Det er 1905, og Europa og Amerika er i ferd med å gjenoppdage Japan. Russland er nettopp slått av den lille asiatiske nasjonen, og vestlig presse roper etter forklaringer. Var det rett og slett kampformen jujutsu som gjorde sitt til at Japan vant krigen? Var det teknikkene som gjør at en liten kan vinne over en stor, som var avgjørende? Var det samuraiens ånd som beseiret tsar Nikolajs armeer? Samtidig som disse spørsmålene stilles i den vestlige verden, dukker det en bok opp i New York, og tittelen treffer tidsånden perfekt:
The Complete Kano Jiu-Jitsu (Jiudo). The Official Jiu-Jitsu of the Japanese Government.
Bak boken står to svært ulike menn, og historien deres er en blanding av ekte kampkunst, kommersielt lureri og skjulte identiteter vi ennå ikke kjenner fullt ut.
H. Irving Hancock – kjemikeren på reise i Japan
Harrie Irving Hancock ble født 16. januar 1868 i Massachusetts. Han var utdannet kjemiker, men levde livet som skribent. Han var ikke fremmed for å produsere masse tekst. Hancock skrev dusinvis av bøker, og er i dag kanskje best husket for sine populære ungdomsserier som The Grammar School Boys, The High School Boys og Uncle Sam’s Boys. Dette var serieromaner myntet på unge gutter ved inngangen til 1900-tallet. I disse bøkene er den unge amerikaneren en handlekraftig, sportslig og patriotisk helteskikkelse.
Hancock var også krigskorrespondent, blant annet kjent for en fiksjonsserie (The Invasion of the United States) om en tenkt tysk invasjon av USA. De fire bindene om den tyske invasjonen kom ut i 1916 og var åpenbart ment å påvirke den amerikanske opinionen i retning av å bli med på alliert side i første verdenskrig. Dette var propaganda i romanform.
I vår sammenheng er Hancocks fascinasjon for Japan det mest interessante. Han var på ingen måte en amatør som hadde plukket opp litt Japan-fascinasjon fra ymse aviser. Ifølge Higashis forord til boken hadde Hancock faktisk besøkt Japan, der han «i skolene i vårt land fullførte det han hadde begynt hjemme». Han beskrives som mer enn vanlig kjent med jujutsu, selv om han ikke er på nivå med japanske utøvere. Det er jo en nyansert karakteristikk der Hancock framstilles som kompetent nok til å skrive om jujutsu, men likevel ikke bedre enn at han trenger en medforfatter.
Hancock hadde allerede utgitt Jiu-Jitsu Combat Tricks i 1904, som man gjerne kan se på som en slags forløper til The Complete Kano Jiu-Jitsu (Jiudo). Da han skulle gi ut en mer ambisiøs og omfattende framstilling av jujutsu, var det naturlig å henvende seg til Higashi, som han beskrev som «the leading exponent of Kano jiu-jitsu in this country». Begge signerte sine forord den 10. mars 1905.
Hancock døde 12. mars 1922, bare 54 år gammel, av leversvikt.
Katsukuma Higashi – instruktøren fra Doshisha
Hvem var egentlig Katsukuma Higashi? Det korte svaret er: Det vet vi ikke. Noen har spekulert på om navnet er et pseudonym. Men primærkilden har sin versjon. På tittelsiden presenteres han som «One-time Instructor in Kano Jiu-Jitsu at Doshisha College, Kioto, Japan, and now Professor of Jiudo in New York City.» Hancock utdyper dette i sitt forord:
I desired to have him collaborate with me because he is the leading exponent of Kano jiu-jitsu in this country. At the age of eighteen he was instructor in jiu-jitsu at Doshisha College, Kioto, Japan. He also coached the students in baseball, football, and other sports common in this country, and was besides instructor in mathematics.
Higashi var altså instruktør i jiu-jitsu ved Doshisha College i Kyoto allerede som 18-åring. I tillegg til kampsportundervisningen, var han også coach i baseball og fotball, og han underviste dessuten i matematikk.
I 1905 bodde Higashi på 42 West 65th Street i New York City, der han arbeidet som «Professor of Jiudo» og samarbeidet med Hancock om boken som snart skulle publiseres. Han omtaler i sitt eget forord en japansk confrère, en fagfelle, som på samme tid underviste ved US Naval Academy i Annapolis. Dette er nesten sikkert Yoshiaki Yamashita, som begynte å undervise kadettene der i januar 1905, og som siden er blitt udødeliggjort som den judo-instruktøren som blant annet trente president Theodore Roosevelt.
