønsket om å fullføre teknikken er enkelt å finne eksempler på. Det er som om Koga absolutt skal gjennomføre kastet sitt uansett!
I 1985 møttes Koga-brødrene i finalen i judoturnering. Toshihiko vant med juji-gatame. Det fortelles at Motohiro sa til den 18 år gamle lillebroren sin: «Over to you, little brother» og så la han opp på stedet. Koga hadde passert broren sin. Nå lå veien videre åpen for Toshihiko Koga.
«Heisei no Sanshiro»
I Japan ble Toshihiko Koga tidlig kjent under et kallenavn som forteller mye om hva hans landsmenn så i ham:
平成の三四郎 – Heisei no Sanshiro
Sugata Sanshiro er den fiktive judoutøveren i Tomita Tsuneos klassiske roman, udødeliggjort av Akira Kurosawas debutfilm fra 1943. Han er den lille, snare, kompromissløse utøveren som gjennom rent kast og urokkelig sjel beseirer langt større motstandere. Men, ikke minst, er helten i Kurosawas film basert på den legendariske judoutøveren Saigo Shiro som blir omtalt som en av de fire himmelske vokterne av Kodokan (Kodokan no shitenno).
Japanerne så på Koga som en legemliggjøring av judoens opprinnelige ånd.
Veien til Tokyo
Da han skulle begynne på ungdomsskolen pakket Koga kofferten og reiste alene til Tokyo. Han ble elev ved Kodogakusha (講道学舎) i bydelen Setagaya.
Selve skolen har en interessant opprinnelseshistorie. Da Anton Geesink vant OL-gull i åpen klasse i Tokyo i 1964 – og dermed knuste myten om at Japan var totalt overlegne i judo – var sjokket dypt. En rik forretningsmann ved navn Yokochi, selv judoka og eier av et malerfirma, bestemte seg for å gjøre noe med saken. Han finansierte byggingen av et privat judointernat for å bidra til å gjenreise japansk judo. Det ble Kodogakusha, grunnlagt i 1976 av faren til Noriko Kitada, som selv ble OL-bronsevinner i 1988. Det Kitada trakk frem som skolens grunnprinsipp, var et intenst fokus på sterk og vakker ippon-judo.
Her bodde og trente unge utøvere tett på hverandre, morgen og ettermiddag. Shohei Ono, som selv gikk der nesten en generasjon senere enn Koga og vant OL-gull i 2016 og 2021, beskrev det som «a really crazy place» der man hadde «muligheten til å gå randori med verdensmestere hver eneste dag».
Skolen tok inn noen få utvalgte hvert år og produserte i løpet av sine 40 år åtte verdensmestre. Blant dem som bodde og trente der finner du Koga, Yoshida, Takimoto og Ono – fire OL-mestere fra samme internat.
Nasjonalt ble Koga i løpet av disse årene nærmest uslåelig. Han vant Kodokan Cup fem år på rad og All-Japan Judo Championships i sin vektklasse seks år på rad.
I 1990 nådde han til og med finalen i åpen klasse i All Japan Open (her finner du utdrag fra kampene), der han som veide rundt 75 kg møtte utøvere som veide rundt 100 kg. Han vant flere kamper før han møtte Naoya Ogawa – den regjerende verdensmesteren i tungvekt – i finalen. Da var det slutt, men en utøver på Kogas størrelse som vinner over de største og sterkeste judoutøverne blir lagt merke til.
Han var en judoka som virkeliggjorde en gammel idé: at teknikk, timing og mot kan overvinne rå styrke.
Ju yoku go o seisu. Det myke kan beseire det harde.
Det internasjonale gjennombruddet – og to lærepenger
I 1986 vant Koga Junior-VM i Roma. Han kastet hjemmefavoritten Fabio Di Piero med sin fantastiske ippon-seoi-nage og signaliserte at et nytt japanske kraftsenter var på vei.
Men veien videre var ikke fri for nederlag.
I VM 1987 i Essen møtte han amerikaneren Mike Swain i kvartfinalen. Koga hadde slått Swain tidligere i japanske turneringer, men Swain, en venstrehendt utøver, hadde gjort hjemmeleksa. Han hadde funnet ut nøyaktig hvordan han skulle nøytralisere Kogas grep. Swain fikk inn en o-uchi-gari. For den teknikken fikk han koka (3 poeng, og minst mulige score), men det var nok. Swain gikk videre og vant VM-tittelen. Koga dro hjem med bronse.
Året etter, i OL i Seoul 1988, ventet en enda mer brutal leksjon. Motstanderen var Giorgi Tenadze fra Georgia (i det som fortsatt het Sovjetunionen). Han var, som Mike Swain, venstrehendt og brukte en georgiske beltegrep-stil, kan vi kanskje kalle det. Tenadze var totalt overlegen og sendte Koga ut av turneringen i tredje runde ved hjelp av flere feiinger (blant annet de-ashi-barai).
Koga reiste hjem uten medalje, men med et helt tydelig oppdrag: Han måtte løse gåten «venstrehendte judoka».
Revansjen som forandret alt
Da Koga kom til VM i Beograd 1989, hadde han endret hele sitt forsvarsverk mot keivhendte. Koga hadde utarbeidet en strategi, og nå var det på tide å sette den ut i livet.
