Hver sommer lager jeg saker som knytter seg til et bestemt tema, og denne sommeren er ikke noe unntak. Tidligere har jeg hatt serier om kampformer fra ulike kulturer, om judoens grunnleggende verdier og om de aller høyeste beltegradene i sporten.
Denne sommeren skal vi ta for oss japansk livsfilosofi, konsepter og tankesett som har preget japansk kultur gjennom generasjoner, og som fortsatt kan si noe viktig om hvordan vi lever, trener og møter andre mennesker i dag. Og ikke minst: Mange av disse tankene har tydelig overføringsverdi til judo, selv om de er langt eldre enn judo som moderne kampform.
Dette er del 1 av 6, og vi starter med shoshin – nybegynnersinnet.
Etymologi
Shoshin skrives med to tegn (初心) på japansk. Det første tegnet, sho (初), betyr «første» eller «opprinnelig». Det andre tegnet, 心, har to lesemåter: kokoro, det gamle, innfødte japanske ordet, og shin, den kinesisk-inspirerte uttalen som brukes i sammensatte begreper som for eksempel shoshin. Begge ordene betyr «hjerte» eller «sinn», men selvsagt er det mer å hente her.
Tegnet 心 er ikke bare hjertet som organ. I japansk og kinesisk tenkning ble psykologiske funksjoner, følelser og intensjoner tilskrevet hjertet. På japansk skiller man egentlig ikke mellom tanker og følelser slik vi gjerne gjør på norsk: 心 brukes om alt fra det fysiske hjertet til sinn, ånd og folks innerste vesen.
Det er et poeng som forsvinner i en direkte oversettelse til norsk: nybegynnersinnet. Det ordet er jo rett og slett litt klønete. På norsk bruker vi nesten aldri ordet «sinn» alene. Det finnes i uttrykk som «å ha et åpent sinn» eller «tap og vinn med samme sinn», eller i sammensatte ord som sinnsro eller sinnssyk. Som frittstående begrep er ordet litt tomt og arkaisk.
«Nybegynnerhjertet» er kanskje varmere og faktisk like presist. Det opprinnelige hjertet. Det uferdige, åpne hjertet. Men på norsk har «hjerte» ofte en litt sentimental konnotasjon – og da mister vi den dimensjonen som har med tanker og holdninger å gjøre.
Dette er jo ikke helt fremmed for oss. På norsk sier vi at man må legge sjela i noe, men vi kan også snakke om helhjertet innsats.
Jeg vil påstå at det ikke er en enkelt norsk oversettelse som klarer å romme hele bredden av uttrykket shoshin samtidig. Derfor kommer jeg til å bruke ordet shoshin videre, men nå har vi jo fått litt språkteori og etymologi knyttet til det – så da går det kanskje bra.
Men hjerte 心 er ikke bare et ord; det er også en byggestein som finnes inne i dusinvis av andre kanji. Tegn som «å tenke» (思), «å elske» (愛) og «tristhet» (悲) inneholder alle 心. Det betyr at selve skriftspråket er bygget opp rundt tanken om at følelse og tanke hører sammen. Det er rett og slett skrevet inn i tegnene.
I klassisk kinesisk og japansk buddhisme betegnet shoshin sinnet man har i begynnelsen av en læreprosess. Shoshin er ikke noe du vokser fra, men noe du vender tilbake til.
En morsom språklig detalj – om shodan
«Sho» i shodan er nøyaktig det samme tegnet som «sho» i shoshin – tegnet 初, «det opprinnelige» eller «det første».
Jeg har jo mange ganger hørt at shodan egentlig ikke bør omtales som en mestergrad. At det er først nå du kan begynne å lære på ordentlig. Her ser vi at det bokstavelig talt er skrevet inn i selve ordet. Det er ikke tilfeldig at reisen mot teknisk mestring begynner med en grad som bærer tegnet for «det opprinnelige». Shodan er ikke målet. Det er starten på en dypere form for læring.
Flere lag
Begrepet har dype røtter i zen-buddhismen. Dogen Zenji, en av de store zen-mestrene, behandlet det i sitt hovedverk Shobogenzo allerede på 1200-tallet. To århundrer senere fikk shoshin sitt kanskje mest kjente uttrykk da noh-teatrets grunnlegger, Zeami Motokiyo (ca. 1363–1443), formulerte det følgende ordspråket:
Shoshin wasuru bekarazu
Zeami Motokiyo
初心忘るべからず
Glem aldri nybegynnersinnet
Dette har siden levd videre som et av de mest siterte ordspråkene i japansk kultur.