Kontrasten er jo ganske slående: Yamashita var en ekte judomester, en direkte elev av Jigoro Kano, en vaskeekte Kodokan-utøver. Higashi omtaler ham i forordet bare i forbifarten, som om de to var sidestilte kolleger. Det er mildt sagt dristig, blant annet siden Yamashita er blant de ytterst få som har blitt tildelt 10. dan (posthumt).
Hva som er sikkert, er at begge to befant seg på rett sted til rett tid. Roosevelts personlige begeistring for judo hadde allerede transformert den amerikanske pressedekningen fra under ti saker i året til hundrevis. I 1905 toppet det seg med over 1500 avisartikler om jujutsu i mainstream-pressen. Hancock og Higashi traff jujutsu-bølgen perfekt.
I mai 1905, like etter at The Complete Kano Jiu-Jitsu (Jiudo) kom ut, lot Higashi seg sitere i magasinet The Cosmopolitan med en drøy selvpresentasjon. Han, som var rundt 160 cm og 54 kg, hevdet å kunne lære enhver mann med god moral å overvinne en motstander som veide dobbelt så mye og var tre ganger så sterk. I virkeligheten gikk det ikke helt slik. Samme år tapte han to kamper, én mot den anerkjente bryteren George Bothner og én mot Yukio Tani.
Interessant nok hadde Hancock allerede forberedt lignende bortforklaringer i selve forordet til boken, signert 10. mars 1905, altså før Bothner-kampen i april samme år. Der viser han til to tilsvarende «fiaskoer»: en jiu-jitsu-utøver som visstnok tapte for en 200-punds kadett ved West Point, og en lignende hendelse ved New York Athletic Club. Begge forklares bort med at de amerikanske motstanderne ikke forsto de japanske reglene for hva som utgjorde en gyldig seier. Mønsteret var med andre ord etablert i trykk før Higashi i det hele tatt møtte Bothner.
Journalisten Robert Edgren, som var til stede under Bothner-kampen i april 1905 og intervjuet Higashi etterpå, skriver i magasinet Outing at kampen på ingen måte var en rettferdig test av jujutsu. Higashi hadde på forhånd skrevet under på at han ikke fikk bruke teknikker som kunne skade Bothner. I praksis kunne han ikke bruke sine mest effektive teknikker. Dommeren, en viss J. O’Brien fra Philadelphia, var dessuten Bothners egen jujutsu-trener.
Higashi kastet Bothner to ganger med det som ser ut som tomoe-nage, men dommeren «så det ikke». I tillegg hadde Bothner, som ifølge sin egen nekrolog i New York Times faktisk hadde jujutsu som en av sine tre spesialiteter innen bryting, i hemmelighet forberedt seg spesifikt mot de få teknikkene Higashi hadde lov til å bruke.
Til tross for alt dette varte kampen i fire timer og seksten minutter! Det er et tall som forteller sin egen historie om Higashi. Han klarte å holde en utøver i verdensklasse på matta i omtrent en halv arbeidsdag – selv om reglene på ingen måte var til hjelp for ham. Tvert om: Higashi sloss med hendene regelteknisk bundet på ryggen.
Higashi selv var ikke i tvil om hva som hadde skjedd. Han kommenterte etterpå:
It had been agreed that a flying fall should count. I made two in succession, each time hurling Mr. Bothner over my head. My judge claimed the falls for me, but they were disallowed, although explicitly provided for in the final agreement.
Higashi har trolig rett i at regelen fantes. Boka, som vi tar for oss her, inneholder et eget sett «Rules Governing Jiu-Jitsu Contests in Japan,» oversatt av Higashi selv, og der står det i regel nr. 8:
«When a combatant shall have allowed his shoulders and hips to have touched the floor, but shall have done so with the intention of thereby throwing his opponent, the combatant who has so allowed his shoulders and hips to touch the floor shall not be deemed to have been defeated.» (Min oversettelse: «Når en utøver har latt skuldre og hofter berøre gulvet, men har gjort dette med hensikt om dermed å kaste sin motstander, skal ikke denne utøveren regnes som slått.»)