Mot Majemite Omagbaluwaje fra Nigeria brukte han en énhånds sode-tsurikomi-goshi. Han fulgte opp teknikken med en shime-waza (kvelning). Mot nordkoreanske Chang Su-li kom en variant ingen hadde sett fra ham tidligere, en énhånds morote-seoi-nage der han gikk inn kun med grep i ukes venstre krage, uten grep i ermet.
Og så: finalen. Mike Swain igjen.
Swain brukte den samme strategien som hadde nøytralisert det klassiske Koga-skulderkastet. Men Koga hadde forberedt et nytt svar. Han gikk inn med grep i ermet – ikke i kragen, og i stedet for å stå oppreist med samlede føtter, utførte Koga en slags vid splitt-leg seoi-nage. Det var en variant ingen tidligere hadde sett fra ham i konkurranse. Koga fikk bare en koka for teknikken, men…
Det var nok.
Toshihiko Koga hadde vunnet sin første VM-tittel. Og ikke som et resultat av hva han allerede kunne, men av hva han hadde lært å gjøre etter to tap.
«Koga-sode»
I VM i Barcelona 1991 – ett år før OL i samme by – møtte han opp med enda et nytt våpen: sode-tsurikomi-goshi med kryssgrep, utført til venstre mot høyrehendte motstandere.
Det er verdt å stoppe opp her. Koga hadde tilbrakt to år med å løse gåten venstrehendte judoka, og nå hadde han laget en teknikk som fungerte spesielt godt mot høyrehendte. Han hadde altså snudd problemstillingen fullstendig på hodet.
Teknisk sett er det snakk om et hoftekast der han med venstre hånd griper motstanderens høyre erme – et kryssgrep – og kaster til venstre. Det smarte ved teknikken er at inngangen nesten er helt lik hans vanlige seoi-nage. Motstanderen leser starten av bevegelsen og forbereder seg på ett kast og ender i matta på grunn av et helt annet.
Sveitsiske Laurent Pellet, kineseren Shi Chensheng og spanske Joaquin Ruiz i finalen falt alle for samme teknikk. Ingen av dem klarte å tilpasse seg i tide.
I judomiljøer verden over fikk varianten etterhvert det uformelle navnet «Koga-sode». IJF omtalte den etter hans død som én av hans tre tekniske signaturer ved siden av ippon-seoi-nage og énhånds morote-seoi-nage.
Han gikk inn i OL-sesongen som dobbel verdensmester og som klar favoritt.
Gull på smertestillende
Vi er tilbake i Barcelona. Datoen er 31. juli 1992. Nå skal Koga endelig vise verden hvem som er den beste judoutøveren i hans vektklasse.
Så kom skaden.
Noen dager før konkurransen, under en randori-økt i Barcelona med lagkamerat Hidehiko Yoshida, skadet Koga venstre kne alvorlig. Diagnosen var skade på det mediale kollateralligamentet. Han fortalte selv om øyeblikket i et intervju med FLASH i 2004:
Mens jeg sto i den intense smerten, var jeg fylt av tanken på «hvorfor måtte jeg skade meg nå av alle tider?» Men da jeg plutselig kom til meg selv, dukket ordene naturlig opp i hjertet mitt: «Ah – med dette kan jeg vinne.»
Han gikk inn i konkurransedagen med seks anestesiinjeksjoner og kraftig taping av kneet. Ippon-seoi-nage stiller størst krav til knærne av alle kastene i hans repertoar. Det var fortsatt favorittvåpenet hans. Han hadde det ikke lenger tilgjengelig som normalt.
Han måtte improvisere.
I de første rundene introduserte han en teknikk ingen hadde sett ham bruke internasjonalt: klassisk tomoe-nage, der han falt rett bakover og kastet motstanderen over seg. Han vant sine to første kamper med dette alene.
Og skulderkastet? Det var selvfølgelig fortsatt der. I semifinalen mot Stefan Dott av Tyskland gikk Koga inn for å utføre sin signaturteknikk. Dott visste hva som kom, og prøvde å senke seg ned mot matta. Det klassiske forsvaret. Koga løftet Dott opp fra gulvet og kastet ham med et perfekt skulderkast. Flere mener at dette var det vakreste skulderkastet han noensinne utførte.
I finalen ventet ungareren Bertalan Hajtós. Koga vant.
Da dommernes flagg gikk opp, svant minnet hans. Han kom ned fra matta og skjønte først hva som hadde skjedd da treneren og Yoshida tok imot ham i tårer.
Tokyo 2020-presidenten Hashimoto Seiko, som selv deltok i tre av de samme OL som Koga, fortalte etter hans død at hun hadde truffet ham i OL-landsbyen i Barcelona rett før kampene hans: «Selv om han haltet, snakket han med glødende intensitet om gullet han skulle ta.»
Hidehiko Yoshida – mannen hvis randori hadde ødelagt kneet hans – sa det slik etter Kogas bortgang:
I felt more joy than when I won myself.
Hidehiko Yoshida
Koga beskrev selv mentaliteten sin i det samme FLASH-intervjuet:
Å vinne når man er i full form er en selvfølge. Det er ganske vanlig å gå inn i en kamp med et minus å bære på. Derfor hadde jeg ikke en eneste tanke om at skaden var en unnskyldning. Tvert imot – jeg ble ikke lenger forstyrret av støy og distraksjoner rundt meg. Jeg kunne konsentrere meg helt om kampen.