Men her er det en interessant nyanse. Zeamis opprinnelige budskap er ikke helt det samme som det vi i dag legger i begrepet. For Zeami handlet shoshin ikke om å møte verden som om du aldri har lært noe. Det handlet om å ta med seg erfaringene fra alle livets «første ganger» inn i nye situasjoner. Nybegynnersinnet var ikke en oppfordring om å late som du er blank, men en påminnelse om å beholde eleven i deg, uansett hvor langt du har kommet.
Zeami delte shoshin inn i tre stadier: i ungdommen, i moden alder og i alderdommen – hver med sin egen form for åpenhet og sårbarhet. Å glemme nybegynnersinnet var ikke bare en mangel på ydmykhet, det var å miste selve kimen til videre vekst.
Der Zeami var opptatt av erfaringens rolle, la zen-mesteren Shunryu Suzuki vekten på nysgjerrighetens kraft. I boken Zen Mind, Beginner’s Mind fra 1970 som spredte begrepet til Vesten, skriver han at i nybegynnerens sinn finnes mange muligheter, men i ekspertens sinn finnes det få.
I hverdagen
Hva betyr shoshin i praksis? Det handler ikke om å late som du er dummere enn du er, eller å glemme det du har lært. Det er mer snakk om en innstilling til det du gjør.
Vi lever i en tid der informasjon aldri har vært lettere tilgjengelig. Du kan se hundrevis av randori-videoer, lese deg opp på teknikk og få svar på det meste i løpet av sekunder. Alt dette er bra. Men shoshin minner oss på at det finnes en form for læring som bare kommer gjennom å erfare noe på kroppen.
Skillet mellom å vite og å kunne, minner meg om en norsklærerkollega jeg en gang omtalte som ekspert i et eller annet tema vi skulle undervise i. Han stoppet meg og sa at han helst ville kalles amatør – av det latinske amare, å elske. En som gjør noe fordi han brenner for det. Ordet ekspert er avledet av expiri, som vi finner i erfaring og eksperiment – det betegner hva du har gjort. Amatør betegner hvorfor du gjør det. Shoshin er kanskje det japanske svaret på den samme tankegangen.
Forskning støtter dette. Psykologen Carol Dweck viste gjennom tiår med studier at de som ser på evner som noe de kan utvikle, ikke noe de enten har eller ikke har, gjør det merkbart bedre over tid. Selvsagt, kan man si. Men det er likevel verdt å minne seg selv på dette. Shoshin er den japanske versjonen av den samme innsikten. Bare noen hundre år eldre.
Den som anser seg som ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig.
ukjent
Kobling til judo
I judo finnes shoshin overalt, selv om begrepet sjelden brukes eksplisitt i dojoen.
Etter mer enn 40 år i sporten synes jeg fortsatt det er spennende å lære den samme teknikken på en ny måte. Det er interessant å observere hvordan utøvere tar imot alternative innfallsvinkler: noen er åpne og nysgjerrige, andre er opptatt av å beskytte sin egen versjon. Jeg prøver, hver gang jeg gjør en teknikk, å tenke at dette er første gang. Det lykkes ikke alltid, men det er målet. (Kanskje noen vil si at det ser ut som det er første gangen også, men det lever jeg godt med.)
Jigoro Kano så judo ikke primært som et kampsystem, men som en metode for personlig utvikling. Og personlig utvikling krever at man aldri slutter å vokse. Shoshin handler til syvende og sist om ydmykhet – og i judo, der du bokstavelig talt legges i matta med jevne mellomrom, er ydmykhet ikke bare en teoretisk idé. Det er et krav.
Kilder
- Dweck, C. S. (2006). Mindset: The new psychology of success. Random House.
- Hare, T. (1986). Zeami’s style: The noh plays of Zeami Motokiyo. Stanford University Press.
- Kano, J. (2013). Mind over muscle: Writings from the founder of judo (N. Lowry, Red.). Kodansha International. (Opprinnelig publisert 1986)
- Suzuki, S. (1970). Zen mind, beginner’s mind. Weatherhill.
- Zeami, M. (1984). On the art of the nō drama: The major treatises of Zeami (J. T. Rimer & Y. Masakazu, overs.). Princeton University Press. (Inneholder Fūshikaden og Kakyo, der «shoshin wasuru bekarazu» er formulert)
Skriv en kommentar