Det var nettopp denne regelen Higashi mente skulle gi ham seier over Bothner.
Om valg av dommer kommenterte han i etterkant at ingen amerikansk dommer ville være i stand til å gi en fornuftig tolkning av de japanske reglene. Higashi la til at det, så vidt han kjente til, bare fantes én amerikaner som behersket begge regelsettene, og det var hans medforfatter og allierte H. Irving Hancock.
Edgren tegner ellers et mer nyansert bilde av Higashi enn de store ordene i Cosmopolitan skulle tilsi. På spørsmål om hva han ville gjort mot tungvektsbokser Jim Jeffries, svarer Higashi:
«That would be foolish to talk about. Jeffries is so tremendous that he is not like an ordinary man. I could easily vanquish any man as big as he, but without the same experience in fighting.»
Dette er en langt mer selvironisk og faglig troverdig Higashi enn det vi ofte møter i andre kilder. Edgren bemerker også at Higashi gjennom hele den urettferdige kampen mot Bothner beholdt humøret og smilet, noe Edgren tolker som et bevis på den mentale disiplinen jujutsu-treningen hadde gitt ham.
Kampen mot Tani fant sted 30. november 1905 på Bostock’s Hippodrome i Paris – en sirkus- og dyreshow-arena, noe som i seg selv sier noe om hvilken verden disse kampene tilhørte. Higashi hadde selv utfordret «hele verden» i avisen Sporting Life med £100 i innsats; det var Tani som tok utfordringen. Kampen varte to minutter og endte ikke med noen klar seier: Tani sparket utilsiktet Higashi i skrittet, og Higashi ble fraktet til sykehus. Health and Strength kommenterte i etterkant at tittelen som stod på spill var «somewhat of a farcical nature». Det fantes flere japanske utøvere i England som var bedre enn Tani. Derfor var ikke dette noen verdensfinale; det var et show.
Etter kampene i 1905 dro Higashi videre til Tyskland. På en sirkusoppvisning i Berlin så den unge tyskeren Erich Rahn ham i aksjon, ble imponert, og ble hans elev. I 1906 åpnet Rahn Tysklands første jujutsu-skole, og i 1910 begynte han å undervise Berlins kriminalpoliti i en stil som senere er blitt knyttet til Tsutsumi Hōzan-ryū jujutsu.
Higashi selv ble værende i Berlin i årene etterpå. Ifølge Rudolf Hartmanns leksikon over japanske studenter i Tyskland, ført ved Ostasienabteilung ved Staatsbibliothek zu Berlin, studerte han statsvitenskap og samfunnsøkonomi ved universitetet i Berlin, fra vintersemesteret 1906/1907 til sommersemesteret 1912. Adressen hans var Schöneberger Ufer 10, en bygning som fungerte som en slags forening og bosted for japanere i byen. Der skal han også ha undervist, sammen med en annen japansk kampsportutøver, Ono Akitaro.
I 1911 og 1912 var han dessuten direktør for Berlin-kontoret til Deutsch-Japanischer Verkehrsausschuss, et organ for japansk-tysk samkvem.
Boka og bedrageriets eleganse
The Complete Kano Jiu-Jitsu (Jiudo) ble utgitt i 1905 på G. P. Putnam’s Sons i New York og London. Boken er på 526 sider, og den er illustrert med over 500 fotografier av teknikker, kast, armlåser, strupegrep, atemi (slag og spark mot vitale punkter). kuatsu (gjenoppliving) og fire trykkpunktkart. Higashi innleder forordet med følgende formulering:
Jiu-jitsu, or jiudo, is in Japan the art of the gentleman.
Ifølge ham bestod Kano-systemet da det ble vedtatt offisielt av den japanske regjeringen av 47 grunnleggende triks og 15 såkalte alvorlige triks. Disse teknikkene har ingenting med gokyo-no-waza å gjøre – noe som ikke er overraskende, tatt i betraktning at det er Tsutsumi Hōzan-ryū jujutsu som ligger til grunn for boken, og ikke Kodokan-judo. Lærerne Hoshino og Tsutsumi hadde siden utvidet systemet til de 160 teknikkene boken presenterer, fordelt på tre seksjoner med stigende vanskelighetsgrad. I den siste seksjonen befinner vi oss langt fra alt som kan minne om det å være en ekte gentleman. Der er advarselsteksten trykt i sperret med store bokstaver:
«NEVER MORE THAN INDICATE THE FATAL BLOWS UNLESS THERE BE AN EXPERT AT KUATSU AT HAND!»