Umiddelbart etter OL ble Koga fløyet hjem til kneoperasjon i Japan. Rehabiliteringen varte lenge, og han kunne ikke delta i VM 1993. Den japanske olympiske komiteen tildelte ham JOC Sports Award for det han hadde prestert i Barcelona. Og i hjemfylket Saga ble han hedret som den aller første mottakeren av 県民栄誉賞 – Sagas folkelige ærespris.
Det var mye å feire. Og Koga feiret. I et intervju med FLASH i 2008 fortalte han åpent om det første året etter Barcelona:
Jeg ble invitert til arrangementer og foredrag og fikk honorar. Uansett hvor jeg dro, ble jeg forgyllet. Jeg ble tatt med til de beste restaurantene, trengte ikke å slanke meg, kunne drikke hva jeg ville. Et rosenrødt liv varte i omtrent ett år. Kneet var skadet, jeg kunne ikke trene ordentlig, og jeg var fri fra konkurranseverdenens press. Det var deilig.
Så skjedde noe.
Men etter ett år ble dette livet kjedelig. Jeg innså at hjertets vekst bare er mulig gjennom drømmer og mål.
Men så ble det stille fra Koga. Lenge.
Comeback i ny vektklasse
Det skulle ta nesten tre år.
Da Koga kom tilbake under VM i Chiba 1995, hadde han gått opp til –78 kg. Mange lurer kanskje på om man i det hele tatt kan forvente noe etter tre år ute av internasjonal konkurranse, en tung kneoperasjon og et generasjonsskifte blant motstanderne. Og så hadde han altså i tillegg gått opp en vektklasse! Dette kunne gå alle veier.
Hans første kast i den turneringen var et klassisk Koga-skulderkast mot en mongolsk utøver.
Det var som om Koga brukte judo for å si til verden: Jeg er tilbake.
Og det var han.
I andre runde introduserte han nok et nytt kast: en koshi-guruma med nøyaktig samme inngang som ippon-seoi-nage, men med høyre arm rundt halsen i stedet for under armhulen. Ingen hadde sett ham bruke den før. Motstanderen landet flatt på ryggen.
I finalen møtte han israeleren Oren Smadja. Mange mente at hans enhånds sode-tsurikomi-goshi var enda bedre enn Kogas egen versjon. Men Koga hadde det ultimate svaret.
Ippon-seoi-nage. Smadja gikk rett i matta.
VM-gull i ny vektklasse. I en idrett der det å vinne én verdenstittel er et livsverk, hadde Koga nå vunnet to – i ulike vektklasser.
En siste OL-dans
1996 var et tungt år for Toshihiko Koga på flere måter. 18. februar døde faren Toshiro av kreft, bare 55 år gammel. Det var mannen som hadde lært sønnene judo fra de var små, som hadde kjørt Toshihiko til og fra dojoen nesten hver dag da de var barn, og som hadde vært til stede hele veien. Fem måneder senere stilte Koga i OL i Atlanta.
Her viste Koga hele bredden av hva han hadde blitt.
Mot Taiwans utøver i åpningskampen: ura-nage. Ingen forventet det. Mot den polske utøveren: feiing. Mot en ung Flavio Canto fra Brasil: sode-tsurikomi-goshi med kryssgrep. I semifinalen mot sørkoreanske Cho In-chul: tomoe-nage.
Han hadde vunnet fire kamper med fire ulike teknikker.
I finalen ventet franskmannen Djamel Bouras, som hadde studert Kogas kumikata (greps-strategi) nøye. Bouras gikk på samme måte som Tenadze hadde gjort i Seoul åtte år tidligere. Ingen fikk kastet den andre. Begge fikk keikoku-straff. Avgjørelsen gikk til hantei, det vil si at de tre dommerne stemmer over hvem som vinner kampen. Bouras vant.
Det var bittert.
Men mange judo-eksperter mener at dette var dagen Koga for alvor viste hva han egentlig var: ikke en seoi-nage-spesialist, men en komplett judoutøver – en som, i sin siste store konkurranse, brukte fire forskjellige teknikker på fire kamper mot verdens beste.
Treneren som måtte lære å lytte
Toshihiko Koga annonserte at han avsluttet konkurransekarrieren for godt i år 2000. Men trenerrollen var ikke ny for ham. Allerede i april 1990 – mens han fortsatt kjempet om VM-titler og OL-gull – hadde han begynt å trene utøvere ved Nippon Sport Science University. Da han la opp som utøver, var neste steg derfor ikke et sprang ut i det ukjente, men en fordypning i noe han allerede hadde holdt på med i ti år.
Nå ventet det japanske kvinnelandslaget.
Overgangen var likevel ikke smertefri. Det fortelles, blant annet via japanske medier etter hans død, at Koga i starten prøvde å reprodusere sin egen suksessformel. Han snakket mer enn han lyttet. Det fungerte ikke.
Først da han bestemte seg for å bli lydhør overfor utøverne, lære seg hvem de var og hva de trengte, begynte det å gi resultater. Disse opplysningene kommer fra litt ymse kilder, men de stemmer godt med det han selv skal ha sagt om trenerfilosofien sin: at man ikke drar hunden i retningen man vil (med makt), men følger med (på hva hunden gjør) og korrigerer forsiktig. Den nærmeste parallellen jeg som lærer kommer på er såkalt stillasbygging (scaffolding). Prinsippet er å gi støtte der det trengs, for så å gradvis bygge ned støtten etter hvert som den blir overflødig.
Han krevde det samme av dem han trente. Til Tanimoto sa han tidlig: «Hvis en utøver spør deg om én ting, vær forberedt på å svare med ti.» Det var standarden han satte – for seg selv, og siden for henne.
Han delte også noe mer personlig med henne. Seoul-tapet i 1988 – der han røk ut i tredje runde – hadde satt dype spor. Han beskrev det som en tilintetgjørende smerte han bar på lenge etterpå. Det var den erfaringen som lå bak det han kalte besluttsomhet: å være virkelig forberedt på å vinne betyr også å romme forberedelsen på å tape – begge deler på én gang, i seg selv.
En av de utøverne han fulgte tettest var Ayumi Tanimoto fra Aichi.
Seiersklemmen
I OL i Athen 2004 vant Ayumi Tanimoto alle kampene sine i -63 kg på ippon. Da hun reiste seg som vinner av finalen, løp hun rett bort til Koga ved matta.
Bildene av omfavnelsen er blant Athen-OLs mest gjengitte.
Koga snakket senere om forholdet til Tanimoto med en enkelhet som sier mye om ham: «Jeg var heldig med kjemien.» Etter å ha veiledet mange utøvere var han sikker på at de to hadde hatt noe spesielt – og at det ikke var hans fortjeneste alene.
Tanimoto vant gull på nytt i Beijing 2008. Etter Kogas død fortalte hun til japanske medier om det han hadde lært henne om trening. Det handlet om at man ikke må trekke utøverne i en bestemt retning, men heller la dem få spillerom til å utvikle seg fritt.
Hashimoto Seiko, som selv hadde konkurrert i tre av de samme OL som Koga, sa etter hans bortgang at omfavnelsen med Tanimoto var et av de øyeblikkene der hun hadde tenkt at dette er drømmen for enhver utøver.
Koga Juku
I april 2003 åpnet Koga sin egen dojo i Takatsu-ku i Kawasaki: Koga Juku. Et sted for barn og ungdom. Her underviste han selv i stor grad.
Men bakgrunnen for dojoens tilblivelse er mer uventet enn man skulle tro. I et intervju med FLASH i 2008 fortalte Koga om tankene bak:
Etter at jeg la opp, tenkte jeg på slutten av judoveien min. Jeg tenkte: hvis jeg kan falle om på tatamien i judodrakt når jeg dør, er drømmen oppfylt. Jeg måtte først lage et sted å dø – så jeg bygget en dojo. Men å dø er det for tidlig. Da gjensto spørsmålet: hva kan jeg gi videre? Svaret ble å fortelle barn om alt det fine judo hadde gitt meg.
Koga Juku var altså ikke bare et pedagogisk prosjekt. Det var hans svar på det ultimate judospørsmålet: hvordan avslutte veien på riktig måte. Målet var ikke å skape konkurranseutøvere, men å bygge karakter gjennom judo.
Jeg har lagt ut et bilde hentet fra den offisielle nettsiden til Koga Juku der de fem grunnleggende prinsippene står oppført. Alle handler om mellommenneskelige forhold.
「は」と言う 素直な心 – Et ærlig hjerte som sier «ja» 「ありがとうございます」と言う 感謝の心 – Et takknemlig hjerte som sier «takk» 「私がします」と言う 奉仕の心 – Et tjenestevillig hjerte som sier «jeg gjør det» 「すみません」と言う 反省の心 – Et selvreflekterende hjerte som sier «unnskyld» 「おかげさまで」と言う 謙虚な心 – Et ydmykt hjerte som sier «det er takket være deg»
善意に基づき掲載しております。問題やご要望がございましたら、お手数ですがご連絡ください。
De fem setningene på treplaten er ikke tilfeldig valgt. Filosofien hans var godt forankret i Jigoro Kanos grunnleggende prinsipper for judo: Seiryoku zenyo og Jita kyoei. Han mente at alle mennesker er født med en oppgave i livet, og at dojoens rolle er å løfte frem de talentene hvert enkelt barn bærer i seg.
Kosei Inoue – Japans landslagssjef fra 2012 til 2021 og selv OL-mester – beskrev ham med ett bilde:
Off the mat, he always had a smile on his face.
Kosei Inoue
Koga Juku forble hjertet i virksomheten hans livet ut. Men det stoppet ikke der.
I april 2007 ble Koga trener ved International Pacific University (IPU / 環太平洋大学) i Akaiwa i Okayama-prefekturet. Her skulle han bli i over ti år. I 2011 ledet han IPU-laget til to påfølgende nasjonale lagsmestertitler. En av dem han trente opp ved universitetet var Akira Sone. I august 2019 vant Sone, da bare 19 år gammel, VM-gull i +78 kg i Nippon Budokan i Tokyo. Noen måneder senere holdt hun og Koga felles pressekonferanse ved universitetet. I 2021 vant hun OL-gull i Tokyo.
Parallellen til Tanimoto er slående. Koga fostret to OL-mestere som trener – Tanimoto i Athen 2004 og Beijing 2008, Sone i Tokyo 2021. Det er ikke mange trenere i judo som kan si det samme.
Koga var ikke bare en trener – han ville forstå hva utøverne egentlig trengte, på et dypere nivå. Derfor bestemte han seg for å studere medisin. I 2012 fullførte han doktorgraden sin ved Hirosaki Universitets medisinske fakultet og ble medisinsk doktor. Han hadde allerede fra 2008 vært rektor ved Japan Health and Medical School (日本健康医療専門学校). I 2016 oppsummerte han trenerfilosofien sin i boken 育てる技術 – «Kunsten å utvikle mennesker».