I forordet hevder Hancock at boken presenterer «the Kano system of jiu-jitsu, devised by Professor Jiguro Kano, with the additions thereto that have been made by those famous jiu-jitsians, Hoshino and Tsutsumi». Videre skriver han at dette er den offisielle formen for jiu-jitsu brukt av den japanske hæren, marinen og politiet.
Som ekstra dokumentasjon for jiu-jitsuens ufarlighet viser Hancock i forordet til en rapport han skal ha hatt liggende på skrivebordet sitt, forfattet av oberst Wood, amerikansk militærattaché i Tokyo, til det amerikanske krigsdepartementet.
Ifølge Hancock slo rapporten fast at av fire tusen elever ved Kano-skolen var ingen blitt varig skadet. En udokumenterbar påstand som ingen kan etterprøve i dag, men den er typisk for den selvsikre, nesten reklamepregede tonen som preger hele boken.
Bestillingen av rapporten kom neppe tilfeldig. Samtidig som oberst Wood fikk i oppdrag å rapportere om jiu-jitsu, var president Roosevelt selv midt oppe i sin egen entusiasme for kampformen. Han hadde trent personlig med judolæreren Yamashita i Det hvite hus siden 1904, og rundt årsskiftet 1904/1905 fikk han satt i gang fast judoundervisning for kadettene ved den amerikanske marineakademiet i Annapolis. Rapporten fra Wood stemmer godt overens med denne interessen for asiatisk kampsport.
Boka hadde absolutt ingenting med Kodokan-judo å gjøre. Jigoro Kano hadde heller ikke noe med boka å gjøre, og han hadde aldri hørt om den. Da han i 1928, over tjue år etter utgivelsen, fikk se en tysk oversettelse med sitt eget bilde på omslaget og et forord av den tyske legen Erwin Baelz, ble han dypt forbauset. Boken ble på det tidspunktet brukt som det autoritative judolæreverk for det tyske politiet.
En judoutøver som åpner boka vil kjenne igjen enkelte teknikker, men vil raskt merke at systemet er grunnleggende annerledes enn moderne judo. Tyngdepunktet ligger på slag, spark, fellinger og låser som hører hjemme i tradisjonell jujutsu snarere enn Kodokan. Systemet i boka er senere blitt koblet til Tsutsumi Hōzan-ryū jujutsu, en av de klassiske føydaltidens skolene som Kano kjente til, men hadde gått bort fra. Hvor tett Higashis egen tilknytning til akkurat denne skolen faktisk var, er derimot uklart. Det finnes ingen sikre kilder på at han selv var elev av skolens siste kjente mester, og koblingen ser i stor grad ut til å stamme fra publikasjoner som senere ble utgitt under Higashis og Tsutsumis navn.
Jigoro Kano satte seg ned og skrev en håndskrevet erklæring i boken:
Denne boken sier The Complete Kano Jujitsu, men jeg bør si at denne boken ikke lærer noe av min judo. Boken forklarer på en måte undervisningen fra en av jujutsu-skolene som ble undervist i føydaltidens Japan, og som nå er utslettet i Japan.
Den tydeligste ironien her er at Higashi i sitt eget forord kritiserer andre japanske instruktører i USA for å lære opp amerikanere i det han kaller «de lavere og foreldede skolene», og roser Hancock for å ha kjempet konsekvent for at kun Kano-systemet skulle formidles. Begge forsøker å framstå som voktere av den ekte Kano-tradisjonen, men så er det Jigoro Kano som til slutt tar avstand fra hele prosjektet.
Hvorfor slo boka an?
Jo, i dette klimaet ble alt som hadde noe å gjøre med japanske kampformer umiddelbart interessant, spesielt dersom det ble presentert med et gjenkjennelig japansk navn. Jigoro Kano var kjent blant dem som fulgte utviklingen av jujutsu i vest, ikke minst etter at Yamashita hadde trent president Roosevelt; «Kano Jiu-Jitsu» signaliserte autentisitet og offisiell anerkjennelse. Hancock og Higashi var seg fullt bevisst den kommersielle verdien av dette.