Innflytelsen til Koga strakte seg langt utenfor Japan. I februar 2016 reiste Koga til Bhutan. Der donerte han tatami-matter til det bhutanske judoforbundet, og tok samme år imot det bhutanske landslaget på Koga Juku. Det bhutanske forbundet omtalte ham etter hans død som en person som hadde hatt direkte og varig betydning for judoen i landet.
Mannen og mottoet
IJF beskrev Toshihiko Koga på denne måten etter hans død: Han hadde gravd seg inn i judohistorien med sin legendariske ippon-seoi-nage, sin énhånds morote-seoi-nage og sin sode-tsurikomi-goshi med kryssgrep. Tre kast. Tre signaturer. Alle sammen utviklet som svar på motstandere som hadde funnet svar på måten Koga kjempet på. Stadig utvikling. Stadig fornyelse.
Koga hadde et motto han gjentok mange ganger i intervjuer og instruksjonsmateriell, og som IJF løftet fram i sin minnetekst:
I think you always have to have an open mind to take new approaches and new paths in solving problems.
Hver gang en motstander hadde løst «gåten Koga», fant han fram til en ny gåte. Hver gang en skade tok fra ham et våpen, smidde han et nytt.
Sykdom og død
I 2020 ble Koga innlagt med nyrekreft og gjennomgikk operasjon. Han hadde ikke vært kjent syk tidligere, og diagnosen kom tilsynelatende overraskende – både på ham selv og omgivelsene. Han valgte å ikke offentliggjøre noe, og stengte Koga Juku mens han var innlagt.
Ayumi Tanimoto fortalte til Smart FLASH etter hans død at Koga gjennom hele sykdomsperioden – i e-poster, brev og samtaler – alltid hadde vært glad og oppmuntrende. Han ville ikke bekymre dem rundt seg. Han var overbevist om at han skulle bli frisk.
Det var den samme holdningen han hadde hatt hele livet: ikke legg byrden din på andre.
Toshihiko Koga døde hjemme i Kawasaki 24. mars 2021, omgitt av familien sin. Han ble 53 år gammel.
Dagen før, 23. mars, hadde Kodokan tildelt ham 9. dan. Kodokan gir ikke denne graden til 53-åringer under normale omstendigheter. At den kom akkurat da, taler sitt tydelige språk. Om Koga fikk med seg nyheten, vet vi ikke.
Den japanske staten tildelte ham posthumt Rising Sun-ordenen, 6. klasse (旭日小綬章). Det er en av Japans høyeste statlige utmerkelser, normalt forbeholdt personer som har gjort en varig innsats for samfunnet. Ordenen var en offisiell anerkjennelse av at Toshihiko Koga ikke bare var en idrettslegende, men en samfunnsbygger.
Koga hadde vært medlem av den offisielle planleggingskomiteen for Tokyo-OL og skulle ha vært fakkelbærer i Saga-prefekturet under stafetten, der flammen var planlagt å ankomme 8. og 9. mai 2021. Ingen av delene fikk han oppleve.
Han etterlot seg kona Sanae og tre barn: Hayato, Genki og Hiyori.
Hyllesten
Reaksjonene kom umiddelbart fra hele verden. Teddy Riner, blant tidenes mestvinnende judoutøvere, la ut en emosjonell hyllest på sosiale medier.
Immense respect pour Toshihiko Koga 🙏🏾 Tout mon soutien à ses proches, mes pensées pour les Japonais et la grande famille du Judo ❤️
Teddy Riner, Instagram, 24. mars 2021
Oversatt til norsk blir det: «Enorm respekt for Toshihiko Koga 🙏🏾 All min støtte til hans nærmeste, mine tanker er med det japanske folk og judoens store familie ❤️»
Japans statssekretær Kato Katsunobu kom med følgende melding på en pressekonferanse:
Jeg husker tydelig hvordan han var kaptein for det japanske laget under OL i Barcelona i 1992, og hvordan han vant gullmedaljen til tross for kneskaden. Han var så ung, og nyheten om hans bortgang er et stort tap. Jeg uttrykker min dypeste medfølelse.
Kato Katsunobu
Den vakreste hyllesten kom kanskje i juli 2021. Hele det japanske judolaget bar matchende hvite Casio G-Shock-klokker (modell GW-M5610MD-7JF) med spesielle klokkereimer og lasergravering til hans ære – og tok ni OL-gull, en rekord. Rundt hundre slike klokker ble bestilt av Hidehiko Yoshida – mannen hvis randori en gang ødela Kogas kne – i samråd med kona Sanae.
Men kanskje det mest varige ettermælet kom ikke fra statssekretærer eller OL-klokker. Da Ayumi Tanimoto etter hans død fikk meldinger fra utøvere over hele Japan, la hun merke til at mange stilte det samme spørsmålet: «Hvem var det som tok kontakt da du hadde det vanskelig?» Og alle svarte det samme:
«Det var Koga-sensei.»
Tidslinje
Født i Kurume i Fukuoka-prefekturet
Toshihiko Koga ble født 21. november 1967 i Kurume by i Fukuoka, Japan.
Koga vokste opp i Kitashigeyasu i Saga-prefekturet, helt sør i Japan. Faren, Toshiro, lærte sønnene judo fra tidlig alder. Storebroren Motohiro ble også en dyktig judoutøver, og var den som først lærte Toshihiko ippon-seoi-nage.