Boken ble raskt oversatt til flere språk. Det var derimot en annen av Hancocks bøker, Japanese Physical Training fra 1903, som ble oversatt til portugisisk i 1905, av marineoffiserene kaptein Santos Porto og løytnant Radler de Aquino, og som dermed la et tidlig grunnlag for den brasilianske jujutsu-tradisjonen. Selve The Complete Kano Jiu-Jitsu er det ikke belegg for at var boken som ble oversatt til portugisisk på denne måten. To Hancock-bøker ser ut til å ha blitt blandet sammen i deler av sekundærlitteraturen om temaet.
Ettertidas dom
Boka er jo rett og slett ikke det den utgir seg for å være. Den er et falskneri, og markedsføringen av den var helt opplagt ikke sannferdig. Men det gjør den på ingen måte historisk verdiløs. For historikere og kampkunstentusiaster er boka en verdifull primærkilde til tidlig jujutsu slik kampformen ble praktisert og spredt i den vestlige verden. Boka minner oss om at det var en brytningstid da judo og jujutsu ennå ikke var klart atskilt i den offentlige bevisstheten. Og da var det ikke så vanskelig for en ung japaner fra Doshisha College og en amerikansk kjemiker og barnebokforfatter å sette seg ned i en leilighet på Manhattan og lage noe som verden til en viss grad trodde på.
Boka er tilgjengelig gratis fra US National Library of Medicine. Her er en link, men nettsiden er ustabil:
Kilder
- Arntsen, T. (u.å.). The complete Kano jiu-jitsu. Ju Jitsu Norge. http://www.jujitsu.no/complete_kano.html
- Bartitsu Society. (u.å.). A jiu-jitsu battle royale in Paris: Tani vs. Higashi (1905). http://bartitsusociety.com/a-jiu-jitsu-battle-royale-in-paris-tani-vs-higashi-1905/
- Edgren, R. (1905, desember). The fearful art of jiu jitsu. Outing, 322–328. Gjengitt i Journal of Combative Sport (mars 2000). https://ejmas.com/jcs/jcsart_edgren1_0300.htm
- George Bothner, wrestler, dead. (1954, 21. november). The New York Times, s. 86.
- Hewitt, M. (2019, 17. april). Before MMA #2 – East meets west 1905: Catch-as-catch-can takes on jiu-jitsu. Scientific Wrestling. https://www.scientificwrestling.com/public/BEFORE-MMA-2-East-Meets-West1905-CatchAsCatchCan-Takes-on-JiuJitsu.cfm
- Martial History Team. (2020, august). The complete Kano jiu-jitsu is not judo.https://martialhistoryteam.blogspot.com/2020/08/the-complete-kano-jiu-jitsu-is-not-judo.html
- Noble, G. (2000, oktober). The odyssey of Yukio Tani. InYo: Journal of Alternative Perspectives.https://ejmas.com/jalt/jaltart_Noble_1000.htm
- SimonBJJ. (u.å.). Author Irving Hancock and his impact on Brazilian jiu-jitsu. https://simonbjj.com/irving-hancock
- Sportmuseum Berlin. (u.å.). Album Erich Rahn [samling]. Museum Digital Berlin. https://berlin.museum-digital.de/collection/960
- Stevens, J. (2013). The way of judo: A portrait of Jigoro Kano and his students. Shambhala Publications.
- Svinth, J. R. (2000, oktober). Yamashita goes to Washington. Journal of Combative Sport.https://ejmas.com/jcs/jcsart_svinth1_1000.htm
- University of Massachusetts Amherst Libraries. (u.å.). Yoshiaki Yamashita photograph album, ca. 1904: Finding aid.Special Collections and University Archives. http://findingaids.library.umass.edu/ead/muph006
- Wikipedia-bidragsytere. (u.å.). Erich Rahn. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Erich_Rahn
- Wikipedia-bidragsytere. (u.å.). H. Irving Hancock. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/H._Irving_Hancock
- Wikipedia-bidragsytere. (u.å.). The complete Kano jiu-jitsu (judo). Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/The_Complete_Kano_Jiu-Jitsu_(Judo)
- Wikipedia-bidragsytere. (u.å.). Tsutsumi Hōzan-ryū. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Hozan-ry%C5%AB
- Wikipedia-bidragsytere. (u.å.). Yamashita Yoshitsugu. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Yamashita_Yoshitsugu
Skriv en kommentar