Begynner med judo som seksåring
Koga begynte med judo i barneskolen, rundt seksårsalderen
Judo ble raskt en sentral del av hverdagen. Han trente sammen med storebroren under farens veiledning. Allerede i ung alder ble han sett på som et stort talent i nærmiljøet.
Til Tokyo – Kodogakusha
I ungdomsskolealder reiste Koga alene til Tokyo for å trene ved det prestisjetunge judo-internatet Kodogakusha.
Kodogakusha i Setagaya var kjent for å forme fremtidige toppnavn i japansk judo. Blant dem som senere gikk der, var Hidehiko Yoshida og Makoto Takimoto, begge OL-mestere. Miljøet var prestasjonsrettet og strukturert rundt daglig trening og konkurranse.
Slår storebroren i konkurranse
I 1985 møttes Koga-brødrene i finalen i samme turnering. Toshihiko vant med juji-gatame.
Det fortelles at Motohiro da sa til den 18 år gamle lillebroren: «Over to you, little brother» – og la opp konkurransekarrieren på stedet. Eleven hadde passert læreren. Nå lå veien videre åpen for Toshihiko Koga
Studerer ved Nippon Sport Science University
Koga fullførte ungdomsskolen og videregående i Tokyo-miljøet, og begynte ved Nittaidai – ett av Japans fremste idrettsuniversiteter.
I denne perioden vant han nasjonale titler både individuelt og i lag. Han vant Kodokan Cup fem år på rad og All-Japan Judo Championships i –71 kg seks ganger. Det var her kallenavnet «Heisei no Sanshiro» begynte å feste seg.
Gull i junior-VM i Roma
Koga vant Junior-VM i Roma og satte seg på det internasjonale kartet for første gang.
I finalen kastet han hjemmefavoritten Fabio Di Piero av Italia med sin allerede fullt utviklede ippon-seoi-nage. Kastet var eksplosivt og presist, og vakte oppsikt i det internasjonale judosamfunnet.
VM-bronse i Essen
Koga debuterte i senior-VM og tok bronse, men led et overraskende tap mot amerikaneren Mike Swain.
I kvartfinalen hadde Swain, en venstrehåndet utøver, funnet ut hvordan han skulle nøytralisere Kogas grep. Et enkelt ouchi-gari for koka var nok til å eliminere Koga. Swain gikk videre og vant VM-titttelen. For Koga ble det startskuddet for et intenst arbeid med å håndtere venstrehendte motstandere.
OL i Seoul – ut i tredje runde
Kogas OL-debut i Seoul endte uten medalje etter tap for den georgiske judokaen Giorgi Tenadze.
Tenadze fra Sovjetunionen brukte en ekstrem georgisk beltegrep-stil som fullstendig nøytraliserte Kogas teknikk. Han slo Koga ned to ganger med fotsveiper og vant komfortabelt. Det var et ydmykende tap, men det ga Koga klar retning for hva han måtte jobbe med de neste årene.
VM-gull i Beograd – første verdenstittel
I Beograd tok Koga sitt første VM-gull og viste at han hadde løst problemet med venstrehendte motstandere.
Mot Mike Swain i finalen brukte han en bred splitt-leg seoi-nage ingen hadde sett fra ham før. Det ga koka – det minste mulige score – men nok til seier. Gjennom hele turneringen hadde han brukt énhånds sode-tsurikomi-goshi og morote-seoi-nage-varianter mot kjeivhendte. Den tekniske utviklingen var oppsiktsvekkende.
Til finalen i åpen klasse – mot tungvektene
Som 76-kilosutøver nådde Koga finalen i All Japan Open – en konkurranse uten vektklasser.
Han vant kamp etter kamp mot motstandere som veide 100 kilo og mer, før han møtte Naoya Ogawa – den regjerende verdensmesteren i tungvekt – i finalen. Da var det slutt. Men en utøver på Kogas størrelse som vinner over de største og sterkeste judoutøverne blir lagt merke til.
VM-gull i Barcelona – «Koga-sode» introduseres
Koga forsvarte verdensmestertittelen og introduserte nok et nytt kast: kryssgrep sode-tsurikomi-goshi mot høyrehendte.
Han kastet motstander etter motstander med den nye teknikken, inkludert finalemotstanderen Joaquin Ruiz fra Spania. Turneringen befestet ham som den mest teknisk skapende utøveren i verden i sin klasse, og han gikk inn i OL-sesongen som klar gullfavoritt.
OL-gull i Barcelona – på smertestillende
Som japansk lagkaptein og stor gullfavoritt vant Koga OL-gull i –71 kg til tross for en alvorlig kneskade pådratt få dager før konkurransen.
Skaden skjedde under randori med lagkamerat Hidehiko Yoshida, og hindret Koga i å bruke sin beste teknikk normalt. Han kjempet på smertestillende gjennom hele turneringen. I semifinalen mot Stefan Dott av Tyskland løftet han motstanderen bokstavelig talt opp fra matta og kastet ham for ippon – i ettertid omtalt som det vakreste seoi-nage-kastet han noen gang utførte. Finalen mot ungareren Bertalan Hajtós vant han. Umiddelbart etter OL ble han fløyet hjem til kneoperasjon i Japan.
JOC Sports Award og Sagas folkelige ærespris
Den japanske olympiske komiteen tildelte Koga JOC Sports Award for innsatsen i Barcelona.
I hjemfylket Saga ble han hedret som den aller første mottakeren av 県民栄誉賞 – Sagas folkelige ærespris. To anerkjennelser for én og samme prestasjon: OL-gull på et ødelagt kne.
VM-gull i Chiba – comeback i ny vektklasse
Etter nesten tre år borte fra internasjonalt judo vendte Koga tilbake – i –78 kg – og vant sitt tredje VM-gull.
I finalen mot israeleren Oren Smadja brukte han ippon-seoi-nage for å avgjøre. Gjennom turneringen introduserte han også en ny teknikk, koshi-guruma, med samme inngang som seoi-nage men med arm rundt halsen. Han ble dermed verdensmester i to ulike vektklasser – et svært eksklusivt selskap.
Faren Toshiro dør
Faren Toshiro døde 18. februar 1996 av kreft, bare 55 år gammel.
Det var mannen som hadde lært sønnene judo fra de var små, støpt treningsapparater av jern i hagen, og gått de 150 steintrappene til den lokale helligdommen i tidlig morgentrening – nesten hver dag. Fem måneder senere stilte Koga i OL i Atlanta.
OL-sølv i Atlanta
I sitt tredje og siste OL tok Koga sølv i –78 kg etter et tett finaletap mot franskmannen Djamel Bouras.
Bouras hadde studert Kogas grep-stil nøye og brukte samme type kvelende grep som Tenadze hadde gjort i Seoul åtte år tidligere. Ingen fikk kastet den andre, og dommeravgjørelsen gikk til Bouras. Gjennom resten av turneringen hadde Koga vist imponerende bredde: ura-nage, fotsveip, tomoe-nage og kryssgrep-sode i løpet av én og samme dag.
Pensjonerer seg fra konkurranse
Etter 14 år i internasjonal toppjudo kunngjorde Koga at han la opp endelig.
Han avsluttet med tre VM-gull, ett VM-bronse, OL-gull og OL-sølv fordelt på to vektklasser. Overgangen til trenerrollen kom raskt, og han gikk inn i apparatet rundt det japanske kvinnelandslaget.
Grunnlegger Koga Juku i Kawasaki
I april 2003 åpnet Koga sin egen dojo for barn og ungdom i Takatsu-ku i Kawasaki.
Koga Juku ble et sentralt prosjekt i hans liv etter toppidretten. Målet var å kombinere konkurransejudo med menneskelig dannelse – ikke bare lage vinnere, men utvikle gode mennesker. Han underviste i stor grad selv.
Ayumi Tanimoto tar OL-gull i Athen
Kogas elev Ayumi Tanimoto vant OL-gull i –63 kg i Athen, og de to omfavnet hverandre i et øyeblikk som ble ett av Athen-OLs mest minneverdige bilder.
Tanimoto hadde fått veiledning av Koga siden 2001. Da hun vant, løp hun rett bort til ham ved matta. Omfavnelsen ble et sterkt offentlig symbol på forholdet mellom utøver og trener, og Koga fikk bred nasjonal anerkjennelse for arbeidet sitt.
Trener ved International Pacific University
Koga ble i april 2007 trener for judolaget ved International Pacific University i Akaiwa, Okayama.
Her bygget han opp et konkurransemiljø fra grunnen. Parallelt med trenerarbeidet fortsatte han som offentlig figur i Japan, og deltok i TV-programmer om judo og idrett.
Rektor ved Japan Health and Medical School
I 2008 ble Koga rektor ved Japan Health and Medical School (日本健康医療専門学校).
Rollen som rektor ved en medisinsk fagskole viser at Koga ikke bare beveget seg langs matta – han tok på seg institusjonelt lederskap i det japanske helseutdanningssystemet. Fire år senere fullførte han selv en doktorgrad i medisin ved Hirosaki Universitets medisinske fakultet.
Ayumi Tanimoto forsvarer OL-gullet i Beijing
Tanimoto tok sitt andre OL-gull på rad, nå i Beijing.
Seieren bekreftet Kogas evne som trener og pedagog. Han hadde ledsaget Tanimoto gjennom begge OL-sykluser og bidratt til at hun ble dobbelt olympisk mester.
Fullfører doktorgrad
Koga fullførte en doktorgrad, og forankret dermed treningslæren sin i akademisk teori.
Graden er omtalt i hans offisielle biografi og i produktbeskrivelsen til hans instruksjons-DVD. Den understreker at Koga ikke bare var en intuitiv trener, men en som ønsket å forstå utøvernes behov systematisk.
Besøker Bhutan – donerer tatami
Koga reiste til Bhutan, donerte profesjonelle tatami-matter til det bhutanske judoforbundet og tok senere imot det bhutanske laget for trening på Koga Juku.
Besøket viser rekkevidden av hans innflytelse utenfor Japan. Det bhutanske judoforbundet og NOC omtalte ham etter hans død som en person som hadde hatt direkte og varig betydning for judoen i landet.
Innlagt med kreft
Koga ble innlagt og startet kreftbehandling. Han hadde ifølge japansk presse også et inngrep knyttet til nyre.
Sykdommen ble holdt relativt privat. Ayumi Tanimoto fortalte senere at Koga i e-post og brev holdt tonen lett og oppmuntrende gjennom hele sykdomsperioden, uten å ville bekymre dem rundt seg.
Tildelt 9. dan av Kodokan
Kodokan forfremmet Koga til 9. dan – dagen før han døde.
9. dan er en ekstremt sjelden grad, normalt forbeholdt de mest innflytelsesrike skikkelsene i judoens historie. At opprykket kom 23. mars 2021 er bredt omtalt i japanske medier som en siste anerkjennelse av hans samlede livsverk.
Toshihiko Koga dør, 53 år gammel
Toshihiko Koga døde hjemme i Kawasaki 24. mars 2021 av kreft, 53 år gammel.
Reaksjonene kom umiddelbart fra hele judoverdenen. Hidehiko Yoshida sa at han ikke klarte å tro på nyheten. Det internasjonale judoforbundet avsluttet sin minnetekst med ordene «Thank you to the artist.» Koga skulle opprinnelig ha vært fakkelbærer i Saga-prefekturet under Tokyo 2020-stafetten.
Det japanske OL-laget hyllet Koga i Tokyo
Under OL i Tokyo bar hele det japanske judolaget spesialbestilte G-Shock-klokker til minne om Koga.
Klokkene – rundt hundre eksemplarer – ble bestilt av Hidehiko Yoshida i samråd med Kogas kone Sanae. Laget tok ni OL-gull i judo under lekene, en rekord.
Tildelt Rising Sun-ordenen posthumt
Den japanske staten tildelte Koga Rising Sun-ordenen, 6. klasse (旭日小綬章).
Det er en av Japans høyeste statlige utmerkelser, forbeholdt personer som har gjort en varig innsats for samfunnet. Ordenen var en offisiell anerkjennelse av at Toshihiko Koga ikke bare var en idrettslegende, men en samfunnsbygger.
Kilder
- American Judo System. (2021, March 24). Toshihiko Koga. American Judo System.
- Archynetys. (2021, March 29). Toshihiko Koga died suddenly: A secret story in memory of his beloved disciple Ayumi Tanimoto. Archynetys.
- Barker, P. (2021, March 24). World and Olympic judo champion Koga dies aged 53. Inside the Games.
- BJJ World. (2022, January 24). Toshihiko Koga, Olympic judo champion and coach, dies at age 53. BJJ World.
- Budovideos Inc. (n.d.). Ippon judo clinic DVD by Toshihiko Koga. Budovideos.
- Fighting Films. (n.d.). IJF judo legends – Toshihiko Koga. Fighting Films+.
- FLASH編集部. (2021, March 24). 古賀稔彦さん、生前明かしていた理想の死は「畳の上でバタンと…」[Toshihiko Koga: The ideal death he revealed during his lifetime was «to collapse on the tatami…»]. Smart FLASH.FLASH編集部. (2021, March 29). 古賀稔彦さん急逝…愛弟子・谷本歩実の追悼秘話「先生が孤独から救ってくれた」 [Toshihiko Koga passes suddenly: Beloved disciple Ayumi Tanimoto’s memorial story – «The teacher saved me from loneliness»]. Smart FLASH.
- G-Central. (2021). Japan Olympic judo team wears special G-Shock watch in tribute to Toshihiko Koga. G-Central G-Shock Fan Site
- Grokipedia. (2026, January 14). Toshihiko Koga. Grokipedia.
- Hung, A. (2014, January 3). Toshihiko Koga. Andynewazalife.
- Inside the Games. (2021). Bhutan Judo Association and NOC pay tribute to late judo icon Koga. Inside the Games.
- International Judo Federation. (n.d.). Toshihiko Koga – judoka profile. IJF.
- JudoFanatics. (2021, March). Remembering judo legend Toshihiko Koga. JudoFanatics.
- JudoInside. (n.d.). Toshihiko Koga – judoka profile. JudoInside.
- JudoInside. (2021, March 25). Toshihiko Koga was the greatest exponent of ippon-seoi-nage ever. JudoInside.
- 影山一郎. (2022, October 1). 古賀稔彦の『家族』～同級生妻とは離婚…再婚した妻との間に息子２人 娘が１人[Toshihiko Kogas familie – Skilt fra sin klassekamerat-kone… to sønner og en datter med sin nye kone]. 蜉蝣のカゾク辞典.
- Koga, T. (n.d.). プロフィール [Profile]. Toshihiko Koga Official Web Site.
- Koga, T. (n.d.). 経歴 [History]. Toshihiko Koga Official Web Site.
- Martial. (2018, July 31). Toshihiko Koga – The greatest judoka of all-time? Martial Tribes.
- Messner, N. (2021, March 24). Toshihiko Koga: An artist has gone. International Judo Federation.
- Olympedia. (n.d.). Toshihiko Koga. Olympedia.
- Olympics.com. (n.d.). Barcelona 1992 Olympic games – Judo results. Olympics.com.
- Olympics.com. (2021, March 24). Former Olympic great KOGA Toshihiko dies, aged 53. Olympics.com.
- Riner, T. [@teddyriner]. (2021, March 24). Immense respect pour Toshihiko Koga… [Photograph]. Instagram.
- Wikipedia contributors. (n.d.). Ayumi Tanimoto. Wikipedia.
- Wikipedia contributors. (n.d.). Seoi nage. Wikipedia.
- Wikipedia contributors. (n.d.). Toshihiko Koga. Wikipedia.
- Yeoh, O. (2021, April 15). Judo tales #4: Creativity in judo. KL Judo.
Skriv en kommentar